Bruker farmasien til folkets beste

Da SV kom i posisjon i Oslo etter kommunevalget i 2015, sikret daværende Oslo SV-leder Benjamin Endré Larsen seg plass som byrådssekretær. Og han er ikke en farmasøyt som går stille i gangene på Rådhuset.

— Det må ha vært en kombinasjon av idealisme og matnytte, svarer Benjamin Endré Larsen (35) på spørsmålet om hvorfor han endte med å gå i farmasiens fotspor.

Vi sitter inne på et møterom i lokalene til Byråd for eldre, helse og sosiale tjenester i Oslo kommune, bare et steinkast unna Rådhuset, der Larsen tilbringer mye tid i politikkens tjeneste. På veggen over en knallrød sofa henger et bilde med teksten «Visit Palestina».

Bare det å skulle få til et slikt profilintervju med Larsen, som siden 2015 har fungert som byrådssekretær for byråd Inga Marte Thorkildsen (SV), etter en valgseier som gjorde at han for første gang i livet kunne velge å satse på politikken på fulltid, var utfordrende. Den travle politikeren har tusen jern i ilden til enhver tid, og dagen før måtte han rett og slett utsette avtalen med NFT da det kokte som verst. 

En slik karrierevei var allikevel ikke i tankene til Larsen da han etter videregående skulle velge yrkesretning.

— Jeg tenkte som så at jeg skjønte naturvitenskap og realfag, og at jeg derfor burde velge et studium der jeg kunne bruke den kompetansen. Jeg deltok på en presentasjon på åpen dag på Universitetet i Oslo, og likte godt den brede naturvitenskapelige kompetansen som farmasistudiet gir, sier politikeren, som forteller at valget stod mellom farmasi og medisin.

— Jeg fant ut at det var deilig å velge seg et yrke der man ikke må være på jobb til enhver tid. Men ser jeg på jobben min i dag, så vet jeg ikke hvor stor rolle det egentlig spilte, sier 35-åringen og ler høyt. 

Men på denne tiden var verneplikten i ­Forsvaret en faktisk verneplikt, og Larsen måtte inn og tjenestegjøre før han kunne bli farmasøyt. Det var også her han først ble politisk engasjert.

— Jeg var to år i Forsvaret før jeg begynte å studere. Jeg tok Forsvarets russiskkurs, og var et halvt år som engasjert sersjant i det som i dag er Etterretningsbataljonen på Setermoen. På den tiden var det mye snakk om å sende norske styrker til Irak og Afghanistan, og det følte jeg at jeg ikke kunne stå inne for. Da sluttet jeg i Forsvaret og meldte meg inn i SV! ler Larsen. 

Vel inne i farmasistudiet var det galenisk farmasi som engasjerte ham mest.

— Utgangspunktet mitt var at galenisk er det emnet i farmasistudiet som er unikt for oss farmasøyter. Ved siden av farmasistudiet syntes jeg radioaktivitet var et spennende område, og tok derfor noen emner innen det. Jeg endte med å ta et hovedfagsemne innen strålingsbiologi. Jeg spurte professoren som hadde det emnet om han kunne foreslå en hovedfagsoppgave som kunne egne seg for en farmasøyt. Da endte jeg opp med å se på metabolismen til celler som blir dyrket i alginatmatriks. Det er spennende på flere måter, forteller farmasøyten, og utdyper:

— Rent næringsutviklingsmessig så er det en bedrift i Sandvika som da het NovaMatrix, men som nå heter FMC BioPolymer, som lager den alginatmatriksen på grunnlag av tang som blir høstet langs norskekysten. Den foredles først på en bulkfabrikk i Haugesund, og så har de et produksjonsanlegg i Sandvika hvor de lager dette i medisinsk kvalitet. 

Rent faglig mener Larsen temaet er spennende fordi det går inn i en forskningsretning som tar sikte på å lage erstatningsvev og lage legemiddelformer der man bruker innkapslede celler som en kilde til kontinuerlig produksjon av virkestoff.

