Teamfarmasøyten

Sammenhengen er der, det lover vi. Og, det starter, som for oss alle, med ­oppveksten. Noen er nevenyttige fra starten, mens andre kan beskrives som ­bokormer. En god kombinasjon av disse egenskapene er vel det optimale, og det kan se ut som om Haslemo er en god kandidat.
— Jeg vokste opp på en gård med ku, sau og geitehold i Vats i Rogaland, fire mil fra ­Haugesund. Gården har også en seter på Haukeli, og her hadde vi en budeie som arbeidet for familien i rundt førti år. Da hun skulle gi seg på grunn av alderen, sto valget mellom om vi skulle slutte å lage brunost eller lære oss å lage den selv. Broren min og jeg gikk i lære hos budeia, og hadde støling som hovedgeskjeft de påfølgende ti somrene, ­forteller farmasøyten.
Selv var han 16 år da han startet i brun­ostbransjen, og broren var 20. Vi treffer ­farmasøyten på Senter for psykofarmakologi på Diakonhjemmet Sykehus, altså noen drøye steinkast unna brunostland. Allikevel er det en sammenheng.
— På seteren lærte vi gamle mathåndverk fra de som fortsatt kunne dette, noe som var en fin erfaring og bød på et flott liv. Vi utførte hele prosessen fra melking av geiter til salg av ost til kundene. Med tiden innebar det også krav til dokumentasjon og kontakt med næringsmiddelmyndighetene, legger han til.
Altså, ikke helt fjernt fra produksjonen i en bransje han skulle bli del av, uten at det sto klart for ham der og da. Gården var store­broren klar til å ta over, og dermed måtte Haslemo søke lykken andre steder.
— Jeg var spesielt interessert i kjemi og biologi innen naturfagene, og vurderte å bli dyrlege – en virksomhet jeg kjente godt hjemmefra.
Det endte med at unge Haslemo ­utvidet horisonten til andre fagfelt som kunne ­stimulere naturfagsinteressen, og slik ble det altså farmasi.
— Jeg er jo fremdeles i kjemien og ­biologien. Senter for psykofarma­kologi på ­Diakonhjemmet Sykehus er et ­kompetansesenter for klinisk psykofarmakologi. Her arbeider vi for å fremme kunnskap om legemidler og bivirkninger, med det for øye å bidra til en mer rasjonell legemiddelbruk innen psykiatrien. Senteret består av laboratorium, poliklinikk og forsknings- og utviklingsenhet, og sysselsetter i dag cirka 30 medarbeidere.

Oppveksten og utdanningen har gitt ham ballast til å balansere mellom forskning og mer rutinemessige oppgaver på Senter for psykofarmakologi.
— Det er klart oppveksten har formet meg, og jeg er glad for å ha vokst opp med en ­praktisk og løsningsorientert tilnærming til ­tilværelsen. Dette stimulerte nok en logisk ­tankegang i meg, og jeg har fått være med på alt fra å reparere mekanisk utstyr til slakting. Alt i alt har dette vekket en grunnleggende nysgjerrighet i meg, mener Haslemo.
Med fritt spillerom og mulighet til å prøve de retningene han ønsket endte han altså på Blindern, ble cand.pharm. og har doktorgrad i farmakologi.
— Akkurat det er fjernt fra hva jeg har vokst opp med, men oppveksten på gård har ­utelukkende vært positiv. Alle hjelper ­hverandre og man ser resultatet av et slikt samarbeid.
Det kan jo passe bra, der han i dag sitter midt i et svært tverrfaglig miljø.
— Jeg opplever det som meget tilfreds­stillende å jobbe så tett på psykiatrien, ­understreker farmasøyten.
Det kommer vi selvsagt tilbake til, men vi ser først litt på tiden ved Farmasøytisk institutt.

