Mathis Gundersveen: Evig organisasjonsmann

Farmasøyt Mathis Gundersveen var uheldig da han skiftet sitt andre kne i 2019 og fikk infeksjon i protesen. Alt gikk til slutt bra, men i frykt for at bakterien skulle spre seg, ble han satt i isolasjon og var ikke ute igjen før januar 2020.

— Og så kom den fordømte pandemien, så da hadde jeg trening i å være på isolat. Nå har jeg vært på isolat nesten sammenhengende i halvannet år og har nesten ikke vært ute, sier han som nylig er fullvaksinert og gleder seg til komme seg mer ut av ­leiligheten i Ski sentrum hvor NFT besøker ham i slutten av april.

Ikke minst gleder den spreke 93-åringen seg til å besøke datteren i Wien. Utenom at han har vært innesperret i leiligheten, har han ikke latt seg affisere så mye av pandemien.

— Det har vært veldig greit. Ikke noe ­problem. Det er kjedelig, men nå har jeg ­heldigvis fjernsyn, og jeg er sportsidiot, ­smiler han.

Gundersveen ser at det er andre som blir hardere påvirket av ­koronakrisen enn ham og mange lider – ikke minst ­økonomisk, men når vi spør ham om hva han synes om at ­pandemien sammenliknes med annen ­verdenskrig, skjønner han nok ikke helt problemstillingen. Han ble født da den store depresjonen nådde toppen i 1928, Norge var et fattig land i hele hans barndom og da han var 12, startet annen ­verdenskrig. Lærere på hjemmekontor var ikke det ­største problemet.

— Jeg var ikke kommet mer enn til femte klasse, så ble lærerne arrestert og sendt til en fangeleir, forteller han.

Les også: Veteran i velkjent vigør

VISERGUTT PÅ APOTEK. Faren hans døde like før krigen, Gundersveen måtte jobbe for å hjelpe familien og fikk samtidig sitt første møte med farmasien.

— Da fikk jeg jobb som visergutt på ­apoteket i Brumunddal, sier han.

I 1943 kom to studenter som hadde klart å slippe unna da tyskerne besatte universitetet, arresterte de studentene de kunne finne og sendte dem til konsentrasjonsleir. De var venner av ­apotekeren og skulle ligge i dekning i apoteket.

— Det var egentlig ikke det beste ­forslaget, for i Brumunddal var det flere ­tyskere enn innbyggere, sier Gundersveen og ­forklarer at området ble brukt som ­rekonvalesenssted for soldater på Østfronten.

Den ene ­studenten skulle bli viktig for Gundersveen. Han var nemlig farmasistudent.

— Han hadde kommet et stykke i ­studiene, så han dro meg med rundt i ­apoteket med et reagensglass og løste opp stoff, satte til noe fra en liten flaske og fikk farger til å komme og gå, minnes han.

— Da var jeg var solgt med en gang.

Les også: Feiret 25 år med farmasihistorie

VALGTE FARMASIEN. I 1947 fikk han ­endelig starte på videregående, på Hamar ­katedralskole, Katta. Da han var ferdig, var han usikker på veien videre, men han hadde beholdt fascinasjonen for kjemi.

— Jeg søkte det som var å søke: ­medisin, tannlege, kjemiingeniør og farmasøyt, og kom inn på flere av dem, sier han og ­forteller at like før studiestart i 1950 fikk han, og flere, beskjed om at de hadde kommet inn på ­medisin.

Det fristet, men han kom fort frem til at som ­farmasøyt ville han ha jobbet i flere år før han ville bli ferdig utdannet lege, så det ble farmasi.

— Vi hadde dårlig råd. På det tidspunkt ­fantes ingen form for offentlig finansiering. Det var lån, og det var noen legater og sånt småtteri.

Jeg har vaksinert meg så mange ganger at jeg har mistet tellingen. Det er ingenting å være redd for. Det er bare å ta imot alt.

ORGANISASJONSMANN. Norge var frem­deles i oppbyggingsfasen da han kom til Oslo, og heller ikke på universitetet var alt på plass. Det førte blant annet til at studentene fikk mange oppgaver, og da Gundersveen ble valgt som tillitsmann på kullet, ble han samtidig direkte dratt inn i administrasjonen på universitetet.

— Vi ble blant annet nærmest brukt som ­saks­behandlere for stipendier og lånesøknader.

— Det er kanskje i sammenheng med ­organisasjonsarbeid eller samfunnsengasjement de fleste ­kjenner deg fra. Var det allerede her det startet?

