Inge Johansen: Regattafarmasøyt med hjerte for industrien

Inge Johansen er brennende opptatt av å løfte den farmasøytiske industrien i Norge til nye høyder. Og han tar gjerne en debatt med meningsmotstandere om det trengs.

Det er ikke mange ordene Inge Johansen får sagt før han må haste ut på gangen til enda en akuttsak. For som representant for store deler av den norske legemiddelindustrien, må seniorrådgiveren i bransjeforeningen Legemiddelindustrien (LMI) være på ballen når ting skjer.

— Av og til blir det lange dager her, men det er jo dette jeg brenner for og synes er gøy, så det er ikke noe problem, sier Inge Johansen med et stort smil.

Veien fra oppveksten i den lille kommunen Kvænangen i Troms og til kontorene til LMI på Majorstuen i Oslo har hatt mange stopp, også i utlandet. Men det hele startet med en genuin interesse for realfag og naturvitenskap, noe som før farmasistudiene resulterte i en bachelorgrad i kjemi.

— Det holdt jeg på med i noen år før jeg begynte å fundere på hva jeg skulle bruke denne vitenskapen til. Da kom jeg til at farmasi var en praktisk anvendelse av naturvitenskapen og kjemien. Det kunne jeg bruke til noe praktisk og fornuftig, forklarer han.

Etter tre år med kjemi begynte Johansen på farmasistudiet i Tromsø. Og med kjemien allerede på plass, bød nye muligheter seg for nordlendingen.

— Det første året fikk jeg jo fritak fra alle kjemifagene ettersom jeg allerede hadde tatt disse, og i disse periodene var jeg ansatt på universitetet som vitenskapelig assistent og gruppeveileder og labveileder for studenter på mitt eget kull.

— Det må jo ha vært litt spesielt?

— Det var litt rart, og det ble mange kommentarer fra medstudenter. Men det var veldig gøy, og vi var da medstudenter igjen på andre fag som samfunnsfarmasi.

Johansen flyttet til Oslo for å fullføre farmasi­studiet etter ett år i Tromsø, og ble uteksaminert cand.pharm. fra Universitetet i Oslo i 2006. Hovedfaget ble tatt innen legemiddelkjemi.

— Jeg forsøkte å lage et nytt virkestoff mot influensa. Det ble nå med forsøket, men det var et veldig artig prosjekt.

Etter å ha vært innom apotekjobbing under studietiden, fant farmasøyten raskt ut at han ville prøve noe helt annet innen legemiddelindustrien.

— Jeg ville veldig gjerne jobbe med klinisk forskning, og søkte en del stillinger i industrien. Men den første jobben jeg fikk etter studietiden var faktisk på Legemiddelverket, der jeg jobbet med legemiddelgodkjenning.

Det var ikke lenge Johansen ble hos Legemiddelverket før hans første sjanse i industrien bød seg, den gangen ved GlaxoSmithKlines (GSK) lokalkontor i Oslo.

— Da arbeidet jeg med legemiddelgodkjenning der, med kontakt opp mot Legemiddelverket. Jeg jobbet med endringssøknader og søknader for nye legemidler og markedsføringstillatelse (MT).

Etter fem år ved GSK i Oslo fikk Inge Johansen en mulighet han ikke kunne si nei til – en mulighet til å jobbe ved hovedkontoret i London.

— Etter de fem årene dro jeg til London, der jeg først jobbet med «global labelling». Noen kaller det på norsk for en «firma SPC». Vi skrev det som ble utgangspunktet for det vi i Europa kjenner som SPC, altså en preparatomtale. Vi hadde også en egen avdeling som jobbet med bivirkningsovervåkning, og når de oppdaget nye bivirkninger, oppdaterte man det man kaller «core safety information», og det trigger en oppdatering i alle preparatomtaler rundt om i verden.

— Hvordan så du på det å flytte for deg selv til London?

— Jeg hadde ingenting som holdt meg tilbake og som skulle stå i veien for å flytte til London. Den gangen, som 32-åring, befant jeg meg faktisk i en situasjon der jeg ønsket å flytte ut av Oslo og se noe annet. Da var London et enkelt valg, ettersom GSK hadde sitt hovedkontor der.

— Hvordan vil du beskrive forskjellene mellom å bo og jobbe i London og Oslo?

— Det var jo mye større i London! Jeg ­merket meg at man er litt mer formell i England, og det er litt mer hierarki på arbeidsplassen. Det er også lengre dager, og det er forventet at man skal jobbe lengre dager. På noen avdelinger var det enkelte som ikke gikk hjem før sjefen gikk hjem. Det har jeg aldri opplevd her i Norge. Vi har en bedre «work-life balance», som gir bedre tid til fritid. Men vi har samtidig frihet under ansvar. Det opplevde jeg ikke på samme måte i London.

