Stein Lyftingsmo: Den strikkende motorsagfarmasøyten

Blant akademikere og hvitsnipper på en FIP-kongress i USA satt ­farmasøyt Stein Lyftingsmo og tenkte over hvor rart det var at han to dager før hadde ­traktert motorsag under dugnad for den lokale skigruppa.

— Det var da jeg tenkte den tanken om ­Motorsagfarmasøytene. Jeg satt og tenkte på den kontrasten, og at den var veldig sunn å ha, sier han og viser frem pinsen han har laget og delt ut til rundt 20 farmasøyter og andre innen farmasien som vet å sette pris på jordnært og hardt kroppsarbeid ved siden av den multinasjonale og mer hjernedrevne legemiddelbransjen.

— Det er bare et påfunn, og det har bare blitt tull siden da, men det har på en måte blitt en forening, smiler han mens han serverer nykvernet kaffe og bakverk til den besøkende journalisten.

ENGASJERT I KORONAJAKT. Iveren slo ikke ut av innboksen da NFT fikk svar på intervjuforespørselen til Stein Lyftingsmo, men når vi noen dager senere lurer oss opp vårisen på gårdsveien og kommer inn på det lille småbruket i Heradsbygd, blir vi varmt mottatt av han og gårdens ferskeste tilskudd, Mino, som hopper ivrig etter oppmerksomhet til eierens kjærlige formaninger om å ta det rolig.

Vi rekker så vidt å sette oss før telefonen ringer, og vi hører Lyftingsmo snakke om å vente på tester.

— Det er noe korona ute og går, sier han forklarende.

Som medlem i Elverum Røde Kors er han med på å dirigere trafikken på teststasjonen i Elverum, og han er med i smittesporingsteamet til kommunelegen. Den ferske pensjonisten har tid, det er interessant arbeid og han har alltid likt å gjøre en innsats.

LITE TILRETTELAGT FOR Å STÅ I JOBB. I 2020 sa kneet til apoteker Lyftingsmo at det var på tide å kutte ned.

— Det er lenge siden det begynte, og så har det blitt litt mer og litt mer, og jeg hadde væske i kneet ni ganger i mai i fjor. Da kunne jeg ikke jobbe for fullt, og jeg kunne ikke stå og ekspedere, sier han.

Som apoteker hadde han flere oppgaver han kunne ta seg til, men da han fylte 70 i mai, fikk han ikke sykepenger lenger.

— Da var det ikke vits for meg å ha noen stilling, så da ble jeg pensjonist nesten på dagen, sier han og er klar på at han gjerne skulle jobbet lenger og at det er noen av pensjons­reglene han ikke er så begeistret for. I tillegg til frafall av sykepenger gjør endringer i systemet at hans årskull faller inn i et overgangsvindu som gjør at pensjonen hans ble redusert med 60 000 i året fordi han jobbet fra 67 til 70.

— Det er helt ulogisk. Det at pensjonen din blir redusert fordi du jobber lenger; det er helt uforståelig etter min mening, men det er faktisk sånn. Det å legge forholdene til rette for at folk skal kunne stå lenger i jobb, det stemmer ikke med det, sier han oppgitt.

Etter jul har kneet blitt bedre og han har tatt på seg litt jobb, men kan ikke jobbe mer enn 20 prosent uten at det påvirker pensjonen.

— Så jeg har jobbet noen få dager, og så blir det vel litt utover sommeren.

Han synes det er synd at han som likte jobben sin, ikke kan fortsette lenger, men understreker at han har det bra som pensjonist også.

— Det er greit, det. Jeg har ikke kjedet meg. Det er nok å gjøre her, sier han og peker ut på de 40 målene med skog og jorder og seks andre bygningene på småbruket.

Ved siden av vedlikehold produserer han egen ved, og i høst satte han opp et drivhus.

STRIKKEMESTER. Det er ikke bare utendørs Lyftingsmo liker å jobbe med hendene. Mange har nok sett ham sitte med strikketøyet sitt på møter i Farmaceutene.

