Med talent og temperament

Det var ikke farmasøyt Brinchmann skulle bli, men veterinær.
— Jeg var immatrikulert ved Norges veterinærhøgskole, men sto på trettisjuendeplass på den såkalte ekspektanse­listen. Så fikk jeg, mirakuløst, brev om at jeg hadde kommet inn. Dette fortalte jeg mine ­foreldre, og min storebror som var på hjemmebesøk fra studier, forteller Brinchmann.
Mye tyder på at enkelte i husholdningen ikke opplevde veterinæryrket som passende for den unge damen.
— Far og min bror reagerte med å lage et tablå om hvordan man rektalundersøker kuer, og ­dermed valgte jeg farmasi, forklarer farmasøyten.
Med en far i forlagsbransjen kunne ­Brinchmann like gjerne havnet der, ifølge henne selv, noen hun med tiden også gjorde.
— Jeg gikk på latinlinjen med gresk. Noen spurte far hvorfor, og han svarte spøkefullt at jeg hadde ambisjoner om å bli bispinne.

Før vi kommer til forlagsbransjen ber vi Brinchmann fortelle om farmasistudiet.
— Jeg kom jo fra språklinje og hadde lest ­Platon i originaltekst. Med andre ord hadde jeg beveget meg i en antikk verden, og skulle nå ­plutselig ha kjemi med dosent Minken. Jeg skjønte rett og slett ingenting, så dette ble en av de mest frustrerende erfaringene i livet. Det var et sjokk å ikke forstå, men jeg fikk hjelp av en student som gikk et år eller to over meg og plutselig gikk det opp et lys.
Vi skal ikke bruke Brinchmanns erfaringer som et innlegg i debatten om fremtidens opptakskrav for farmasistudiet, men registrerer at det lot seg gjøre å bli en drivende dyktig farmasøyt selv med språklinjebakgrunn.
— Så holdt jeg på å stryke i latin fordi jeg nesten ikke gikk på forelesningene, og det er fra nettopp det faget jeg har min dårligste karakter, innrømmer farmasøyten.
Det var kanskje ekstra ille at sensor i latin var hennes gamle lærer fra «Katta», men noe stryk ble det altså ikke. Brinchmann engasjerte seg i studentlivet, og var blant annet formann i ­studentutvalget, var engasjert i studentbladet Veneficus og i 3. avdeling studentenes representant i et utvalg som skulle lage forslag til reform av farmasistudiet – «studieordningsutvalget».
— Det siste var litt av en opplevelse. Her satt professorer og andre lærerkrefter og ga uttrykk for en rekke glitrende læringsmetoder vi så lite til. Mitt ståsted var at mye av det foreleserne ønsket å innføre kunne gjøres innenfor de eksisterende rammene, men det ble ikke gjort. Det var det ikke særlig populært å påpeke. På et tidspunkt hadde jeg tenkt å ta dissens idet noen av forslagene ikke falt i god jord hos oss studenter, men ble faktisk advart mot det – det kunne få konsekvenser for meg og eksamen. Så, jeg ble helt kylling og lot være.
Siste semester av studiet kom professor Per Finholt innom på laben og ba Brinchmann søke stipend for å jobbe med et prosjekt hos ham.
— Finholt var liten av vekst, men hadde en stor stemme som bar godt gjennom laben. Ettersom tiden gikk, kom han igjen innom for å spørre hva karakterer ville bli – ble den bedre enn 2? Jeg svarte ja, og da sensuren kom var fasit 1,99 – altså bedre enn 2.
Sammen med professor Finholt studerte den ferske farmasøyten (som da var nygift og het Solvang) blant annet oppløsningshastighet av legemidler og overflatespenning.
— Det innebar blant annet at jeg mente vi måtte lage kunstig magesaft. Jeg satt i timevis på ­biblioteket for å finne ut av dette, man kunne jo ikke google den gangen. Noen oppskrift fant jeg ikke, så løsningen ble å samle inn magesaft, hvilket vi altså fikk fra Ullevål sykehus, forteller hun.
Brinchmann ble værende på universitetet, og ble etter samarbeidet med Finholt instituttsekretær.
— På den tiden ble det bygget to hierarkiske systemer på universitetet, ett for administrasjonen og ett for akademia, og dette mente jeg var ­interessant å være med på.