— Nei, det begynte lenge før det. Vi hadde ikke mye å gjøre i fritiden, vet du. Vi hadde ikke ­fjernsyn, og telefon fantes nesten ikke. I Brumunddal ble du ­øyeblikkelig dratt inn i idrettslaget. Så hos meg ble det sport av all mulig sort fra jeg var liten.

Han var selv aktiv i flere idretter frem til han ødela ­ankelen. Deretter var han både trener og dommer. Det lokale idrettslaget satset på flere grener, blant annet håndball som var en ganske ukjent idrett i Norge på den tiden.

— Vi ble en slags ambassadører som var rundt omkring i regionen og spilte og dømte.

Siden starten i idrettslaget har Gundersveen har hatt så mange verv og posisjoner i så mange organisasjoner, komiteer, utvalg og styrer at det knapt er plass i en artikkel eller mulig å huske alle. De fleste vervene har vært knyttet til ­farmasien og apotekbransjen. Han har blant mye annet sittet i styrene for Felleskatalogen, Statens reseptarskole og ­Pensjonsordningen for apoteke­taten, var med på å ­etablere Norsk legemiddelhåndbok og var styreleder i Norsk ­Farmasihistorisk Selskap. Men han har også vært med på å starte Ski Golfklubb og ledet Hørselshemmedes Landsforbund Indre Follo.

Viktigste verv var antakelig hans presidentskap i ­Norges Apotekerforening fra 1981 til 1987. Da hadde han først vært varamann, styremedlem og vise­president og ledet utdanningsutvalget og ­organisasjonsutvalget i noen år før han ble valgt som president. I den perioden var han med på å samle all apotekproduksjon i en fabrikk og deltok i diskusjonene inn mot apotekreformen som kom noen år etter han pensjonerte seg.

Han avsluttet farmasiengasjementet sitt som ­vise­-
president i den internasjonale farmasøytforeningen, International Pharmaceutical Federation (FIP), 1990–98.

MISTET TELLINGEN OVER ALLE VAKSINENE. Vi har snakket en stund ved kjøkkenbordet i Gundersveens leilighet med utsikt over et raskt voksende Ski sentrum.

— Det bygges som bare rakkeren, sier han som akkurat kommer på at han har kaffe og kaker klar. Etter en liten pause fra praten kommer fyrste­kaken og kaffen frem, og vi fortsetter vår vei gjennom ­Gundersveens lange og begivenhetsrike liv.

Etter studiene fikk han sin første jobb i Norges ­Apoteker­forenings Forsøkslaboratorium hvor han ­kontrollerte apotek­produksjonen rundt i Norge. Så kom militær­tjenesten, og da han var ferdig med den, søkte han et engasjement som apoteker i FN-styrkene etter Gaza-krigen i 1956.

— Jeg søkte, dro på påskeferie og glemte det inntil jeg kom tilbake. Da ringte telefonen og de sa: Vi har bruk for dine tjenester i Gaza i et halvt år.

Da hadde han 14 dager på å gjøre seg klar til å dra.

— Jeg skulle vaksineres for alt mellom himmel og jord, så jeg var nødt til å få satt tre sprøyter i uka, sier han og undrer seg litt over at såpass mange er bekymret for vaksiner.

— Jeg har vaksinert meg så mange ganger at jeg har mistet tellingen. Det er ingenting å være redd for. Det er bare å ta imot alt.

Han mener dog det er litt bortkastet å bruke de foreløpig få vaksinene på en 93 år gammel mann.

— Jeg synes hjemmesykepleien skal stille først i køen, for de kommer i kontakt med gamle ­mennesker, og det er vanskelig å unngå smitte. Jeg sa at jeg kunne stille min dose til disposisjon. Jeg har levd så lenge, at i verste fall så er det ikke noe mer enn at det er litt kortere tid.

FORSKNING ELLER APOTEK. Gundersveen har ­opplevd mye i sitt liv og kommer jevnlig inn på ­interessante ­digresjoner og morsomme historier. Fra Gaza forteller han blant annet en snedig anekdote om beduinene i området, men skal vi få et nesten hundre år langt liv inn på noen få sider, må vi være strenge og holde oss til farmasien.

Senhøstes 1958 kom han tilbake fra Gaza.

— Da visste jeg fremdeles ikke hvor jeg skulle havne hen, sier han som da jobbet ett år som ­assistent for ­professor Arnold Nordal på farmakognosi og ­vurderte en stund å fortsette innen akademia, men følte ikke han var god nok til å snevre inn fokus.

— Jeg var for nysgjerrig på alt mulig. Jeg hadde ikke den egenskapen som kreves for å være ­vitenskapsmann.

