Start med en fotogen farmasøyt på TV!
Det er rådet den britiske farmasøyten Martin Palmer kommer med i en artikkel i The Pharmaceutical Journal i 2005. I et leserinnlegg peker han på at folk flest ikke vet hva farmasøyter gjør og kan. Han hevder at gamle forestillinger om farmasøyter som rene kontrollører, etikettslikkere og vanlig butikkpersonale fortsatt lever i beste velgående. Han mener dette skyldes at farmasøyter og den farmasøytiske profesjon er lite synlig i media og det han kaller «the mainstream culture».
Palmer peker på at leger ofte brukes i stedet for farmasøyter når ekspertkommentarer på legemiddelsaker er ønsket. Han konkluderer med at lokale initiativ ikke er nok. Farmasøytenes fagorganisasjon må jobbe politisk for at profesjonen løftes frem.
Farmasøyter må få sin naturlige plass i nyhetsbildet og, foreslår han litt spøkefullt, «hva med å lage en farmasøytisk såpeserie?»
UIB har registrert farmasøytoppslag
Vi skal la det med «såpen» ligge, og heller se hva farmasistudenter i Bergen har gjort. De tre første månedene av 2007 har fjerdeårsstudentene fulgt med i aviser og andre media og registrert oppslag med farmasøyter. De har kommentert oppslagene og presentert sine forslag til hva de mener bør gjøres for å profilere farmasi og farmasøyters kompetanse.
Fra januar til april registrerte de rundt 40 oppslag der farmasøyter var nevnt med navn. Oppslagene spente fra lokal- til riksdekkende aviser, radio og TV. Hele landet og ulike kanaler var representert – fra Finnmark Dagblad til Rogalands Avis, fra TV2 til NRKs Dagsrevyen og Puls. Det som slo studentene var at «det er mye av de samme sakene som går igjen» og «enkelte tema er periodevis svært populære».
Hva fant studentene?
En student skriver: «Ut fra min oversikt kan det se ut som farmasøyter stort sett er fremme i media og uttaler seg når salget av enkelte legemidler øker/synker, i forbindelse med sesongsykdommer, i forbindelse med mangel på farmasøyter, og når apotek må holde stengt. Dessuten noen ganger i forbindelse med negative saker.»
En annen påpeker at «artiklane er bygd opp likeeins med litt generell informasjon og til slutt ein kommentar frå farmasøyt som byggjer opp under påstanden som vert uttrykt i artikkelen. Bileta viser ein smilande farmasøyt – svært ofte menn, trass i at kvinner er overrepresentert i apotek ...». «Mange oppslag bær preg av å vere pressemeldingar frå kjedene, noko som kan forklare at dei fleste artiklane er på trykk i lokalaviser og sjeldnare i rikspressa.»
Flere kommenterer at «det var relativt få artikler der en farmasøyt spesifikt ble spurt om å formidle noe vedrørende et medisinsk tema. De artiklene der apotekere ble intervjuet omhandlet ofte salg av legemidler. Dette kan medvirke til å gi et bilde av farmasøyter hovedsakelig som salgspersoner, som mest opptatt av å selge varer, uten å gi inntrykk av hvilke kunnskaper farmasøytene sitter inne med».
«Jeg savner at farmasøyter deltar i faglig tyngre debatter, for eksempel bivirkningsproblematikk ved behandling med SSRIs, interaksjonsproblemstillinger med mer.» «Et annet punkt er debattprogram på TV, der har jeg vel aldri sett farmasøyter, det er leger som uttaler seg om legemidler.»
«Attgåande i mange artikler er at når både legar og farmasøytar har fått kommentere ei sak, står farmasøyten sin kommentar sist og verkar mindre viktig. Det er noko som ikkje stemmer heilt her. Det er joikkje legar som er ekspertar på legemiddel, men farmasøytar!»
Når farmasøyter står frem og uttaler seg, virker det ofte som om tryggheten på egen kompetanse er mindre enn for eksempel hos leger. Det bidrar til at uttalelsene ikke får den tyngde den fortjener. Slik beskriver en student dette:
«Eit anna fellestrekk er den generelle varsemda blant farmasøytane som uttalar seg, der dei sikrar og dobbelsikrar seg mot eventuelle feil. Eit eksempel: ‘Men er man først smittet, vil jeg si det nesten er for sent å vaksinere seg.' Inntrykket eg sit igjen med er at norske farmasøytar ikkje torer å stå inne for ein påstand, noko som igjen kan svekke tilliten til kunnskapen dei seier dei sit inne med».