— På instituttet hadde hver professor sin sekretær, og disse kunne mer eller mindre komme og gå som professorene. På den andre siden satt det en sekretær på institutt­administrasjonen som holdt på å jobbe livet av seg. Det førte til at jeg ønsket å lage en sekretærpool for å utnytte ressursene best mulig. Instituttsekretæren forberedte institutt­rådsmøtene og skrev referat. Det ble ofte heftige diskusjoner om rådsmedlemmenes uttalelser var korrekt gjengitt, faktisk såpass at jeg begynte å ta med en båndopptaker for å spille inn hele møtet – dette for å få orden på referatene. Jeg var nok litt rebell den gangen, medgir Brinchmann.
Vel, rebellen fikk med tiden gjennomslag for sitt syn, og professorenes sekretærer oppdaget at det fantes interessante oppgaver også innen andre felt.

Som kjent er det en tid for alt, og enkelte av disse tidene kan være til barn. Slik ble det for farmasøyt Brinchmann ­Solvang, som sluttet på universitetet og ble ­hjemmeværende en periode.
— Det ble en del år ettersom vi fikk tre barn med tjue måneders mellomrom mellom hvert av dem. Vi hadde en praktikant, men da min datter Elin begynte å snakke samme dialekt som praktikanten, sa jeg til mannen min at en av oss måtte være hjemme – det ble jeg. Den gangen var det jo korte svangerskaps­permisjoner, så jeg er glad for å ha hatt denne muligheten, understreker hun, selv om det på den tiden føltes litt urettferdig.
Men, noe måtte fruen ha å bryne seg på, og det kom fra forlagsbransjen denne gangen.
— Aschehoug og Gyldendal skulle laget et nytt stort leksikon, og i den forbindelse var far lånt ut til Kunnskapsforlaget. Løsningen var å ta alle oppslagsordene inkludert medisinske og farmasøytiske, i de to forlagenes tidligere utgaver, klippe ut artiklene, sortere i fagbunker for så å sende det medisinske stoffet hjem til meg i kassevis for samskriving. Dette drev jeg med i de periodene det var ro i huset.
De planlagte to–tre årene hjemme ble til åtte, og i løpet av denne tiden hadde Brinchmann virkelig fått smaken på forlagsbransjen.
— Jeg ble – gjennom stillingen som lektor og timelærer for apotekteknikere på Sofienberg Tekniske Fagskole – involvert i Universitets­forlaget og arbeidet med å utvikle lærebøker for apotekteknikere. Med tiden ble jeg prosjekt­leder, og var med på å skrive noen av bøkene. Å være redaktør for bøker og å være med på å skrive dem var kjempegøy. Så, jeg håpet på fast stilling i Universitetsforlaget, men fikk det ikke. På samme tid ble Rådet for videregående opplæring opprettet, finansieringsordningen for yrkeslærebøker endret og de ulike forlagene oppfordret til å konkurrere med Universitetsforlaget som til da hadde hatt dette alene. De samlet seg og etablerte Yrkesopplæring IS ettersom de så at markedet var for lite til å konkurrere med hverandre. Her fikk jeg muligheten, forklarer farmasøyten, som nå skulle jobbe med lærebøker for industri- og håndverksfag.
— Første arbeidsdag møtte vi i malerklær, så med andre ord var ikke alt på plass. Da malearbeidet var gjort og møblene montert, satt vi der og tenkte «hvordan startet man et forlag», legger hun til.
Det løste seg, åpenbart.
— Arbeidet som redaktør er veldig all right. Man utvikler evnen å finne frem til kompetansen i nye fagmiljøer, og samtidig lære seg – dog noe overflatisk – litt av faget/emnet selv. Denne evnen har vært til god hjelp senere, innrømmer Brinchmann.

På et tidspunkt da livet gikk henne litt imot, hadde farmasøyten bestemt seg for å reise med den transsibirske jernbanen, og det var en beslutning som virkelig skulle få karrieremessige konsekvenser.
— Jeg måtte mellomlande i Stockholm, og der traff jeg en av mine tidligere lærere fra ­Farmasøytisk institutt, Tor Waaler. Han fortalte at direktørstillingen i NOMI (Norges ­Medisinalindustris Felleskontor) var i ferd med å bli ledig. Følgelig så man etter egnede ­kandidater. Da jeg kom hjem fra reisen, tok jeg en telefon til styreleder Rolf Bjerke Paulssen. Jeg spurte om stillingen var besatt, og fikk vite at de hadde kandidater i siste runde. «Mener du at du skal søke? Gjør det, så skal vi se hvordan det går», svarte Bjerke Paulssen.