— Hvordan fant du deg til rette i England?

— Jeg ble der en god stund, og fant meg godt til rette. Jeg har fortsatt mange venner i London som jeg besøker jevnlig. Nå i kveld skal jeg faktisk reise tilbake til London for å besøke dem. Jeg tar en oval weekend der!

Det som begynte med et ni måneders engasjement, gikk etter hvert over i en fast stilling ved hovedkontoret.

— Jeg var ikke helt klar til å dra tilbake, og jeg var ikke helt ferdig med London som by. Det var mye jeg fortsatt ikke hadde gjort og opplevd, både i jobb og utenfor jobb. Jeg fortsatte der jeg hadde vært, og byttet etter hvert over til avdeling for global legemiddel­godkjenning. Da jobbet jeg med noen spennende produkter, blant annet søknaden for en ny genterapi for det europeiske markedet.

— Hva gjorde det spennende?

— Dette produktet var så annerledes enn alt annet på markedet. Regelverket er stort sett laget for små molekyler, men dette var snakk om en genterapi der man måtte sende pasienten til produksjonsstedet. Pasienten er jo faktisk en del av startmaterialet for behandlingen! Det gjorde det veldig annerledes, og vi måtte ha en helt annen tilnærming til lovverket også. Dermed ble det veldig utfordrende og spennende. Det tar jo ett år bare å utarbeide søknaden.

— Hvor mange sider dokumentasjon ­snakker vi om da?

— Den gangen jeg jobbet på Legemiddelverket tok vi imot søknader på papir, og det var snakk om lastebillass med papirer for en søknad. Det er veldig mye lettere i den digitale verden vi lever i nå!

Etter nærmere tre år i England begynte savnet etter Norge å bli stort. Det hadde flere grunner, ifølge Johansen.

— Selv om London er en veldig bra by å være i, er Oslo en mye bedre by å bo i. Boligstandard er ett eksempel: Jeg solgte leiligheten min i Oslo før jeg dro, men til tross for det hadde jeg ikke muligheten til å kjøpe noe i London. Boligprisene var helt hinsides høye den gangen også, og det har jo ikke blitt noe særlig bedre. En del av kollegene mine ble overrasket over at jeg bodde alene, for der er det veldig vanlig å bo sammen med andre i kollektiv, både som student og når man var i jobb.

Da Johansen flyttet tilbake til Norge, flyttet han også arbeidsplass fra GSK til det norske legemiddelselskapet Photocure.

— Det var veldig annerledes. På regulatorisk avdeling i GSK i London var vi mange hundre ansatte, så uansett hvilken situasjon jeg havnet i, hadde jeg alltid noen å spørre. Photocure er et veldig lite firma, så der var jeg den eneste fast ansatte på regulatorisk, i tillegg til en innleid. Det ble plutselig et veldig lite team og et mye større ansvar. Men det gjorde det også veldig gøy. Vi hadde ett produkt på markedet i EU og USA, og jeg jobbet med vedlikehold av det produktet, med endringssøknader og med godkjenning i nye markeder, samt en del andre prosjekt!

Halvannet år etter overgangen til Norge og Photocure åpnet endelig muligheten seg for stillingen Johansen innehar i dag. Da fikk han jobben som seniorrådgiver i LMI med ansvar for det regulatoriske arbeidet.

— Hvorfor ville du til bransjeforeningen?

— Jeg hadde lyst til å jobbe på et mer overordnet nivå. Her har jeg ansvar for vaksiner, legemiddelgodkjenning, bivirkningsovervåkning og prosjekter rundt det. Vi er en liten organisasjon, så jeg får mange prosjekter som grenser opp til det regulatoriske.

— Hvordan jobber du opp mot medlemsbedrifter?

— Her hos LMI har vi utvalg, og jeg har ansvaret for det regulatoriske utvalget og ­vaksineutvalget. Det er sammensatt av personer med kompetanse på sine fagområder i de ulike legemiddelfirmaene. Utvalgene møtes jevnlig, og jeg bruker disse som mine «fagavdelinger» innenfor arbeidet med ­vaksiner og regulatorisk arbeid. Når vi møtes, kommer de til meg med saker som de ønsker at LMI skal fronte på vegne av bransjen. Vi fronter ikke enkeltsaker for spesifikke firma, med mindre det er særskilte grunner til det.