— Det arbeidet som jeg gjorde var grunnlagsarbeid der jeg så på hvilke betingelser som måtte være i en sånn gel for at den skulle egne seg for å dyrke celler i.

Etter en kort stund på studiet tok noen i lokallaget til SV kontakt med Larsen og spurte om han ville sitte i styret. 

— Noen klarte å krysskoble SVs medlemsregister til studentlisten på MatNat, og jeg fikk spørsmålet om å stå på liste for et av «partiene» i studentparlamentet. Og det var der ballen virkelig begynte å rulle, forteller han. 

— Hvilke saker opptok deg den gangen?

— Det var mye snakk om universitetsreform, og en av de første store politiske sakene jeg engasjerte meg i var opprøret mot forslaget om å gjøre universitetene til selveide stiftelser. Der knyttet jeg også bånd til fagbevegelsen, som også var med på den mobiliseringen. Det var mange ulike saker i studentparlamentet, blant annet diskusjon om internasjonalisering, velferdstilbud til studentene og arbeidet for å gjøre Studentsamskipnaden i Oslo til en felles samskipnad for Høgskolen i Oslo og Akershus og Universitetet i Oslo, som det ikke var da. Jeg var med på noen av diskusjonene som førte til den sammenslåingen. Det var også en del diskusjoner om universitetsstyrets rolle, en konflikt som man på mange måter fremdeles har i dag. Det handler om balansen mellom den tradisjonelle faglige styringen av universitetene og den styringstradisjonen som tar mer utgangspunkt i management-tenkning. 

— Var du involvert i noen sak som hadde direkte innvirkning på Farmasøytisk institutt?

— Jeg satt i fakultetsstyret da jeg var ­stipendiat, og da diskuterte vi nytt Life Science-­bygg og farmasiens plass i det, noe som nå blir en realitet. 

Etter å ha blitt en av de siste farmasøytene med cand.pharm.-grad, jobbet Larsen et halvt år på apoteket Medicus Plesner, i dag en del av Mediq-kjeden.

— Det er et litt spesielt apotek, for det er en bedrift som i utgangspunktet har drevet som bandasjist, og som har ekspandert driften med apotek i tillegg.

På det tidspunktet var det mye snakk om å selge legemidler til omsorgsboliger, og lage systemer for å gjøre legemiddelforsendelser til det som i utgangspunktet er private kunder, men som får hjelp til å håndtere bestillingene sine av personalet i boligen de bor i. 

— Det var spennende, og jeg var tett involvert i det prosjektet. Det ga meg også en mulighet til å jobbe en del med tall, noe jeg synes er veldig gøy! Det ga dessuten et nyttig innblikk i bandasjistfaget, som grenser til det som er virksomheten i et vanlig ­apotek. Alle apotek har jo muligheten til å selge ­bandasjistvarer, men kompetansen på dette varierer med hvor stor omsetning man har på denne varegruppen. 

Etter en kort periode med apotekarbeid var planen til Larsen klar: Nå skulle doktorgraden fullføres. Dermed ble han stipendiat, og ble det i fem år.

— Jeg tok studier på introfagnivå i et halvt års tid i håp om å klare å gjøre ferdig ph.d.-en. Det lyktes ikke helt, så da begynte jeg å jobbe på det samme apoteket igjen i et års tid. 

Farmasøyten og den daværende Oslo SV-lederen rakk kun å jobbe omtrent seks uker i Helsedirektoratet da han sammen med nåværende ordfører i Oslo, Marianne Borgen, fikk hovedansvar for Oslo SVs deltakelse i forhandlingene om ny byrådsplattform etter valgseieren høsten 2015.

— Tenkte du lenge på en fremtid innen politikken?