Hvordan vil Haslemo beskrive studietiden?
— Som en veldig fin tid preget av godt miljø, og med en samling folk fra hele landet. Det ble en god kombinasjon av den store følelsen Blindern gir og den passelige størrelsen på Farmasøytisk institutt.
Og, det var en svært engasjert Haslemo som inntok universitetet.
— Jeg var blant annet leder i student­foreningen, redaktør for Veneficus og hadde ulike styreverv i idrettsforeningen og Virilis. Det bidro til at jeg ble kjent med mange mennesker både oppover og nedover i kullene, noe jeg fremdeles drar nytte av og er veldig glad for den dag i dag.
Studietiden er selvsagt med på å stake ut den videre farmasøytiske kursen, som for ­Haslemos del altså skulle bli farmakologi.
— Kort fortalt ble jeg vel minst tiltrukket av rent system- og kvalitetsarbeid. Min interesse lå, og ligger, mer rundt problemløsning. ­Farmakologien og tverrfagligheten den åpner for appellerte til meg. Det er fint å se at folk kan få karrierer som utvikles i ulike retninger avhengig av preferanser også innen farmasien.
Det ble en glidende overgang til arbeidslivet for Haslemo.
— Jeg kom inn på Senter for psykofarmakologi ved å ta hovedfaget på Diakonhjemmet. Etterpå ble jeg tilbudt jobb her, og med tiden også doktorgrad. Det betyr også at jeg har vært med på veksten og oppbyggingen fra en liten til nå større organisasjon, og jeg har fått gjøre mye forskjellig. Alt fra laboratorie- og analysearbeid, kurs- og foredragsaktivitet, klinisk farmasi, veiledning av studenter og forskningsprosjekter i spennet fra farmako­kinetikk/-genetikk til epidemiologi.  

En kjent, om enn ikke spesielt mye brukt, teknikk for å lære folk å svømme er å kaste kandidaten ut på dypt vann. En liten følelse av nettopp dette fikk Haslemo da han startet på Senter for psykofarmakologi.
— Her har vi nær kontakt med det ­klinikken, og jeg ble kastet ut i det allerede i ­forbindelse med hovedfagsarbeidet. Jeg ble med ut i avdelingene og samlet data til oppgaven. Da fikk jeg møte sterke fagpersoner som hadde et helt annet syn på ting enn hva jeg hadde lært, og det at vi er sammensatt av ulike ­profesjonsgrupper på senteret synes jeg fremdeles er inspirerende. Jeg kan jobbe i hele spennet mellom basale fag og klinikk, forklarer han.
— Dermed har jeg også nytte av alle fagene jeg tok på Blindern, og det ser jeg som styrken ved farmasiutdanningen, legger han til.
Haslemo trekker frem evnen farmasøyter har til å skille mellom de ulike legemidlene som er tilgjengelige, men også muligheten til for eksempel å ta mer tekniske grep rundt valg av formulering og administrasjon for å sikre god legemiddelbruk.
— Dette er selvsagt noe klinikerne setter pris på, understreker han.
— På senteret forsøker vi å ha et bredt syn på ting, selv om det er psykofarmaka vi ­arbeider spesifikt med.
For Haslemo er det spesielt genetikk som gjelder.

«Det som skjer nå er en eksplosjon av data, utfordringen blir å ­håndtere og systematisere all informasjonen som ­kommer ut av det.»

