Lisbeth Trelnes

Alder: 38

Sivilstatus: Ugift, sønnen Theo på fem år

Utdanning: Reseptar fra Høgskolen i Oslo

Arbeidssted: Praksiskoordinator ved Farmasøytisk institutt

Favorittmedisin: Ingenting. Jeg prøver å unngå medisiner så langt det er mulig. Hvis jeg en sjelden gang tar noe, så er det ­smertestillende som Naproxen eller Paracet.

Favorittfarmasøyt: En av dem jeg ­beundrer er reseptar Kristin Moss Ofstad. Jeg var så heldig å jobbe med legemiddel­assistert rehabilitering (LAR) sammen med henne for noen år siden. Hun er en dame som står på og som virkelig brenner for det hun jobber med.

Jeg ser også opp til Berit Smestad Paulsen, som er professor i farmakognosi ved Farmasøytisk institutt. Hun er vår første kvinnelige farmasøyt som ble professor siden Ellen Gleditch i 1929. Hun er like engasjert i alt hun driver med, fra forskningen sin på medisinplanter på Mali, til studieplaner og studenter. Det synes jeg er imponerende.

Hvorfor jeg er NFF-medlem: Hvorfor ikke? Det er helt naturlig for meg å være det. Jeg kan ikke se en grunn til ikke å være ­medlem av den eneste fagforeningen som finnes for min faggruppe. Jeg vil selv­følgelig engasjere meg i en organisasjon jeg kan identifisere meg med.

Hvorfor jeg ble farmasøyt: Jeg var glad i kjemi og hørte at farmasi var faget å ta. Flere av familiemedlemmene mine jobber i helsesektoren. Da jeg endte opp med å prøve og jobbe et år i apotek i Mo i Rana, var jeg omringet av ivrige reseptarer. De solgte inn faget så godt, at jeg reiste til Oslo året etter.

— Jeg er helt fersk altså, smiler Lisbeth Trelnes.

— Det er bare en knapp måned siden jeg begynte i den nye jobben, så alt er ganske nytt ennå. Studentene var allerede i gang med sin ­apotekpraksis da jeg tok over som praksis­koordinator, og det er utfordrende å skulle fullføre det noen andre har startet på. Men jeg kommer borti helt andre problemstillinger enn jeg er vant til, og det er en utviklende og nyttig erfaring å ta med seg. Jeg fikk nok ikke dette vikariatet på grunn av min utdanning, men på bakgrunn av min yrkeser­faring, sier hun.

— Å være praksiskoordinator går ut på å følge opp de studentene som er ute i apotekpraksis. Jeg skal hjelpe til å tilrettelegge for kurset og støtte opp studentene når de er ute i apotek. Det er en stilling der jeg jobber med både administrasjon og med driftingen av kurset, i tillegg til det faglige innholdet i apotekpraksis. Jeg får også undervist noe, presiserer hun.

— Formelt er det egentlig en lektorstilling, men da må man ha en master, og det har jeg ikke. Ikke ennå i alle fall. Tanken på å ta en ­master er ikke fremmed, men en aktuell ­problemstilling dersom jeg ønsker å fortsette med undervisningsarbeid.

— Noe av det viktigste jeg ønsker å formidle, er at man kan få mange spennende jobber som ­reseptar, og det trenger ikke nødvendigvis være jobb i apotek. Men selv om jeg oppfordrer til ­utradisjonell tankegang generelt, så fokuserer jeg også på at apotek er et spennende sted å jobbe!
Hun snakker seg fort varm, denne jenta. Her er det ekte sjarm å spore, mens smittsom latter triller ut i lokalet.

— Vi må huske hvem vi jobber for. En del av det å være farmasøyt er å kommunisere med pasientene direkte, i apoteket, for å avklare eventuelle problemstillinger. Der kan vi ofte løse utfordringene for kunden umiddelbart. Jeg ønsker at alle skal få et lite «Yes» moment!, når man har hjulpet pasienten. Det å føle at man ­virkelig bidratt, det betyr noe, iver Trelnes.

— Motivasjonen min går mye på at det er stimulerende å møte studenter i utvikling. Å være med på å påvirke de til å forstå at de har valgt et spennende fag! Unntatt de som sover i timen da, spøker hun, men sporer like raskt på igjen.

— Apotekene må stadig utvikle seg for å bli mer attraktive arbeidsplasser. Jeg tror det å utføre helsetjenester i apotek, slik som legemiddelgjennomganger og legemiddelsamtaler, kan være en ­oppgave apotekene kan utvikle videre. Vi må sørge for at også apotekarbeidende farmasøyter har nok faglige utfordringer slik at de blir i yrket og holder entusiasmen over faget ved like.
Selv forvillet hun seg helt bevisst fra Mo i Rana til Oslo da hun skulle studere.

— De aller fleste fra mitt avgangskull i 1995 ­jobber i dag i apotek.

— Den gang var det vanskelig for en reseptar å få jobb Legemiddelverket for eksempel, da der var få stillinger for reseptarer. I dag er det annerledes, og flere og flere innser hvor stor bruk det er for oss. Dagens reseptarerønsker ikke å være i bakevja når det gjelder etterutdanning. Vi lever i et utviklingssamfunn og forventer å kunne ha muligheten for etterutdanning på lik linje med andre bachelorer og yrkesgrupper. Trenden i samfunnet er å bygge videre på kompetansen. Men man skal ikke være nødt, sier hun.

— Derfor påpeker jeg alltid hvor viktig det er å være faglig engasjert og interessert i faget sitt.
Man må huske på at det er hva man presterer, som betyr noe. Man må være synlig og tørre å ta på seg spennende oppgaver, og være med der utviklingen skjer. Vi må være gode, til stede og ikke la oss bli forbigått. Bare slik kan enda flere innse hvor mange gode reseptarer som ­finnes der ute!
Hun motiverer, Frøken Trelnes. Så overbevisende, at vi er helt enig. Stemmen er naturlig klar og ­tydelig, hun har ikke vært aktivt med i foreninger og verv helt siden studietiden for ingenting.

— Jeg er litt overengasjert til tider. Det kan ­nesten bli slitsomt, men jeg klarer ikke uengasjere meg, heller. Ikke er hun gjerrig på latteren heller. Men raus. Inkluderende.

— Som farmasøyter støter vi stadig på nye ­utfordringer i møte med pasientene. Det jeg har savnet en stund er at noen tar tak i kommunika­sjonen med fremmedkulturelle i apotek. Vi står overfor helt nye utfordringer når det kommer til språklige barrierer. Dette er utfordringer for apotekkjedene. De ansatte burde skoleres for å stille bedre rustet til å møte denne pasientgruppens behov. Mulig det er noen som allerede jobber med det, men jeg har ikke sett noe av dette ute i ­bransjen ennå. Uansett tror jeg det er viktig å bygge opp den kompetansen. Hva skjer for eksempel med medisinbruken under ramadan? Hva skjer med medisinene når de ikke spiser? Jeg sier ikke at alle skal gå på kurs i flerkulturell forståelse, men vi burde bli mer bevisstgjort slike problemstillinger. Det er alltid viktig å huske på hvordan man møter pasientene. Vi skal nå frem med det vi vil si, sier Trelnes.

(Publisert i NFT nr. 10/2008 side 42–43.)