Tenk kreativt!

Tekst: Vivian Fjeldstad

— En av mine fremtidsvisjoner er at farmasøyter skal bli mer kreative i forhold til yrkesvalg og arbeidsplass, sier Hege Kersten.

— Jeg tror det finnes mange institusjoner hvor farmasøyter kan bidra med sin ekspertise. Noe av utfordringen ligger i at det skal gis bevilgninger for nye stillinger til farmasøytene som skal inn i ­spesialisthelsetjenesten, på sykehjem eller i ­kommunehelsetjenesten for øvrig. Derfor er jeg opptatt av at vi må vise at vårt arbeid har positiv effekt på helsen til pasientene. Og ikke bare det. Det er også viktig å vise at arbeidet ved institu­sjonene er ressursbesparende, sier hun videre.

— Farmasøyter må bli flinkere til å selge hele den farmasøytiske kompetansen. Vi må selv komme med forslag til hvordan vi kan bidra og vise at vi kan være allsidige. Jeg håper det i årene som kommer vil bli vanlig med en slags «institusjonsfarmasøyt» eller «kommunefarma­søyt». I det begrepet legger jeg blant annet at ­farmasøyten har ansvar for kvalitetssikring av legemiddel­håndteringen, undervisning og råd­givning i ­legemiddelbruk overfor både personell og ­pasienter. I tillegg til at farmasøyten skal bidra til å løse de ­farmakoterapeutiske utfordringene legene står overfor i den medikamentelle behandlingen av pasientene.

Hege Kersten holder på med sin doktorgrad, og jobber med en bivirkningsstudie i sykehjem.

— Helse Sør-Øst finansierer prosjektet, som jeg har kunnet sette i gang med takket være undervisningssykehjemmet i Oslo, Abildsø bo- og rehabiliteringssenter. Undervisningssykehjemmet frigjorde midler til at jeg kunne utforme prosjektet.

— Prosjektet har arbeidstittelen «Klinisk ­betydning av medikamentindusert antikolinerg belastning hos sykehjemspasienter». Jeg ønsket å fordype meg i dette temaet, fordi vi trenger mer kunnskap om legemiddelbehandling av veldig syke eldre pasienter. Sykehjemsbeboere bruker i gjennomsnitt cirka åtte legemidler daglig. De over 65 år bruker rundt halvparten av alle resept­belagte legemidler i Norge, men paradoksalt nok inkluderes de i liten grad i kliniske studier der effekt, sikkerhet og dose fastsettes. Eldre ­reagerer annerledes enn yngre på legemidler, og det er en utfordring å ta hensyn til, forteller Kersten som opplyser at studien inkluderer ­sykehjemspasienter med en gjennomsnittsalder på nesten 85 år. De fleste av disse har mild til moderat demens.

— Sykehjemslegene jeg har møtt har vært svært positive til å samarbeide med farmasøyter om legemiddelbehandlingen. Det inspirerer meg i arbeidet.

— Det som er så flott med geriatri, er det fine miljøet for tverrfaglighet. Her er det stort fokus på samarbeid mellom fysioterapeut, ergo­terapeut, tannlege, sykepleiere og leger. Rasjonell farmakoterapi i geriatrien kompliseres av alders­relaterte farmakokinetiske og farma­kodynamiske endringer. Mange eldre pasienter har en betydelig multimorbiditet og polyfarmasi.

— Jeg har møtt mye positiv respons som viser at farmasøyter i større grad enn tidligere ønskes velkommen som en del av det tverrfaglige teamet innenfor geriatri, og det er en utvikling i riktig ­retning, mener Kersten.

— Dagsformen og motivasjonen for å gjennomføre hukommelsestester varierer mye hos pasi­entene, ogfrafallet er derfor stort. Jeg hadde ingen ­erfaring med kognitive tester av ­pasienter før jeg startet og hadde nok ikke ­forutsett alle de ulike problemstillingene. Men jeg har gjort meg mange ­nyttige medmenneskelige ­erfaringer underveis og pasientkontakten har vært veldig lærerik. Jeg håper dessuten at denne studien kan gi et betydningsfullt bidrag til evalu­eringen av ­helsetjenesten klinisk farmasi.

— Det kan være tungt å gjennomføre kognitive tester på pasienter som selv skjønner at hukommelsen har sviktet og jeg vil virkelig berømme forskningssykepleieren, Inga Kristin Tolo, som gjennomfører testene for meg. Hun gjør ene­stående arbeid, og studien hadde ikke latt seg gjennomføre uten hennes innsats, roser Kersten. Selv kan hun bare være på den første testrunden.

— Dette er en kontrollert studie og syke­pleieren vet ikke hvilken pasient som er i kontrollgruppen eller intervensjonsgruppen, men det vet jeg. Intervensjonen består av en legemiddel­gjennomgang sammen med legen der vi tilstreber å redusere bruken av legemidler med antiko­linerge effekter. Dermed blir det umulig for meg å delta på testene der vi måler de kliniske effektene av legemiddelgjennomgangene, forklarer hun.

— Er det noe spesielt du ønsker å oppnå?

— Mine kortsiktige mål er å få nok pasienter inn i studien og resultater som kan brukes til noe. Etter planen skal jeg være ferdig innen tre år.

— På lengre sikt håper jeg at dette arbeidet åpner noen dører for at flere kan se muligheten for et tverrfaglig samarbeid. Per i dag har vi ikke noe miljø for å ha kliniske farmasøyter ved ­sykehjem. Men dette tror jeg vil endre seg og at det blir en arena der farmasøyter kan bidra med sin kunnskap i enda større grad enn det som blir gjort i dag, sier Hege Kersten.

(Publisert i NFT nr. 3/2009 side 28–29.)