Erling Mjelva - Med bankende hjerte for lokalsamfunnet

Apoteker Erling Mjelva benytter de anledningene han får til å fremsnakke hjemplassen Røros, og han håper å friste nye farmasøyter til apoteket i den gamle gruvelandsbyen. 

­— Da jeg søkte apotekerbevilling på Røros i 1985, var det fordi Røros som sted var noe helt spesielt og unikt for meg, en vakker liten bergstad med en fantastisk natur omkring. 

Erling bor sammen med Mia og vorsteh­hunden Saga på Flanderborg, en av de mest sjarmerende og avfotograferte gatene i Røros. Der er det både kort vei til jobben og til skiløypene. Også «Løveapoteket» i Røros sentrum, hvor Mjelva begynte i ­jobben i ‘85, er en bygning som tiltrekker seg ­opp­merksomhet: Turister og tilreisende lener seg inn mot ruta for å se om det også på innsiden ser ut som en museumsrekvisitt. Og det gjør det, apoteket står i stor grad som siste dag Mjelva låste apotekdøra. Men i de sju årene han drev i de historiske lokalene i Mørk­stugata etter Sverre Strand, var det full aktivitet og hele 15 ansatte.

­— Apoteket var passe stort, og jeg så det som en fordel at det bare var ett med tanke på forholdet til øvrig helsetjeneste, sier han. 

Før apoteket flyttet videre til ­Kjerk­gata i 1992 var det trangt om plassen for kundene. 

­— I dagens lokaler har publikum tjue ­ganger så stor plass som de hadde før. Den gang var det kun snakk om en benk. ­Kundene ble ekspedert og gikk ut igjen, det var ikke snakk om å gå rundt og se på varer. 

I påsken sto køen til langt ut i gata. På en Facebook-gruppe med bilder fra Røros, kommer det en kommentar fra en utflyttet rørosing til bildet av interiøret som det står den dag i dag: «Jeg husker lukta der inne, og følelsen av å sitte og vente på benkene under vinduet, og se på det de gjorde bak disken. Alle flaskene var fascinerende». I hele 137 år var det apotekdrift i det samme lokalet. 

­— Anlegget var også etter datidas ­målestokk for lengst utdatert, men hadde såpass mye sjarme og historiske kvaliteter at jeg gjorde seriøse forsøk på å få til videre drift, fortsetter Mjelva.

Starten for apoteket var å sørge for ­forsyninger til kobberverket, og fest­skriftet «Røros apotek 1821–1921» skrevet av Yngvar ­Leipart avsluttes med følgende ord: «Som for Røros verk og for stedet ellers har der ogsaa for apoteket i disse 100 aar været baade gode og daarlige tider. Maatte saavel verket som Røros i sin helhet og for apoteket fremtiden staa i de førstes tegn!»

Mjelva mener at det før i tiden var en god del som ble solgt over disk som ikke var «fryktelig effektivt», som han selv omtaler det. 

­— Både Mia og jeg har hatt våre timer på laben, men tilbake til 1800-tallet var det nok mye som ikke virket, sier han, og forteller om et «vidundermiddel» de videreførte, men som de på slutten av 80-tallet var i ferd med å avslutte produksjonen av. 

Et innslag på en av de mest populære ­postene på norsk radio på 80- og 90-tallet sørget imidlertid for at avviklingen ble satt på vent. 

­— I beste sendetid skrøt en innringer til Kjerringråd av vår «Lars Persa»-gikt­smurning. Det førte til en veldig etterspørsel. Vi måtte produsere i ett, det ga et kraftig løft, ler Mjelva. 

Han mimrer også tilbake til da han som guttunge var med faren, som også var ­farmasøyt, på nattevakt i Skien. Om opp­veksten over Rakkestad apotek sier han: 

­— Der hadde pappa en tablettmaskin. Jeg husker den dunket så kraftig at den hørtes i hele gården. 

