Med rett til å forskrive

— Jeg har alltid hatt lyst til å arbeide som farmasøyt i utlandet, men som reseptar var dette ikke mulig, fortel­ler Meland.
Veien ut kom via klinisk farmasi, som er en del av farmasistudiet i Tromsø.
— Da jeg jobbet på sykehusapoteket i Haugesund, hørte jeg om dette studiet. Universitetet i Tromsø hadde kontakt med en ­professor fra Skottland som underviste i klinisk farmasi. I tillegg hørtes klinisk farmasi veldig spen­nende ut – dette er den muligheten vi farmasøyter har til å virkelig bruke utdanningen vår, sier hun. Med dette i bakhodet gikk turen nordover, hvor hun ble undervist av blant annet Steve Hudson fra University of Strathclyde.
— Undervisningen vi fikk av Hudson var helt ­fantastisk, både på grunn av kunnskapen han besatt og måten han benyttet den på, minnes Meland.

Vinduet mot vest, og ut av landet, åpnet seg da det ble gitt anledning å studere hovedfag i klinisk farmasi i Skottland.
— Da denne muligheten kom, bestemte jeg meg for å reise til Glasgow og University of Strathclyde. Jeg søkte samtidig om opptak til diplomutdanningen i klinisk farmasi ved samme universitet. Dette fordi det som alenemor til to barn i alderen 7–10 år var avgjørende at oppholdet skulle vare lengre enn ett år, slik at ungene kunne falle til ro.
Og Meland trivdes så godt at hun ønsket å bli enda lengre. Hun søkte jobb innen sykehusfarma­sien. Jobb­muligheten dukket opp på Gartnavel General Hospital i Glasgow, hvor hun ble ansatt som apotek­tekniker – nærmere bestemt MMY-­tekniker.
— Skottland har vært langt fremme når det ­gjelder medicine management (MMY). Dette er et ­system hvor man benytter pasientenes private medisiner når de er innlagt på sykehus. Jeg jobbet ute på avdeling som MMY-tekniker, og da ­autori­sasjonen min som farmasøyt ble godkjent fortsatte jeg på samme sykehus, nå som MMY-farmasøyt. Deretter fikk jeg jobb som klinisk farmasøyt på kirurgisk avdeling ved Glasgows største sykehus, forteller Meland.

Meland har tilegnet seg retten til å forskrive legemidler via godkjenning som independent non medical prescriber. Hvordan kom hun dit?
— Independent non medical prescriber er enten en farmasøyt eller sykepleier som uavhengig kan forskrive legemidler til pasienter. Det startet med supplementary prescriber hvor man måtte være under en lege og ha en management plan som la grunnlaget for hva man kan forskrive og til hvem. Dette har utviklet seg til independent prescribing,  som gir rett til helt på egen hånd å forskrive alle typer legemidler til pasienter.
Meland forklarer at tidligere utdanning er avgjørende for hvordan denne utdanningen foregår.
— For farmasøyter innebærer dette et ukeskurs som avsluttes med en praktisk eksamen kalt OSCE. Denne omfatter konsultasjon av en pasient hvor man skal forskrive behandling. Deretter må man fullføre tolv dager i praksis, hvor det gjennomføres aktiviteter relatert til den praksis man skal forskrive innenfor. I mitt tilfelle gikk jeg på legerunder, fulgte avdelingsoverleger under deres konsultasjon i klinikk, og fulgte anestesileger på avdeling og under kirurgiske inngrep. Jeg fulgte også forskrivende farmasøyter, og hadde en dag i allmennlegepraksis. Dette ble dokumentert i en dagbok. Porteføljen som inneholdt dagbok og case-studie­refleksjoner, i tillegg til dokumentasjon av 80 kompe­tanseområder, ble godkjent og signert av avdelingsoverlegen. Dette blederetter overlevert universitetet, som gjennomgikk og godkjente materialet.
Universitetet står altså for godkjenningen og utgir bevis for at man er kvalifisert som independent prescriber. Deretter må man sende inn dokumentasjonen til Royal Pharmaceutical Society for å bli registrert, ifølge Meland.

Hvordan opplever hun så arbeidsdagen som farmasøyt?
— I min stilling jobber jeg hundre prosent som klinisk farmasøyt. Dette innebærer at hele arbeidsdagen er ute på avdeling. Jeg jobber på kirurgisk avdeling hvor jeg dekker 76 kirurgiske senge­plasser. Morgenen tilbringer jeg på kirurgisk mottak hvor det i gjennomsnitt ankommer cirka 20 nye pasienter hver dag. Arbeidet her innebærer blant annet å verifisere hvilke medisiner pasienten står på med pasientens legekontor. Dette er en travel avdeling, og jeg ender ofte med å forskrive pasientenes medisiner i kardex. I tillegg sjekker vi nyre- og leverfunksjon og justerer doser i forhold til dette. Mange av pasientene er innlagt med urinveis­infeksjon eller magesmerter, og jeg sjekker at vi behandler med antibiotika i forhold til gjeldende ­retningslinjer. Vi har et stort forbruk av gentamycin og vancomycin, og farmasøyter er tungt involvert i å monitorere doseringen av disse antibiotikaene.

