Rune Gildsig

Alder: 31 år

Sivil status: Samboer og en sønn på tre år

Utdanning: Cand.pharm. fra Køben­havns universitet

Arbeidssted: Radiologisk avdeling ved Haukeland universitetssykehus

Favorittmedisin: Jeg tar i bruk legemidler når jeg trenger det, for eksempel Ibux mot muskelsmerter. Mange farma­søyter er redde for å si at de bruker legemidler, noe jeg synes er merkelig, for det er jo vi som er ekspertene og burde vite når vi trenger dem eller ei.
Antibiotika er en generell favoritt, fordi denne legemiddelgruppen er en av de få som kurerer en lidelse totalt. Andre ­legemidler kurerer gjerne symptomene, men ikke selve sykdommen.

Favorittfarmasøyt: Da vil jeg nevne to stykker, Eli Marie Pedersen og Anne Kari Gjeitsund. De er begge kontroll­farmasøyter ved Haukeland sykehus­apotek, og har lært meg mye om ­kvalitetssikring. De har i stor grad bidratt til at jeg sitter i en slik stilling som jeg gjør i dag.

Hvorfor jeg er NFF-medlem: Under studiene var jeg involvert i ­student­politikk. Jeg synes det er naturlig å være medlem hvis man ønsker å ha innflytelse på eget yrke. Om man har en mening skal man si det, og i rett forum. Ellers skal man ikke si noe i det hele tatt.

Hvorfor jeg ble farmasøyt: Studie­planene mine gikk først i retning reklame eller arkitektyrket. Men jeg hadde en biologilærer på gymnaset som var farmasøyt, og han hadde svar på alt. Siden ble biologi og især kjemi veien frem for meg også.

Tekst: Vivian Fjeldstad

Det er helt fantastisk å være med på å bygge opp det første senter av sitt slag i Norge, sier Rune Gildsig.

— Jeg er stolt av å kunne være en del av dette. Her finnes rådyre teknologiske vidundre og vi kan lage legemidler i en helt annen skala enn man tidligere har kunnet noe annet sted i landet. Det nybygde PET (Positronemisjonstomografi)-­senteret har egne lokaler for produksjon av ­radioaktive legemidler. Man kan gjerne kalle det en «legemiddelfabrikk» som gjør at sykehus­avdelingen er selvforsynende med radioaktive sporstoffer som ellers ikke ville vært tilgjengelige på grunn av lave halveringstider. Eksterne ­produsenter ville ikke hatt mulighet til å levere disse stoffene før de hadde mistet sine radio­aktive egenskaper, forklarer Gildsig.

Her er det nulltoleranse for slurv og skitt. Blendende, speilblanke overflater. Ingeniører i full sving med å måle opp for kanaler gjennom gulv og vegger. Hele bygget er spesialisert til å fylle de funksjonene det skal i forhold til at det skal huse både syklotron og PET/CT-skanner.

— Det overordnete ansvaret mitt blir å fungere som QA/QC-ansvarlig. Kvalitetssikring og ­kvalitetskontroll er ekstra utfordrende i arbeidet med radioaktive legemidler. GMP kommer ofte i konflikt med HMS. Da gjelder det om å finne en forsvarlig løsning til felles beste. Men denne ­jobben omfatter stort sett alle farmasøytiske ­disipliner. Det er snakk om en jobb med uendelig mange muligheter for utfoldelse og utvikling, ivrer cand.pharm.en.

— Tverrfagligheten er et av mange spennende aspekter ved denne jobben. Man kan trygt si at de nye veggene her huser mye spisskompe­tanse. Her er det viktigere å kunne mye om litt enn å kunne litt om mye. Den enkelte skal ha full oversikt over hva som er sine oppgaver. Vi må stole på hverandre, både i utviklingen av ­legemidlene og for å passe på at de er trygge å ta i bruk.

— Men det handler også om å sikre oss selv. Radioaktiv stråling skal man respektere, det er ingen vits å ta noen sjanser.

— Fortsatt er alt under testing. Vi holder på å få i orden lokaler og utstyr. Ting tar som kjent tid, kanskje spesielt her, fordi sikkerheten er så viktig. Nesten alle prosedyrer skal gjennom forskjellige kvalifiseringsprosesser først.

— Få av oss som jobber her har erfaring med det totale omfang av radioaktive legemidler. Alle stiller likt. Vi skal utfylle hverandre og hovedsaken er at vi skal fungere som et team. «Én persons suksess - er alle sin suksess.» Når alle jobber opp mot det samme, kan man nå de mål som er til alles felles beste, og som ellers ikke ville være mulige å nå, mener han.

— Jeg håper nå at så mange pasienter som mulig vil få god nytte av dette senteret. Fra før har det kun vært to steder i Norge, så vidt jeg vet, hvor man har hatt PET-skannere. Mens det i Danmark har eksistert åtte ganger så mange. Der har man hatt et sterkt fagmiljø for PET, og det er på høy tid at Norge gjør denne satsingen og, sier den dyktige cand.pharm.en, på avslepen dansk, ispedd utvalgte bergenske gloser. Tankene er mange. Friske. Nye.

— Forhåpentligvis vil det fremover bli bevilget nok penger til å kunnedrive produktiv forskning. Det ville vært spennende og nyttig for oss å kunne godkjent flere tracerer. Per i dag er det få produkter som er godkjent.
Selv kunne han tenke seg å forske i en gren innenfor radiofarmasi ved UiB. Først skal ­skuldrene senkes litt, så håper han å sette i gang med det også.

— Jeg var aldri et sekund i tvil om at jeg ville søke på denne jobben. Jeg får brukt ulike deler av utdanningen min, samtidig som jeg har mulighet til å følge kvalitetssikring gjennom flere faser. Prosessen foregår helt fra de grunnleggende ­forskrifter for fremstilling, frem til godkjent legemiddel. Det er ekstra tilfredsstillende å se ­resultatet av det man faktisk lager, sier han.

— Hva ser du der du står i dag?
— Jeg har inntrykk av at faget farmasi til ­stadighet blir presset fra flere kanter, eksempelvis av nye utdanninger som ønsker å ivareta eller spesialisere deler av yrket. Det tvinger farma­søytene som yrkesgruppe til å videreutvikle seg, noe som i utgangspunket er bra. Men det er ­viktig å ikke henge seg opp i titler, og i stedet fokusere på at det er utførelsen av jobben som teller. Cand.pharm.er har en solid utdanning. Ingen annen utdanning står sterkere innen ­farmasien enn den. Dermed må vi heller ta ­ufordringene med den styrken vi har, fremfor å sette oss ned og grine over at ingen ser oss. Farmasøyten er den beste til å ivareta farmasien som helhet – om noen er uenige må de gjerne bevise det!

— Hva slags rolle vil faget ha i frem­tiden?
— Klinisk farmasi er et eksempel på at yrket stadig utvikler seg. For bare fem år siden var det mye styr fra andre hold om at farmasøytene tok seg inn på andre fagfelt. I dag ser man fordelene ved dette og etterspørselen er økende. Jeg håper at min ansettelse ved PET-senteret likeledes kan brøyte veien for flere farmasøyter i fremtiden. Det blir kanskje ikke et stort fagfelt, men det er en videreutvikling, sier Rune Gildsig.

(Publisert i NFT, nr. 2/2009 side 44–45.)