Farmasøyt Sonja Obradovic (30) har bodd i Norge siden 2007. Drømmen fra dag én var å spille et stort mesterskap for Norge, men det var først i januar 2020 hun fikk bli norsk statsborger. Hun la seg derfor i hardtrening for å spille lag-VM i Sør-Korea, som skulle avholdes i mars 2020. Så kom covid-19, og VM ble først utsatt, så avlyst.

— Det er veldig bittert, for da betyr det at jeg er helt ferdig, sier hun litt trist når vi møter henne på Lillestrøm stasjon før hun skal starte dagens skift på Apotek 1 Kanalveien tidlig i desember.

Les også: Kaotiske, hektiske, skremmende og artige koronatider i apotek

 

 

 Jeg har aldri likt noe så godt som bordtennis.

 

Obradovic begynner å bli voksen, og bordtennis i Norge er ikke noe å leve av. VM skulle avslutte bordtennissatsingen hun har drevet med siden hun var åtte år gammel. Ikke minst føler hun at hun kunne ha prestert i VM.

— Jeg kom faktisk til et veldig bra nivå, men det er veldig tøft. Da har jeg ikke noe liv. Jeg trener styrke før jobb og bordtennis etterpå. Og i helgene så er det styrke og bordtennis. Jeg rekker nesten bare å spise imellom. Så det går ikke i lengden.

Trøsten er at hun i forbindelse med opptreningen til VM sikret seg sin tredje kongepokal under NM 2020.

Obradovic vil ikke snakke så mye om det, men selv om hun i år måtte ta frem sitt

beste for å vinne, er hun antakelig god nok til at kunne spille om kongepokaler i flere år fremover uten å satse altfor hardt.

— Men det er ikke målet mitt, sier hun og tror det er bedre å slippe til de unge spillerne.

Hun vurderer å være med som trener, men det gir samme problem som å være utøver. Det koster mye tid og krefter, men betaler lite.

Dermed ser det ut som karrieren er nær slutten, og hun synes det er vemodig.

— Jeg har aldri likt noe så godt som bordtennis, sier hun.

Vemodig: Sonja Obradovic er skuffet over at det ikke ble VM, men hun har vendt seg til tanken og gleder seg til å ta fatt på farmasøytkarrieren. 

Best i Bosnia

Det hele startet litt etter at krigen brøt ut i Bosnia. Familien flyttet rundt på Balkan og endte til slutt opp i Montenegro. Hun var et energisk barn, og ­foreldrene ønsket noe hun kunne bruke all ­energien til.

— Bordtennis var det eneste som var i den byen jeg bodde i. Det var bordtennis og håndball, og jeg var ganske tynn og liten da jeg var åtte år. Så da var det ikke noe håndball for meg, smiler hun.

Hun ble hektet med en gang og fortsatte da ­familien flyttet tilbake til Sarajevo etter fem år.

De hadde en hard trener, og allerede som ­åtteåring trente hun to til tre timer daglig, og i ferier og helger trente hun to ganger om dagen hvis det ikke var en turnering. Men hun var så gira at hun aldri hadde lyst til å skulke en trening.

— Jeg bare likte det. Det er vanskelig å forklare. Kanskje det at man vinner hjelper. Det tok ikke så lang tid før jeg var best i Bosnia.

 

Hadde jeg flyttet til Østerrike som toppidrettsutøver, kunne jeg fått pass etter tre måneder, men ikke i Norge.

 

Flyttet til Norge for å satse

Obradovic spilte seg oppover i det bosniske lands­laget, men da hun ble senior, innså hun at hun ikke kom videre i Bosnia. Søsteren bodde i Norge, Norges Toppidrettsgymnas (NTG) tar inn elever utenfra EU, og hun kom hit som 17-åring. Norge var dårligere enn Bosnia, men det ga henne muligheten til å satse. NTG hadde en kinesisk trener og med jevne mellomrom besøk av kinesiske spillere, så hun fortsatte fremgangen.

Planen var at hun og en kinesisk jente skulle spille for Norge og være med på å bygge opp et norsk bordtennismiljø, men ingen av dem fikk statsborgerskap og kunne derfor ikke spille de store mesterskapene.

— Hadde jeg flyttet til Østerrike som toppidrettsutøver, kunne jeg fått pass etter tre måneder, men ikke i Norge.

Artikkelen fortsetter under bildeserien.





