Lovverkets mann

Med rik erfaring fra både ­apotek, grossistleddet, offentlig forvaltning og undervisning er Huse en kar som har sine meninger om både fagets, profesjonens og apotekbransjens utvikling. Men, som Legemiddelverkets mann er han blitt god til å skjule dem, eller i alle fall kommunisere tydelig hvilken hatt han bærer når han uttaler seg. Vi kommer tilbake til både meninger og hatter, men vender først blikket mot øst og setter over til Moskva.
Svært unge Huse vokste nemlig opp som ambassadebarn i den da sovjetiske hoved­staden, på høyden av den kalde krigen.
— Jeg ble født der og var jo så liten at det ikke er stort jeg husker av denne tiden. Men jeg husker godt kontrasten mellom vårt liv på ambassaden og livet til de russiske barna på utsiden av ambassadegjerdet. Vi bodde der under Cuba-krisen, og jeg har et sterkt minne om at vi satt oppe om natten i påvente av beskjed om evakuering. At min far var en av to som eventuelt skulle bli værende igjen, var jeg nok ikke klar over. Som kjent løste det seg, sier Huse nøkternt.
Familien hadde adresse Moskva i to ­vendinger av to år.
— Siste gang vi reiste hjem var på min ­sjuårsdag. Da perioden i Moskva var over, sto valget mellom ny tjeneste i Teheran eller Ottawa, men far valgte heller å forlate ­utenrikstjenesten. Noe av begrunnelsen for å reise hjem var at jeg og min yngre bror skulle få gå på norsk skole. Vår storebror hadde ­forsøkt amerikansk skole i Moskva, og erfaringene ­derfra var nok blandede.
Selv om det er begrenset hva som festet seg fra Moskva-tiden, har det kommet frem ­informasjon i ettertid som ytterligere har markert at dette var den kalde krigens tid.
— Det var to ansatte peppermøer som også fungerte som ekstramor for oss barna på ambassaden, nærmere bestemt Gunvor ­Galtung Haavik og Ingeborg Lygren – den ­første dømt for spionasje og den andre feilaktig ­mistenkt for det samme, forteller Huse.
Der legger vi storpolitikken bak oss, og ­vender blikket mot en av årsakene til at familien Huse vendte hjem, nemlig norsk skole. Hva var det ved naturfag som fenget den kommende farmasøyten?
— Jeg har alltid vært fascinert av hvordan verden henger sammen, og interesseområdene har i så måte variert opp gjennom årene. Men et varmt forhold til naturen har ligget fast.
— Hva er det som tiltaler deg så sterkt ved naturen – du har jo også vært involvert i ­naturvernarbeidet i voksen alder?
— For det første likte jeg å gå turer alene og rett og slett være i naturen. Generelt er jeg ­opptatt av å finne sammenhenger, noe som også gjelder i samfunnet, lovverket og da selvsagt i naturen. Vi må ikke ødelegge for oss selv når det gjelder forholdet til naturen, minner Huse om.
Vi lar dette engasjementet hvile en stund, og vender blikket mot Blindern.

Det var altså et kobbel av tilfeldigheter som førte Huse til farmasien, og vi ber ham utdype.
— For det første hadde hun jeg var sammen med da valget skulle tas, begge foreldrene i apotekmiljøet. Samtidig vurderte jeg både ­biologi og medisin, og skulle jeg valgt i dag kunne jeg nok ført opp et par fag til. Nok av det, så til tilfeldigheten. Jeg gikk på naturfaglinjen, og kunne komme opp i enten biologi eller kjemi til skriftlig eksamen. Håpet var å få biologi, og resultatet ble kjemi. Dermed hadde jeg ­førtiåtte timer på meg. Ettersom vi hadde en relativt uinspirerende lærer i faget som ikke bidro til å fenge kjemifaget hos meg, var det bare å lese læreboken på nytt. Da gikk det plutselig opp en rekke lys for meg. Jeg så sammenhengen!