Da han selv ble apoteker, ble det med tiden stadig mindre hensiktsmessig at de selv produserte medisiner.

­— Savner du laboratorium som en del av jobben?

­— Det er klart at det er lett å bli nostalgisk og litt vemodig. Laben var en viktig del, og det er en del av kompetansen vi ikke bruker ­lenger. Men det var ikke rasjonelt å ­produsere i så små volum, og det ble ­vanskelig å ta betalt for det det egentlig koster. 

Turnoveren på lokaler var ikke like stor  for hundre år siden som i dag. Røros ­apotek, senere Vitusapotek Røros, ble værende i Kjerkgata i tjue år før neste og til nå siste flytterunde. Da kjøpesenteret Domus utvidet, flyttet Mjelva og kolleger inn i helt nye lokaler i 2012. 

­— Her har vi det veldig fint. Er det noe vi skulle hatt fikset, har eierne i Coop Røros sørget for at det er i orden innen kort tid. Det er vanskelig å finne en bedre beliggenhet enn denne, vi har god tilgjengelighet og bra med parkeringsplasser, fremholder han. 

Etter at apoteket flyttet til Domussenteret, har Rørosmartnan, som i år arrangeres for 165. gang i februar, blitt en av årets største begivenheter også for dem. 

­— I Kjerkgata var det som en mur av boder foran oss, men nå er martnan blitt stort. 

Likevel er det én ting han setter pris på at apotekene slipper nå til dags: spritsalg. 

­— Det er historier om dyrlegen som skrev resepter på sprit og nafta over en lav sko til «syke hester». En av de mest populære vandrehistoriene er da veterinæren gikk tom for reseptblokker og stemplet folk i panna så de kunne hente ut brennevin, ler han. 

Mjelva beretter at han i alle år har tilstrebet gode relasjoner til lokale helse­tjenester og myndigheter.

— Gjennom 1990-tallet og inn i dette ­år­tusenet hadde vi et utstrakt samarbeid med flere konkrete prosjekter som delvis var initiert av Norges Apotekerforening. Mest kjent ble det krafttaket vi tok for å redusere unødvendig bruk av vanedannende midler, og effekten av det prosjektet henger nok ­delvis i fortsatt, forteller han om prosjektet som vakte nasjonal oppmerksomhet. 

Mjelva har også holdt gode relasjoner til bransjen ved å ta på seg en rekke verv. 

­— Det er en ensom jobb å være apoteker i distriktsnorge, enda mer før enn nå som kjedeapoteker. Da har det gitt en fin balanse i hverdagen å kombinere jobben med tillitsverv og andre oppgaver som gjør at jeg både kan yte på andre arenaer og hente inspirasjon tilbake til jobben.

Først på åttitallet var han styremedlem i Trøndelag krets i Norges Farmaceutiske Forening. Han ble styremedlem og etter hvert leder i Norges Apotekerforening, ­Trøndelag krets, fra slutten av åttitallet til 1995, etterfulgt av verv som hovedstyremedlem i Norges Apotekerforening fra 1995 til 1997. Mjelva forteller om mange år med arbeids­miljøarbeid i bransjen som apotekerforeningens representant, både i praktisk opplæring for nye verneombud og apotekere, og i OFA, Opplæringsrådet for arbeidsmiljøloven. 

­— Det var et givende samarbeid med de to fagforeningene i bransjen, minnes han. 

Apotekeren har også vært styremedlem og etter hvert styreleder i apotekerforeningens eget IT-selskap NAF-Data, som nå heter Espire.

­— Jeg var med til kjedene kom inn og tok over styringen i 2001–2002. Alle kjedene ville finne et bedre datasystem, og de brukte ­konsulenter og lette verden over. Men ingen var bedre. Det var gøy. 

Som aktivt medlem i Norges Apotekerforening var Mjelva også motstander av den apotekloven som til slutt ble innført i 2001. 