Søknaden ble sendt, og Brinchmann ble kalt inn til en headhunter som skulle vurdere henne.
— Først lot han meg vente i ti minutter, noe jeg likte svært dårlig. Det ble i det hele tatt en selsom opplevelse, hvor han forsøkte å dupere meg. Jeg ble følgelig mer og mer arrogant, og det endte med at headhunteren advarte NOMI mot å ansette meg. Fra NOMIs side mente man at jeg passet utmerket, direktøren skulle tross alt forhandle priser med helsedirektøren.
Som NOMI-direktør skulle farmasøyten ­virkelig få prøve seg, også i utlandet.
— NOMI representerte legemiddelindustrien i alle internasjonale fora, så jeg ble dreven på både verdens- og europanivå, og i Verdens helseorganisasjon (WHO). Samtidig så man stadig flere områder der NOMI og NO-RE-FARM (Forening for Norske ­Representanter for Utenlandske Farmasøytiske Fabrikker) hadde felles interesser og svært få der de var ­motstridende. Det ble likevel en krevende ­prosess for å slå de to organisasjonene sammen, basert på et forhandlingsdokument ført i pennen av NOMI-­direktøren. ­Forhandlingene førte i 1994 frem til sammenslåing og Legemiddelindustriforeningen (LMI) var et faktum.
— I så måte kan Karita Bekkemellem takke meg for at hun har den posisjonen hun har i dag, legger hun spøkefullt til.
Hva med nettopp LMI i dag – hvordan ­vurderer Brinchmann organisasjonen hun var med på å forme?
— Det er nok en del flere begrensninger nå enn hva det var før med hensyn til ­legemiddelindustriens samarbeid med legestanden og så videre. NOMI og LMI har vært opptatte av at ­samarbeidet og  markedsføring skal foregå på en ryddig og etisk forsvarlig måte. Slik jeg ser LMI i dag er det en organisasjon med høyt kunnskapsnivå, noe som er svært viktig. Her har man samlet både spesialister og generalister, og summen av dette blir ­veldig bra.
Den nye organisasjonen Brinchmann hadde bidratt til å forme skulle jo ha en leder, og dette spørsmålet skulle i praksis avgjøres via avstemning blant medlemmene i NOMI og NO-RE-FARM.
— NOMI var i klart mindretall, så jeg fant like gjerne ut at det var et passende tidspunkt å gå videre på.
Som sagt, så gjort. Brinchmann gikk videre til MSD Norge (Merck & Co., kjent som MSD (Merck Sharp & Dohme) utenfor USA og Canada), noe som førte til utbredt ­hakeslipp i miljøet.
— «Husk hva hun har kalt MSD», var det nok mange som sa. Jeg hadde vel sagt at jeg syntes det var spesielt... Og, det er et ­spesielt selskap. Med tiden er det nettopp dette ­spesielle jeg ble mer og mer glad i.
I MSD Norge skulle hun bygge opp en egen avdeling for samfunnskontakt – ­external affairs / public affairs. Rundt disse tider skulle også Fosamax lanseres her til lands, noe som bød på politiske utfordringer for ­firmaet og det ble nødvendig å ha kontakt med stortingsrepresentanter.
— Representantene jeg traff sa det var bra å ha direkte kontakt med industrien, så lenge man har på rett hatt og er redelig. Men, dette hadde jo også et pasientperspektiv, forteller Brinchmann.
Så kom det stort oppslag i VG om en kjent skiløper.
— Han var «sprø som en kjeks» kunne artikkelen fortelle, og spørsmålet fra stortingspolitikerne vi hadde kontakt med var følgelig om Fosamax virker på menn? Det kunne vi ikke si noe om, ettersom vi ikke hadde ­dokumentasjon. Neste spørsmål var «hva om det skrives ut til en mann?». Jeg måtte svare som sant er at da er det legens ansvar. Men, så ville helsepolitikerne også ha Fosamax på blå resept – inkludert for menn. Min respons var at det kunne de ikke gjøre, og at jeg ville ha protokollført at vi ikke hadde dokumentasjon for at dette virker på menn. Allikevel ble det gjennomført og kom altså på blå resept.
Der stoppet akkurat denne historien for Brinchmann, ettersom hun ble kalt til Merck & Co’s hovedkvarter i USA.
— Avtalen med min sjef i Norge, Egil Bodd, var at jeg skulle være i USA ett år, og at jeg måtte finne noen til å fylle min egen posisjon før jeg dro. Det ble til to år i USA, men så skulle Gro Harlem Brundtland bli sjef for WHO.