— Når man er medlem av et lite parti, så er det ikke sånn at man kan ta en beslutning om å satse på politikken som karrierevei. Det er veldig lite sikkert. Du er avhengig av valg­resultater og det er personkabaler som skal gå opp. Så jeg har nok lenge ønsket å jobbe med politikk på heltid, men det måtte oppstå en mulighet for å gjøre det før jeg kunne satse på det. Og da vi først kom i posisjon til å forhandle om byrådsplattformen, så var jeg heller ikke sikker på hva vi ville få ut av dette. Men jeg tenkte at det var første gang på 20 år at mitt parti er i en slik posisjon, og den muligheten måtte jeg og vi gripe, også av ren pliktfølelse overfor partiet. 

Og da det bød seg en mulighet for en stilling der det at Larsen er farmasøyt var en nyttig tilleggskompetanse, nemlig hos byråden for eldre, helse og sosiale tjenester, slo han til. I sin politiske rolle er ikke Benjamin Endré Larsen redd for å lufte sine meninger, og gjennom intervjuer i media, sin egen blogg og Twitter er han titt og ofte i politiske diskusjoner. Han har også måttet stå i hardt vær, blant annet da han og Oslo kommune ble stevnet i et gruppesøksmål fra flere ­private barnevernsaktører, etter at kommunen brukte et smutthull i loven til å lyse ut anbud kun for ideelle barnvernsaktører. I retten fikk kommunen fullt medhold.  

— I løpet av den tiden du har vært byrådssekretær, hvordan har du fått nytte av din fagbakgrunn som farmasøyt?

— Et veldig tydelig eksempel er diskusjonen om legemiddelbruk på sykehjem. Der merker jeg at det er nyttig å ha et reflektert og nyansert bilde av hvordan legemidler kan hjelpe for beboerne, hvilken betydning ulike legemiddelgrupper har, forståelse for hva et begrep som riktig legemiddelbruk betyr. Alt dette er viktig for at vi i politiske ledelse skal være trygge på det arbeidet vi gjør. 

— Kan du bruke din politiske posisjon til å styrke farmasifaget på noen måte?

— Jeg synes at det å ha kommunalt ansatte farmasøyter er en god idé. Det at jeg har den fagbakgrunnen, gjør jo også at jeg vet bedre hva farmasøyter kan bidra med i helsevesenet. En av byrådets hovedsatsinger er at vi skal ha 500 nye årsverk i tjenester som gjør at eldre kan bo hjemme trygt lenger. Blant de yrkesgruppene som vi har spesifisert kan gå inn i dette årsverksmålet, er farmasøyter. Farmasøyter som jobber opp mot hjemmetjenesten kan bidra til at folk kan bruke legemidler trygt mens de bor hjemme og få et bedre liv. 

— Har du tall på hvor mange av de 500 årsverkene som bør være farmasøyter?

— Nei, det har jeg ikke. Vi har et styringssystem i Oslo som gjør at hele helse- og omsorgslovgivningen er delegert til bydelene. Så vi har bare definert at det er en yrkesgruppe de kan velge å styrke innsatsen med. Beslutningene må tas med bakgrunn i lokale forhold. Men det hadde så klart vært hyggelig med flere farmasøyter i bydelene. 

— Så du vil ikke love leserne nye kommune­farmasøyter i Oslo?

— Jeg kan i alle fall love at jeg skal fortsette å påpeke hva vi kan bidra med, sier Larsen lurt.

— Du nevner selv at politikken ikke er en trygg vei. Hva annet kunne du tenkt deg å jobbe med dersom du må ut av kontorene etter kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2019?

— For det første er det utrolig deilig å vite at jeg som farmasøyt kan være ganske trygg på at det er arbeid til meg. For det andre er jeg åpen for mange forskjellige jobber, og det å jobbe med apotekledelse virker veldig spennende. Erfaringen herfra åpner også muligheter både i byråkratiet, bransjeforeninger og industrien. Men jeg satser på at vi blir sittende ut denne valgperioden, og så er jo målet som forrige borgerlige gjeng her; å bli sittende i 18 år. Kanskje vi klarer det også!