Åpenbaringen var et faktum, og tanken på å studere nettopp kjemi slo unge Huse.
— Hva blir det når man kombinerer kjemi, biologi og medisin? Jo, nettopp farmasi.
— Hvordan opplevde du studietiden da ­valget endelig var tatt?
— Som veldig hyggelig. Jeg trivdes godt under studiet, var med på det meste av ­fester – altså aktiv på det sosiale feltet. Men, jeg ­utmerket meg nok ikke ved å gjøre de «gale» tingene enkelte av profilene her i NFT har omtalt tidligere, så jeg var vel det som ­beskrives som snill gutt, sier han og ­minnes spesielt godt alle vorspielene hos ­Martin Bjerke klokken seks om morgenen før 17. mai-­frokosten på instituttet klokken åtte.
Hvordan vi skal tolke glimtet i øyet lar vi stå åpent. Faktum er i alle fall at Huse var ­tillitsvalgt første året av studiet, noe som også førte til en og annen pussig opplevelse.
— Studiet samlet jo studenter fra hele ­landet, og følgelig ble det en rekke ulike ­dialekter. En av mine medstudenter kom til meg og fortalte at hun hadde et problem. Hun slet med å kommunisere med de andre. Og, etter at jeg selv hadde måttet be henne frembringe budskapet flere ganger for å forstå henne, kunne jeg ikke råde henne til annet enn å forsøke å tilpasse seg litt.
— Ellers var jeg aktiv i studentutvalget og redaktør av Venificus, og har vel alltid likt å være med i styre og stell. Tre Pinsestevner rakk jeg også, og kunne fått med meg et fjerde – noe jeg faktisk angrer på at jeg ikke gjorde.
— Hva med lærekreftene?
— Ja, det var vel både opp og ned. Vårt kull har møttes fast hvert femte år etter ­studiet, og hver gang kommer dette opp som et ­naturlig tema. Vi behøver ikke gå nærmere inn på det her. Men i og med at jeg har noe undervisningsoppdrag i dag, forsøker jeg å være bevisst på hva som kan holde studenter våkne.
— Enn faglig, hva fenget deg mest?
— Farmakologi og da altså bruken av ­legemidler har alltid vært min favoritt fremfor galenisk farmasi. Det er jo litt pussig når man ser hvor jeg er i dag, medgir han.
— Og, det er viktig for meg å ­argumentere med at farmasøyter nettopp kan noe om produksjonen. I Legemiddelverket har jeg engasjert meg i å opprettholde norsk apotekproduksjon, både på et minste eksistensnivå og beskyttet mot konkurranse fra utenlandsk apotekproduksjon. Selv om jeg aldri blir noen galeniker selv, er produksjonskompetansen et viktig argument for verdien av farmasøyter, legger han til.
Huse minner om at de fleste profesjons­monopolene har falt en etter en de siste ­tiårene. Det gjelder også innen helses­ektoren hvor krav om forsvarlighet i stor grad har erstattet bestemte krav til hvem som kan drive med hva. Et godt eksempel på dette er diskusjonene om hvem som skal gis rett til å rekvirere reseptpliktige legemidler, et område farmasøytene, som kjent, har «hengt seg på».
— Må man være farmasøyt for å ekspedere resepter i apotek? Det kan være et spørsmål om tid før også dette monopolet forsvinner, og dermed må farmasøyter argumentere godt for å beholde det. Kunnskaper innen galenisk ­farmasi og de mer tekniske sider ved legemidlene skiller vår profesjon fra andre helseprofesjoner i denne sammenhengen, ikke i så stor grad farmakologikunnskapen, understreker han.
Men, generelt er farmasøyten opptatt av kompetanse, ikke profesjon.