­— I ettertid må vi kunne si at det gikk mye bedre enn i de verste scenarioene vi så for oss, bransjen er fortsatt dominert av virksomheter som har fokus på apotek og helse. Men jeg mener fortsatt at begrunnelsen for lovendringene, som i stor grad gikk på lavere priser gjennom økt konkurranse, var for ensidig. Strengt tatt har vi vel aldri sett noen slike priseffekter heller, sier han. 

Et aspekt som han trekker frem som en stor endring med den nye apotekloven sammenliknet med den gamle, er antallet apotek. 

­— Og om ikke konkurransen viser seg i pris så ser vi den i hvert fall på åpningstidene og i utbudet av andre varer enn legemidler, for noe må jo alle apotekene leve av. 

Den store ekspansjonen har utløst et behov for flere farmasøyter. 

­— Det er jo fint for vår faggruppe, sjøl om jeg forbanner situasjonen litt akkurat nå når jeg for en gangs skyld må ut og rekruttere nytt til Røros. Og da tenker jeg i mitt stille sinn ­– noe spissformulert – at farmasøytmangelen kanskje hadde vært litt mindre om vi kunne konsentrert oss mer om legemidlene og brukt mindre tid på alt det andre «stæsjet». 

Norsk Farmaceutisk Tidsskrift ­skrev i nr. 10/2017 at Vitusapotek er første apotekkjede i Norge som er med på et prøveprosjekt med influensavaksinering i apotek. Mjelva sier han tror vaksinasjoner vil bli en del av hverdagen i apotekene. 

­— Men selv er jeg litt bekymret.

Årsaken er ikke innsatsen med faglige ­tjenester, men heller at utviklingen går feil vei hva gjelder størrelsen på apotek. 

— Inhalasjonsveiledning var en murbrekker og Medisinstart blir en skikkelig milepæl. Her har Apotekforeningen med Per Kristian Faksvåg i spissen gjort en god jobb, for dette er gjennomslag vi bare kunne drømme om for 30 år siden. Men på sikt er jeg likevel litt bekymret for utviklingen i bransjen. Hvis dagens utvikling med stadig flere og mindre apotek fortsetter, blir det for små fagmiljø og lite handlingsrom til å utføre de faglige tjenestene vi har ønsket oss, sier han og legger til: 

­— Når apotekene endelig har blitt anerkjent som en del av helsetjenesten, er det ironisk at apotekene utvikler seg i en sånn retning at de blir for små til å opprettholde et fagmiljø. Vi må fortsatt ha muligheten til å sitte ned med en pasient og ta en tjue ­minutters gjennomgang. 

Mjelva er betenkt over utviklingen av jobbkultur og arbeidsmiljø i en bransje som nå er totalt dominert av store amerikanske eiere, og han mener det er avgjørende å følge tett med på utviklingen. 

­— Du skal etter planen pensjonere deg neste vinter. Hva blir dine viktigste oppgaver frem til da?

­— Aller viktigst er å gi et godt tilbud til lokalbefolkning, turister og hyttefolk, så godt at de er fornøyde med oss selv om det skulle bli en konkurransesituasjon. Men sånn var det også før 2001, den tidligere apotekloven var ingen sovepute. Og det er en grei ­leveregel å tenke at om en har konkurranse, så yter en sitt beste. Og vi har jo konkurranse. For folk her er det ikke langt over grensen til Sverige. 

Mellom utdanningen og til han startet som apoteker på Røros, var Mjelva brigadeapoteker ved brigaden på Setermoen i Nord-Norge, provisor ved Holmestrand apotek, bestyrer ved Oppdal filialapotek og provisor ved Hallingdal apotek i Nesbyen. Han mener folk var mer fleksible og flyttet etter hvor det var jobber før.

