Under tittelen «Medias påvirkning på ­prioritering – ’roperteffekten’» var Moe hanket inn for å forklare farmasøytene hvorfor media til tider gjør vurderinger og ­vinklinger som ikke alle i helsetjenesten alltid er enige i. 

Selve begrepet «roperteffekten» hadde redaktøren imidlertid hatt litt problemer med å finne betydningen av.

— Jeg skal vedgå at jeg måtte bruke noen kveldstimer i går for å gjøre dette foredraget ferdig. Da tenkte jeg at jeg skulle finne ut hva «roperteffekten» er, noe jeg kanskje burde gjort tidligere. Da jeg googlet det ordet, fikk jeg beskjed om at jeg skulle holde dette foredraget i morgen. Så det var ikke så mye hjelp i det, sa Moe innledningsvis til latter fra publikum.

Forskjellige perspektiver

Dagens Medisins redaktør begynte med å forklare at journalister og medias perspektiv på saker ofte kan skille seg fra ­perspektivene i helsetjenesten, spesielt når det kommer til informasjon.

— Et av mine poeng er at i denne ­diskusjonen om prioriteringer i helse­tjenesten,  møter man ofte prioriteringene fra helse­tjenesten selv, som ofte ser dette i et stort ­perspektiv ovenfra. Min hypotese er at ­mediene ser prioriteringene nedenfra. ­Spørsmålet er hva som skjer når de ulike ­perspektivene og verdenene møtes?

Moe gikk deretter inn for å gi farmasøytene et lynkurs i journalistenes nyhetskriterier.

— Aktualitet er et bærende kriterium for en avisredaksjon og alt journalistisk arbeid. At noe nettopp skjedde er i seg selv en grunn til å skrive om det. Skjer det noe ­sensasjonelt, uvanlig, uventet eller ­vesentlig, så øker ­sjansen for at man ønsker å skrive om saken. ­Identifikasjon, mennesker, ­nærhet og relevans er nok et kriterium. Konflikt og ulike ­synspunkter på interesser, eller ulike synspunkter mellom mennesker, er også et nyhetskriterium. Og så er det sånn, og man kan velge å ikke like det, at kjente ­mennesker er mer interessant enn ikke-kjente mennesker. Så ukebladet Se og Hør har vel hatt en policy om at man enten skriver om kjente mennesker, eller så skal det skje helt sensasjonelle ting med ikke-kjente mennesker. 

Komplisert å forklare leseren

Redaktøren fikk deretter opp et bilde av Ole Frithjof Norheim, mannen bak prioriterings­meldingen «Åpent og rettferdig – prioriteringer i norsk helsetjeneste» fra 2014.

— Han bruke tre begreper: Helsegevinst, ressursbruk og helsetap. Det skulle være utgangspunktet for hvordan man skulle ­prioritere i helsetjenesten med ­prioriteringer ovenfra. Så hadde vi en samfunnsdebatt, og begrepet helsetap ble særlig vurdert som for komplisert og for lite anvendbart. Vi fikk ­stortingsmeldingen fra den ­sittende ­regjeringen med nytte, ressurs og ­alvorlighet. Ansett som tre mer ­forklarlige elementer, men fortsatt akademisk og ­ganske komplisert, sa Moe. 

Hva sier så mediene om dette? Jo, dette er komplisert, medga Moe.

— Hvordan engasjere leseren basert på disse tingene? Noe man diskuterer er ­hvordan man skal formidle komplisert forskning. Vi ønsker, basert på nyhets­kriteriene, å vise konsekvenser av beslutninger og prioriteringer foretatt av helsetjenesten. Det er medienes perspektiv. 

Dermed begynner mediene, i motsetning til forskere og akademikere og andre som lager prioriteringsmelding som ­begynner ovenfra, med prioriteringsdiskusjoner nedenfra.

— Det begynner med caser og enkelthistorier som utgangspunkt. Medienes ­oppgave er å være talerør for den lille mann mot systemet. Man går ofte inn i saker som handler om behandling av enkeltpersoner.

Annet informasjonsbehov

Moe understrekte at både mediene og ­helsetjenesten selv har et behov for å informere publikum om prioriteringer. Utgangspunktene er dog ikke det samme.

— Hvis det for eksempel går veldig dårlig med denne karen her, og han får uverdig behandling, så er helsetjenestens perspektiv at det ikke er disse sakene man ønsker å få frem. Man ønsker primært å få frem de positive sakene eller fortelle hvordan ­bildet er, bredt. Helsetjenestens perspektiv er derfor ofte ­hvordan man kan få ut nøktern informasjon. Man skal ­prioritere innenfor ­helsetjenestens rammer, prioriterings­forskriften og lover, ­opplyste redaktøren. 

Alle som jobber innenfor helsetjenesten vet at det skjer feil. Forskjellen er at disse ­feilene vil kunne få større betydning enn i andre samfunnssektorer.