Han har allerede vært innom det i vår spalte med faste spørsmål, og det dreier seg altså om mer målrettet og individuelt tilpasset legemiddelbehandling.
— Genetikken åpner i stadig større grad for å styre valg og dosering av aktuelle ­legemiddelkandidater. Se for eksempel på kreftbehandling. Der går man bort fra å behandle kreft basert på organ­system, og går over til å gå inn i den aktuelle ­svulstens ­egenskaper og genetikk for å finne ­behandlingen som passer.
Legemiddelbruken innen psykiatrien har vært kritisert, noe farmasøyten ikke har ­problem med å ta inn over seg. Han ­holder også fast ved at det også oppnås gode ­resultater i behandlingen.
— Det finnes ingen kurative legemidler som løser grunnproblemene i psykiatrien. Vi møter likevel mange pasienter som har god effekt av legemiddelbehandlingen, og man må være klar over at legemidler kun utgjør ett av ­innsatsområdene på feltet. Det betyr at ­legemidler eksempelvis kan gi akkurat nok effekt til at en pasient klarer å gå i terapi eller makter å holde seg innenfor arbeidslivet, og de er derfor en viktig del av totaliteten.
Ifølge farmasøyten var det spådd en rivende utvikling innen legemidlene som brukes i ­psykiatrien, men den har uteblitt.
— Det er ikke kommet til noen store nye legemidler innen feltet de seneste ti årene. For en tid tilbake var det stor positivitet i miljøet, men mye av det man hadde forhåpninger til kollapset. Vi mangler fremdeles grunnleggende kunnskap om både sykdommene og hvordan legemidlene påvirker dem, påpeker han.
— Uten objektive mål for sykdom er det symptomene som ligger til grunn for ­psykiatridiagnosene. Dette er symptomer som stadig er i endring og skyldes både arv og miljø. Når de tilgjengelige legemidlene bare gir effekt hos noen av pasientene, og det kan være 10–20 ganger forskjell i ­dosebehovet, skjønner man at dagens behandling er ­komplisert og vanskelig, legger Haslemo til.
Selv er forskeren og farmasøyten altså dypt involvert i genetikken, og på det området er optimismen rådende.
— Her arbeider vi med nye metoder og ser bredere på feltet. Det som skjer nå er en eksplosjon av data, utfordringen blir å ­håndtere og systematisere all informasjonen som ­kommer ut av det, sier Haslemo.
— Analysemetodene gjør store fremskritt, og så er utfordringen å tolke svarene og ­implementere dette i klinikken. En annen utfordring er at informasjon om pasientens genetikk i dag ikke følger pasienten i helse­vesenet, og at mange i helsevesenet ikke klarer å ­nyttiggjøre seg denne informasjonen, Selv om noe av farmakogenetikken har vært kjent i flere tiår, er det fortsatt lite implementert. Vi skraper likevel bare i overflaten på dette feltet, og jeg håper at vi snart får innsikt i ­årsaker og samspill som åpner for å gå mer inn i årsaken til psykiske lidelser. Immunprosesser, ­oksidativt stress og kostholdsfaktorer er for eksempel vist å påvirke disse pasientene, uten at vi i dag er i stand til skjønne eller korrigere disse ­komplekse prosessene godt nok.

Big data er et fenomen det ­snakkes om, og innsamling og kobling av store ­datamengder har potensial, for bruk hos den enkelte pasient og i forskningen.
— Det er ikke uten grunn at Apple går tungt inn i helse nå, mener Haslemo.
— Mye av deres suksess har vært å satse på nye områder når teknologien og ­nytteverdien er god nok. Bærbare sensorer og teknologi åpner helt nye muligheter også i pasientbehandling. Det kan eksempelvis være enkle ting som at din elektroniske assistent prikker deg på skulderen når du har glemt å ta kveldsdosen, eller varsler deg om at pulsen er uregelmessig eller blodsukkeret lavt.
— Mulighetene i dette følges selvsagt av utfordringer rundt etikk og personvern. ­Allerede i dag lagres skremmende mengder data om deg og meg, uten å vite hvem som har ­rettighetene og kontrollen på dette.

Via egne forskningsprosjekter er han selv med på å koble data fra ulike registre.
— Plutselig har man mulighet til å ­gjennomføre en studie som tidligere ble sett på som umulig, bare ut fra å benytte data som ­allerede ligger der. Her er det selvsagt også etiske aspekter som hvem som skal eie og styre disse dataene, minner Haslemo om.
I dag er det mange som legger inn ­informasjon om for eksempel allergier eller annen vesentlig helseinformasjon i ­telefonen, slik at det kan være tilgjengelig ved en ­eventuell ulykke. Dette har ikke farmasøyten like stor sans for.
— I hvilken grad er denne informasjonen kvalitetssikret? Helsepersonell kan ikke ­forholde seg til dette før et felles system blir etablert. Kommersielle aktører kan utvikle ideer og teknologi, men det kan ikke tas i bruk før det blir del av for eksempel en elektronisk journal.

«Jeg har tro på konseptet life science, men vi må beholde kvalitetene og særpreget i farmasien, og samtidig være med på sammensetningsmulighetene de ulike fagfeltene rundt oss .»