­— Når jeg har blitt her i over 32 år, over halve livet, skyldes det selvfølgelig at forventningene ble innfridd og vel så det. Røros er et sted som ikke bare er en pittoresk plass, men som har alt du trenger av servicetilbud, et fantastisk miljø for kultur, og alle muligheter for de av oss med spesiell interesse for jakt, fiske og friluftsliv. Samtidig er kommunikasjonene så gode at det ikke er noe problem å ta tillitsverv eller oppgaver som medfører litt reising, for eksempel til Oslo.

­— Du har bodd lenge på Røros, er engasjert lokalt og er blant annet styreleder i Rørosbanken. Opplever du at det er situasjoner hvor det er vanskelig å kjenne folk privat og profesjonelt, og at du samtidig har oversikt over deres sykdomsbilde?

­— De fleste bryr seg ikke, man skal jo selvfølgelig stole på taushetsplikt og diskresjon. Jeg vet jo ikke hvem som ikke kommer hit, men jeg ser at noen kommer nord- og sørfra og tar ut medisinene sine hos oss. Jeg vet jo ikke hva som er grunnen, men jeg kan tenke meg at små forhold kan være blant årsakene. 

­— Det hender jeg får kommentarer og spørsmål på fritiden, men jeg tror det er verre å være lege sånn sett. Jeg føler det ikke som noen belastning. 

På Røros fant Erling og Mia en flott og særegen plass å bo. De kaller det en pittoresk liten Bergstad, med en bebyggelse en ikke finner maken til. I 2000 kjøpte de et hus på Flanderborg. Huset er fra 1750. 

­— Det kommer til å overleve oss, mener Mjelva. 

På vei inn til lunsj hjemme, ser vi ski­sporene starte ved porten. Det er Mia og Saga som har vært ute en tur. Mia går av med pensjon i mai i år. Nesten et år etter følger Erling etter. 

­— Da har jeg fått beskjed om å pakke med rasjoner og komme etter på hytta i Femundsmarka, ler han. 

Mia er reseptarfarmasøyt og de to møttes første gang på kurs. Begge har vært gift før og har to barn hver, og Erling erkjenner at det er mange sider ved å både bo og jobbe sammen. Han humrer:  

­— Hun sier det er vanskelig å komme hjem og beklage seg over sjefen. 

Ifølge regelverket må ektepar få unntak for å kunne jobbe sammen. Apotekeren sier det er en regel som har mange unntak. 

­— Spesielt i distriktsapotek, hvor å få et par til å flytte er det som kan sikre farmasøytbemanningen, påpeker han. 

Også Mjelvas foreldre jobbet sammen i apotek. Men hvordan han og Mia håndterer det, synes han må være opp til andre å si noe om. 

­— Vi mener det fungerer bra, men kanskje noen føler på noe, for eksempel om de har et problem med Mia, kan det være vanskelig å komme til meg med det. Det må vi være våkne på. 

Mjelva trekker også frem at det kunne vært fint med en annen jobb å snakke om når de kommer hjem. Han gjorde et forsøk og begynte i en annen jobb. I 2003 forlot han jobben på Røros for å bli regionsjef i Vitusapotek. I region 5 dekket han alt fra Trøndelag og nordover. 

­— Men det lyktes ikke å få ansatt ny apoteker på Røros, og etter hvert innså jeg at det ble for dumt ­— apotekerrollen passet bedre for meg, forteller han. 

Dermed ble det ett år som regionsjef i helstilling og cirka halvannet år i halv jobb begge steder før han var tilbake på Røros for fullt. Utfordringen med å finne en ny apoteker kan bli en problemstilling igjen når han våren 2019 skal overlate roret til noen andre.

­— Bekymrer du deg for om det også denne gangen blir vanskelig å finne en ny apoteker?

­— Jeg er glad det ikke er mitt ansvar, men jeg tror det ordner seg og skal bidra så godt jeg kan for at det skal være ok å ta over. Det er mange bra og erfarne folk her, og hvem vil vel ikke bo på Røros? 

(Publisert i NFT nr. 2/2018 side 36-39)