Alltid lysten på ny læring

NFT møter Karianne Johansen idet vi entrer inngangen til Folkehelseinstituttet (FHI) på Lovisenberg i Oslo. Til tross for at FHIs ferske seniorrådgiver vokste opp så langt nord for hovedstaden som man nesten kan komme, er det ikke mye igjen av den en gang sterke nordnorske dialekten når hun ønsker oss velkommen.

— Jeg vokste opp i Alta. Det var jo et lite sted å vokse opp, mye mindre enn Oslo. Det var helt annerledes, men jeg hadde en kjempeflott oppvekst med naturen, mørketiden og midnattssolen. Hele pakken egentlig. Finnmark er et veldig flott fylke, fastslår Johansen.

Den engasjerte farmasøyten har gjennom snart tre tiår brent for farmasien, og har gjennom ulike arbeidsplasser fått oppleve sitt fagfelt fra flere sider. Veien til dagens arbeidsplass i FHI startet med en stor interesse for matematikk og naturfag under oppveksten.

— Jeg skulle gjøre meg ferdig med videregående skole, og tok naturfaglig retning der. Jeg visste tidlig hvilken vei jeg ville gå, men ikke nøyaktig hva jeg ville bli. Lenge tenkte jeg faktisk på å bli ingeniør, forteller Johansen, som legger til at det var en tur til hennes lokale apotek som gjorde utslaget for valget.

— Da jeg gikk innom apoteket hjemme i Alta, ble jeg invitert på kaffe og kaker, og fikk en generelt god introduksjon til farmasistudiet av apotekeren. Og så fikk jeg sommerjobb der. Jeg fikk jo møte mange personer med ulike sykdommer som trengte forskjellig behandling. Så det var nyttig å se omfanget.

— En fantastisk studietid

Som 18-åring forlot Johansen det vakre nordnorske landskapet for å utdanne seg til farmasøyt i Oslo. Året var 1989.

— Den gangen fantes bare farmasistudiet i Oslo. I dag har du jo mange muligheter i byer som Tromsø, Bergen og Trondheim.

Hun husker studietiden som en fantastisk periode i livet.

— Vi var en klasse på omtrent femti personer, og alle ble veldig godt kjent. Vi hadde masse labøvelser sammen, og var med på alle tradisjonsfestene. En veldig hyggelig og morsom studietid, minnes Johansen.

Det gode miljøet har ikke forsvunnet helt, selv om det er noen år siden seniorrådgiveren ble uteksaminert fra Farmasøytisk institutt ved Universitetet i Oslo.

— Det var et svært tett miljø, og jeg har fortsatt kontakt med mange av mine tidligere studiekamerater. Farmasien er et veldig lite miljø. En del flyttet jo hjem igjen, men mange ble i Oslo. Så i mindre grupper treffes vi fortsatt regelmessig. Det er alltid gøy, smiler hun.

— Tok det lang tid før du ble grepet av faget farmasi?

— I starten var det mye basalfag som matte, fysikk og kjemi. Det er spennende fag, men jeg følte kanskje litt på at jeg ikke visste hva jeg skulle bruke det til. Men da vi kom inn på fag som farmakologi og farmakodynamikk, og også det å lage legemidler, altså de galeniske fagene, så fikk vi se det praktiske. For det er  egentlig et veldig praktisk yrke også, understreker Johansen. 

Nyttig utdanning

Når det kom til å velge hovedfag, valgte altaværingen å spesialisere seg innen metodevurdering av legemidler i blod og biologiske væsker, med en kombinasjon av statistisk metode. Det samme området valgte hun å jobbe med da hun tok doktorgraden sin.

— Det er jo noe helt annet enn det jeg holder på med i dag. Det var kanskje litt tilfeldig at jeg valgte det området, men under doktorgradsutdanningen lærer man mye om metode, forskning, litteraturforståelse, å skrive artikler, og lære om hva som skal til for å publisere. Det blir en sånn grunnutdanning som jeg har hatt god nytte av senere i alle mine jobber.

— Hvorfor bestemte du deg for å ta en doktorgrad?