— Jeg starta å røyke på gymnaset, og så sluttet jeg å røyke under studiet. For å ha noe å henge fingrene i, så fikk jeg et strikketøy i julegave av søstera mi. Det var vel begynnelsen på at jeg strikker, forklarer han.

På 1980-tallet oppdaget han den tradisjonelle strikkemetoden kontstrikking. Det er en strikkemetode som lager et flettemønster og som blant annet er å finne i strømpene på solørbunaden. Siden har han vært oppslukt av og blitt god på den kompliserte teknikken. For å ta det opp en divisjon, lager han egne mønstre hvor målet er strikke hele plagget uten å klippe opp og sy sammen.

— Ofte når folk ser meg strikke, så tenker de mer på at det er en kar som strikker, men dette er avansert strikking selv for damer som strikker mye, sier han og legger til at han har holdt kåseri om teknikken for flere husflidslag.

FARMASØYT PÅ HEKTA. Stein Lyftingsmo kommer fra et småbruk på andre siden av Mjøsa, på Kapp, og gikk på gymnas på Gjøvik. Mange farmasøyter sier det er tilfeldig at de ble farmasøyter, men for Lyftingsmo var det virkelig helt på hekta, og flere tilfeldigheter dyttet ham frem til å bli farmasøyt.

På gymnaset kom han opp i matte muntlig. Det gikk dårlig, men læreren ønsket å gi ham en sjanse til og kalte ham inn en andre gang.

— Jeg fikk meget på hengende håret, og det var helt tilfeldig at jeg var til stede da han kalte meg inn andre gangen, sier han og fortsetter med å fortelle at det var en yrkesveileder som foreslo farmasi.

— Det hadde jeg aldri tenkt på eller hørt om.

Han søkte, men kom ikke umiddelbart inn og slo det egentlig fra seg.

— Da hadde jeg sommerjobb i begravelsesbyrå, hadde kjøpt meg motorsykkel og begynte å legge en plan B; det var faktisk å studere metallurgi i Tyskland. Så jeg var helt åpen.

— To uker etter at semesteret hadde begynt, fikk jeg en telefon om at jeg kunne være med. Det var litt på hekta. Jeg kunne like så godt vært hva som helst annet.

På slutten av studietiden kom det enda et lite hinder på veien til å bli farmasøyt. Han ble politisk engasjert i ml-bevegelsen (politisk bevegelse ytterst på venstresiden basert på marxismen-leninismen, red. anm.) og utdanningen virket mindre viktig og interessant.

— Jeg ble nok litt skolelei på slutten, så jeg sporet litt av. Jeg hoppet nesten av, men så ble det til at jeg fullførte. Det ble litt forsinket eksamen da, men jeg ble ferdig, smiler han.

Apotekbransjen er en veldig liten og lukket ­bransje. Jeg ble utsatt for yrkesforbud. Det var i hvert fall to apotek hvor jeg var eneste søker, hvor jeg ikke fikk jobb.

SELVPROLETARISERING. Ferdig på studiet var Lyftingsmo heller ikke helt klar for å vie seg til farmasien. Han levde ut sine politiske ideer og startet på gulvet i et lite firma i Oslo sentrum som importerte tohjulstraktorer. Der var han i to år.

— Da fant jeg ut at jeg skulle prøve å jobbe på apotek. Det er litt sammensatt, men jeg var jo interessert i farmasi, sier han.

Bransjen sto dog ikke med åpne armer for å ta imot en aktiv ml-er.

— Apotekbransjen er en veldig liten og lukket bransje. Jeg ble utsatt for yrkesforbud. Det var i hvert fall to apotek hvor jeg var eneste søker, hvor jeg ikke fikk jobb, sier han og forteller at han i ett tilfelle reiste til Flekkefjord, snakket med apotekeren og fikk vist hvor han skulle bo. Da han kom hjem, snakket han med kona, bestemte seg for å ta jobben og ringte apotekeren.

— Da fikk jeg beskjed om at: «Nei, det blir ikke allikevel», uten noe særlig forklaring.