Ok. Vi vender ryggen til teknologi og dataanalyser for en stund, og ber om ­Haslemos vurdering av noen helt annet – nemlig farmasiutdanningen. Som et produkt av Farmasøytisk instituttt, hvordan vurderer han arbeidet med å få på plass en 3 + 2-løsning for studiet?
— Slik det er i dag kan man ikke uten videre slå sammen bachelor- og masterstudiene. Det må en større omlegging til. Jeg har selv både undervist og vært sensor, og ser tydelig at det er forskjell på hvordan studiet er ­bygget opp og hva som vektlegges ved de ulike ­utdanningsinstitusjonene. Spriket er rett og slett for stort, og dette kan føre til at man mister noe av kvaliteten man har eksempelvis på Universitetet i Oslo, advarer Haslemo.
Han mener også at miljøet er for lite og ­fragmentert til at man skal ha så mange ­utdanningstilbud som i dag. De små ­miljøene blir ikke sterke nok til å videreutvikle farmasifaget.
— Jeg har tro på konseptet life science, men vi må beholde kvalitetene og sær­preget i farmasien, og samtidig være med på ­sammensetningsmulighetene de ulike fag­feltene rundt oss gir. Farmasøytenes spesialkompetanse er overblikket på legemiddelfeltet, men hvert av fagfeltene deles ofte med flere andre profesjoner. Farmasøytene risikerer å falle mellom stolene om all utvikling skjer på andres premisser. Magien skjer i grense­flatene, så man må være åpen for å være ­allsidig, men samtidig stå trygt i eget fag.
Her viser han til forskningens verden for å illustrere.
— I forskning blir mye så ekstremt ­spesialisert at man er avhengig av andres kunnskap. Samarbeid med andre gir oss ­inspirasjon, motivasjon og mulighet til å gjøre ting vi ikke kunne gjort alene. Mye av forskningen jeg har bidratt i er samarbeid med andre miljøer i Norge og utlandet. Også innad på Senter for psykofarmakologi opplever jeg ingen form for profesjonskamp, men heller at vi gjør jobben ut fra våre respektive ståsteder og styrker hverandre. Det innebærer at det er lav terskel for samarbeid og informasjons­utveksling, og tverrfagligheten er en naturlig del av arbeidet.

Haslemo har stor glede av å arbeide på poliklinikken, hvor han også har fulgt ­utviklingen fra oppstart til dagens drift.
— Her får vi jo høre pasientenes faktiske erfaringer, noe som er svært verdifullt. Jeg har egne pasientkonsultasjoner, men en gruppe psykiatere, klinisk farmakologer og farmasøyter vurderer alle pasientene i fellesskap. Hver pasient er et puslespill, og vi har mulighet til å bruke god tid i arbeidet. Det betyr at man gis anledning til å gå i dybden og dermed ­potensielt avdekke problemer man ikke var klar over. Da kan det også vise seg at det som var den beste teoretiske løsningen ikke fungerer i praksis, og man må ha evne til å omstille seg og tenke nye muligheter, forklarer farmasøyten.
Haslemo forteller om et psykiatri-Norge med store variasjoner.
— Det er store kvalitetsforskjeller i miljøene og mange retninger i faget, og det er derfor vanskelig å følge retningslinjer for psykiatrien. I beste fall har pasienten moderat effekt av det som tilbys, og da gjelder det i det minste å optimalisere det man kan.
Arbeidet på senteret innebærer også ­telefonvakt, en tjeneste som kan være av stor verdi for fagmiljøene utenfor.
— Vi er tilgjengelige og kan by på dialog slik at man finner en praktisk tilnærming. Dette er svært nyttig begge veier. Og, det innebærer at vi kommuniserer fag med mange ulike ­personer og profesjoner, sier Haslemo.
— Ofte er det enkle problemstillinger som kan besvares der og da, men det kommer også mer utfordrende forespørsler. Da må vi ­vurdere om vi skal gå inn i dette, eller om det for eksempel er mer hensiktsmessig å henvise til for eksempel RELIS eller Giftinformasjonen, legger han til.

Det er altså ingen profesjonskamp å spore på senteret, men hvor viktig er tittelen?
— I møte med andre er jeg farmasøyt, og det hender jo også at noen spør om bakgrunnen. Her er vi alle del av samme helhet, og det å være farmasøyt er dermed sidestilt med de andre profesjonene som er representert. Jeg opplever at alle ser det som en styrke at vi kan bidra ut fra vår respektive bakgrunn, og jeg er stolt av å være farmasøyt.