— Kan du gi et eksempel på en typisk sak dere blir bedt om å fronte for medlems­bedriftene deres?

— Elektroniske pakningsvedlegg har vi jobbet lenge med å få på plass, sammen med Felleskatalogen og Legemiddelverket. Det har vi faktisk implementert for alle legemidler på markedet i Norge. Nå jobber vi også med et prosjekt for å få fjernet papirpakningsvedlegget og kun bruke elektronisk pakningsvedlegg. Det vil gjøre det enklere for pasientene å få oppdatert informasjon om legemidlet. Ifølge Felles­katalogen hadde vi i fjor 2000 oppdateringer av pakningsvedlegg totalt sett.

Dette gjelder ifølge Johansen også elektronisk utsendelse av «Kjære helse­-
personell»-brev.

— Når det kommer viktige sikkerhetsoppdateringer på legemidler, sendes denne ­informasjonen til relevant helsepersonell som leger og spesialister på papir. Vi har en mistanke om at denne informasjonen ikke alltid når frem til legen, og at de åpnes av en sekretær og kastes før informasjonen når legen. Vi ønsker derfor elektronisk utsendelse av disse også.

Selv om mange bekker små gjør en stor å, er det den store å som er hovedmålet til Inge Johansen og hans kolleger – å bygge en sterk legemiddelindustri i Norge.

— Vi har jo en stor oljenæring, men den kommer til å ta slutt. Vi ønsker å bygge opp legemiddelindustrien som et ben å stå på den dagen oljen tar slutt. Alle de tingene vi jobber med er med på å gjøre Norge til et mer attraktivt sted for å etablere legemiddel­industri, enten det er et hovedkontor eller som produksjonssted.

— Du har jo gjort deg kjent som en aktiv debattant for LMI i flere ulike saker. Har det vært naturlig for deg å ha en slik rolle?

— Vi har hver våre fag- og ansvarsområder, og er jevnlig ute og debatterer der det faller oss nærmest. Off label er en sak som faller meg nært på mitt område. For industrien tar det mye ressurser og tid å forske frem nye indikasjoner for eksisterende legemidler. Det gjør at det er det viktig at legemidlet brukes innenfor indikasjonen som er godkjent.

— Hvordan har det vært å skulle forsvare industrien og «Big Pharma»?

— Jeg tror det kommer mye an på hvor man står. Jeg visste ikke så mye om legemiddel­industrien før jeg begynte der selv. Men etter å ha vært der i mange år nå, ser jeg at det finnes utrolig mange dyktige folk som jobber iherdig for å få legemidler ut, og har et oppriktig ønske om å hjelpe pasienter. Så det bildet jeg ser harmonerer ikke med bildet av industrien som den store, stygge ulven.

— Den store diskusjonen om dagen går på dyre kreftlegemidler, og om pasienter skal få tilgang eller ikke. Hvorfor er disse nye legemidlene så dyre?

— Det er et interessant spørsmål, og jeg blir av og til spurt om det i middagsselskaper. Det finnes ikke ett kort svar på det spørsmålet, men nå har vi jo god tid, så vi kan prøve! ler Johansen, og forklarer nærmere:

— En del av dette kommer fra orphan regulations, som var et insentiv for å få industrien til å forske på sjeldne sykdommer. En del av insentivet var at man for sjeldne og alvorlige sykdommer kan akseptere et mindre dokumentasjonsgrunnlag. Legemidler blir da godkjent med markedsføringstillatelse på det grunnlaget.

For det neste godkjenningssteget, kostnadseffektiviteten, har vi ifølge farmasøyten noen særnorske krav.

— Norge blir ikke nødvendigvis tatt hensyn til i den store sammenhengen, og de særnorske kravene kan ikke nødvendigvis bli oppfylt for denne kostnadseffektivitetsvurderingen som gjøres i Norge. En del av de nye legemidlene har dokumentasjon som gjør at de er gode nok for å få MT, men ikke gode nok for de særnorske kravene til kostnadseffektivitet.

Johansen mener man også må se på denne saken i en større sammenheng.

— På 80-90-tallet kom det mange nye ­legemidler mot store sykdomsområder, som blodtrykk, kolesterol og diabetes. Det var da et stort pasientgrunnlag for å dekke inn ­kostnaden for forskning og utvikling av disse legemidlene. Nå er mange av disse ­lavthengende fruktene plukket, og når man da skal ha nye lege­midler innenfor samme ­området, så må de v­ære vesentlig bedre enn de som brukes i dag. Det er vanskeligere å gjøre, og det er «lettere» å forske på sykdommene som har sjeldne ­diagnoser. Da har man færre pasienter som skal dekke utviklingskostnader, og da blir prisene deretter.