— Så kom det spørsmål fra IFPMA ­(International Federation of Pharmaceutical Manufacturers & Associations). De mente at vi nordmenn var så få, og at alle kjenner hverandre. Da måtte det gå an å finne en løsning når dr. Brundtland rekker ut en hånd til industrien.
— Arbeiderpartiet i hennes tid var ­industrivennlig, og forsto at industrien hadde skapt grunnlaget for velstanden i landet. Som illustrasjon på dette, laget hun en utvekslingsordning hvor folk i departementene kunne få jobbe seks måneder i næringslivet og folk fra næringslivet kunne hospitere i departementer og liknende.
— IFPMA hadde møte med henne, og ­foreslo at en representant fra industrien kunne ha et såkalt «secondment» i WHO. Det var hun med på, og siden noen måtte påta seg ­oppgaven, ble det meg, sier Brinchmann.
Noen lett oppgave skulle det vise seg at det ikke var.
— Jeg skulle jobbe med Tobacco Free Initiative (TFI) for å unngå interessekonflikt, siden Merck ikke hadde produkter innen ­røykeavvenning. Det var fantastisk gøy å være med på prosessen som førte frem til verdens første internasjonale helsetraktat, men det var absolutt ikke noe enkelt område, vedgår Brinchmann.
Det var også tydelig at enkelte ble provosert av at en representant fra legemiddelindustrien var med på dette arbeidet, såpass tydelig at farmasøyten fikk føle det på kroppen. Hjemme i Norge slo Klassekampen dette opp som et hovedoppslag med bilde av Gro på forsiden av avisen.
— Jeg var nok på gråten noen ganger, men tenkte at de ikke skulle få ta rotta på meg. Og, etter hvert utviklet det seg til å bli en flott erfaring gjennom samarbeid med en fantastisk gjeng i TFI. Jeg fikk se hvordan en slik internasjonal organisasjon fungerer, og som et artig poeng var et røykeforbud i helse­organisasjonens lokaler noe av det første Gro Harlem Brundtland innførte. Det ble et visst opprør i staben på grunn av et så uhørt forbud. Men Jonas Gahr Støre, som da var Executive director i WHO og snakket godt fransk, taklet situasjonen, og det ble etter hvert en viss forståelse for at en helseorganisasjon faktisk burde satse på helsefremmende tiltak også i egne rekker.

— Etter tiden i WHO var det litt deilig å komme tilbake til industrien, innrømmer Brinchmann.
Hun ble sendt til MSDs europeiske hovedkontor, som den gang lå i Brussel for å jobbe innad mot EU, og etter to år fikk hun flytte hjem. Bakgrunnen var at det i MSD EME&A (Europe, Middle East & Africa) skulle bygges opp public affairs / product support-struktur i tilknytning til hvert av de store terapiområdene i MSD.
— Dette ble vel beskrevet som en umulig oppgave, men det gikk.
— Med tiden hadde jeg opparbeidet meg gode kontakter i en rekke pasientorganisasjoner som gjerne ville ha hjelp, men her måtte jeg holde meg unna så lenge jeg var ansatt i MSD. Planen var å ta tak i dette via et konsulentfirma når jeg sluttet, noe jeg også gjorde, forteller hun.
Brinchmann Consulting ble resultatet.
— Arbeidet som konsulent har dreid seg om å få europeiske pasientorganisasjoner opp og stå. Både innen hjerneslag og migrene fantes det organisasjoner på verdensbasis, men uten noen europeisk overbygning over de nasjonale. Min oppgave var rett og slett å hjelpe dem i gang og benytte kunnskap og erfaring fra arbeidet i EU. Jeg har jobbet mye for SAFE (Stroke Alliance For Europe) og EHA (European Headache Alliance), til og med fungert som sekretariat i starten.
Hvordan ser hun på farmasøytisk industri i Norge i dag?
— Nå er det vel bare én norsk produksjonsbedrift igjen av de gamle fra NOMI-tiden, nemlig Weifa (Weiders Farmasøytiske A/S)?
— Pluss at det starter opp en legemiddelproduksjonsbedrift på Elverum i lokalene til det som en gang var NAF-laboratoriene, som ble Hydro Pharma, som så ble kjøpt av Hafslund Nycomed og sist ble Takeda Nycomed. En utvikling som nok er ganske typisk for denne bransjen.
