Ragnhild Holtskog

Navn: Ragnhild Holtskog

Alder: 49 år

Sivilstand: Gift, ingen barn (men stemor til fire barn og to barnebarn)

Utdanning: Cand.pharm. fra Universitetet i Oslo 1986

Stilling: Sykehusapoteker ved Diakonhjemmet Sykehusapotek

Fremtidens legemiddel: Vil være en ­videreutvikling av biologiske legemidler. Forhåpentligvis vil man også klare å utvikle legemidler med lavere bivirkningsprofil.

Faglig forbilde: Jeg ser opp til mange, og har ikke lyst til å trekke frem enkelt­personer. I løpet av karrieren min har jeg truffet utrolig mange dyktige mennesker, både innenfor farmasien og faget ledelse.

Hvorfor jeg er NFF-medlem: Jeg har vært det siden studietiden, og synes det er viktig å støtte opp om utviklingen av faget. Dessuten tror jeg det er viktig å ha en fag­forening i ryggen, spesielt for studenter og nyutdannede, og i tilfeller hvor man trenger råd. Jeg opplever at NFF er flinke til å støtte opp om medlemmene sine, og derfor oppfordrer jeg også andre til å bli medlemmer.

Hvorfor jeg ble farmasøyt: Jeg var interessert i kjemi på skolen, og opptatt av nøyaktighet. Allerede i 8. klasse fikk jeg sommerjobb på et apotek, og siden jobbet jeg der i alle ferier frem til jeg søkte på farmasistudiet.  

Aktuell som: Relativt nyansatt sykehusapoteker ved Diakonhjemmet (fra 1. oktober 2011).

Hun har 14 år i legemiddelindustrien bak seg og seks ved Sykehus­­apo­teket på Radiumhos­pitalet. Siden 1. oktober i fjor har nye utfordringer ved Diakonhjemmet stått i sentrum for Ragnhild Holtskog, hvor hun har fått ansvaret for 25 nye medarbeidere.
— Diakonhjemmet har et godt rykte utad, og apotekerstillingen her blir ikke ledig så ofte. Det at de to før meg har vært her i 25 år til sammen sier vel sitt. Likevel var det dette mottoet «engasjert for mennesket», som sto i stillingsannonsen, som traff meg spesielt. Jeg har alltid vært veldig engasjert i mennesker, og synes det er spennende å jobbe med både helsepersonell, pasienter og ­medarbeidere. Mottoet er en god drivkraft, sier hun.

Kompetente kollegaer
Holtskog syntes også det var spennende å søke seg til et sykehus som både er et ­bydelssykehus og i tillegg har spisskompe­tanse på revmatologi. Likevel er hun snar med å presisere at det ikke er hun som står i den faglige bresjen ved sykehusapoteket.
— Vi er 11 apotekteknikere og 14 farma­søyter ved apoteket, så det er mange dyktige mennesker her med lang erfaring. Som apoteker er jeg faglig og driftsmessig ansvarlig. Jeg må sørge for at vi til enhver tid har de riktige menneskene på de rette oppgavene, slik at vi har visshet om at vi leverer ut riktig medisin og gir god veiledning. Det er jeg som står ansvarlig overfor sykehus­ledelsen og ikke minst overfor myndighetene.
— Det er et stort ansvar?
— Det er det absolutt, men jeg hadde jo noen års erfaring som apoteker, og i tillegg har jeg vært med rundt på avdelingene for å gjøre meg kjent med de ulike funksjonene vi har, noe som var veldig lærerikt. Dessuten har jeg et apotekstyre som jeg rapporterer til, og – som sagt ­– flinke medarbeidere. Det hjelper også at hun jeg overtok etter har gjort en god jobb, så jeg gikk inn i et velfungerende apotek, smiler Holtskog.