— Det innebærer eksempelvis at jeg ikke ville foreslå å oppheve eneretten til å ­ekspedere resepter, men kan forstå de som argumenterer annerledes. Jeg ønsker selvsagt ikke å «forråde» mine egne, men hadde jeg vært jurist ville det vært vanskeligere å begrunne denne eneretten, mener Huse.
— Og, kommer forslaget utenfra, må vi ­selvsagt behandle det på nøytralt vis. I apotek­lovgjennomgangen for sju–åtte år siden kom det jo forslag om å gi apotek­teknikere ­begrenset ekspedisjonsrett, men det ­stanset et sted i utredningsarbeidet på grunn av ­manglende støtte i bransjen, legger han til.

Ok, vi legger den potensielt hete poteten til side, og vender oss mot Huses karrierevalg etter studiene på Blindern.
— Jeg gikk til Giftinformasjonssentralen, som tilfeldigvis lå vegg i vegg med stedet jeg tok hovedfag. For meg var kombinasjonen av fag og noe matnyttig tiltalende, forklarer han.
— Det ble to svært lærerike år, som jeg er glad for å ha fått med meg. Jeg kunne jo mye naturfag fra før, men på Giftinformasjonen, som det heter i dag, lærte jeg mer om hvor farlig og lite farlig naturen kan være, fortsetter farmasøyten.
— En svært viktig lærdom i den jobben var å ha en realistisk risikovurdering og for ­eksempel ikke ukritisk anbefale akutt­innleggelse etter inntak av noen giftige bær sånn for ­sikkerhets skyld.
Den ervervede kunnskapen har Huse tatt med seg både profesjonelt, som politiker og i sitt engasjement knyttet til naturvern.
— Særlig på sistnevnte område treffer man en del ekstremister i så måte. Etter tiden på Giftinformasjonen hadde jeg med meg en del fakta på feltet, og det var nyttig i diskusjonene om hvor farlige en del miljøgifter faktisk er.
Karrierestarten sammenfalt også med frøet, eller kanskje bit eller byten, som skulle danne grunnlag for Huses datainteresse.
— I 1982 skulle det innføres elektronisk database på Giftinformasjonen, og jeg var blant dem som ble sendt på kurs for å lære programmering av baser. Jeg har nok vært litt data- og databasemenneske etter dette, medgir han.
— For meg dreier det seg om å finne de gode tekniske løsningene, og da jeg senere begynte på apotek var vi blant de første ­apotek i Norge som innførte FarmaPros ­forløper; PC-reseptur. Jeg har alltid likt å bruke slike systemer for å få jobben gjort, men nå er denne verdenen i ferd med å gå forbi meg – jeg er ikke engang på sosiale medier ennå. Tiden har ikke strukket til, innrømmer Huse.

Etter at engasjementet ved Gift­informasjonen var gjennomført, søkte Huse seg til apotek, en bransje han er svak for.
— Jeg startet som provisor på Lambert­seter apotek og fortsatte som filialbestyrer på ­Nordstrand. Apotekene lå i nærmiljøet, noe som passet fint ettersom vi hadde små barn. Jeg har alltid vært glad i å snakke med folk og veilede, så jeg gled lett inn i apotek­verdenen. Kort fortalt likte jeg meg svært godt, og ­forsøkte å gjøre maksimalt ut av dette. Vi hadde en kraftig økning i omsetningen på ­apoteket i tiden jeg var der og «stjal» kunder fra naboapotek på bedre service, forteller han.
Og, Huses kompetansebankende hjerte fikk utløp også på apoteket.
— Jeg la stor vekt på internopplæring, og i dag hadde neppe apotekkjedene akseptert så stort tidsbruk. Vi innførte også obligatorisk førstehjelpskurs for de ansatte, og startet så smått med kompetansetester av personalet som del av internopplæringen. Data var som nevnt den nye vinen, og vi brukte det til å få laget og vedlikeholdt informasjonskort med nøkkelopplysninger innenfor ulike produkt­kategorier til hjelp i kundeveiledningen. Totalt ble det vel om lag tjue slike kort, minnes Huse.