— Jeg ble inspirert av veilederen min på instituttet, og fikk tilbud om å fortsette som vitenskapsassistent. Det var praktisk og fleksibelt også, for da hadde jeg en liten gutt, forteller Johansen, som brukte fire år på å fullføre doktorgraden. 

Som hun allerede har nevnt, har få deler av arbeidslivet hennes vært knyttet direkte opp mot doktorgraden. 

— Det var egentlig bare under den første jobben min i gamle Nycomed på Storo at jeg brukte doktorgraden min på preklinisk avdeling der. Det var en meget forskningsrettet jobb i industrien. 

Men det var også der Johansen fant ut at hun i fremtiden heller ville jobbe mer med legemidlers senere livssyklus.

— Jeg jobbet også mye med dyreforsøk, og fant etter hvert ut at det kanskje ikke var det jeg ønsket å drive med fremover.

Kastet inn i nye oppgaver

Da Johansen i år 2000 begynte i sin andre jobb i medisinsk avdeling i Novartis, kom det krav fra myndighetene om helseøkonomiske analyser når man søkte om refusjon og finansiering i Norge på blåresept. På denne tiden var helseøkonomisk kompetanse mangelvare i de fleste nasjonale farmasøytiske bedriftene, og Johansen ble kastet rett inn i nye og krevende oppgaver.

— I Novartis løste de dette ved at vi fikk praktisk opplæring gjennom akademiske ­institusjoner og hovedkontoret i Basel, og jeg ble en del av den helseøkonomiske kompetansen som firmaet bygde opp. I årene som kom etter jobben i Novartis, har jeg alltid jobbet med helseøkonomi, finansiering og refusjon. Det har aldri sluppet taket.

Johansen fikk flere muligheter til å utvikle seg og bredde sin kompetanse i Novartis.

— Når man jobber i et farmasøytisk datterselskap, ønsker firmaene alltid å ha en plan for at du skal utvikle deg videre. Så jeg fikk også mulighet til å arbeide med mange andre oppgaver, både i markedsavdelingen, forretningsutvikling, samt jobbe med avtaler opp mot grossister og apotekkjeder, sier hun. 

— Hvordan takler du slike utfordringer?

— Jeg synes det er spennende å lære nye ting og bygge opp nye ting. Jeg tror kanskje det kjennetegner meg, mener Johansen.

Skiftet til myndighetene

Gjennom arbeidet med finansiering, priser og refusjon i Novartis, var Johansen blitt godt vant med å jobbe tett opp mot den andre siden av bordet, nemlig myndighetene. 

— Etter Novartis begynte jeg å jobbe ved Kunnskapssenteret. Da jeg var i industrien, leverte vi mange kunnskapsoppsummeringer og refusjonssøknader til myndighetene, og jeg ønsket å lære mer om hvordan den siden ­jobbet og vurderte saker. Rett og slett se ting fra den andre siden. Det jeg lærte mest der var nok den systematikken og grundigheten de har i sitt arbeid med kunnskapsoppsummeringer og metode, forklarer hun.

På den tiden Johansen byttet beite til «den andre siden», var ikke det et vanlig karrierevalg. Enten jobbet man i industrien, eller så jobbet man for myndighetene.

— Det er nok flere som gjør det byttet nå, men den gangen var det veldig lite skifte mellom det offentlige og legemiddelindustrien. Det eksisterte trolig litt andre type holdninger.

— Hvilke typer holdninger da?

— Kulturen tilsa at man kanskje var litt mer skeptisk til hverandre. Det var noe jeg la merke til. Det har noe å gjøre med hvordan man opptrer og snakker med hverandre. Det blir alltid diskusjoner om verdien på legemidler. Det er viktig at når du har en rolle, så gjør du oppgavene i henhold til den rollen du har. Hvis du er en innkjøper for myndighetene, er rollen din å kvalitetssikre et produkt og få mest mulig innkjøpsverdi for samfunnet. Hvis du jobber i et legemiddelfirma, ønsker du å få best mulig verdi for produktet du har forsket på og utviklet og som firmaet har investert mye penger i.