— Kreftmedisin har jo vært et tilbake­vendende tema i mediene, og tenker vi ­tilbake på nyhetskriteriene, så er det slik at det er en viktigere sak at noen ikke får enn at noen får. Særlig når yngre personer ikke får, så er det en enda større sak enn når eldre personer ikke får, fortalte Moe, som deretter presenterte en sak Romerikes Blad jobbet med mens han var ansatt der.

— Mathias fikk fjernet en føflekk som ikke ble diagnostisert på riktig måte, og han utviklet føflekkreft. Diskusjonen handlet om ipilimumab, og Mathias fikk ikke denne medisinen. Avisene omtaler gjerne denne typen saker på case-nivå.

Mathias fikk til slutt medikamentet, men det gikk allikevel ikke bra for den unge mannen.

— Til slutt viste det seg at han ikke hadde effekt av det medikamentet. Som dere vet responderer jo ikke alle pasienter på dette likt. Dette er på en måte en del av den ­vanskelige prioriteringsdebatten. I denne saken går det ikke frem at det første som skjedde var en feildiagnostisering. Man vet heller ikke på forhånd hvem som får eller ikke får effekt av et slikt legemiddel. Det er krevende journalistiske felt å omtale, og det er særlig krevende hvis man som medium velger å ta individperspektivet. Det gir ­forhåpninger til mennesker, og man ­oppfatter som leser og seer at alle har effekt av dette legemiddelet.

Redaktøren la også til at mediene bør være forsiktige med ordbruken på et så komplisert felt som helse.

— Supermedisin er et begrep som mange medier bruker. Helt åpenbart ikke et ­dekkende begrep for hva det er. ­Selvfølgelig veldig lovende og gode resultater med disse nye medikamentene, men ikke noe supermedisin. Det skaper galt håp og det ­feilinformerer. Det blir ofte konsekvensen dersom man kun ser på journalistikk på individnivå.

— Svært problematisk vinkling

En sak som VG slo stort opp på første­siden, var en individhistorie om en tenåring der moren satte spørsmålstegn ved om HPV-vaksinen kunne ha gjort datteren syk.

— Det er selvfølgelig en dyp frustrasjon og fortvilelse for en familie når man ­opplever slik sykdom hos tenåringer, ­ungdommer og egne barn. Men dette synes jeg er ­problematisk. Man begynner på individnivå, og prøver å lage slutninger oppover som skal gjøres allmenngyldige. 

Hvordan skal man så journalistisk ­informere om fordeler, ulemper og bivirkn­inger ved ­vaksinasjon og medikamentbruk? Et stort dilemma i mange avisredaksjoner er at det blant annet mangler en del medisinsk kunnskap.

— Men det er også sånn at medier og ­aviser forsvarer en historie fordi det ­oppfyller nyhetskriteriet deres, spesielt i forhold til dramaturgi, og man sier ­dermed at dette holder mål. Fra et medisinsk ståsted mener jeg at det er mer enn problematisk å kjøre en ­førsteside med et slikt budskap. Men her møtes jo disse to ­verdenene, ­forklarte Moe, som videre gikk inn på hvordan Dagens Medisin forsøker å bevege seg vekk fra den individbaserte helsejournalistikken. 

— Vi vil basere journalistikken vår også på at det skal holde en faglig standard. Det at noen har opplevd ting på individnivå betyr ikke at det må være sant, heller ikke at det er spesielt viktig.

Krevende journalistisk fremtid

Avslutningsvis presenterte redaktøren sitt syn på fremtiden til norsk journalistikk. 

— Medieøkonomien er i krise. Det har gått fra å være mørkt for medier i hele ­verden, til å bli helt svart. Det gjør noe med at de ­dilemmaene som jeg har ­beskrevet, går fra å være aktuelle og relevante til å befinne seg der at det i liten grad ­drives ­helsejournalistikk av mange norske ­dedikerte journalister. Det er et enda større problem enn «roperteffekten» og at vi ­journalister påvirker dekningen i en eller annen retning som helsetjenesten ikke mener er korrekt.

Moe mente at en annen utfordring er at ­journalistene som mister jobbene eller ­forsvinner fra mediehusene, ofte går over til bransjer som informasjon, kommunikasjon og PR.

— De som jobber med disse tingene gjør ofte en viktig og god jobb for de organene de representerer. Men de driver ikke med ­undersøkende, selvstendig journalistisk arbeid. Og når det kommer til stykket, og når Oslo universitetssykehus, Helse- og Omsorgs­departementet eller Helsedirektoratet eller et privat firma er i krise, så vil disse ­menneskene som tidligere jobbet med journalistikk, forsvare sin oppdragsgiver og forsøke å tildekke virkeligheten og ikke bidra til åpen informasjon, påsto redaktøren, som la til:

— Akkurat nå er et større problem enn «roperteffekten» at vi ikke har noe ­særlig ­kritisk helsejournalistikk. Vi forsøker å jobbe med dette i Dagens Medisin. Men det er ­avgjørende at det også finnes andre ­journalistiske miljøer i Norge som har ­mulighet og ressurser til å gjøre det samme. 

(Publisert i NFT nr. 12/2016 side 16-17)