Joseph Diab: Farmasøyten som vil bruke tran og cannabis til å glede tarmen din

For syriske Joseph Diab var det aldri noe tvil om hva han skulle bli når han ble voksen.

— Min farfar het også Joseph Diab, og han hadde et av de første apotekene i gamlebyen i Damaskus, og det het Joseph Diab apotek, sier han med et stort smil.

Farfaren døde da Diab var ung, ­apoteket ble solgt og skiftet navn, men minnene hang igjen. I tillegg var moren hans ­farmasøyt og faren var kardiolog.

— Alle i familien min er innen helse. So, it was an easy choice, sier han.

Lært å bruke norsk natur

Etter tre år i Norge snakker Diab godt norsk, men bryter over i engelsk innimellom, og han foretrekker engelsk når det er snakk om komplisert forskning.

NFT har blitt godt mottatt på Institutt for farmasi ved UiT – Norges arktiske ­universitet og sitter på kontoret til Diab som jobber med sin doktorgrad. Det har offisielt blitt mørketid, og vi har en følelse av jetlag selv om vi bare har reist fra Oslo. Diab serverer oss en kopp kaffe for å kvikke oss opp og forsyner seg selv i «Ti på topp»-koppen han fornøyd viser frem.

— If you want to enjoy Tromsø, you have to get out, ler han og forteller at han har fått kopp for å fullføre «Ti på topp» to år på rad og at der han bor, i Tromsdalen, har han lysløype rett utenfor huset.

— Du vil bli overrasket, men jeg går ofte langrenn med hunden min.

Drikk tran, få cannabis

Diab har nylig kommet hjem fra Stavanger hvor han kom på andreplass i Forsker Grand Prix 2019. Han fikk god respons fra både ­publikum og dommere – spesielt da han under finalen forklarte hvordan de ved hjelp av å drikke tran kan utvikle sin egen lovlige cannabis i tarmen.

— Det er endocannabinoider. Det er ikke det samme som du røyker, men den har den samme gode effekt, forklarer han.

Endocannabinoider produseres i ­kroppen, knytter seg til de samme ­reseptorene som virkestoffene i ­cannabis og gir følelse av velvære. Diab ser på denne effekten som en del av sin forskning på mikrobiomet i tarmen. Hovedfokuset hans er på pasienter med inflammatorisk ­tarmsykdom (IBD), hvor Crohns sykdom og ulcerøs kolitt er de vanligste.

— Jeg ble interessert i dette emnet fordi jeg jobbet med IBD-pasienter da jeg tok master i Syria. Jeg samlet prøver via endoskopi og var på 200 endoskopier. Så det var ikke så moro, smiler han.

— Men jeg kunne se hvor mye ­pasientene led. It´s a really nasty ­disease, og det ender ofte med at pasienten får kreft.

Les også: Cannabinoider i smertebehandling

Vestlige livsstil

Inflammatorisk ­tarm­­sykdom er en gruppe sykdommer som ikke er så lett å forstå, og behandlingen består hovedsakelig av å skjære bort deler av ­tarmen i flere runder til ­sykdommen ­forhåpentlig forsvinner.

— Det er en veldig mystisk sykdom. De høyeste pasienttallene er i Norge og ­Skandinavia og den vestlige verden, og vi ser at i land som har voksende økonomi, som India, Kina og Brasil, så øker antallet nå. Så det er relatert til stress, diett, livsstil og bruk av antibiotika. Det er flere faktorer, og det er ingen kur for denne sykdommen, sier Diab.

Noe av det forskerne vet er at ­sammensetningen av mikrobiomet i ­tarmen er viktig og at blant annet omega-3 er med på å danne endocannabinoider og styrke de gode bakteriene i kampen mot inflammasjon.

Les også: Fremskritt i behandlingen av inflammatorisk tarmsykdom

Tarmen har blitt en sjarmør

Sammensetningen av bakterier i tarmen har fått mye oppmerksomhet de siste årene, fra helsekost og kostråd av varierende kvalitet til forskning. Diab tror det er to grunner til det: Teknologien gir nye muligheter, og vi har gått fra å tro at sykdommen stort sett skyldes gener til å innse at miljøet har stor betydning, og at det er mye vi kan gjøre både medisinsk og med livsstilsendringer.

