Om hiv og håp

Tekst: Ann Kristin Odden

— I juni er det 30 år siden første hivpasient ble behandlet i Norge. Siden da har det skjedd enorme fremskritt, ja, nærmest en revolusjon innen legemiddelutviklingen. Medisinene vi har i dag er så ­velfungerende at hiv har gått fra å være en dødelig sykdom til å bli en kronisk sykdom, forteller den ­engasjerte 37-åringen.
Som apoteker ved landets første ressursapotek for hivpositive har Jensen opparbeidet seg omfattende kunnskap om både viruset og medisinene, og ikke minst om menneskene som lever med hiv. Styrevervet i HivNorge, interesseorganisasjonen for hivpositives rettigheter, fikk hun i mars.
— Det er vondt å erfare hvor massiv stigmatiser­ingen er. Forskning viser at allmennkunnskapen om hvordan hiv smitter er relativt god, men at kunnskapen om hvordan viruset ikke smitter er langt dårligere. Mange tror for eksempel at man kan smittes ved å drikke av samme glass som en hivpositiv, eller at ­viruset overføres ved kyssing. Det er i det hele tatt mye usikkerhet knyttet opp imot en hivdiagnose. Dersom flere får riktig informasjon, vil det kanskje bli lettere å gjøre noe med holdningene også, håper hun.  

Åpnet ressursapotek
Det hele begynte for fem år siden, på nyåret i 2007. Som fersk farmasøyt søkte Jensen seg jobb ved Ullevål sykehusapotek. På andre siden av bordet satt Merete Klausen, avdelingsleder ved publikums­avdelingen på Ullevål sykehusapotek, farmasøyt og ­ressursperson for hivsmittede.
— Det var Merete som vekket min interesse for ­fagområdet. Hun har jobbet med hiv siden den første pasienten ble behandlet for viruset i Norge, og har engasjert seg sterkt for hivpositive. Jeg vil påstå at hun er den farmasøyten i landet som har størst kompe­tanse på dette feltet.
Siden har de to også jobbet sammen ved Sykehusapoteket Aker. Da dette apoteket skulle ­legges ned i 2010, fikk Klausen ideen om å starte opp et ressursapotek for hivpositive i Oslo sentrum. Gjennom flere år hadde hun sett behovet for å kunne tilby medisiner og legemiddelsamtaler fra en sentral plassering i byen, nærmere pasientene. Regionsjef for Apokjeden, Anne Grete Pettersen, ble kontaktet og tente umiddelbart på ideen. Kort tid etter var Apotek 1 Storgata et faktum.
— Vi valgte hverandre, og det er nok ganske unikt å velge hvem man vil jobbe med på den måten. Det at apoteket var i oppstartfasen gjorde også at vi fikk muligheten til å forme alt fra hvordan apoteket skulle se ut til hva vi skulle spesialisere oss innen, sier Jensen, som ble tilsatt som apoteker.
Ressursapoteket åpnet dørene 10. november 2010.
— Dette skal være et sted hvor hivpositive kan komme med alt de lurer på og trenger hjelp til i forhold til behandlingen. Vi samarbeider tett med infeksjonsleger og sykepleiere på feltet, og har alle aktuelle ­legemidler på lager.
Apoteket tilbyr også legemiddelsamtaler, både etter bestilling fra lege og på initiativ fra kundene selv.  
— Under disse samtalene snakker vi blant annet om riktig legemiddelbruk, om interaksjoner, bivirkninger, kosttilskudd og alt annet kundene måtte trenge råd og veiledning om. For eksempel er det utrolig viktig at ­hivpositive tar medisinene til riktig tid og tar dem hver eneste dag, ellers er faren for å utvikle resistens ganske stor, påpeker Jensen.
— Hvor kjent er de hivpositive med at det finnes et slikt apotek sentralt i Oslo?
— Flere og flere begynner å bli klar over dette. Jungeltelegrafen har værtviktig, og i tillegg har vi ­forsøkt å være aktive ved å dele ut brosjyrer og ­visittkort. Helsepersonell begynner å få øynene opp for oss, og Aksept, Kirkens Bymisjons ressurssenter for hivsmittede, har informert om oss. Og HivNorge ­kjenner oss, da, sier hun med et smil.