Ser klare endringer

Seniorrådgiveren mener hun kan se klare endringer i legemiddelbransjen fra hennes første år i bransjen frem til i dag.

— Tidligere handlet det mye om lege­midler innenfor primærhelsetjenesten, til store pasient­grupper. Nå har flere firmaer spesialisert seg på mer alvorlige sykdommer innen spesialisthelsetjenesten, med legemidler til mye mindre pasientgrupper, sier Johansen, som også trekker frem økningen av patent­utløp de siste tiårene.

— Det har gjort mye med hvordan man ­tenker om konkurranse på legemidler. Et resultat av dette ble jo bytteliste, generiske legemidler og trinnpris.

Som veteran i legemiddelbransjen har Johansen også jobbet tett opp mot utviklingen av metodevurderingssystemet Nye metoder, som ble innført i 2013 (se NFT nr. 4/2016). ­Derfor har hun naturlig nok tanker når det kommer til problemstillingen rundt prising av legemidler.

— Bransjen har vært med på å utvikle det nye metodevurderingssystemet sammen med myndighetene. Både firmaene, som sender inn søknader, og myndighetene kjenner godt til rammene som skal følges for at et legemiddel skal kunne bli godkjent og innført i spesialisthelsetjenesten. Det kan være ulike årsaker til at man ikke kommer i mål. Det kan være at man ønsker å forhandle ytterligere, det kan være at man først kommer på markedet med en liten indikasjon eller pasientgruppe, og at man kommer med en større senere. Men ­rammen for å bli enige, den er der, selv om jeg ikke vil si at den er optimal ennå. Men noen av disse sakene er veldig vanskelige.

Hun mener forhandlingene til sjuende og sist handler om enkeltmennesker, nemlig pasientene.

— Det er jo de som står der og venter på medisin, og da har begge parter et ansvar for å komme i mål.

Fant sitt spesialfelt

46-åringen ble tre år ved Kunnskapssenteret før hun bestemte seg for å vende tilbake til legemiddelindustrien. Denne gangen i den norske avdelingen til et av verdens største legemiddelselskap, GlaxoSmithKline (GSK).

— Der begynte jeg i vaksineavdelingen. Innføring av HPV-vaksinasjon var noe jeg hadde jobbet med i prioriteringsrådet, og siden da har jeg syntes at vaksiner har vært et meget spennende felt. I GSK arbeidet jeg også med de helseøkonomiske analysene, men jeg fikk i tillegg se hvordan man jobber innenfor global helse. GSK har alltid vært aktiv på det feltet.

— Hva gjorde deg så interessert i å arbeide med nettopp vaksiner?

— Det betyr så mye for så mange. Et barne­vaksinasjonsprogram til alle i hele verden, som man blant annet har etablert gjennom ­vaksinealliansen GAVI, det har så mye å si for å redusere barnedødeligheten og for folkehelsen. Veldig mye mer enn å ta en blodtrykks­pille. Den effekten du får for befolkningen er viktig, men også den samfunnsøkonomiske. Det er trolig noe av det mest kostnadseffektive tiltaket man kan gjøre, kanskje bortsett fra rent drikkevann og å vaske hendene sine.

— Hva tenker du, som har jobbet så mye med vaksiner, om at man her i Norge har reservasjonsrett for å slippe å vaksinere sine egne barn?

— Jeg synes at alle barn bør få satt vaksiner, og kan ikke helt forstå de som nekter barna sine det. En ting er jo at du beskytter deg selv fra å bli syk, det er det egne perspektivet ved det. Men det andre er flokkbeskyttelse. Det finnes jo de som ikke kan ta vaksiner av medisinske årsaker. Det at jeg vaksinerer meg, beskytter også dem. Flokkimmunitet er som paraplyer. Ved å ta vaksiner kan du beskytte den som ikke kan holde den selv. Og ikke minst reduserer man smittespredningen i befolkningen, og reduserer da behovet for andre tiltak, for eksempel unødvendig bruk av antibiotika. Jeg tror det er forskjell på folk. Noen gjør nok dette på grunn av en ideologi de har, mens andre bare er mer bekymret for hva som kan skje. Men jeg synes man bør tenke over ­hvorfor man velger å ha et slikt standpunkt. 