Tverrfaglige team
2012 er jubileumsår for Diakonhjemmet Sykehusapotek, som fyller 25 år i juli. Holtskog forteller om et apotek som i sam­arbeid med sykehuset er sterkt involvert i samstemming av legemiddellister, som er en del av den nasjonale pasientsikkerhetskampanjen I trygge hender. Sykehus­apo­teket holder også egne kurs om legemiddelsamtalen, og jobber mye i tverrfaglige team ute i klinikkene.
— Målet er å være faglig i front, selv om vi er små. Vi har også definert fire verdier som vi bygger vår strategi rundt: Fremtidsrettet, kvalitet, samspill og tillit. Vi ønsker å være fremtidsrettet, vi følger med på hva som skjer i samfunnet, og vi er også engasjerte utad ved å være aktive på kongresser og skrive fagartikler, opplyser hun.
Sykehusapoteket er eid av den private stiftelsen Det norske Diakonhjem, og ­konkurrerer dermed ikke direkte opp imot offentlige sykehusapotek.
— Likevel må vi passe på at vi er konkur­ransedyktige på alt, og leverer en tjeneste som er av beste kvalitet. Det at vi er privateid skal ikke være noen hvilepute, understreker hun.
— På et mer generelt grunnlag, hva ser du som sykehusapotekenes viktigste funksjon?
— Det å jobbe i tverrfaglige team sammen med annet helsepersonell er en betydningsfull oppgave, og det har vi lykkes med her på Diakonhjemmet. Helsepersonell bør få ­øynene opp for at vi farmasøyter har en kunnskap om legemidler som verken sykepleiere eller leger har i samme grad. Jeg kunne ønske meg at farmasøyten ble enda merinvolvert som helsepersonell, og ­inkludert i flere prosesser.
Apotekeren trekker også frem viktigheten av å ha en god dialog med pasientene. Hun forteller at legemiddelsamtaler blir foretatt både i selve apoteket og ute i avdelingene, med pasienter som er innlagt og gjerne på vei hjem. Ifølge Holtskog føler mange seg tryggere av å snakke med en farmasøyt før hjemreise, som kan vise og forklare hvordan legemidlene brukes.
— Dette gjelder kanskje spesielt nå som samhandlingsreformen har trådt i kraft, selv om det er litt tidlig å se konsekvensene av dette ennå. Uansett er det sikkert at mye mer kommer nå til å foregå ute i primærhelsetjenesten, og da er spørsmålet: Er helsepersonell i sykehjem og hjemmetjeneste rede til å ta imot pasientene? undrer hun.