Myter og misforståelser
Vi går 27 år tilbake i tid, til 1985. På denne tiden var ­viruset nyoppdaget, det fantes ingen medisiner som holdt viruset i sjakk, og en hivdiagnose var nærmest ensbetydende med å få en dødsdom. Jensen viser frem en forside av tidsskriftet Farmand, hvor det ble spådd at smittetallene ville nå 16 000 innen 1990. Situasjonens alvor ble understreket ved hjelp av ­varseltrekant og krigstyper.
— Dette var budskapet som ble formidlet på 80-­tallet og tidlig 90-tall, og da er det kanskje ikke så rart at mange ble engstelige. I 1996 kom vendepunktet, med ankomsten av HAART-medisinene (Highly Active Antiretroviral Therapy) som fikk ned virustallene, og siden da har legemidlene blitt stadig bedre. I dag behandles om lag 4000 mennesker for hiv i Norge, og hos de fleste er virustallene i blodet nesten ikke ­målbare. Med andre ord er risikoen for å smitte andre svært liten. Hivpositive kan i dag leve lange og ­yrkesaktive liv, opplyser hun.
Forbedret behandling gjør imidlertid ikke bare at ­hivpasientene er mindre syke, men også at de i større grad enn tidligere må ­forholde seg til, og leve i, et ­samfunn der hivpositive ­stigmatiseres. For til tross for at smittetall og medieoppmerksomheten har avtatt, vedvarer myter og ­misforståelser. Jensen opplever at det å stå frem som hivpositiv fremdeles er såpass belastende at flertallet velger å la være.
— Hva tror du det skyldes; at fordommene henger igjen selv om smittetallene har gått ned?
— Rett og slett at det er så lite informasjon tilgjengelig. Nå gjelder jo dette en relativt liten gruppe, fordi langt færre har blitt smittet enn først antatt, og dermed har media blitt mindre opptatt av det også. Løsningen må være å gi god og tilstrekkelig kunnskap om hvordan viruset smitter og hvordan det ikke smitter, noe som oppgis som regjeringens hivstrategi for ­perioden 2009–2014. Jeg håper også på å kunne bidra til å jobbe for dette i HivNorge, forteller apotekeren.

Fokus på kommunikasjon
Foruten å være styremedlem i HivNorge, apoteker og farmasøyt, er Jensen også utdannet sykepleier. Da hun som 25-åring vurderte å bytte fagfelt, sa hun opp ­jobben i alderspsykiatrien og dro på en tre måneder lang rundreise i Sør-Amerika.
— Da jeg kom hjem, satte jeg meg rett og slett ned med telefonkatalogen og ringte rundt til bibliotek og apotek, to steder jeg alltid har hatt lyst til å jobbe.
Etter kort tid fikk hun jobb på apoteket på Carl Berner, hvor hun trivdes så godt at hun søkte ­studieplass ved farmasiutdanningen på Universitetet i Oslo. Det er et valg hun aldri har angret på.
— Farmasi er et spennende fagfelt, og jeg opplever at det faglige utgjør en stor del av hverdagen. Imidlertid kunne jeg aldri ha jobbet bare med forskning, til det er jeg for glad i å jobbe med mennesker. Jeg synes også det er ganske unikt at man kan gå inn et sted og snakke med høyt utdannede mennesker med lang erfaring og god kompetanse innen sitt fagfelt, og få råd og veiledning – helt gratis. Hvor kan man ellers gjøre det? Det er mye god hjelp åfå i apotek.
— Føler du at bakgrunnen din som sykepleier har hjulpet deg på noen måte som farmasøyt og i arbeidet med hivpositive?
— Ja, det vil jeg si. Sykepleierutdanningen har et veldig sterkt fokus på kommunikasjon med pasientene. Når det gjelder det vi kaller behovskartlegging; å se hvert enkelte menneske og fokusere på deres behov, har nok denne bakgrunnen gitt meg en ekstra ballast. Det er i det hele tatt noe jeg er veldig opptatt av: Å ikke bare se resepten og legemidlene, men å se hele mennesket, avslutter Christine Jensen.

(Publisert i NFT nr. 5/2012 side 29–32.)