Kompetansesuget farmasøyten føler på kroppen har gitt resultater ut over hva som har vært til nytte for ham selv.
— Du kan vel si det har gitt to spin off-er. For det første var jeg veldig engasjert i ­Komiteen for farmasøytisk etterutdannelse (KFFE). På nittitallet var jeg med på å arrangere en serie temakvelder innen farmakoterapi med innleide foredragsholdere. Dette var skikkelig all right, og i ettertid er det trist å se at slike aktiviteter på tvers av alle apotekene er blitt borte. Det andre er at jeg begynte å undervise i ­lovkunnskap innen samfunnsfarmasien på Blindern, noe jeg fremdeles gjør den dag i dag. Som ­foreleser liker jeg å krydre et tørt ­juridisk stoff med ­praktiske eksempler jeg kjenner ­gjennom et langt liv i ulike deler av bransjen. Jeg må si det er et privilegium å undervise farmasi­studentene. Her får jeg mange ­interessante spørsmål, og disse er ofte mer tankevekkende enn de veldig konkrete problemstillinger mer etablerte farmasøyter kommer med, forteller Huse.
— Og det er en teknikk jeg også bruker når jeg lager ulike utredninger. Jeg starter gjerne med å stille en rekke spørsmål. Utredningen består i å besvare disse, for deretter å komme med anbefalingen.
Han opplever at studentene ennå ikke har «satt seg» i faget, og at de dermed serverer mer åpne spørsmål.
— Undervisning er en morsom avveksling og en jobb jeg har på siden. Da bærer jeg også en annen hatt, og uttaler meg selvsagt ikke på vegne av Legemiddelverket. Enkelt fortalt rommer legemiddelverkhatten kun apotekloven og legemiddelloven.
— Undervisningen gir mulighet for et langt bredere perspektiv på helselovgivningen, men det er utfordrende å sjonglere disse ­rollene. Derfor er det viktig for meg å være klar på hvilken hatt jeg til enhver tid bærer. Som statstjenestemann må man være lojal mot sin arbeidsgiver, legger farmasøyten til.

Vi var altså kommet til Huses karriere innen apotekvesenet. Veien videre skulle gå til grossistleddet.
— Her ble jeg i halvannet år, og på mange måter kan man si at jeg startet det året det var så bratt. Norsk Medisinaldepots monopol hadde falt, og jeg ble markedsansvarlig hos ADA AS, en av de to som tok opp ­konkurransen med NMD. ADA AS var datterselskap av den store svenske grossisten ADA AB. De gjorde den feilvurderingen at de trodde norske apotek lengtet etter et alternativ til NMD og at ADA var svaret. De «glemte» at i Sverige var det et ­apotekmonopol, mens vi i Norge måtte ­konkurrere om apotekenes gunst. Med andre ord ble det en bratt læringskurve.
— Hva fikk deg til å skifte beite?
— Jeg var kommet til et punkt der jeg ­vurderte å enten søke apotek eller satse på noe helt annet. Jeg hadde lyst til å være med på å bygge opp noe nytt i bransjen og falt for en fet annonse fra ADA i Aftenposten. Her lærte jeg mye om logistikk og markedsføring, naturlig nok, begge deler nyttige erfaringer i mitt videre yrkesliv.
— Hos ADA lærte jeg hvordan forsyningskjeden fungerer i både Norge og Europa, men selskapet tok aldri helt av i starten, og vi skiftet direktør tre ganger i løpet av tiden jeg var der. I tillegg ble stadig flere av arbeidsoppgavene knyttet til salg, og noen god selger er jeg nok ikke, medgir Huse.
Apotekvesenets 400-årsjubileum i 1994 ble et tankekors.