— Vi trodde at sykdommen skyldes vår egen genetikk, men vi fant ut at det faktisk bare er 20 prosent av det genetiske materialet som er forskjellig fra person til person. Hvis vi sammenlikner mikrobiomet mitt, som har vokst opp i Syria, og mikrobiomet ditt, som har vokst opp i Norge: De vil være helt forskjellige, forklarer han og stopper midt i en lengre utlegning.

— Hei. Min norsk er ikke så dårlig, sier han nesten overrasket, men andre som hører ham og vet at han snakker fire andre språk, vil nok ikke være like overrasket.

Vi trodde krigen ville vare en stund og vi kunne komme tilbake. Vi var så optimistiske.

Diab merket godt at tarmen har blitt ­populær under Forsker Grand Prix. Ikke bare fikk han mye oppmerksomhet, men to av tre finalister forsker på tarmen. At temaet er i vinden, har flere sider. Han er for eksempel ikke overbevist over probiotikatrenden, men at forskningsfeltet hans er populært, gir ham muligheter fremover.

— Jeg var heldig. Jeg fikk et emne som kommer til å være på nyhetene i ti, tjue år.

Han tror også han, med bakgrunn fra ­farmasi og medisinsk kjemi, passer til å ­studere mikrobiomet.

— Jeg skjønner hva som skjer med ­pasienten, og jeg forstår hvordan studere de medisinske forbindelsene i metabolismen. Så jeg kan blande de to. The good thing about being a pharmacist is that you know a little bit about everything. Du kan litt om kjemi, du kan litt om medisin, og du kan folk.

Høy standard i Syria

Da opprøret i Syria begynte i 2011, jobbet Diab i et stort og anerkjent legemiddelfirma som produserer øyedråper, Diamond Pharma. Han hadde tatt bachelorgrad i farmasi på universitetet i Damaskus og hadde en god jobb i et solid firma i en stor industri. Han forklarer at det var over 30 farmasøytiske fabrikker, som både jobbet på lisens og med generika, i Syria og at standarden var høy med stor vekt på ISO og GMP.

— Nå er det ruiner, men det pleide å være bra. Og vi var en av de beste selskapene i Midtøsten.

I starten av krigen ble han sendt til ­Libanon for å opprette en avdeling, så de kunne ­produsere derfra mens krigen varte.

— Vi trodde krigen ville vare en stund og at vi kunne komme tilbake. Vi var så optimistiske, sier han trist.

Da det begynte å gå trått med firmaet, fokuserte han på forskning og tok mastergrad i biokjemi. Det førte til et tilbud om EU-­stipend til en joint master i Europa gjennom Erasmus-programmet.

— Det var det en life changig og life saving mulighet, sier han som forlot Syria i 2013.

— Jeg var heldig, både med når jeg forlot landet, hvilke muligheter jeg har fått og ­mulighetene jeg har fremover.

Les også: Awfa Al-Shamkawy synes det gir mye å være mentor

Lurt av Google

Joseph Diab tok det ­første året i Barcelona og hadde valget ­mellom Polen, Portugal og Bergen da han skulle starte på andre året.

— Jeg visste ingenting om Norge, og jeg googlet Bergen. De første bildene jeg så var amazing. Sol, fjorder og fjell, sier han.

— Men ingen forteller deg på Google at det er bare regn.

Likevel ga året i Bergen ham mersmak, og etter noen måneder ved Max Planck instituttet i Tyskland så han utlysningen på stipendiatstilling i Tromsø og kom til Tromsø oktober 2016.

Etter Bergen var han vant til Norge. ­Likevel var mørket, kulda og størrelsen på byen uvant, men han ble fort kjent med folk og fant aktiviteter.

— Og jeg møtte min kone, som er fra Danmark, to uker etter at jeg flyttet hit. Jeg var rask, smiler han.

— Det var mørkt, og du trenger en å være sammen med.

Etter tre år trives han i Tromsø. Han har ett år igjen av ph.d.-en og selv om han holder øye med jobber andre steder, har han ingen hast med å komme seg bort.

— Jeg liker meg her, så jeg vil søke på en postdok.

Spiller ikke bare Dungeons and Dragons

Og selv om Diab nesten blir ­mobbet av farmasøytvenner med gode ­lønner i det private, er det én ting han ikke tviler på.

— Jeg vil fortsette med forskning, det er helt sikkert. Det er kanskje dårligere lønn, men det er mer interessant.

Etter deltakelsen i Forsker Grand Prix har han blitt enda mer interessert i formidling.

