Anita Lyngstadaas: Sikrer legene farmasøytisk kompetanse

Anita Lyngstadaas setter seg tilbake i stolen og smiler mens hun tenker  på hva som ga grobunn for hennes farmasi­karriere. Det er nemlig en spesiell historie som farmasøyten fortsatt bærer med seg fra barneskolen i Ski på 70-tallet.
— Jeg husker godt tilbake til femteklasse da lærerinnen skulle premiere den som kunne lage den beste o-fagsboken. ­Premien var et bilde av Pelé med autograf på ­baksiden. Jeg var ikke så ­interessert i fotball, så premien i seg selv var ikke så viktig for meg. Men det var en gutt i ­klassen som det var veldig viktig for, og han ­jobbet ­knallhardt for å vinne ­konkurransen. ­Allikevel var det jeg som vant dette signerte bildet, og den dag i dag bærer jeg fortsatt på en klump i magen ettersom han aldri fikk det bildet.
— Så du ga det aldri til ham i ettertid heller?
— Nei, Jeg puttet bare bildet sammen med de andre autografene jeg samlet som ung, som Ard Schenk og Eric Heiden. Men disse har jo bare blitt liggende i en boks, og jeg har tenkt en del på at dersom det skulle bli noe jubileumstreff for barneskolen en dag, skal jeg ta med bildet av Pelé og gi det til ham, sier Lyngstadaas og ler.

Oppe i sjette etasje på Legenes hus i Oslo sentrum, med utsikt mot Kontra­skjæret og Akershus festning, får NFT denne dagen møte en farmasøyt som har en noe ­annerledes jobb enn mange andre ­farmasøyter i bransjen. Hun arbeider med å styrke fagkompetansen til en helt annen profesjonsgruppe, nemlig legene.
Anita Lyngstadaas har det siste året ­jobbet som spesialrådgiver i Den norske lege­forening, og har lang bakgrunn fra både forskning og rådgivende stillinger i viktige instanser i helsevesenet. Og som hos så mange andre begynte veien mot ­farmasiutdanningen med en genuin interesse for kjemifaget. Etter videregående trengte hun allikevel en tenkepause for å finne ut nøyaktig hvor denne interessen best kunne utnyttes.
— Jeg bestemte meg for å jobbe i ett år etter videregående for å finne ut hva jeg ville. Da fikk jeg en stilling på ­Institutt for kreftforskning, som var lønnet av ­Kreftforeningen. Jeg jobbet som laboratorieassistent i et forskningsmiljø, og fikk gjort en mengde spennende oppgaver, som å lage ­kjemikalieløsninger og dyrke celler for å teste ut mulig kreftfremkallende stoffer.

Arbeidsåret på instituttet gjorde Lyngstadaas sikker i sin sak – det var ­farmasøyt hun skulle bli. Fem år på studiet i Oslo ventet henne, men ifølge 55-åringen var det først på fjerdeåret at farmasøyten i henne kom ordentlig frem.
— Det var da de typiske farmasifagene begynte å dukke opp. Og for meg var det farmakologien som var mest spennende.
Under arbeidet med hovedoppgaven tok farmasøyten et ekstrakurs på Det ­matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Og der traff hun mannen sin.
— Vi havnet på samme gruppe, og i løpet av de 14 dagene kurset varte var vi allerede blitt et par! Og vi har nå vært sammen i over 30 år. Han var utdannet bioingeniør fra før av, og gikk på tannlegestudiet og jobbet i halv stilling som ingeniør ved siden av.  