— Jeg var til stede på festen i Bergen, og vi var alle var spente på hvordan pressen ville slå opp det storslåtte jubileet. Det var ­riktignok mange lovord om apotekvesenet. Men det ble vel relativt mange lange masker da ­hovedstadspressen i store oppslag ­fokuserte på ulovlig prissamarbeid i apotek, og flere tok til orde for at «400 år er mer enn nok», ­erindrer han.
Det gikk ikke mange årene, så var jo ­apotekreformen et faktum.
— Dette hadde jeg opplevd selv som ­sekretær i apotekgruppen i Oslo sør, der felles priser på varer kunne være et tema på møtene. Dette var jo klart ulovlig, og som sekretær var jeg forsiktig med å referere slikt. Vi hadde noen friske diskusjoner om rammen for samarbeid, det kunne være priser eller tjenester vi skulle samordne. Ikke alle innså at apotek også er underlagt vanlig lovgivning for næringslivet. «Men, vi er jo apotek», lød argumentasjonen, og jeg tenkte at det var skremmende at flere i bransjen velger å definere hva som passer av lovverket. Dette er noe jeg også formidler til studentene. Farmasøyter er jo så opptatte av at andre helseprofesjoner skal følge loven, mens man kanskje ikke er like flink til å feie for egen dør, mener Huse.
— Hendelser som dette, og mange verv jeg har hatt innen politikk, styre og stell i ­borettslag og den lokale senterforeningen mens jeg var apotekbestyrer, har gjort at jeg har måttet sette meg inn i mye ulikt regelverk. Etter hvert har det å sette seg inn i lovgivningen tatt meg. Jeg ble vel godt over gjennomsnittlige ­interessert og fascinert av å se sammen­hengene i ­lovverket. Jeg er nødvendigvis fortsatt ­opptatt av dette i min nåværende jobb, forteller farmasøyten.
Samtidig erkjenner han at jus i likhet med farmasi er et eget fagområde, og trives derfor godt i samarbeid med juristene i forvaltningen.

Vel, om lovgivningen tok Huse eller han den, kan i enkelte tilfeller diskuteres. Men i jobben han siden har hatt i Helsetilsynet og fra 2001 i Legemiddelverket, har det vært svært nyttig å ha denne spesielle interessen.
— Å delta i forvaltningen av en bransje i stor endring er utfordrende. Da er det viktig å  ha en god balanse mellom det å ivareta ­intensjonen i lovgivningen fra våre politikere, forvalte ­likhet for loven og å sørge for at ­reformer ikke ­stopper opp i byråkratiske propper.
— I løpet av tiden i Legemiddelverket har jeg blant mye annet vært tungt inne i den ­praktiske gjennomføringen av apotek­reformen fra ­myndighetenes side, og vært sentral i ­arbeidet med forskriftsarbeidene og apoteklov­gjennomgangen som ledet til endringene i 2010.
— Det samme kan man vel si gjelder for LUA-ordningen (legemidler utenom apotek, journ. anm.) fra byråkratiets hold.
— Men hovedoppgaven jeg har hatt ­inntil jeg for tre år siden ble seksjonssjef, har vært å være legemiddelinspektør på ­apotek­området. Som inspektør er man også innom andre ­tilsynsområder, i mitt tilfelle blodbanker, ­opplyser han.
— Ideelt sett tenker man gjerne at ­tilsynsmyndighetene skal bidra til å løfte faget. Realiteten er at man opplever å arbeide i en form for renovasjonsbransje og fokuset rettes fort mot å luke ut og følge opp ­verstingene, eller de som ikke holder mål. Det er jo ­spesielt viktig på områder hvor det er stor grad av ­pasientsikkerhet involvert. Det er det som kalles risikobasert tilsyn. Dermed går det med langt mer tid til å luke fremfor å rose de som gjør det bra. Så, de som måtte mene vi, altså Legemiddelverket, fokuserer på det dårlige har rett, og nettopp det er faktisk hovedformålet med tilsynsmyndigheten. Vi forsøker selvsagt å rose også, men journalister elsker nå engang å skrive om hvor det går galt. Da må bransjen selv være flink til å løfte frem det som er bra, minner han om.