— Jeg liker det, og det er veldig viktig siden mitt arbeid er betalt av skattebetalerne. De har rett til å vite hva som skjer på laben og hva vi jobber med. Og jeg vil ikke at de skal se Big Bang Theory og tro det er slik ­vitenskapsfolk er. Vi spiller ikke Dungeons and Dragons. Or ... We do, but not all the time.

Vil representere syrere

Han har også fått en del medieoppmerksomhet og fått invitasjoner til å holde innlegg og ­foredrag. Han synes det er fint å få muligheten til å ­representere syrere i Norge, vise at det er mange høyt utdannede syrere med nyttig erfaring og motbevise det bildet folk ofte ­danner seg basert på medierapporter.

— Når du ser tv fra Syria, tenker du: They are a bunch of savages.

Selv har han vært tilbake i Syria tre ganger etter han dro; sist med sin kone i sommer. Da han var der, prøvde han å ta kontakt med venner og kjente uten å finne så mange.

— Det var trist. Alle mine professorer, de gode, har forlatt landet. Det var et godt ­universitet, men kvaliteten på utdanningen har gått ned.

I tillegg går økonomien dårlig, og selv om det ikke er kamper i Damaskus, er det fremdeles urolig, og folk er redde for å si sin mening. Han frykter regimet blir strengere og mer brutalt som følge av opprøret og krigen.

— Men det var fint å dra tilbake og spise syrisk mat. I missed that.

Foreldrene har bodd i Damaskus hele tiden. Faren har fått tilbud om jobb i ­Frankrike, men vil ikke reise.

— Han vil ikke forlate klinikken og ­pasientene sine.

Diab ler og forteller om en opplevelse fra i sommer da han og kona gikk i Damaskus med faren. En mann stoppet faren og ­pratet med ham. Faren ba mannen gå hjem og hente noe å skrive på, og da mannen kom tilbake, skrev faren ut en resept til ham.

— Jeg sa til kona mi: Her gjør vi konsultasjoner på farten.

Les også: Waleds grenseløse ferd

Farmasøyter har mer ansvar

Livet som farmasøyt er også litt annerledes i Syria. Folk går som oftest først til apoteket før de går til legen, og farmasøyter har større frihet til å gi ut medisiner.

— Det er ikke en bra ting, men du har mer frihet, og du lærer mer om medisin fordi det blir ditt ansvar hvis det skjer noe.

Han setter pris på at alt er mer kontrollert i Norge, men noen ganger går det litt langt. Han synes blant annet at systemet for autorisering av farmasøyter burde vært enklere.

For ham, og ikke minst for flyktninger som blir plassert i distriktskommuner, er det ikke så lett å dra til Oslo for å ta kurs og prøver.

— Jeg skjønner at det er viktig, men det burde vært litt mer fleksibelt. Vi burde kunne tatt det online.

— Jeg underviser farmasøyter, og når jeg går på apoteket, ser jeg studentene mine overalt, men jeg får ikke lov til å ta deres plass, legger han til og ler.

Fekal transplantasjon

Om han får en postdok, så mangler ikke Diab interessante prosjekter å jobbe videre med.

— Vi har veldig interessante funn i våre studier av endo­cannabionider, og vi ønsker å bruke dataene våre om metabolsk endring hos pasientene for å forutsi responsen på behandlingen.

Han har også nylig publisert en artikkel fra en studie hvor de har identifisert hvordan mikrobiomet påvirker pasienter med inflammatorisk tarmsykdom, og han er invitert med på et større prosjekt om fekal transplantasjon. Det har fått 20 millioner kroner til å teste transplantasjon på 400 pasienter med irritabel tarm-syndrom. I et forprosjekt testet de det på 35 pasienter, hvorav 28 ble betydelig bedre fra en sykdom som reduserer livskvaliteten med mange hakk.

— It changed their life. It´s very promising. Imagine that you for example during this interview had to go two times to take a shit. Det er noe dritt.

— Du som jobber med dette og ser så tydelig betydningen av livsstil, lever du sunt?

Diab drar på det og forklarer at hans kone er vegetarianer.

— Så hjemme spiser jeg ikke kjøtt. Jeg spiser bare kjøtt noen ganger på jobb eller når jeg er ute på middag med venner. Jeg prøver å skjære ned – spesielt på rødt kjøtt, holde omega-3-­nivået oppe og spise mye fiber.

— Men jeg kan ikke si at jeg ikke ­spiser junk food. I love junk food, smiler han skyldig.

(Publisert i NFT nr. 1/2020 side 30-34)