Han tok kontakt både med Norges Apotekerforening og Norges Farmaceutiske Forening (Farmaceutene) og ble litt skuffet da han syntes han møtte mer forståelse hos apotekerne, uten at det heller hjalp noe videre. Til tross for en litt dårlig start har han alltid vært medlem i Farmaceutene og hatt flere verv. Nå sitter han i styret for Region Øst.

ML-ER SOM KAN ØKONOMI. Etter hvert ble det et vikariat på Ringebu i ett år før han fikk jobb i Mosjøen. I Nord-Norge brukte han også et år på distriktshøyskolen i Bodø for å ta ­økonomi og administrasjon.

— Det var litt moro i og med at jeg var ansett som radikal, så er det mange som mener at du ikke har greie på noe når det gjelder økonomi og livets realiteter. Da var det moro å ha atskillig høyere formell utdanning enn dem på det området.

Den tidligere ml-eren har aldri slått vrak på sin grunnleggende ideologi og plasserer seg trygt og godt ut på venstresiden, men hadde aldri verv i bevegelsen, så nok ikke verden med like strenge ideologiske briller som en del andre og har aldri følt behov for å ha noe oppgjør med fortiden. Han forteller om tankene sine rundt det som skjedde i verden da han ble radikal og påpeker at selv om noen ledere gjorde fæle ting i kommunismens navn, betyr ikke det at hele tankesettet er feil, på sammen måte som at USA gjorde fæle ting i Asia uten at det gjør at alt amerikansk er galt. Kapitalismens høyborg USA har for eksempel hatt noen av historiens sterkeste antimonopollover for å bremse kapitalen. Han ymter frempå om at slike lover hadde vært gode i disse dager hvor Facebook, Google og Apple har urimelig stor makt, men iPhonen journalisten bruker som opptaker synes ikke noe særlig om det og slår seg av.

PENGETJENEMASKINER MED EN VISS ­NYTTEVERDI. Mens opptakeren er av, snakker vi mer om ideologi og problemene med store multinasjonale selskaper. Som farmasøyt og apoteker har Lyftingsmo jobbet i lederposisjoner i store multinasjonale selskaper og solgt legemidler produsert av storindustrien med god samvittighet. Han kaller legemiddelindustrien og apotekkjedene for pengetjenemaskiner og er kritisk til hvordan deler av systemene fungerer. Blant annet har han ikke mye til overs for det salgspresset noen av kjedene legger på sine ansatte og hvor mye høye salgstall blir feiret mens fagligheten forsvinner i bakgrunnen.

— Jeg husker en kjedesamling med mange hundre deltakere. Årets apotek ble kåret for flest kroner per kunde. Et annet for størst økning i kroner per kunde, og et tredje for høyest andel som solgte noe i tillegg til resepten. Men apoteket som hadde hatt tilsyn fra Legemiddelverket en måned før, med null avvik, fikk ikke engang en egen notis på intranettet, sier han oppgitt.

Han er også bekymret for hva som skjer med faget når apotekene delvis presses til å bli flere og mindre.

— Reseptene er kundegeneratorer for mer­salget, og det er mersalget som finansierer apotekene. De dyre preparatene har faktisk lavere avanse enn husleia til apoteket, og det krymper apotekstørrelsen. Den ene ­kjeden har målsetting om å opprette 100 nye ­apotek i løpet av en femårs periode. Da blir det mange farmasøyter, både nyutdannede og nyankomne, som står alene uten noen å rådføre seg med, sier han og påpeker at legene ser ut til å løse det bedre og lager seg et fag­fellesskap ved å samle seg på kontor med fem til sju leger.

— Dette er en faglig svært betenkelig forskjell. Men vi har altså det systemet politikerne vil gi oss, legger han til.

Samtidig leverer selskapene viktige tjenester til folk, og organisasjonene består stort sett av vanlige mennesker som gjør en god jobb og som respekterer faget sitt.