Huse presiserer om at nettopp fordi man representerer myndighetene, blir det ofte slik at man skal forsvare et lovverk.
— Det vil ikke si det samme som at man til enhver tid er enig i det som står i loven, og det er nok tilfeller hvor jeg personlig er uenig. Men, det skal ikke synes utad. Internt derimot stiller jeg spørsmål og uttrykker hva jeg mener.
— Hva vil du trekke frem som ­forvaltningskarrierens høydepunkter?
— Nettopp å få gjennomført apotek- og LUA-reformen, og at jeg har vært involvert i en del forskriftsarbeider, blant annet å få­ ­farmasøyter inn som autorisert yrkesgruppe. I tillegg har jeg jobbet på europeisk nivå i EDQM (European Directorate for the Quality of Medicines & HealthCare) som deltaker i en ekspertgruppe som jobbet med ­anbefalinger fra Europarådet. De seneste to årene har jeg fulgt arbeidet i EU-kommisjonen med ­sikkerhetsanordninger på legemiddelområdet tett, og dette har vært et særdeles spennende, givende og ikke minst viktig arbeid. Når dette innføres om tre–fire år, vil det være en liten revolusjon.
Huse legger vekt på at embetsverket skal være lojal til gjeldende lovverk og ­politiske beslutninger. Når regelverket åpner for ulike løsninger, må man ha en teft for det ­helseministeren ville ha ønsket. Han husker eksempelvis godt at han fikk takkehilsen fra sykehusfarmasøytene etter at han ­stoppet Apokjedens ønske om å kjøpe Ullevål sykehusapotek.
— Når helseforetaksreformen kom og det ble klart at Oslo kommune kunne selge ­apoteket, fulgte Apokjeden loven og søkte om ­eierkonsesjon etter samtale med ­kommunen. Det ville ikke være forbudt å gi en slik ­konsesjon, men her var det ingen klare ­fasitsvar. Apoteket hang litt i løse luften da det var i transit fra gammel eier, Oslo kommune, til ny – altså ­helseforetaket – og jeg mente vi måtte vente til det nye helseforetaket hadde tatt stilling til om de ville overta Ullevål. For det var jo det som var intensjonen i reformen. Så det var mer byråkraten som hindret salget, enn farmasøyten. Nå tror jeg i ettertid at et slikt vedtak uansett ville blitt påklaget og antakelig omgjort.

Eksempelet viser også at det i forvaltningen handler mye om å behandle gråsoner i regelverket.
— Store deler av arbeidstiden går med til å trekke opp grenser. I den forbindelser synes jeg det er greit at bransjen utfordrer oss slik at vi får satt grensen, mener Huse.
— Det gjelder både i den vanlige forvaltningen, det vil si behandling av søknader, men også i våre tilsynssaker. Det er lov å være uenig i Legemiddelverkets vurdering. Vi ­bruker uforholdsmessig mye tid på avklaringer der lovverket er uklart, forteller Huse, og vi aner et lite sukk.
— Og noen ganger må vi konkludere med at en uheldig praksis ikke er forbudt. Jeg lever godt med dette. Men det minner oss om at vi som tilsynsmyndighet, også har en underforstått plikt til å foreslå nødvendige justeringer i regelverket, legger han til.

I disse dager arbeider han spesielt med to problemstillinger som utredes av Legemiddelverket.
— Den første er knyttet til innføring av nettapotek, hvor departementet har bedt oss utrede hvorvidt det skal åpnes for at apotek ikke trenger å være fysisk ­tilgjengelig for ­publikum. Den andre stammer fra ­Apotekforeningen, som ønsker en offentlig godkjenning av formel­samlingen sin. Det har å gjøre med ­reklameregler for apotekfremstilte legemidler, men også hvordan vi innretter norsk lov for å ivareta EUs regler for produksjon og omsetning av legemidler, forklarer Huse.