Var på vei opp i Europa

I Norge fortsatte fremgangen, og hun spilte serie i Sverige, Tyskland og Slovakia. I Sverige var hun en av de beste, og hun spilte godt i Tyskland. Hun deltok også i noen cuper for Norge. Hennes kanskje største bragd var en 5. plass i Spania Open, U21. Da deltok spillere fra hele verden, og Obradovic slo hun som var ranket som nummer 90 i verden.

— Det var veldig bra. Kommer man som topp 50 eller 100, så kan du leve av det, smiler hun.

Men til syvende og siste ble Norge en litt for liten bordtennisnasjon, og siden hun ikke fikk delta i de store mesterskapene stoppet det litt opp.

Mens hun satset ble hun endelig ferdig på videre­gående – hun gikk to år i Bosnia, ett år for å lære norsk i Norge, pluss tre vanlige år fordi Bosnia ikke er i EU – og begynte å studere.

— Jeg har seks år på videregående. Jeg kunne tatt bachelor, ler hun.

Hun er glad i realfag, har familiemedlemmer som er farmasøyter, og hun ønsket noe som garantert ga henne jobb. Dermed ble det farmasi, noe hun trives godt med. Da vi snakket med henne i desember, gledet hun seg til å begynne på Apotek 1 Legevakten.

Ofret bordtennis for farmasi

Frem til Obradovic begynte på studiet var det full satsing med fem timer bordtennis hver dag.

— Så begynte jeg å studere farmasi, da var det litt mindre. Da var det kanskje hver dag, sier hun.

I den perioden spilte hun for en tysk klubb i andre divisjon.

— Jeg likte det veldig, veldig godt i Tyskland, og det var bra for formen min. Men jeg skjønte at det ikke går an å kombinere. Det var synd, for jeg følte at jeg var på riktig vei, sier hun og tilstår at hun er litt misunnelig på toppidrettsutøvere som studerer medisin og får mulighet til å ta det på deltid.

— Så ble det litt mindre og mindre. Da jeg skrev master, sluttet jeg helt ett år.

Da hun begynte å jobbe som farmasøyt, økte hun treningen, og inn mot VM var det full jobb og to treninger om dagen i noen måneder før koronaen kom og ødela VM-drømmen.

— VM skulle egentlig være topp på alt. Det har vært tøft å akseptere, men det er ok. Nå var jeg forberedt på det, smiler hun før vi tar avskjed og hun går for å starte arbeidsdagen.

Like blid: Om hun spiller bordtennis eller står i resepturen på apoteket, er Sonja Obradovic like blid.

— Mye tyngre reise enn noen er klar over

En måned før vi traff Sonja Obradovic, eller Brida som hun kalles i bordtennismiljøet, på kafeen i ­Lillestrøm, leter vi oss frem til en liten hall som er koblet til Lørenskog Ishall. Der holder bordtennisklubben som hun spiller for, B-72, til. B-72 har Norges beste kvinnelige spillere, mens Fokus i Oslo har de beste mannlige.

Inne i hallen treffer vi Sindre Åteigen (til venstre på bildet) som er Bridas ­trener og en nær venn.

Mens vi venter på at Obradovic skal komme og vi kan ta bilder av henne i spill, forteller han litt om hva som ­kreves for å bli så god som hun er. Noe som er enda mer imponerende fordi hun måtte lære seg norsk, og delvis engelsk, og gikk på skole og studerte samtidig som hun satset.

— Hun har gått gjennom en ganske lang og tøff reise for å komme på det nivået hun er på nå. Det tror jeg er en reise som veldig, veldig få mennesker, i hvert fall ekstremt få nordmenn, kan kjenne seg igjen i, for det er så mye tyngre enn det man er klar over.

Mens vi snakker om hvor vanskelig det er å presse inn 25 timer bordtennis og 15 timer styrketrening ved siden av full jobb, ringer en forsinket Obradovic, og Åteigen forteller henne at det står en sint journalist og venter på henne. Han legger på og ler godt før han fortsetter å skryte av henne, hun har blant annet fått tilbud fra diverse gode ­klubber opp gjennom årene, og viser frem konge­pokalene stjernespilleren hans har vunnet.

Beskjeden, men viktig: Konge­pokalene er beskjedne i uts­e­ende, men viktigst i betydning. Sonja Obradovic har tre.

(Publisert i NFT nr. 9/2020 side 13-16)