På direkten

Tekst: Vivian Fjeldstad

Det ligger mye forberedelse bak vakttelefontjenesten. Bekymringer, og noen ganger desperasjon, utspiller seg på andre siden av linja. Kanskje står det om liv. Du hører pusten til den du snakker med. Engstelsen i stemmen. Svaret som gis kan være avgjørende for hva som skjer videre.

— Vår oppgave er å skaffe oss kunnskap om hva som har skjedd, forstå situasjonen og gi råd om hva den enkelte bør forta seg videre. For å få til dette er kommunikasjon og kunnskap viktige stikk­ord, sier Gro C. Havnen.

— Vi skal kunne besvare de henvendelser vi får fra allmennheten, leger og helsepersonell. Vi må derfor sitte med mye spesialkunnskap. Mye av tiden vår bruker vi på å forberede oss. Vi innhenter informasjon om ulike forgiftninger, holder oss oppdaterte på produktinformasjon og orienterer oss på hva slags forskning som finnes i verden. Den innsamlede dokumentasjonen legger vi tilrettelagt inn i databasen vår. Dette systemet fører til at vi kan gi raskere og mer kvalitetssikrede svar til de som kontakter oss.

— Noen tror vi bare sitter i telefonen, men vakttjenesten består av under 50 prosent av arbeidet vårt. Før vi i det hele tatt slipper til i telefonen, må vi gjennom et fire måneder langt opplæringsprogram som vi dessuten må ha bestått. Fordelen er at jo lenger du jobber her, jo mer erfaring får du og desto flinkere blir du til å svare, utdyper cand.­pharm.en.

Havnen forteller også at de fleste på Gift­informasjonen har egne spesialiserte fordypningsområder, og de rådfører seg med hverandre.

— På dagtid er vi to stykker på telefonvakt. Da får vi mange telefoner fra småbarnsforeldre. Barn har en tendens til å ville undersøke verden og det gjør de blant annet ved å putte ting i munnen. Heldigvis smaker de som regel bare litt. Har de fått i seg maskinoppvasktablett for eksempel, så svelger de sjelden hele tabletten, men smaker gjerne på et lite hjørne. Det går som oftest bra, forklarer hun.

— Om natten er det gjerne sykehusleger som ringer oss. Da er vi alene på vakt. Skulle vi trenge hjelp med en forgiftning, så har vi en ordning for dette. Ved kompliserte spørsmål om klinikk og forgiftningsbehandling kontakter vi leger som er ­spesialister på forgiftningsbehandling. Vi har i ­tillegg mulighet for å ta kontakt med en medarb­eider med lang erfaring fra Giftinformasjonen for diskusjoner og andre typer spørsmål.

— Det er en høyere andel av alvorlige forgift­ninger om natten. Vi mottar 40 000 telefoner årlig, og ved rundt 3300 av henvendelsene anser vi at det er fare for en alvorlig forgiftning. Det er likevel sjelden at vi opplever arbeidssituasjonen vår som veldig dramatisk.

— Men noen kritiske telefoner får dere vel. Hvordan oppleves det?
— Ja, det hender. Iblant vet vi med én gang at det ikke er veldig mye vi kan gjøre, for eksempel ved ­tilfeller der det er konsumert store mengder sterkt etsende væske. Slikt kan føles helt forferdelig, når man tenker på hva pasienten gjennomgår.

— Det er også svært vanskelig å motta selv­mordstelefoner. Noen ringer for eksempel for å spørre hvor mye som erdødelig dose av et ­spesielt legemiddel. Vi svarer selvfølgelig ikke på den type spørsmål, men slikt kan føles tungt. Men vi kan ikke gå rundt å gruble i lang tid på hva som skjedde, det viktigste er at du vet at du har gjort det du kunne i den gitte situasjonen, sier Havnen med sin rolige stemme. Det er tydelig at dette er reflektert over. Temaet er avklart. Utdebattert. For å jobbe slik trengs fred med seg selv. Og god kollegial støtte.

— Når slike situasjoner oppstår er det viktig å bruke kollegaene sine. Vi kommer tett på hverandre og ­diskuterer ofte hendelsene. Samarbeidet i pressede situasjoner gjør at vi blir godt kjent. Vi har et utrolig flott miljø med mange dyktige folk, påpeker hun.

— Er det noe du ønsker å utrette i yrket ditt?
— Jeg er opptatt av gravide og ammendes ­tilgang på informasjon. Mange har utallige spørsmål om alt fra hårfarging, urtemedisin og maling, til legemiddelbruk, mat og husholdningskjemikalier. Dessverre er mye av informasjonen som gis ­sprikende, og det finnes mye upålitelig informasjon på nett som kan føre til mer engstelse. Jeg har vært med på et prosjekt der vi prøver å få opprettet en faglig, offentlig telefontjeneste for gravide og ammende, knyttet opp mot eksisterende fagmiljø slik som Giftinformasjonen eller RELIS. Mange land har en slik ordning allerede. En tjeneste som dette vil også være nyttig for helsepersonell ved behov for faglig støtte og veiledning.

— Mange tenker at dette dreier seg om kvinnehelse, men det handler også om helsen til våre kommende generasjoner. Å få til dette ville gjøre meg svært lykkelig, i alle fall for en stund, smiler Havnen.

— Hvordan ser du farmasøytens rolle i frem­tiden?
— Jeg tror vi i større grad kan brukes til andre arbeidsoppgaver enn de vi brukes til i dag. Og så håper jeg vi får muligheten til etterutdanning og ­fordypning innen ulike fagretninger av farmasien. Da tenker jeg ikke på doktortitler, men heller ­spesialitetsutdanninger med titler. Ofte er det legen som står frem og ikke farmasøyten, enda det ­kanskje er farmasøyten som er eksperten på det gitte fag­området. Det ville vært fint om vi turte å si: «Dette kan jeg». Med en tittel i ryggen, tror jeg ­terskelen for å uttale seg ville blitt lavere, sier Gro C. Havnen.

(Publisert i NFT nr. 4/2009 side 30–31.)