Etter endt utdanning tilbrakte ­Lyngstadaas et halvt år på det daværende Løveapoteket i Oslo før hun igjen vendte tilbake til Institutt for kreftforskning, den gangen som stipendiat. Da hun noen år senere disputerte og sikret doktorgraden, var farmasøyten klar på at hun ikke ønsket å stå på laben resten av livet.
— Jeg ville bruke den doktorgraden til å gjøre noe mer praktisk.
Og nettopp den muligheten dukket opp kort tid etter disputasen. Daværende ­SINTEF Unimed skulle utarbeide det som ble utgangspunktet for medisinsk ­metode­vurdering i Norge. Det skulle ­etableres et miljø som skulle innføre dette i helse­tjenesten i hele Norge, og det var gitt midler for et ­femårig nybrottsprosjekt.
— Det var fokus på klinisk dokumentasjon og kliniske studier, og det virket veldig ­spennende. Jeg ble blant de aller første ansatte på dette arbeidet, forteller Lyngstadaas.
Det arbeidet farmasøyten og ­kollegene den gangen gjorde, ligger nå som ­grunnlaget for alt metodearbeid som i dag gjøres i Norge, både for legemidler og andre medisinske metoder. Etter det ­femårige ­prosjektet ble gruppen slått sammen med to andre viktige fagmiljøer, og sammen dannet de Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten i 2003.
— Noe av det viktigste jeg fikk ut av de årene med metodevurderingene var ­nettopp det å involvere klinikerne, og det er nok en av grunnene til at jeg er i min ­nåværende stilling i Legeforeningen. Nå ­jobber jeg nemlig tett med klinikerinvolvering i ­beslutningsprosesser innenfor nye metoder.

For Lyngstadaas ble det på denne tiden et personlig behov for mer ­kunnskap, og i 40-årene satte hun seg tilbake på ­skole­benken for å ta utdanning innen ledelse ved BI.
— Det var kjempespennende. Som ­stipendiat jobbet jeg i en liten gruppe uten særlig organisasjon, og metode­vurderingsenheten i SINTEF var også ganske liten. Jeg ble interessert i hvordan organisasjoner fungerer, og ville utdanne meg videre innen det.
Farmasøyten kombinerte studiene med å jobbe som seniorrådgiver ved ­henholdsvis RELIS Sør-Øst og Kunnskapssenteret. Etter to av tre år på masterstudiet i ledelse begynte Lyngstadaas som forsknings­koordinator ved Helsedirektoratet, og arbeidsmengden ble da så stor at hun ikke hadde kapasitet til å studere videre.
— Jeg har aldri fullført den mastergraden. Jeg har tenkt litt på at dersom jeg fullførte masteren i ledelse, så burde jeg kanskje søkt på en lederstilling. Men jeg trives best i ­jobber jeg selv synes er spennende, ­uavhengig om det er som leder eller ikke. Men det har nok vært et lite savn å ikke fullføre, og når jeg har begynt i nye­ ­jobber har jeg alltid tatt opp om det er mulig å ­kombinere stillingen med videre ­leder­studier. En lederposisjon kan være aktuelt etter hvert, men det må være ­naturlig, og i en stilling som er faglig interessant.

Etter fem år i Helsedirektoratet ble ­Lyngstadaas ansatt i Kreftforeningen for å være med på å styrke den forsknings­politiske satsingen der. Etter hvert ønsket hun seg til et enda større faglig miljø, og neste steg ble dermed stillingen som ­spesialrådgiver i Legeforeningen, som er jobben hun innehar i dag.
— Vi har nå en farmasøyt inne i Lege­foreningen, en av de mektigste aktørene i norsk samfunnsliv. Hva er fordelen med det?
— Jeg føler ikke selv at det er rart å jobbe her som farmasøyt. Jeg jobber jo overordnet med saker som gjelder ­helsetjenesten og legemidler, men jeg har ikke hatt ­arbeidsoppgaver som har ført til vanskelige situasjoner overfor ­aktører som ­Apotekforeningen eller Norges ­Farma­-
ceutiske Forening. Jeg har sluppet å komme i en slik type skvis, og jeg føler meg jo som farmasøyt innerst inne, sier hun.
— Forholdet mellom farmasøyt og lege har alltid vært en stor diskusjon. Hva er dine tanker om debatten som omhandler farmasøytiske tjenester?
— Det er gjerne allmennlegene som har vært mest på banen i de sakene. Jeg har ikke selv vært involvert, men tenker jo mitt. Jeg tror dette vil gå seg til, og at den yngre garde som er på vei inn i de ulike ­profesjonene er mye mer samarbeids­villig enn de eldre generasjonene, der det er mer spisse albuer. Jeg ser på ­tjenester som ­vaksinering i apotek som noe positivt, og det er bra at farmasøytene får brukt den ­kunnskapen de har gjennom nye ­tjenester i apotek.
— Du har lang erfaring fra arbeid med metodevurderinger. Hvordan fungerer metode­vurderings­systemet for legemidler i dagens samfunn?
— Slik systemet er lagt opp i dag er det laget for å gjøre gruppebeslutninger. De beslutningene man tar på gruppenivå er sterkt førende for behandlingstilbudet man gir på individnivå. Det er behov for å løse den koblingen mer opp. Gjennomsnitts­pasienten finnes jo ikke, og når utviklingen går mer og mer mot persontilpasset medisin og behandling av sjeldne sykdommer, så er det helt klart behov for større ­muligheter til individuelle vurderinger, understreker farmasøyten.

