Med refusjon på hjernen
Hun har sansen for systemer og sammenhenger, og synes noe av det morsomste med å jobbe i Arbeids- og velferdsdirektoratet, er muligheten til å påvirke. I disse dager er det ordningen for individuell refusjon som skal til pers. — Det må tydeligere retningslinjer til for å bedre det allerede innfløkte refusjonssystemet, mener Anne Kjersti Røise.
Anne Kjersti Røise
Alder: 30
Sivilstatus: Gift
Utdanning: Cand.pharm. fra Universitetet i Oslo
Arbeidssted: Arbeids- og velferdsdirektoratet
Favorittmedisin: Plavix. Ikke det at jeg bruker det selv, men problempreparater i refusjonssammenheng er jo alltid spennende.
Favorittfarmasøyt: Jeg liker Marit Andrew, som er fagdirektør i Alliance. Hun er engasjert, tydelig og klar i sin kommunikasjon. Ellers var Kristin Viktil, klinisk farmasøyt ved Diakonhjemmet, og Hege Christensen, førsteamanuensis ved UiO, inspirasjonskilder i studietiden, og de er fortsatt personer jeg beundrer stort.
Hvorfor jeg ikke er NFF-medlem: Per i dag er jeg ikke medlem, og grunnen er rett og slett fordi NFF ikke har forhandlingsrett i Nav. I stedet er jeg medlem av TEKNA. Jeg var riktignok medlem da jeg var student og jeg blir det kanskje igjen en dag.
Hvorfor jeg ble farmasøyt: Det var ganske tilfeldig egentlig. Jeg hadde snust litt på tannlegestudiet og det var vel egentlig det jeg hadde tenkt å bli. Men før studiene jobbet jeg et halvt år på Sagene apotek og fikk høre mer om faget. Det fristet mest – dermed var valget tatt.
Ordningen med individuell refusjon er nødvendig, men den er ikke optimal slik den fungerer i dag.
— Jeg er så heldig at jeg det kommende året skal være leder for en prosjektgruppe som skal se på ordningen i forhold til de helsepolitiske målene.
— Får de riktige pasientgruppene refusjon? Hvordan kan ordingen bli enkel og administrere og forstå? Vi skal foreslå nye vilkår for individuell refusjon og samtidig se på helheten i hele refusjonsordningen. Jeg ser frem til et tverrfaglig og spennende samarbeid med representanter fra alle instanser i norsk farmasi. Her skal alle bli hørt, sier totenjenta, som trives utmerket med virvlende asfaltstøv under føttene.
— Individuell refusjon, slik det er i dag, er omfattende. Det kommer inn et stort antall søknader hvert år og gjennomgangen av disse tar mye tid. Vi håper at vårt forslag også kan bistå til og effektivisere systemet betraktelig.
— Uten å miste fokus på brukerne?
— Brukerne er hovedfokus. Målet er å lage blåreseptordningen, vår beste refusjonsordning, så bra at vi ikke lenger trenger bidragsordningen som et sikkerhetsnett. Det vil også være enklere for alle parter hvis man kun trenger å forholde seg til en refusjonsordning på sikt, påpeker hun.
— Det er ingen hemmelighet at vi også ønsker flere legemidler over på generell refusjon. Målet er at det skal være lik tilgang for alle på medisiner og refusjon til disse. Rettferdighet er viktig for meg og jeg er opptatt av at egenandelsordningen burde skjerme de som er i en vanskelig økonomisk situasjon. Jeg synes ikke fritak fra egenandel for legemidler burde være styrt av hvilken diagnose du har, men heller ut fra den enkeltes personlige økonomi eller ikke. Kanskje egenandelsordningen for legemidler kan være tema for mitt neste prosjekt, mener Røise, som har vanskelig for å holde munn når det er noe som opptar henne.
— Noe av det aller morsomste er når det viser seg at det nytter å prøve. I min seksjon har vi et dynamisk miljø og et bredt samarbeid med flinke fagpersoner. Her er vi blant annet samfunnsvitere, jurister og farmasøyter side om side. Jeg elsker driven i arbeidet, måten vi utfyller hverandre på. Det gir et verdifullt faglig perspektiv.
Og tverrfagligheten kommer til nytte.
— De prinsipielle sakene havner hos oss. Da har saksbehandlerne brukt så mye skjønn de bare kan, men står likevel fast eller de ser utfordringer med dagens regelverk på bakgrunn av enkeltsaker. Vi er helt avhengige av den tverrfaglige kompetansen for å komme frem til en riktig avgjørelse for brukeren. Vi må jo kunne stå for vår beslutning, og sakene vi behandler er iblant politisk betente – heldigvis liker jeg at det stormer litt!
Den entusiastiske jenta har full fokus på brukere selv om hun sitter i styre og stell på direktoratnivå.
— Jeg har fortsatt vaktstilling på Apotek 1 Sagene, for ikke å bli helt erkebyråkrat, ler hun.
— Jeg setter pris på å være ute, møte de som vi egentlig jobber for. Det er en fordelå kjenne til systemene som skal forenkle hverdagen til farmasøytene. Ikke minst må vi huske på at de har en helt annen hverdag. Mye skjer akkurat nå, eResept, ny blåreseptordning (Blårev) og endringer i bilagsordningen. Jeg skjønner godt at farmasøytene i apotek kan bli litt frustrerte i disse endringstider. Når kunden står rett ovenfor deg, må problemet løses der og da.
— Når jeg holder kurs om refusjon i regi av Apotekforeningen møter jeg mange dyktige og pliktoppfyllende farmasøyter. Jeg har aldri vært borti et kurs der deltakerne ikke har kontrollert mer hva Nav nødvendigvis krever.
— Utfordringer for farmasien i fremtiden?
— Tydelighet. Farmasøyter har en viktig fagkompetanse, men er ikke så flinke til å eksponere seg. Vi trenger samfunnsengasjerte farmasøyter, engasjerte sjeler som tar initiativ. Det finnes kjempemange flinke folk, både synlige og usynlige. Kanskje kunne det vært en idé med enda mer kommunikasjonstrening allerede på studiet?
— Bare fra mitt kull har mange av oss valgt svært ulike jobber innen faget vårt. Vi har mye å bidra med i et samfunnsmessig perspektiv om vi bare kunne blitt litt flinkere til vise hva vi er gode på.
— Spisskompetansen finnes der ute – bruk oss!
(Publisert i NFT nr. 9/2008 side 28–29.)