Han tok kontakt med sin ­tidligere sjef ved Forsøks­laboratoriet og fikk jobb som ­provisor­farmasøyt på Ila apotek.

— Ila apotek var teknisk sett litt artig, for det var to leiligheter som var slått sammen. Det var ikke egnet til apotek eller noen ting som helst. Det var smalt og høyt og trangt, minnes han og ler.

Les også: FIP 1990- 98, quo vadis?

GENERALSEKRETÆR. Fra Ila fortsatte han til ­Rodeløkkens apotek, en filial under apoteket ­Bjørnen, hvor han ble bestyrer. Samtidig begynte han å ­engasjere seg i Norges Farmaceutiske Forening og satt snart i styret.

— Så skulle de ha ny generalsekretær. Jeg søkte ­stillingen, ble ansatt og var der fra 1967 til 1973, sier han.

På den tiden var både medlemsmassen og ­sekretariatet beskjedent. Som generalsekretær for 700 medlemmer,  hadde han ansvar for å lage ­Farmasøytisk etat med ­personaloversikt over farmasøyter i hele ­landet, tidsskriftet og lønnsforhandlingene. Med seg hadde han én kontordame.

Da var det fremdeles vanlig å ansette en ­farmasøyt som generalsekretær fordi det var enighet om at det var så mye faglig terminologi, at en jurist ikke ville skjønne hva alt handlet om.

— Men jeg ble en slags halvjurist av alt jeg ble nødt til å sette meg inn. Jeg leste i en periode faktisk mer juss enn jeg leste farmasi.

Foreningen utviklet seg i hans periode. Reseptarene kom inn, og sykehusfarmasøytene organiserte seg. Han husker at han hadde første forhandling og ­mekling for sykehusmedlemmene med sykehus­apotekeren i Ålesund.

Helt på tampen av hans periode ansatte foreningen Vibeke Lem Nordahl i en liten stilling for å ta ansvaret for tidsskriftet.

GIKK FOR UTFORDRINGENE. I 1973 søkte han et ­apotek, og fordi han sjelden har valgt enkleste og ­kjedeligste vei gjennom livet og karrieren, valgte han et apotek som lå der Oslo tingrett ligger i dag og som sto på kommunens rivningsliste.

— Jeg søkte og fikk Rosenkrantz apotek som var ­falleferdig. Det skulle egentlig saneres, og det var et helt håpløst apotek. Det var det apoteket som var minst ­ettertraktet i hele Oslo, smiler han.

Samtidig var det et interessant apotek å drive av flere grunner. Det hadde både skipsleveranser og utrustning av oljeboringsplattformer. Apotekeren hadde ansvar for å inspisere, og forsyne medisinkisten før skipet kunne fortsette.

— Det var viktig. De kom jo ikke av gårde før jeg hadde vært der, og de hadde alltid noe sabla dårlig tid selvfølgelig, så det var bare å stille opp når det var noe, sier han og husker en første pinsedags morgen da et skip var ferdig med å laste tidligere enn planlagt og ville ut.

— Jeg bodde på Lysaker da, så det var bare å hive seg i bilen og kjøre innom apoteket og ut til havna.

— Det var litt artig, for det var litt annerledes enn ­standardopplegget på apotek, sier han fornøyd.

Jeg har alltid vært litt for nysgjerrig på litt for mye, og jeg fant fort ut at det var enkelte ting som ikke fungerte.

TETT PÅ RUSMILJØET. Rosenkrantz apotek var ­interessant av en helt annen grunn også. Det var nemlig nabo til Slottsparken og rusmiljøet i Oslo, og Gundersveen fikk medfølelse for de mange som slet og fikk et nært forhold til flere i miljøet.

— De var så ille ute. De var på eksistensminimum alle sammen.

Miljøet rundt apoteket beskriver han som beinhardt. Han forteller blant annet at hvis noen fra miljøet hadde en resept på noe, gjaldt det å få det i dem inne på apoteket.

— Hvis han tok det med seg ut, så kom han ikke lange veien før han ble slått ned, så det hendte at jeg måtte la dem sette sprøyten inne på kontoret og sende dem ut bakveien.

I tillegg hadde han god kontakt med politiet, som på den tid fremdeles patruljerte i gatene. Apoteket ble omsider revet og flyttet hundre meter oppover ­Pilestredet for å avløse apoteket på Rikshospitalet som da skulle flytte ut av sentrum, og han fikk ansvaret for å bygge det opp fra bunnen.