— Du har lang fartstid i utdanningssystemet innen farmasien. Hva tenker du om at flere studiesteder nå satser på en 3 + 2-løsning?

— Hvis jeg skal gå inn i den debatten med en funksjonell tilnærming, blir det med tanke på hva slags funksjon farmasøytene skal ha i fremtidens apotek. Da tenker jeg at vi begynner å få såpass mange støtteverktøy at det går an å spørre seg om selve utleveringsjobben krever fem års utdanning. Jeg synes at muligheten til å ta en påbygnings- eller etterutdanning som er mer klinisk rettet, så farmasøyter kan bidra med å gjøre legemiddel­gjennomganger, legemiddelsamstemminger, er interessant. Og da tenker jeg at en
3 + 2-løsning vil gi en større fleksibilitet. Jeg tror også at det er lurt for profesjonen å ha en endringsvilje og være villig til å ta inn over seg at endringer i teknologi kanskje gjør at vi må se på flere arenaer, og ikke være for opptatt av å verne rollen som farmasøytene tradisjonelt har hatt. 

— Hvordan ser du på fremtiden til den ­farmasøytiske industrien i Norge?

— Fra et næringspolitisk synspunkt er en kompetansekrevende produksjonsindustri lurt å satse på for nasjonaløkonomien. Spørsmålet er om vi har forutsetningene til å lykkes med det. Norge er et lite land, og det er krevende å skape robuste kompetansemiljøer. Vi har en del eksempler på at når man først har lykkes med å komme over den første terskelen, så blir ting kjøpt ut og produksjon og intellektuell eiendomsrett blir flyttet til utlandet. Så vi må nok se på rammeverket for å lykkes med dette på sikt. På den positive siden har vi her i Norge en høyt utdannet befolkning, vi har en del gode kompetansemiljøer på legemidler spesifikt, vi har en del interessante natur­ressurser og en sterk marin ­sektor. Det burde ligge muligheter i farmakognosi basert på marine ressurser. Rent politisk blir jeg noen ganger bekymret, for selve ­legemiddelsalget er tungt regulert, men ser man på produksjon og utvikling er det liten samfunnsmessig styring. Det at vi så ofte opplever lege­middelmangel er bekymringsfullt, også det at produksjon av vaksiner blir mer og mer konsentrert. Av rent samfunnsmessig hensyn kunne jeg ønske meg at vi fikk en sterkere spredning, og et mulig virkemiddel kan være å innføre lagerplikt for grossistene. Det kan på kort sikt være smart. På et tidspunkt var det vel slik at omsetningen av et legemiddel mot sovesyke var høyere med indikasjonen uønsket ­hårvekst hos kvinner i den vestlige verden. I et globalt folke­helseperspektiv gir det liten mening, og det at utvikling av nye legemidler i stor grad er styrt av hvor det er kjøpe­kraft, er et problem. Vi ser også eksempler på at store internasjonale legemiddelselskaper er gode til å bruke forhandlingsmakten sin, men det er kanskje ikke alltid i allmennhetens interesse. Det er også en av grunnene til at jeg pushet på for at SV skulle få et eget kapittel om legemidler inn i partiprogrammet.

— Det høres ikke ut som om du har mye fritid. Men hvis du en sjelden gang har det, hva bruker du den til?

— Jeg er familiemann, og er gift og har tre barn. Det å være sammen med familien min betyr mye for meg. Det trenger ikke å være så komplisert, det holder å kose seg med en tur i parken eller lekeplassen. Innimellom prøver vi å få til en telttur. Hvis jeg derimot skal skeie ut for meg selv, spiller jeg dataspill. Da går det mye i strategispill, og Civilization-serien har spist mange timer av livet mitt, humrer farmasøyten. 

(Publisert i NFT nr. 9/2017 side 52-55)