Som den spørsmålsstillende farmasøyten han er, serverer Huse like gjerne et i våre spalter også.
— Hva er myndighetenes oppgave å ­regulere, og hva skal bransjen selv regulere? Myndighetene kan velge å stille funksjonskrav eller mer detaljert regulere et område. Setter man funksjonskrav, hvor forsvarlighetskravet er det ultimate eksemplet, blir det i stor grad opp til bransjen å sette standarder. Eksempler på dette er detaljert krav om ett års gyldighet for resept, kombinert med krav om forsvarlig ­utlevering. Mens det for salg av legemidler i apotek ikke finnes noen absolutt aldersgrense, bare forsvarlighetskrav. Eksemplene er mange og apotekbransjen har laget flere standarder som viser hva bransjen selv mener er den gode praksis. Det gjelder gamle dokumenter som GEPA i apotek og de nyutviklede mer generelle bransjestandardene.
Når han stiller spørsmålet, er det fordi det innimellom kommer ønsker fra bransjen om nye detaljkrav. Det gjelder for eksempel ­innføring av en lovfestet aldersgrense for kjøp av legemidler i apotek og et absolutt krav om legitimasjon ved henting av resept. Huse ­forteller at myndighetene ikke har ønsket å gi et så detaljert regelverk, men ser gjerne at bransjen lager normer for god praksis.
— Forskjellen blir at apotekpersonell som bryter en bransjenorm ikke gjør noe ulovlig, mens innføring av for eksempel ­legitimasjonsplikt i praksis ville medføre at det daglig ville foregå mange lovbrudd i norske apotek.
Men Huse er enig i at forsvarlighets­normer skaper mye hodebry og utfordringer for tilsynsmyndigheten.
— Det er jo ikke alltid vi er enige med ­bransjen eller den enkelte farmasøyt om hva som er forsvarlig. Men det som kjennetegner en profesjon er jo nettopp at den, i dette tilfellet farmasøytene, skal ha en forståelse for hva som er den gode praksis, legger han til.

Har du fulgt den huseiske fortelling til hit, er det vel ingen tvil om at det dreier seg om en mann med engasjement. Så spørsmålet er, hvordan slår dette ut på hjemmebane – uten å bli for privat?
— Jeg liker å engasjere meg i det litt nære, setter pris på å se resultater og å være nær der det skjer. Derfor har jeg også stort sett holdt meg på lokalt nivå, og det var en stor overgang da jeg fikk Norge og Europa som felt hos Legemiddelverket. Generelt sett har jeg vel hatt en tendens til å gape over litt for mye, men med årene er jeg blitt flinkere til å si nei, innrømmer han.
Tilnærmingen har brakt ham til mang en sekretærstilling, et verv han har satt pris på å bekle.
— Som sekretær har man ofte et nært ­forhold til det man driver med, i motsetning til lederrollen som fort kan bli mer på et ­overordnet plan, sier Huse.
— Ellers liker jeg å reise, både i organiserte former og der man ordner sakene på egen hånd. Høydepunkter her er blant annet da vi i forbindelse med en lengre reise i Kina var en uke i Tibet. Her overnattet vi i telt ved base camp på Mount Everest, 5 300 meter over havet. Den opplevelsen glemmer jeg ikke. Som farmasøyt vil jeg trekke frem heksemarkedet i La Paz, Bolivia. Hit kom de lokale heksene for å kjøpe ingredienser til remediene sine, og dette er et must for alle farmasøyter som har muligheten til å oppleve det, avslutter Jørgen Huse.
Hvorvidt det ble med noe i kofferten hjem vites ikke, men ut fra integritetsauraen han omgir seg med tviler vi på at Tollvesenet ble snytt da Huse vendte hjem fra heksemarkedet.

(Publisert i NFT nr. 9/2015 side 21-25.)