Internasjonal industrijobb
Som så mange andre innen sitt fagfelt har Holtskog også vært innom vanlig apotek i løpet av sin karriere. Introduksjonen til farmasøytkarrieren fikk hun da hun som ­25-åring tiltrådte som nestleder ved Svane­apoteket i Porsgrunn (i dag Apotek 1 Svanen). Her ble hun værende i fem år, og ryktene sier at hennes håndskrevne perm med diverse råd og tips fremdeles er i bruk ved apoteket.
— Dette vitner om en medarbeider som kanskje engasjerer seg litt utover det påkrevde?
— Hehe, den permen hadde jeg glemt. Men ja, det stemmer at jeg har alltid har hatt mye energi og vært glad i å jobbe. Alle jobbene jeg har hatt har i grunnen vært drømmejobben for meg, fastslår hun.
Holtskogs karriere har bokstavelig talt tatt henne med på en verdensomspennende reise. Fire år som produksjonsleder i Weifa Kragerø ga henne omfattende erfaring ­innenfor produksjonssektoren, før hun flyttet tilbake til Oslo og jobb i selskapet Alpharma. Her innebar stillingen som Technical Service Manager oppfølging av internasjonale legemiddelprodusenter og mye reisevirksomhet. Senere, da hun tiltrådte som markeds­direktør i selskapet, fikk hun ansvar for oppfølgingen av flere land.
— Mye reising og internasjonalt miljø – var dette medvirkende årsaker til at du ble i Alpharma i ti år?
— Det var i alle fall utrolig spennende å få litt internasjonal erfaring. Annerledes, men også menneskerelatert, både i forhold til medarbeidere og kunder. Veldig gøy.
— Var det noen spesielle opplevelser som gjorde inntrykk?
— Vi hadde mange kunder i Asia, og jeg husker India som et marked som hadde nådd langt i legemiddelindustrien. Dette var et samfunn hvor våre kontakter innenfor farmasøytisk industri var rike mennesker, men hvor man gikk rett ut på gaten og traff mennesker som levde i ekstrem fattigdom. En enorm kontrast mellom rik og fattig opplevde jeg også på turer til Sør-Amerika. Det å reise i fattige land gjennom flere år har nok gjort noe med meg – jeg engasjerer meg litt ekstra nå, og setter også større pris på det jeg har hjemme. Samtidig har jeg blitt ­imponert over enkelte lands evne til å utvikle kopiprodukter, som er rimeligere og gjør at flere har tilgang til produktene. Det er flott å se at de ikke utelukkende satser på import, men er løsningsorienterte i forhold til egen situasjon.
— Følger du fortsatt med på hva som skjer i industrien?
— Jeg forsøker å få med meg nye utviklinger, men i mindre grad nå enn da jeg selv jobbet i industrien, innrømmer Holtskog. Hun avslører at et ønskeom å komme nærmere pasienten var årsaken til at hun søkte seg til sykehusapotek etter 14 år i industrien.
— Og selvfølgelig det å jobbe mer ­nasjonalt.

Empatisk og engasjert
Holtskog ser ikke seg selv utelukkende som en farmasøyt, men også som leder. Tidligere kollegaer ved Radiumhospitalet beskriver sin forhenværende sjef som profesjonell, engasjert og empatisk; en leder som ser hver enkelte medarbeider.
— Stemmer denne beskrivelsen overens med hva slags leder du ønsker å være?
— Ja, det vil jeg si. Jeg har mye omsorg i meg, som ikke utelukkende innebærer å hjelpe pasienter, men også å utvikle ansatte. Som leder synes jeg det er viktig å motivere medarbeiderne mine, å finne frem til deres styrker og hjelpe dem i riktig retning. Jeg har også fått tilbakemeldinger på at jeg er en tydelig og rettferdig leder, samt at jeg er inkluderende. Jeg er opptatt av å informere de ansatte, så de føler at de tar del i beslutningsprosessene, og ikke bare blir informert i etterkant, presiserer hun.
Når den spreke 49-åringen ikke er å treffe på sykehusapoteket, finner man henne gjerne i skisporet, på treningssenteret eller ute på sjøen i familiens seilbåt. De nevnte medarbeiderne ved Radiumhospitalet forteller om en aktiv og sosial person som til tross for krevende arbeidsoppgaver også prioriterer venner og familie høyt.
 — Jeg er glad i å holde meg i form, og har også tre gutter i familien som er ganske aktive. I tillegg er jeg veldig sosial, og er ikke akkurat typen til å sitte hjemme i sofaen og tvinne tommeltotter. Jeg tror ikke jeg har kjedet meg en dag i mitt liv, ler hun.
— Vanlig apotek, legemiddelindustrien og nå sykehusapotek. Du har gjort mye forskjellig i løpet av din karriere. Vil du likevel si at det finnes en rød tråd?
— Det må i så fall være det å jobbe med mennesker. Jeg har alltid vært opptatt av mennesker og dette serviceaspektet, å yte god service til kundene ved å ha en god ­dialog. Jeg synes også det gir mye mening i hverdagen å møte pasienter som har tid og lyst til å lære om sin egen medisin, om hvordan de kan bruke den på riktig måte. Og, ikke minst, som virkelig trenger den! Dette mottoet «engasjert for mennesket» kunne nok like gjerne ha vært mitt motto.

(Publisert i NFT nr. 4/2012 side 33–35.)