Etter et lengre og interessant resonnement, som ikke kan bli rettferdig repetert etter journalistens hukommelse, innser vi at opptakeren har stoppet.

– Den synes vel jeg snakket for mye, smiler Lyftingsmo.

SYKEHUSAPOTEKER. Vi konkluderer med at det ikke var så mye som ble tapt og fortsetter videre i karrieren til farmasøyten. Økonomi- og administrasjonsutdanningen i Bodø viste seg å bli viktig da Lyftingsmo flyttet sørover igjen og søkte på den nyopprettede stillingen som apoteker ved det nyetablerte sykehusapoteket i Elverum. Han fikk jobben, var med på å bygge opp sykehusapoteket og hadde godt over tjue givende år i det offentlige. Så startet han som farmasøyt i Vitusapotek Elverum. Der rakk han dog ikke være lenge før han ble apoteker. Etter at han hadde sagt opp i Vitusapotek som følge av uenighet om budsjettnedskjæringer og startet som farmasøyt i Apotek 1 Østbyen i Hamar, gikk han på samme smellen; han ble apoteker, og den stillingen hadde han til han pensjonerte seg i 2020.

SÆRE INTERESSER OG RETTFERDIGHETS­SANS. Det politiske engasjementet har gjennom karrieren først og fremst slått ut i at Lyftingsmo har tro på at det er mulig å oppnå endring og at han aldri har vært redd for å si fra hvis han ser noe han mener er problematisk. Det har ikke alltid vært like populært når han i plenum har uttrykt bekymringer i kjedene.

— Det er ikke alltid rom for å si fra, sier han med et forsiktig glis og minnes spesielt en ikke altfor hyggelig avskjed fra en kjede.

I andre sammenhenger har engasjementet gitt både positiv respons og faktiske resultater. Blant annet har han engasjert seg i merking og informasjon på legemiddelpakninger.

— Det har vært en sånn sær interesse jeg har hatt.

Interessen dukket opp mens han var apo­teker på sykehusapoteket.

— Jeg ergret meg over at det ikke var noe sted å sette apoteketiketten. Her har vi påbud om å sette den på, og så var det ingen steder det passet å sette den på; du måtte alltid klistre over noe.

Han fikk litt gehør for kritikken, og Apotekforeningen ga ham et stipend for å se på det. Han gikk løs på Paralgin forte-pakningene med kopimaskin, saks og lim og foreslo et nytt design for Weifa.

— Det gikk de med på. Det var på en måte starten på det, minnes han.

VAKTBIKKJE FOR PAKNINGER. Stein ­Lyftingsmo fortsatte sin lille krig mot dårlig designede pakninger og hadde i fem og et halvt år (2007–2012) en spalte i Norsk Farmaceutisk Tidsskrift han kalte PåPakningen.

— Et lite ordspill, smiler han.

Han dro verden rundt på kongressene til International Pharmaceutical Federation (FIP) for å argumentere for saken sin. Etter et foredrag på FIP hvor han foreslo at FIP kunne lage retningslinjer, ble det satt ned en arbeidsgruppe som utarbeidet Guidelines for labeling of prescription medicine. Det ligger ikke noe krav bak retningslinjene, og de store landene har ikke tradisjon for å bruke etikett; derfor er det ikke så mange som tar dem til følge, men uansett er retningslinjene et håndfast resultat av engasjementet hans.

— Jeg føler at det faktisk har nyttet litt. Det er en del pakninger som har plass for det, men de fleste har det ikke.

I tillegg ga det ham anledning til å se mye og snakke med farmasøyter over hele verden.

— Det har blitt mange steder, det er har vært spennende og gitt meg mye.

INTERNASJONALT KAOS. I 1994 meldte ­Lyftingsmo seg til FN-tjeneste som farmasøyt og tilbrakte noen måneder i Bosnia.

— Det var noenlunde rolig da jeg var der, men det ble helt fryktelige tilstander, sier han og forklarer at det var den turen som fikk ham til å tenke at han måtte jobbe internasjonalt hvis han skulle få til faktiske endringer på legemiddelpakningene.

