— Suksess motiverer meg

Tekst: Vivian Fjeldstad

— Skal vi ta bilder i dag, jeg som er så sliten?! Jeg har vært på jentetur til Wien og ble ­stående på Flesland klokken to i natt og vente på taxi, sier hun.

Fotografimotviljen dirrer. Men man kan ikke se det. Trøttheten hun hevder. Så vi knipser.

Anne Gerd Granås er førsteamanuensis ved samfunnsmedisinsk institutt ved Univers­itetet i Bergen hvor hun underviser farmasi­studenter på Senter for farmasi, samt at hun jobber med forskningsstrategi for Apotekene Vest.

— Dagene mine er veldig forskjellige. Litt veiledning, litt sykehus og litt undervisning. Innimellom alt prøver jeg å få tid til egen ­forskning, men det er travelt nå i disse ­eksamenstider.

— Jeg er veileder for tre PhDer og to ­masterstudenter. Det høres sikkert ut som en klisjé, men det motiverer meg å se at andre lykkes. Å se at studentene kommer seg i mål med prosjekter gir en egen tilfredsstillelse, ­forklarer Granås.

— Jeg oppfordrer studentene mine til å lære seg å ha et kritisk blikk for gitte sann­heter. De skal kunne stille kritiske spørsmål og være opptatt av gi og ta imot konstruktiv kritikk slik at de kan utvikle seg som fagpersoner. Det er nødvendig å ha evne til å reflektere for å gjøre den beste jobben man kan som ­farmasøyt.

— Mange av dagens farmasøyter som ­jobber i apotek opplever et massivt kommer­sielt press. Det er fokus på mersalg, bud­sjetter og resultater. Da er det viktig å ikke glemme legemiddelbrukeren vi egentlig er der for, sier den samfunnsengasjerte damen.

— Jeg ønsker vi som faggruppe skal nå frem i media med det vi kan om legemidler. Vi må tørre å vise hvem som er legemiddel­eksperten. Når vi får til det, da blir jeg inspirert.

Granås er opptatt av forskningsutvikling og en fremtidsrettet tankegang.

— I fremtiden håper jeg vi i større grad kan medisinere etter hvordan man er genetisk ­disponert, slik at pasienten slipper å prøve ti forskjellige legemidler før man finner ett som virker. Spesielt innen psykiatrien kan man gjøre mye på dette området, sier hun.

— Forskning på medisiner for behandling av kreft har kommet langt. Men vi mangler fortsatt medisiner som ikke har så store bivirkninger. Dessverre ser det ut til at stadig flere blir rammet av kreft midt i livet, og behandling med effektive medisiner blir desto mer aktuelt.

— Vi må heller ikke være redde for å tenke at det finnes andre alternativer enn medisin­ering. Det virker som kulturen i samfunnet har kommet dit hen at det finnes en pille for alt som er ille. Vi har en forventning om å være ­friske hele tiden. Men det er ikke unormalt å være syk, påpeker hun.

— Barn er syke, også voksne, ungdom og gamle. Alle er syke fra tid til annen. Det er en del av livet og av arbeidslivet. Man må ta seg tid til å bli frisk. Kanskje må man også ta seg tid til å gå gjennom en sorgprosess.

— Å ta ansvar for sin egen lykke er noe flere burde bliflinkere til, mener Granås.

Som selv er flink til å parkere jobben når hun kommer hjem.

— Det er viktig å skille mellom jobb og fritid. Jeg synes det er en uting å ta med seg jobben hjem. Det er en kunst å skille mellom det som er viktig og det som er mindre viktig. Selv om jeg elsker jobben min er den ikke livet mitt, og jeg er ikke flau over å si det. Mange unge arbeidstakere blir dratt inn i suget. Og tror at det er meningen at de skal stå på 60 timer i uken. En slik holdning gir heller motsatt effekt og senker terskelen til å ty til medikamenter mot stressrelaterte plager, det være psykiske eller fysiske plager. Altfor mange blir utbrente i ung alder også innen vår profesjon.

— Vi har medisiner for høyt blodtrykk, kole­sterol og andre sykdommer som like gjerne kan skyldes diett, kosthold og livsstil som arv og gener. Samtidig har folk i verden store ­helseproblemer som skyldes den urettferdige for­delingen vi har av ressurser. Barn mangler livsviktige vaksiner og altfor mange menne­sker dør av sykdommer vi har behandling for. Det er viktig å diskutere hva vi som fagfolk skal bruke vår kompetanse på, sier farmasøyten.

— Det er ikke lenge siden det var vanlig å dø av polio, infeksjoner, blodforgiftning eller diabetes. Medisinhistorien er kort og mye har endret seg siden penicillin ble oppdaget. Utviklingen har skjedd i rekordfart og den har hatt stor betyding for samfunnet vi lever i. Vi kan stort sett kureres for det meste og selv velge livsstil og antall barn. Vi kan velge om våre barn skal medisineres. Det jeg ikke har sansen for, er at alle skal gjennomgå en slags normalisering. Er det ikke greit at vi er litt forskjellige? Selv om noen barn har mer energi enn andre er det ikke sikkert de trenger medisiner. Vår overmedisin­ering av eldre opprører meg.

— Men det er fortsatt altfor mange i verden som ikke får den hjelpen de trenger. Farmasi handler også om å redde liv. Det må frem­tidens farmasøyter være klar over, sier Anne Gerd Granås.

(Publisert i NFT, nr. 1/2009 side 30–31.)