EN FOT I OL. Sammen med full jobb pluss litt ekstra, organisasjonsarbeid og familieliv klarte ­faktisk ­Gundersveen å få inn litt idrettslig aktivitet på 1960-­tallet, og da var det ikke snakk om bare en hobby.

— Jeg kom av en eller annen grunn borti skyting da jeg var passert 30, og det gikk veldig bra, sier han.

Første året han deltok for alvor fikk han bronse i NM og ble tatt inn på rekrutteringslaget før OL i Mexico.

— Da fikk vi utlevert noen tusen skudd og beskjed om at vi måtte trene hver bidige dag. Da måtte jeg ta familien med på råd, og da stoppet det ganske fort, smiler han som ikke angrer på det valget, og som koser seg med minnet om at han var nær å delta i OL.

— Det var veldig artig.

BYGDE ENDA ET APOTEK. Etter 10 år i Oslo ­sentrum ønsket Gundersveen seg ut av hovedstaden og ­vurderte Drammen, helt til det ble klart at apotekeren i Ski skulle flytte.

— Jeg visste knapt hvor Ski lå på den tiden, men tenkte: Det er vel bedre å være en stor mann på et lite sted, enn liten mann på et stort sted, smiler han som da kom til et nytt apotek som måtte flytte.

— Det var så trangt. Kom det fire kunder inn, så var det kø. Da jeg kom hit, var det bare å begynne å lage nytt apotek her, og det fungerte forbløffende bra, sier han og forteller at det ble bygd nytt apotek i den nye jernbane­stasjonen sammen med blant annet postkontoret.

FRA FARMASØYT TIL ARKITEKT. Mens han bygde apotek, fant hans minst like aktive kone ut at hun ville oppfylle drømmen om å bli arkitekt. Hun var fra ­Danmark, og de møttes under et nordisk farmasi­studentstevne bestående av litt fag og mye sosialt.

— Det ble mange nordiske par ut av det, sier han med et varmt smil.

Etter et familieråd, som var ­veldig støttende, antakelig i den tro at det var umulig å komme inn, søkte hun på arkitekthøyskolen.

— Hun kom inn på første forsøk, og da ble jeg ­plutselig ektemann til en student.

Etter studiene jobbet hun som arkitekt og kronet sin karriere med å bygge familiens hus; et 300 kvadratmeter hypermoderne hus med boret vann til varmepumpe, solceller på taket som dessverre ble for dyrt på 1990-tallet, og ventilasjonsanlegg med filtrert luft og overtrykk.

— Vi bodde der i ti år og det var nesten ikke behov for støvsuger, ler han og blir varm i stemmen når han snakker om kona og det fantastiske huset hun tegnet til dem.

Hun døde for ni år siden, like etter at de flyttet til ­leiligheten Gundersveen har bodd i siden. En leilighet han synes er litt stor og slitsom for ham.

— Men jeg har flyttet så mange ganger, så skal jeg flytte en gang til, så blir det den siste.

NYSGJERRIG. Da apoteket i Ski var ferdigbygget, kunne han kanskje nytt tilværelsen som apoteker i et nytt og rolig apotek, men Gundersveen var ikke en til å slappe av.

— Jeg har alltid vært litt for nysgjerrig på litt for mye, og jeg fant fort ut at det var enkelte ting som ikke fungerte, sier han.

Han oppdaget at den interkommunale legevakten hadde en ordning hvor legemidler ikke var i ferdige doser, og om natten måtte de tas ut av pilleglass uten noen form for kontroll.

— Hvis det var en stresset lege eller en stresset sykepleier som hadde mye å gjøre på en gang, så lå det et klart sikkerhetsproblem der.

Han brukte et konsept som allerede var testet ut av apotekere i Mjøsdistriktet. Apoteket laget ­ferdig pakkede og kontrollerte døgndoser for et antall av de vanligste sykdommene. Det fungerte bra, og de fikk oppmerksomhet både i farmasimiljøet og fra helsedepartementet.

— Det var litt artig, for det ga oss en god del prestisje.

Han forteller også om et prosjekt hvor apoteket brukte LAF-benker til å lage smertepumper for ­pasienter med sterke smerter og få dem skiftet av hjemmesykepleien. De brukte også samme utstyr til å lage næringspreparater for pasienter som var ­avhengige av næring i flytende form hjemme.

— Det var sånne ting som kom utenom det vanlige arbeidet i apotek og gjorde det litt mer ­interessant. Nå er det ingen apotek som er utstyrt til dette. Det er baksiden av dette nye systemet vi har fått: masse ­apotek som ikke bedrer noe. Sykehusfarmasi er ­derimot interessant, og det er det som er igjen av tradisjonell farmasi.

