Reseptarorakelet
Da reseptar og yrkespedag og Nina Eitrem Haavie skulle velge yrkesretning på midten av sekstitallet, havnet hun et helt annet sted enn hun hadde tenkt. Førti år senere skal hun dokumentere reseptarutdanningens historie.
Nina Eitrem Haavie
Alder: 67 år
Sivil status: Bestemor og dessverre enke
Utdanning : Reseptareksamen 1968, praktisk pedagogisk utdanning, Statens Yrkespedagogiske Høyskole 1982, sosialpedagogikk, grunn- og mellomfag UiO 1983–84, hovedfag i yrkespedagogikk HiAk 1996.
Arbeidssted: Høgskolen i Oslo, Avdeling for helsefag
Favorittmedisin: En tur i marka eller på fjellet.
Favorittfarmasøyt: Det må bli to, Per Flatberg og Margareta Fallsberg. Per fordi han tidlig markerte sine noe utradisjonelle synspunkter blant annet i utredningen Apoteket i helsetjenesten og i Rastad Bråten-utvalgets innstilling. Han har alltid kjempet for det han tror på, er idealist og gir seg ikke i første sving. Det synes jeg er viktige egenskaper. Selv om han i utgangspunktet var imot opprettelsen av Reseptarutdanningen, så han tidlig muligheter for reseptarer og ga mange av oss en sjanse til utvikling og vekst.
Margareta Fallsberg er en svensk reseptar som inspirerte meg til å ta videreutdanning. Gjennom sitt doktorgradsarbeid satte hun søkelyset på legemiddelbrukeres forestillinger om medisiner. En avhandling som etter mitt syn burde være obligatorisk pensum for kommende reseptarer.
Hvorfor jeg er NFF-medlem: På syttitallet var det forventninger om at man var med, og gjerne aktivt med. I alle fall var det slik for oss som jobbet ved Ullevål sykehusapotek. Jeg har hatt ulike verv, blant annet som leder av Oslo krets (NFF) og som leder av Opplæringsrådet for arbeidsmiljø (OFA). Jeg var sterkt engasjert i kompetansediskusjonen den gangen den raste som verst på nittitallet. I dag er jeg vara tillitsrepresentant for NFF-O. Jeg mener det er viktig å være organisert, men jeg er ikke lenger et aktivt medlem som går på møter.
Hvorfor jeg ble farmasøyt: Det var nok tilfeldighetene som spilte inn. Jeg ville egentlig bli fysioterapeut, men den gang som i dag var det vanskelig å komme inn. Jeg bodde i Trondheim og hadde en slektning som utdannet seg til reseptar. Å lage legemidler hørtes spennende ut, ikke minst å være en del av helsevesenet. Dessuten ga yrket en frihet til å forsørge seg selv og komme rundt i landet.
Aktuell som: Pådriver og prosjektleder for å dokumentere historien om reseptarutdanningen i anledning dets 50-årsjubileum i 2010.
— Jeg har hatt mange spennende og utfordrende oppgaver i løpet av mitt 40-årige yrkesliv, derfor er det ikke trist å bli pensjonist til sommeren. Jeg har opparbeidet meg kompetanse som kan brukes på mange områder innen frivillig arbeid. Jeg er glad for å ha fått oppleve disse viktige årene i den farmasøytiske verden, sier Nina Eitrem Haavie, som forteller at mye av hennes engasjement for faget begynte med fagforeningsarbeid. Høgskolelektoren ved HiO er prosjektleder for å dokumentere historien om reseptarutdanningen og reseptarenes yrkesrolle i anledning utdanningens 50-årsjubileum i 2010. Jubileet skal markeres i forbindelse med Farmasidagene til høsten.
— Vi har et redaksjonsutvalg og Trygve Fjeldstad er redaktør for prosjektet. Det har vært viktig for meg med en redaktør som står «utenfor», for dette skal ikke være Ninas historie. Planen er at materialet også skal kunne brukes i undervisningen, forklarer hun.