Under ledelse av Åge Nærdal (se profil­intervju i NFT nr. 3/2016) jobbet Johansen midt i kaoset som oppstod under svine­influensapandemien i 2009.

— Det var en utrolig erfaring å ha med seg, og jeg har sikkert lært mye av det i ­etterkant. Det var meget arbeidskrevende, men spennende.

Jobbet for bransjen

Etter GSK gikk ikke Johansen tilbake til ­myndighetene. Men hun gikk heller ikke til et nytt legemiddelfirma. I stedet ble bransje­organisasjonen Legemiddelindustrien (LMI) hennes nye arbeidsplass.

— Jeg har vært engasjert i bransjeorganisasjonen hele tiden mens jeg har jobbet i ­industrien, ettersom man sitter i ulike utvalg. Så jeg visste mye om LMI lenge før jeg begynte der. Og så fikk de jo Karita Bekkemellem som sjef, noe som var veldig spennende, for da endret organisasjonen seg ganske mye.

— På hvilken måte?

— LMI gikk fra å være lite til å bli veldig synlig. Karita har alltid ønske å vise hva industrien står for. Man skal være stolt av å jobbe i legemiddelindustrien. Man skal ikke gjemme seg, og det at man jobber i et næringsliv er ikke negativt, så lenge man jobber innenfor spillereglene, understreker Johansen.

Hun har opp gjennom årene sett tydelig hvordan holdningene til industrien har endret seg i takt med industriens egne endringer.

— Industrien har ryddet opp, og de måtte rydde opp. Før brukte man masse penger på leger og konferanser, noe som ikke var bra. Det var tidligere mange oppslag om dette i media. Man har nå fått på plass et regelverk. Så det har jo roet seg, men nå er det mer fokus på dette med legemiddelpriser på enkelte områder, og spesielt debatten rundt prisen på hepatitt C-legemidlene. Den debatten har antakelig slått litt tilbake på industrien, selv om det er en annen type debatt.

I LMI jobbet Johansen med politikk­utforming og hadde mye kontakt med myndighetene. Hun mener det er viktig å holde krav og ønsker fra bransjen samlet.

— Enkelte ganger ønsker ikke myndig­hetene å snakke om en sak med et enkeltfirma, men de vil ha et felles syn for hva 60 bedrifter i Norge mener. På samme måte ønsker vel ikke myndig­hetene å kun gi rammebetingelser som bare er positive for Statoil. De skal jo gagne hele oljeindustrien.

Havnet i Brussel

Gjennom flere år i LMI fikk Johansen mulighet til å sitte i utvalg i den europeiske bransjeorganisasjonen European Federation of Pharmaceutical Industries and Associations (EFPIA). Da lederen for utvalget skulle ut i barselpermisjon, åpnet det seg en unik mulighet for den engasjerte farmasøyten.

— Jeg fikk ta over hennes jobb, og bodde og jobbet da et halvt år i denne bransjeorganisasjonen i Brussel. 

Hun beskriver opplevelsen som svært lærerik.

— Det var veldig annerledes å jobbe i Brussel. Jeg fikk løftet perspektivet mitt fra det nasjonale til det europeiske markedet. Med større fokus på EU-kommisjon, EU-direktivet og landene involvert i EU i stedet for vårt lands nasjonale lover og regler. Bedriftene blir også løftet et hakk opp, for da er det europasjefene som møter oss. Det blir en helt annen måte å jobbe på, og da er ikke lenger vi i Norge så viktige, forteller Johansen.

— Hvordan så du på Norge som et land for legemiddelindustrien etter å ha jobbet et halvt år i Brussel?

— Man skjønner at Norge er et lite land og et lite marked, vi er jo ikke med i EU engang. Så i den konteksten har vi jo ikke en stemme. Og da blir det klart at det er de store landene, som Frankrike, Belgia, Tyskland og England, som har innflytelse i kommisjonen. Det har også mye å si hvem som kan bidra med arbeidsplasser. 