Synlighetspraten, som med jevne mellomrom går i bransjen, synes Haslemo er mindre vesentlig.
— Det er problemfokusering å stadig snakke om at man er så usynlig. Det er tross alt en del synlige farmasøyter sammenliknet med ­størrelsen på faggruppen, mener han.
— Gode eksempler nå er Sveinung ­Stensland og Leif Rune Skymoen, henholdsvis stortingsrepresentant og daglig leder for nå Curida, og før det Nansen Neuroscience.
Haslemos råd er å ha tro på egen fag­kompetanse, være stolt av sin bakgrunn og være klar i kommunikasjonen med andre. Og, via sin egen sykkelinteresse promoterer han også farmasien, på lovlig vis vel å merke. Det er her filmopptredener iført sykkellue og labfrakk kommer inn.
— Ja, jeg bruker farmasøyten i meg i stor grad, og det er morsomt å være sammen med folk med så forskjellig bakgrunn, men med samme brennende interesse for sykling. Det fantastiske er å se disse samlet på samme lag, i samme trøye. Næringslivsledere og hånd­verkere sykler sammen og deler dette fellesskapet. Det er noe befriende ukomplisert ved å sykle, men samarbeid er veldig viktig.
Han beskriver sykkelsporten og -interessen som tuftet på noe av samme lagarbeidet han ser i jobben.
— Jeg har vært med på en del lagidrett opp igjennom, men har aldri opplevd større lag­følelse enn i sykkel. Det dreier seg om alt fra å skjerme andre for vind og hjelpe hverandre til å se og utnytte den enkeltes styrker. Og ikke minst taktikken i det hele. Man må evne å se styrker og svakheter også hos konkurrerende lag, forklarer han.
Selv er han glad i å konkurrere, og syklet som aktiv mot de beste Norge kan stille på to tynne hjul i dag. Han fikk også med seg andre sider av idretten gjennom å drifte lag og jobbe opp mot sponsorer, og senere som frilans­journalist for magasinet Landevei.
— Nå er jeg mest engasjert i å skrive om sykkel, og da gjelder det å uttrykke seg på en lett og samtidig faglig måte.
I dagens medielandskap er også tilbakemeldinger til sykkelskribenten umiddelbare via sosiale medier.
— Det er utfordrende å skrive på en måte som tilfredsstiller faglighet og samtidig kravet om nok klikk på nett, så her kan man også i høyeste grad snakke om synlighetsarbeid. Sett opp mot hva jeg skriver vitenskapelig er ­selvsagt forskjellen enorm. I vitenskapen kan man skrive over flere år, er etterrettelig i alle ledd, men oppnår ikke i like stor grad å få «klikk», sier farmasøyten med et smil.

Vi parkerer sykkelen og spør om det er tid til noe mer i det haslemoske liv?
— Ja, familien er selvsagt viktig for meg. Kona mi har et småbruk, og med en teoretisk jobb setter jeg stor pris på å koble av med rent fysiske arbeidsoppgaver. Det å hogge all veden vi bruker gjennom vinteren gjør godt for humøret, både i bruk av øksen og idet ­flammene treffer kubbene. Ellers er jeg ­opptatt av friluftsliv, og av å kunne la barna våre ta del i hva jeg selv har vokst opp med. Jeg ser blant annet den umiddelbare gleden de har av aktiviteter som bærplukking og fiske.

Erfaringene fra psykiatrien forteller ham om en verden som har vært i stor endring.
— Verden har forandret seg i så stor grad at man ikke er klar over det selv. Det stilles helt andre krav til mennesker i dag. For få ­generasjoner siden brukte vi alle våre krefter på å skaffe mat. Nå er det mange som føler seg utilstrekkelige. Spesielt trist synes jeg det er å se ressurssterke unge mennesker der dette fører til problemer med skolegang og studier, dermed faller de utenfor arbeidslivet, isolerer seg og står uten flere av pilarene i livet, slår Tore Haslemo fast.

(Publisert i NFT nr. 10/2015 side 30-33.)