FARVEL TIL FARMASIEN. I 1998 pensjonerte ­Gunder­sveen seg, og utenom at han i noen år til satt som leder for Norsk Farmasihistorisk Selskap og fulgte litt med i overgangen til ny apoteklov, så var det farvel til apotekverdenen.

— Det var slutt med alt som het farmasi i 1998. Jeg har såpass lite til overs for en rent kommersiell affære at jeg synes ikke det er interessant lenger.

Diskusjonen om apotekreform startet mens ­Gundersveen var president i apotekerforeningen, og han var ikke og er ikke noen stor tilhenger av den nye loven eller rapporten som kom i forkant. Han var ­allerede da klar over at «torneroseordningen», som hans ­engelske kollega kalte det norske apotek­systemet, hadde sine svakheter. For selv om det var staten som hadde ansvaret for så vel apotekdekning som apotek­økonomi, ble det i praksis ikke opprettet nye apotek. Med tanke på at apotek­vesenet nærmest var som en halvveis etat i staten å regne, tror han det var en svakhet at statens apotekkontor var for svakt.

— Resultatet var at de fikk ikke midler nok, og ­apotekerforeningen tok over en del av arbeidet som ikke skulle vært tatt over antakelig. For prinsipielt så gikk det inn på balansen mellom offentlig og privat.

— Vi visste godt at alt ikke holdt formelt, men det ­fungerte veldig bra, sier han og mener det han kaller «departementsgeriljaen» bommet i mye av sin kritikk.

— Norge hadde på den tiden lavest l­egemiddel­forbruk i Europa, og vi hadde samtidig høyest ­levealder og priser på linje med resten av Europa, så de kunne ikke si at det norske apoteksystemet ikke holdt mål; det hindret kunne de ikke komme over.

MILLIARDER SLUSES UT AV NORGE. Uansett ­eventuelt behov for modernisering var ikke ­reformen noen ­forbedring, og selv om han har vært ute av ­virksomheten siden før den trådte i kraft, har han fulgt litt med på den.

— Det fungerer sikkert, men prisen er det ingen som sier noe om. Internasjonale kjeder har aldri latt seg ­diktere av nasjonale regjeringer, og deres budsjetter er ikke åpne. Det som det ikke står noen ting om, er hvor mange ­milliarder som sluses ut av Norge gjennom konsernbidrag. Det drives nå etter rent forretnings­messige prinsipper. De gir blanke blaffen i alt som heter norsk helsepolitikk, sier han som ­samtidig synes det er finurlig at de tre store internasjonale kjedene klarer å samarbeide som de gjør gjennom Apotekforeningen.

BLIR IKKE KVITT TILLITSVERV. Selv om han er ­pensjonert og ferdig med farmasien, så kommer visst ikke Gundersveen unna organisasjonslivet, samme hvor mye han prøver.

— Jeg er ikke kvitt det siste tillitsvervet jeg har ennå, sier han med et litt oppgitt smil.

Han har vært hørsels­hemmet i flere år, og litt etter at han hadde pensjonert seg, ble han spurt om han ville være med i styret for lokalavdelingen til Hørselshemmedes Landsforbund.

— Nei, sa jeg: Nå har jeg drevet på med ­organisa­sjonsarbeid siden jeg var bitte liten. Nå får det være slutt, forteller han.

De fortsatte å insistere og sa de bare trengte et navn på listen. Han sa til slutt ja.

— Og så gikk det ikke mer enn ett år, så var både formann og nestformann borte, det er gamle folk alt sammen, så måtte jeg overta det, og fremdeles henger jeg ved det, sier han som har prøvd å trekke seg i flere år, men de har foreløpig ikke funnet en erstatter.

FREMDELES TRAVEL. Før vi går trekker vi med oss ­Gundersveen rundt i leiligheten for å ta bilder. Både stua og kontoret er fullt av bøker. Det er krimbøker og fagbøker i skjønn forening med konas 50 bind dansk nasjonal­litteratur. Etter at han ble pensjonert, har han prøvd å ta igjen litt lesing, men ligger langt bak.

— Jeg har problemer med å få tid til alt sammen. Jeg har haugevis av bøker jeg ikke har fått lest, sier han da vi også passerer et annet sårt punkt på ­samvittigheten: Han har et rehabiliteringsprogram å følge på ergometer­sykkelen i stua, men det er så mye annet å gjøre.

(Publisert i NFT nr. 5/2021 side 40-44)