— Et kort tilbakeblikk ...?
— Utdanningen har møtt mye motstand, som også fortsatte selv etter at den var godt etablert. Det var noen stormfulle år med heftige debatter som antakelig bunnet i at vi ble sett på som en slags trussel. Den gang som i dag var det de samme diskusjonene som gikk igjen og det var de samme argumentene som ble brukt. Man var redd for å senke den faglige kompetansen på apoteket, der reseptarene i første omgang var tiltenkt.
Mye har endret seg siden Eitrem Haavie selv satt på skolebenken.
— Den gang var det mer en yrkesutdanning med hovedvekt på praksis. Vi løste oppgaver per brev mens vi var ute i praksis rundt omkring i landet. I dag er det mye mer teori. Mange bygger på med et masterstudium og utdanningen er mer rettet mot et akademisk utdanningsløp, sier hun.
— Reseptarene har vært en viktig ressurs til arbeidet som gjøres i apotek i snart 50 år. Uten reseptarer hadde apotekene stoppet opp. Selv om vi i begynnelsen ikke ble utnyttet godt nok, har vi nå vist at vår kunnskap er nyttig også på andre arenaer i helsevesenet. Men vi har fortsatt en lang vei igjen. Jeg synes for eksempel det er uforståelig at en reseptar med tilleggsutdanning i økonomi og ledelse ikke kan bli driftskonsesjonær. Mye kommer nok til å skje i årene som kommer, tror Eitrem Haavie.
— Det gleder meg å se at Tove Ytterbø har tatt vervet som ny NFF-leder. Hun er den andre reseptaren i historien som innehar dette vervet. Det viktigste er selvfølgelig at det er den beste kandidaten får jobben. Men jeg vil si dette er et viktig skritt videre for reseptarer. Hurra!
— Er det noe du er stolt over å ha vært med på – og noe som har skuffet deg?
— Jeg er stolt av å ha sittet i hovedstyret for NFF da Rastad Bråten-utvalget arbeidet. Det var en mulighet vi hadde for å sosialisere apotekvesenet den gangen. Skuffelsen var stor da Regjeringen Gro Harlem Brundtland la innstillingen i en skuff, minnes 67-åringen.
Eitrem Haavie er dessuten stolt over å ha greid å få inn en pedagogisk tankegang i kursvirksomheten ved Farmasøytisk etterutdanning på åttitallet, hun er stolt over å ha jobbet med arbeidsmiljøopplæringen på apotekene og for medvirkning til Life Long Learning-konferanse i Danmark, der det ble satt søkelys på utdanning og etterutdanning.
— Den konferansen var litt sånn; Wow, der fikk vi til noe! sier hun entusiastisk.
For hun mener det å være god i faget handler om livslang læring.
— Jeg ersvært opptatt av betydningen av kommunikasjon og etikk i praksisopplæringen av studentene. Det er veldig viktig at de som veileder studenter viser god faglig spirit, deler av sin kunnskap, sine erfaringer og holdninger for at studentene skal bli gode yrkesutøvere.
Eitrem Haavie tror dessuten det er viktig å bytte arbeidsplass med jevne mellomrom.
— Å få bryne seg på andre arbeidsoppgaver, få en utvikling i arbeidshverdagen – det er verdifullt. Det at jeg har hatt forskjellige arbeidsoppgaver og gått på tvers av ulike fagretninger, tror jeg har utviklet meg på mange måter og gitt meg et bredere blikk. En slik allsidighet gjør det også enklere å få til samarbeid med annet helsepersonell, poengter hun.
— Svineinfluensapandemien har gitt farmasøyter en unik mulighet til å synliggjøre sin kompetanse. Vi må utnytte denne muligheten nå og gå ut og markedsføre oss! Vi har så mye å bidra med! Jeg synes det er underlig at EU ikke har oppdaget reseptarene. Vi får se, smiler Nina Eitrem Haavie.
(Publisert i NFT nr. 1/2010 side 34–35.)