— Hvordan var det mer generelt å jobbe i et annet land?

— For det første var det lærerikt å se arbeidslivet og arbeidskulturen der. Det var lange dager. Ekstremt lange dager. Jeg var gjerne på kontoret fra klokken 8 på ­morgenen til klokken 21–22 på kvelden. Men det kan jo ha noe med kulturen i ­Brussel å gjøre. Mange flyr inn og ut, og når de først er der, så jobber de. Alle jobbet lange dager. Det var også en helt annen form for hierarki i arbeidslivet enn vi er vant med. Vi er nok veldig demokratiske her til lands, og ikke så opptatt av rangordninger.

Vil jobbe forebyggende

Det foreløpig siste karrierehoppet Johansen har gjort, var byttet fra LMI til Folkehelse­instituttet i mars i år. Hun trekker frem fokuset på forebyggende helse og folkehelse som hovedårsaker til at hun skiftet jobb.

— Vi kan behandle og reparere, men jo mer vi kan forebygge, desto bedre er det. Det er spennende å jobbe med hvordan vi kan løse utfordringene tidlig, men også hvordan vi kan gjøre det sammen. Det har vi et stort fokus på her, sier Johansen.

Den globale utfordringen rundt multiresistente bakterier var også en pådriver.

— Her får jeg jobbe mer med vaksiner og global helse og antibiotikafeltet. FHI jobber mye med dette i området smittevern, miljø og helse.

Gjennom årevis med erfaring fra den farmasøytiske bransjen, har Johansen sett at store deler av industrien har forsvunnet fra Norge. Selv om hun synes det er trist, mener hun det er en naturlig konsekvens.

— Bedriftene endrer seg og omorganiseres, de slås sammen og lager felles strukturer. Samtidig er jo optimalisering en naturlig prosess i et privatisert næringsliv. 

Hun ser allikevel et sterkt fremtidig potensial i industrien.

— Det er kjempepositivt at vi har sett en oppblomstring av norsk farmasøytisk næringsliv i det siste, spesielt hos de små og mellomstore bedriftene som man har klart å løfte frem. Hvis man får til mer investeringsvilje og god forskning fra universitetene og sykehusene, så er det en mulighet for å skape nye arbeidsplasser, tror Johansen, som trekker frem Oslo Cancer Cluster som et godt eksempel på at man kan få til noe nytt også her.

— Men det skal mye til før vi bygger opp et hovedkontor med global produksjon her i Norge, presiserer hun. 

— Hvordan vurderer du de nasjonale vilkårene for klinisk forskning?

— I LMI så vi at noen bedrifter klarer å få mange studier hit, mens andre har lite klinisk forskning. Men det er kjempepositivt at Helse- og omsorgsdepartementet nå har uttrykt at de ønsker å styrke klinisk forskning og ser på det som et satsingsområde. Man må se på det som en del av det å gi bedre pasientbehandling og pasientkvalitet.

— Så engasjert som du er i arbeidet ditt, må vi nesten spørre om du holder på med noe spesielt på fritiden?

— Jeg jogger, er sammen med venner og er sammen med mannen min. Sønnen min studerer i Bergen, så han får jeg ikke sett så altfor ofte. Men nå kommer han tilbake til Oslo, for da er han ferdig med å studere, forteller den blide farmasøyten.

På papiret kan det se ut som om Johansen ikke liker å være for lenge på et sted, og har vært innom mange forskjellige jobber. Selv ser hun det ikke på den måten.

— Jeg føler at jeg var veldig lenge i Novartis, og syntes det var interessant og lærerikt. Men da jeg begynte i det offentlige, var det en annen måte å arbeide på, og det tok litt tid før jeg fant ut hva jeg ønsket å jobbe med. I GSK fant jeg jo området jeg ønsket å jobbe med, altså vaksiner og global helse. I LMI har jeg også lært mye. Men jeg vet ikke om jeg har noe behov for å flytte på meg så mye mer nå. Kanskje jeg blir her til jeg blir pensjonist? spør Johansen med et lite glimt i øyet.

(Publisert i NFT nr 6/2016 side 38-41)