Ettermiddagene tilbringer Meland på ­kirurgisk avdeling.
— Jeg er på general surgical-avdeling, hvor jeg samarbeider tett med åtte mage-tarmavdelings­leger. Denne avdelingen er en spesialistenhet for store deler av Skottland, og kirurgene er ledende innenfor sine spesialistområder. Avdelingen er hovedsakelig drevet av turnuskandidater med ­henblikk på daglige gjøremål og forskrivninger. Jeg underviser turnuskandidatene i forskrivning og medisinsk behandling av disse pasientene. Videre sjekker jeg daglig pasientenes kardex, og følger opp behandlingen som kan bestå i å monitorere antibiotikabehandling som gentamycin/vanco­mycin. Jeg samarbeider også med mikrobiologi for å optimere antibiotikabehandlingen, og i tillegg gjen­nomfører jeg postoperative tiltak, som smerte­behandling, kvalmestillende behandling og profylaksebehandling. Dessuten er jeg involvert i å sjekke interaksjoner og å overvåke høyrisikolegemidler som digoxin og warfarin. Jeg forskriver innenfor alle disse områdene i tillegg til å justere blodtrykksmedisin og antidiabetesmedisin. Vi er den største avdelingen for stomipasienter med cirka 250 nye stomipasienter hvert år. Her jobber jeg i tverrfaglige team med spesialistsykepleiere, avdelingssykepleiere, ernæringsfysiologer og anestesileger.

Som det fremgår har Meland en utfordrende jobb.
— En vet aldri hvilke pasienter som kommer inn døren, så jeg lærer noe nytt hver eneste dag. Det siste nye er legemidler som kan forlenge QT-­intervall. Det viser seg at dette kan omhandle mange legemidler, og det er en veldig utfordrende oppgave å avklare hvordan vi skal innføre regulering av disse legemidlene i vår pasientgruppe, forteller hun.
Knapphet på tid og tidsstyring er kjente utfordringer også for farmasøyten i Skottland.
— Hvordan jeg best mulig kan bruke min tid på de pasientene som trenger meg mest, er en daglig utfordring når man har 76 pasienter.

Hva med forskjeller mellom Norge og Skottland?
— Jeg har ikke jobbet med klinisk farmasi i Norge. Denne arbeidsmetoden var i startfasen da jeg var ansatt ved sykehusapoteket i Haugesund. I Skottland er de fleste farmasøyter involvert i ­pasientbehandlingen vedå gi medisinsk informasjon eller klinisk behandling. Legemiddel­distri­busjonen er også svært forskjellig fra Norge. Ved utskrivelse fra sykehuset får pasienten med seg alle legemidlene gratis. Disse leveres fra sykehus­­apoteket til avdelingen.
Meland beretter at det ved skotske sykehus­apotek er ansatt flest teknikere og personale uten formell utdanning. Som regel er det kun ansatt en til to farmasøyter.
— Farmasøyten på apoteket eller avdelingen gjennomgår pasientens resept og verifiserer denne. Deretter merkes resepten og plukkes på samme måte som i Norge. Vi har apotekteknikere som kan sjekke resepten til slutt, noe teknikere i Norge også gjør, men i Skottland må teknikerne gjennom en tilleggsutdanning før de har lov til å sjekke resepter, forklarer hun.

Meland jobber dessuten ved et privat ­apotek for å holde seg oppdatert.
— Jeg har en liten lørdagsjobb for å følge med på hva som skjer i private apotek. Etter min vurdering er Norge langt fremme når det gjelder teknologi i forhold til Skottland.
Ettersom reseptpliktige legemidler er gratis i Skottland er det et stort press på legestanden for å få forskrevet også reseptfrie legemidler. Dette har man imidlertid funnet en løsning på.
— For å avhjelpe tilgang på lege er det utviklet et system der farmasøyter ved private apotek kan behandle pasienter for små skader og forskrive dette på resept, slik at pasienten slipper å betale. Dette kalles minor illment scheme. De har også innført et system for emergency supply, som innebærer at farmasøyten i nødsituasjoner kan forskrive legemidler som pasienten normalt får forskrevet fra primærlege. Farmasøyten forskriver full pakke og gir pasientens legekontor beskjed om at dette er gjort. Legekontoret noterer det, og ­behøver ikke sende ny resept.

Faglig oppdatering er viktig for Meland, som også gjør sitt for å opprettholde den norske kompetansen.
— For å få til dette har jeg tatt sommerjobb i Norge omtrent hvert annet år. I år skal jeg jobbe på Løveapoteket i Haugesund to uker i august, noe jeg gleder meg veldig til.

Har hun noen tips å komme med til helse-Norge?
— Farmasøyter må ha tro på seg selv og starte et sted. De fleste farmasøyter i Norge jobber på apotek og det er veldig mye man kan gjøre der. Få i stand samarbeid med lokale legekontor. Hvis man begynner i det små, er det mye man kan få gjort. Mange norske apotek har direktereseptur, dette er en unik sitasjon hvor man har tilgang til pasienten og pasientens legemidler, og et godt utgangspunkt for å snakke om legemidlene pasienten bruker.
Og når hun ikke er opptatt med å kaste tøm­merstokker, spille golf eller sekkepipe – hva bruker Ellen Meland fritiden til i Skottland?
—  Glasgow er en fantastisk by å bo i med mye uteliv, shopping og andre fasiliteter. Jeg bruker en del av fritiden på byens mange kafeer og restauranter. Ellers trener jeg på helsestudio så ofte jeg kan, og så liker jeg å kjøre slalåm i Glasgows nye innendørs slalåmbakke.

(Publisert i NFT nr. 6/2012 side 33–36.)