— Vi skulle betjene alle 18 nasjonene som var der, og det ble veldig påfallende at det ikke fantes noe standardsystem, så en liste over hva vi hadde på lager, den var fullstendig uinteressant fra det ene språket til det andre, sier han og bruker Paralgin forte som eksempel.

— Paralgin forte er navnet det har i Norge; det er merkenavnet, så det vil være veldig forskjellig fra land til land. Så kan du si at du kan lage listen med generiske navn, paracetamol og kodein. Da er spørsmålet hvilket av dem skal være det som står først? Hvis det er paracetamol, så er det for så vidt greit, men det viser seg at det generiske navnet på paracetamol i Amerika, det er acetaminofen; p eller a? Men hvis du da tar kodein, for det er jo det sterkeste stoffet, da viser det seg at noen land skriver kodein med k og andre med c. Ingen av de tingene der er velegnet for en sånn liste, sier han og legger til at han gjorde et lite forsøk på å ta tak i den problematikken ved å lage en poster på FIP om denne problematikken og foreslo å bruke det norskutviklede ATC-systemet som WHO også anbefaler, men han ser at det er for stort for ham til å endre.

— ATC-systemet er faktisk veldig godt, og i Norge er de fleste ikke klar over hvor bra opplegg vi har, med ATC-systemet, varenummer på alle pakninger, og et felles datasystem for samtlige apotek, men de store landene har gamle veletablerte systemer, de er ikke nødvendigvis gode eller dekker behovet, men de er sånn de er.

EN SISTE KAMP. Når vi har avsluttet praten og Lyftingsmo og Mino følger oss ut på gårdsplassen, kommer han på at han fremdeles har en liten kampsak gående. For noen år siden innså han at det bare er apotekene som ser varenummeret i den elektroniske resepten. Legene ser det ikke. Det gjør at det noen ganger kan være vanskelig for legen å beskrive tydelig hvilken pakning (styrke, antall tabletter, administreringsmetode) resepten gjelder. At det er begrenset plass i feltet hvor de skriver  legemidlet og at det ikke er standardiserte forkortninger, gjør det ikke lettere.

— Varenummeret er det eneste som identifiserer en pakning entydig. Dette gjelder særlig der det er mange varianter av et legemiddel, forklarer han og viser til at insulin ofte kommer i mange forskjellige varianter; det er hetteglass, engangspenner og ampuller til flergangspenner og en langsom variant.

— Når det er et sånt forvirrende mangfold, så er det veldig skummelt at en ikke har tilgang på varenummeret, sier han og erkjenner samtidig at det ikke gjelder mange situasjoner, men det kan føre til feilmedisinering, og det burde være enkelt å fikse det.

— Det er ikke store saken, men kvalitetsmessig så er det veldig viktig, slår han fast og oppdager at ikke helt ferdigtrente Mino plutselig er forsvunnet.

— Han har begynt å gjøre litt som han vil.

Etter en liten runde med roping i skogen og bak låven dukker Mino opp som om ingenting har skjedd. Etter litt kjærlig kjefting og en godbit for at han faktisk kom da han ble ropt på, er Mino fornøyd, og Lyftingsmo fortsetter å forklare at han har skrevet brev til Direktoratet for e-helse og leserinnlegg i Dagens Medisin om varenummermangelen.

Han kan fornøyd fortelle at denne gangen har han faktisk fått svar fra direktoratet; uten at det hjelper så mye.

— Begrunnelsen er at de vil ha mer generisk forskrivning, men det er økseskaftargumentasjon, for her er det jo resepter som allerede er forskrevet, og her er det ikke noe tvil om at det er riktig virkestoff, det er bare hvilken pakning det er av det, sier han og vurderer oppfølgingsbrev til direktoratet.

— Dette driver jeg fremdeles med. Sånne saker hvor en er uenig med departementet, de tar årevis. Så jeg håper jeg skal få det til før
jeg ..., sier han og trekker på skuldrene.

(Publisert i NFT nr. 3/2021 side 34-38)