Hvorfor er det slik? Er det faglige grunnlaget for dårlig? Mangler en trygg profesjonsidentitet, eller er det noe med profesjonskulturen? Får vi støtte og inspirasjon i miljøet?
Uten å ha lest innlegget til Martin Palmer skriver en student: «Det er også svært få uttalelser fra farmasøyter med ledende verv i yrkesorganisasjonene. Her mener jeg det er et stort utviklingspotensial! En synliggjøring av farmasøyters kompetanse burde kanskje nettopp starte i fagorganisasjonen. Dette ville antageligvis stimulert flere ‘enkeltfarmasøyter' til å uttale seg».
Forslag til mediestrategi
Studentene har også tanker om hvordan forholdene kan bli bedre. En foreslår at vi bør ta utgangspunkt i dagens situasjon og analysere hvordan farmasøyter fremstår i media i dag. Hvilke styrker, svakheter og muligheter ser vi?
Vi trenger også en mediestrategi med både regionale og nasjonale målsettinger. I tillegg må den enkelte farmasøyt forstå viktigheten av å være aktiv og synlige deltaker i samfunnet: «Skal farmasøytar bli meir synlege i mediebiletet, må dei sjølv aktivt gå inn for det.»
Farmasøyter må ta i bruk både aviser, radio/TV, internett og andre media og våge å profilere profesjonen. Start lokalt! Etabler samarbeid med lokalavis, kommuneadministrasjon, lokalradio, samt aktuelle lag og organisasjoner. «Det viktigaste er å byggje eit godt nettverk. Skaff deg kontaktar, bruk vener og kjente. Det er ingenting å vere flau over eller redd for, det er ganske enkelt slik medieverda fungerer.» «Jo flere ganger farmasøyter er med i faglige debatter, jo flere ganger vil journalister henvende seg til farmasøyter i senere debatter.» Journalister bygger også nettverk!
Profesjonens fremtid avhenger av at fagets og profesjonens anseelse ikke svekkes. En usynlig eller konturløs profesjon risikerer å miste sin status. Derfor trenger vi fagorganisasjoner som prioriterer utadrettet virksomhet og en mediestrategi som sørger for synlighet over tid.
Farmasøyter er opptatt av informasjonsformidling. Det er bra. Men folk flest, og særlig media, ønsker «action». De vil ha debatt og kontroverser. Det er en type risikosport farmasøyter sjelden eller aldri deltar i. Derfor er det oppmuntrende å lese hva en av studentene skriver:
«Farmasøytar kan somme tider vere ueinige med legar eller andre i visse saker, og det kan vere viktig å få fram farmasøyten sine motargument. Eit døme på det er ein artikkel i Dagens Medisin skrive av ein Bergens- og ein Tromsø-student. I denne har dei kommentert allmennlegane sine motførestillingar omkring Blårev-prosjektet». Om ikke de etablertefarmasøytene tør, så tør studentene!
Flere etterlyser farmasøyters respons på nyhetsoppslag innenfor vårt eget kompetanseområde: «Farmasøyter ser ut til å forholde seg relativt rolige i forhold til nyheter i media som angår legemidler. Det er viktig å reagere på ting som blir skrevet, særlig hvis man er uenig!»
«Et uttrykk sier at ‘all PR er god PR'. Våger vi å opptre litt mer provokativt og debattsøkende i en profilering av farmasi og farmasøyter?» «Den som intet våger, intet vinner!»
Oppsummering
- Profesjonen vil tjene på å bli mer synlig i media.
- Fagforeningen har et særlig ansvar her, men også utdanningsstedene må lære farmasistudenter å tenke formidling.
Med basis i etiske retningslinjer og en trygg profesjonsidentitet må farmasøyter kunne spisse et budskap, være konkrete, ja til og med kontroversielle og ikke minst tørre å dumme seg ut.
Det kan man gjøre i en profesjon der det er høyt under taket, der uenighet ikke er farlig, der feiltrinn er tilgivelig, og der det er aksept for å stikke seg frem hvis det kan tjene fellesskapet.
(Publisert i NFT nr. 6/2007 side 17–18.)