— Nye spennende bedrifter kommer til, men satsingen på bioteknologi ser ikke ut til å ha båret så store frukter i Norge som man vel hadde håp om i sin tid? I hvert fall ikke så raskt som man håpet. Helserelatert bioteknologi er enormt krevende når det gjelder overgangen fra forskning til kommersiell produksjon.
— Det er kanskje fordi vi har for liten tradisjon på dette området? Norge er et lite land, vi er få. Man må kanskje ha et større grunnlag om man skal få til noe som kan kommersialiseres, selv om den vellykkede satsingen på oljeindustri nok sier noe annet.
— Et annet aspekt er at vi tidligere hadde folk fra industrien blant aktive politikere. Den politikken som Gro Harlem Brundtland og Arbeiderpartiet førte ga forutsigbarhet, men slik ser det ikke ut lenger – man kan rett og slett ikke stole på at forutsetningene holder seg over lang nok tid.
På direkte oppfordring sier Brinchmann at man kan stille spørsmål ved den norske prispolitikken og parallellhandelen med legemidler – er det riktig perspektiv når verdens rikeste land ønsker de laveste prisene?
— Det er viktig at så vel generika som parallellimporterte legemidler saumfares like nøye som originalproduktene. Vi stoler jo på at Legemiddelverket gjør grundig jobb, likevel har det sneket seg inn legemidler som ikke har fulgt de riktige kanalene, etter hva jeg har lest.
— Falske legemidler er et internasjonalt ­problem. Det finnes eksempler hvor parallelleksportører har pakket om legemidler og solgt originalpakningene. I ren krimfilm-stil ble det for eksempel på slutten av 1990-tallet avdekket falsknerier i Sør-Afrika der organiserte kriminelle var involvert.

Så tilbake til farmasøyten selv. Midt i det hele ble det dramatisk for henne, og Brinchmann kan i år «feire tiårsjubileum» for en kreftoperasjon.
— Den førte til at jeg måtte ta det med ro en stund, noe jeg fikk smaken på etter år med med 12 timers arbeidsdager og mange, veldig mange reisedager. Men, jeg følger fremdeles med i øyekroken, innrømmer hun.
Vel, ettersom Brinchmann følger med, ber vi henne gi regjeringen ved statsminister Solberg et velment råd.
— Da lander jeg nok på uttrykket korttenkthet og mangel på forutsigbarhet. Det er farlig å kaste alt man arver fra tidligere regjeringer på båten før man har tenkt skikkelig igjennom hva man selv vil gjennomføre. For satsingen innen helserelatert bioteknologi må det tenkes langsiktig, og forholdene legges til rette.
— Jeg startet i et restriktivt marked med behovsparagraf. Hadde man to preparater på markedet innen et område, fikk ikke en eventuelt tredje variant være med. Så kom Norge med i EØS og denne praksisen ble dømt konkurransevridende og opphørte. Men, salg av legemidler var begrenset til apotek. Så ble det frislipp overalt, antall apotek er tre ganger så mange som i 1961 og mange legemidler er tillatt solgt i dagligvarebutikker og på bensinstasjoner! Og nå klager man over at folk bruker for mye legemidler!
Noe å tenke på for Erna altså, og farmasøyten fortsetter:
— Det er viktig at myndighetene har et bevisst og godt grunnlag for beslutningene som tas. Vurdering av legemidler på det offentliges regning og pris versus nytte er problematisk, men jeg har stor respekt for at det må være slike vurderinger. De er ofte vanskelige å ta, og – slik vi kan lese om – vanskelig for pasienter å godta. Både samfunnsregnskapet og hensynet til den enkelte gjør at det dessverre ikke alltid går i hop.
Ok, men nå var vi jo nettopp innom å få smaken på å ta det med ro, så vi lar politikken ligge og spør hva man kobler av med etter en så innholdsrik karriere?
— Jeg er glad for at jeg har blitt så bra igjen at jeg kan gå på ski, nyte frihet, fjellturer, friluftsliv og hytta i Valdres og ut over det tilbringer vi tre til fire måneder i året på Helgelandskysten. Der har min samboer et flott sted hvor det blir mye padling av kajakk, fisking, matlaging basert på egenfangete råvarer og samvær med gode venner. Og, så kom det endelig et barnebarn for fem og et halvt år siden, hun er selvsagt veldig viktig for meg, oppsummerer Sissel Brinchmann.

(Publisert i NFT nr. 4/2015 side 42–45.)