Lyngstadaas mener det i dag er så stort fokus på beslutninger på gruppenivå at man glemmer individperspektivet.
— Det er en redsel der ute for at ­unntaks­ordningene skal gli ut og at det blir for mye av det. Slik vi ser det i dag, er det ­pasienter som går glipp av ­potensiell ­nyttig behandling, og det er en viktig sak for oss. Vi ønsker ikke bare å ha fokus på ­nei-­beslutningene. Vi er også opptatt av å få på plass et ­rammeverk som kan hjelpe klinikeren til å ta ja-beslutninger der ­prioriteringskriteriene vurderes oppfylt på individnivå.
Til tross for en lang og variert karriere, legger ikke Lyngstadaas skjul på at det er en del av farmasien hun aldri har prøvd seg innen.
— Jeg har aldri jobbet i industrien. Jeg har alltid hatt en tanke om at dersom man har kommet opp i en viss alder, så vil ikke legemiddelindustrien ha deg ­lenger. Men jeg tror kanskje det har endret seg. ­Industrien må forholde seg til utrolig mange ­forvaltningsmessige oppgaver. De skal blant annet levere dokumentasjon til Lege­middelverkets arbeid med ­metodevurderinger, herunder ­dokumentasjon av kostnadseffektivitet. De blir utsatt for andre føringer enn tidligere, og ­dialogen mellom de ulike aktørene blir større. Da har man behov for at folk har jobbet på ­forskjellige steder, for det skaper dialog og gir mulighet til å komme videre.
— Betyr det at du kunne tenkt deg å jobbe innen legemiddelindustrien før du en gang i fremtiden gir deg i arbeidslivet?
— Det kommer helt an på. Akkurat nå har jeg det bra her jeg er, og jeg får jobbe med utrolig mange spennende ting. Så jeg skal ikke si at jeg har noen planer om å flytte på meg. Men jeg har ikke jobbet i industrien, nei, sier Lyngstadaas med et lurt smil.
— Hvem er du som person når du ikke er spesialrådgiver i Legeforeningen?
— Jeg er gift og har to voksne barn. Vår sønn på 27 år er nettopp ferdig med å ­studere kybernetikk ved NTNU, og begynte nå i desember på Kongsberg Maritime. Vår  datter på snart 25 år studerer medisin.

Ifølge den arbeidsomme farmasøyten var hun for inntil et halvt år siden veldig flink til å trene og jogge, men etter at hun fikk ny jobb og familien fikk seg hund, så har det vært krevende å opprettholde det.
— Min mann ønsket seg en Jack russell­ terrier. Det er en ganske liten hund, men det er mye hund i den lille kroppen, forteller hun.
Familien kobler helt av fra stress og ­mas på hytta oppe i Sør-Aurdal, og der er de så ofte kan kan, gjerne hver tredje helg.
— Jeg tok med meg datamaskinen opp dit sist gang, men jeg klarte å la være å ta den opp. Så innimellom er jeg flink til å koble helt av, og jeg trenger et sted der jeg bare er for meg selv. Jeg er veldig glad i friluftsliv, og går på ski og turer. I garasjen hjemme på Nesodden er det ikke bil lenger, bare mange treningsapparater. Så det er egentlig ikke noen unnskyldning for å ikke trene! ler Lyngstadaas.
Hun og mannen er ellers glade i både mat og vin, og pleier hvert år å dra på vintur til et nytt og spennende område.
— Vi har et vennepar der mannen er så interessert i vin at han sluttet i sin vanlige jobb for å starte sitt eget vinimport-­selskap. Jeg og mannen min var på et vin- og ­slottcruise i Bourdeaux i august for å feire vår 30 års bryllupsdag, sier hun, og legger til:
— I våres reiste vi faktisk til England for å smake på de engelske boblene, som er blitt så populære for tiden. Det kan være et godt tips til de der hjemme!

(Publisert i NFT nr. 1/2019 s. 22–25)