Men det er faktisk ikke antall pasienter som bestemmer prisene. Dette er en vanlig mis­forståelse, mener Johansen.

— Mange av de nye legemidlene som ­kommer gir veldig mange og gode ­kvalitetsjusterte leveår, og det er det som bestemmer prisen internasjonalt. Norge ­importerer ­legemidlene med de ­prisene, og gjør sine evalueringer basert på kostnadseffektivitet.

Sist, men ikke minst, trekker seniorråd­giveren frem feilede prosjekter som en av hovedårsakene bak høye legemiddelpriser.

— Mange av prosjektene til legemiddel­industrien feiler underveis, og av alle som ­starter i fase 1 i kliniske studier, så er det cirka ti ­prosent som kommer ut som et godkjent legemiddel. De få legemidlene som kommer på markedet, må da dekke inn kostnadene for alle som feilet. Det er legemidlene som aldri kommer på markedet som er de aller dyreste legemidlene.

— Men da kan man jo argumentere med at det er legemiddelindustriens ansvar og feil. Hvorfor skal pasientene dekke opp ­kostnadene for legemidler som aldri kommer ut?

— Når man utvikler et legemiddel, så tar man på seg en risiko, og har store investeringer for hver prosjekt. De få prosjektene som krysser mållinjen må nødvendigvis dekke opp for prosjektene som aldri når frem.

— Hvordan ser du for deg fremtiden for norsk legemiddelindustri? Hva skal til for å få industrien til å blomstre?

— Jeg er evig optimist, og tror at dette kommer til å gå riktig vei. Jeg tror vi kommer til å kunne bygge opp Norge som et attraktivt sted å etablere legemiddelindustri. Nå finnes det også større politisk vilje for å få til nettopp dette. I den siste legemiddelmeldingen kom det med et nytt mål om å legge til rette for innovasjon. Det er veldig positive signaler fra myndighetshold.

— Hva må gjøres for å få flere farma­søy­ter til å velge en arbeidsfremtid i legemiddel­industrien?

— Jeg er ofte ute og snakker med farmasi­studenter, og presenterer da mulighetene de har til å jobbe i legemiddelindustrien. Da jeg var farmasistudent, var det veldig lite informasjon om disse mulighetene, og jeg synes det er gøy å være tilbake for å informere om nettopp det.

Han mener studiet i dag er veldig apotek­rettet.

— I Danmark har man en egen industri­retning på farmasistudiet, men jeg tror ikke den norske industrien er stor nok til at man skal gå til det steget ennå. Men noe industrifokus må man ha i det norske studiet også.

— Hvem er så Inge Johansen når han ikke jobber for den norske legemiddelindustrien?

— Jeg spiller volleyball på et lag som heter Raballder, som er laget til foreningen FRI, tidligere Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH). Der er jeg veldig aktiv, og har spilt der siden jeg kom tilbake fra London. Det er min vinterhobby. Min hoved­interesse på sommeren er seiling, og jeg er så heldig at jeg har venner med seilbåt. Det er bedre enn å eie selv! Så jeg er med på regattaer, og vi begynner igjen nå fra 1. mai. Jeg er fast mannskap på en båt som seiler på tirsdager.

— Hvordan har du tilegnet deg denne kunnskapen?

— Det fantes få seilbåter i Kvænangen der jeg vokste opp, så det er ikke der jeg har interessen fra. Helt tilfeldig la en kamerat av meg ut en melding på Facebook for noen år siden, der han etterlyste mannskap til en ny båt han hadde kjøpt seg. Båten skulle seile fra ­Haugesund til Oslo, og i tillegg til at jeg syntes det hørtes veldig spennende ut, så skulle jeg være i Haugesund den helgen.

Målet var ifølge Johansen å ende opp i Oslo etter én uke.

— Og dette var noe jeg måtte prøve, til tross for at jeg aldri tidligere hadde satt mine bein på en seilbåt.

— Får du den fritiden du trenger til disse aktivitetene da, i en så travel arbeidshverdag?

— Jeg vet ikke helt om jeg tør å svare på det! Av og til blir det lange dager her, men det er jo dette jeg brenner for og synes er gøy, så det er ikke noe problem. Jeg har heller ingen for tiden som sitter hjemme og venter på meg, så jeg får ikke dårlig samvittighet hvis jeg sitter litt lenger noen dager, sier farmasøyten lurt, før han haster videre til nok en oppgave som skal styrke norsk legemiddelindustri.

(Publisert i NFT nr. 5/2018 side 32-35)