Walaa Abuelmagd: Krever sin plass som bunadkledd og hijabbærende farmasøyt i Norge

Farmasøyt Walaa Abuelmagd kom til Norge i 2005. Siden har hun jobbet hardt for å bli en del av det norske samfunn, men det har aldri vært snakk om å gi opp seg selv for å passe inn. Hun kontrollerer sin egen integrering og forventer å bli akseptert som den hun er.

— Integrasjon, slik det er praktisert, er en enveiskommunikasjon mellom storsamfunnet og innvandrere, at ­innvandrere skal gjøre alt for å integrere seg, men man må inkluderes inn i samfunnet også. Ekte integrering og inkludering derimot er når innvandrere må gjøre jobben og tilpasse seg storsamfunnet, men samtidig må også samfunnet ta dem imot slik de er, sier hun.

Tankegangen gjenspeiler seg i ­navnet på den frivillige organisa­sjonen hun har vært med på å starte for å hjelpe innvandrere og andre globale borgere å finne seg til rette i Norge: Authentigration.

Det er også en av grunnene til at hun aldri har bodd i Oslo, selv om både hun og mannen har jobbet der i flere år. Hun vil være en aktiv del av lokalmiljøet, og det føler hun at hun har bedre mulig­heter til å gjøre i mindre kommuner.

— Jeg ønsker å bli sett og se.

Nå bor hun i Lier, og NFT møter henne på en kafé i Drammen uken før 17. mai. Planen var å være strenge på smittevern og møtes ute ved elva, men værskifte, regn og rundt fem ­grader overbeviste oss om at smitte­vern­tiltakene i det franske bakeriet er mer enn gode nok, og vi møtes inne i varmen.

Ekte integrering og inkludering derimot er når innvandrere må gjøre jobben og tilpasse seg storsamfunnet, men samtidig må også samfunnet ta dem imot slik de er.

Facebook-sukk ga bunadsglede

Abuelmagd kjenner så klart de som jobber i bakeriet, og når NFT kommer, snakker de om nasjonaldagen og hvor mye hun gleder seg til å bruke sin nye bunad for første gang og hvor trist det er at det ikke blir tog.

Etter at vi har presentert oss og satt oss ned, forklarer hun at et facebook-innlegg førte til at hun fikk lierbunad til jul.

— Jeg skrev en liten tekst om at jeg føler meg ferdigvandret på Facebook, og så ble det til et lite leserinnlegg i Lierposten, og så i Drammens Tidende, og så ble det NRK-reportasje av hele saken, sier hun litt forundret over oppmerksomheten det fikk.

Hun skrev at hun ønsket at vennene hennes skulle hjelpe til å oppfylle bunaddrømmen fordi hun føler at hun da vil bære den med enda større ­kjærlighet og stolthet. Facebook-inn­legget og oppmerksomheten ga 20 000 kroner til utgangspunkt for bunadskjøp.

— Så nå gleder jeg meg til 17. mai, men i år med korona blir det litt kjedelig dessverre, smiler hun.

Dagene før 17. mai gruet hun seg litt til å høre fra det beryktede bunads­politiet. Hun fikk ikke bare positive kommentarer på innleggene og reportasjen i fjor.

— Jeg fikk kjeft også; at jeg kjøper den for navpenger, at jeg ikke ser ut med hijab, og jeg fortjener ikke bunad. Men de var i mindretall, så jeg velger å ikke fokusere på det.

Etter 17. mai er det en begeistret bunadsdebutant som rapporterer til oss per e-post.

«Jeg gikk ut av døren på 17. mai full av spenning. Det raste mange følelser inni meg på et og samme tidspunkt. Jeg var utrolig stolt av lierbunaden min med sin fine historie bak seg. På den andre siden var jeg veldig spent på hva folk vil si på bunaden og dens vri som jeg hadde innført. Det var overveldende å se kjærligheten og få utallig skryt av kjente og fremmede. Det var en fantastisk og fin opplevelse.»

Født som innvandrer

Hijaben er også betegnende for hvordan hun forholder seg til omgivelsene, og hun har sydd en egen hijab for bunaden med matchende mønster. Tidligere brukte hun en mer ­dekkende hijab, men endret den da hun kom til Norge.

— Det er en sånn light-versjon. Jeg følte at jeg måtte være litt mer tilpasset til hvor jeg er, forklarer hun.

— Og jeg så at den kledde meg slik, legger hun til med en trillende latter.

I et fransk bakeri kan ikke NFT fornekte seg noen delikatesser og gjentatte forsøk på å spandere på intervjuobjektet blir høflig avslått, og det tar en times tid før vi innser at det er ramadan.

Mens journalisten ubetenksomt gasser seg med pain au chocolat, forteller 38-åringen at hun ble født av egyptiske foreldre som jobbet i Abu Dhabi i De forente arabiske emirater.

— Selv om jeg er født og oppvokst i emiratene, så betyr jo ikke det at jeg er derfra. Jeg er egypter, understreker hun.

— Jeg ble født som innvandrer og har vært inn­vandrer hele livet mitt, smiler hun.

Emiratene har store klasseskiller mellom de 12–15 prosentene innfødte og de 85–88 prosentene ­fremmedarbeidere og innvandrere, og det er ikke alltid lett å være innvandrer i gulfstatene, men Abuelmagd hadde flaks og foreldrene hennes hadde gode jobber. For henne var det å vokse opp i emiratene, blant folk fra 250 land, en god øvelse i å forstå andre kulturer og mennesker.

— Du blir vant til andre kulturer, du blir vant til andre språk, tradisjoner og matvaner. Jeg har ikke følt meg annerledes, for alle var annerledes på hver sin måte.

Arvet ikke penger, men utdanning

For­eldrene gjorde en skikkelig investering i barna. Både hun og hennes tre brødre fikk god utdanning ved en engelskspråklig skole.

— Jeg er veldig takknemlig for er at de satset på utdanning på lik linje for alle sammen, for det er ikke en selvfølge i sånne kulturer.

— Det de sa var at: Dere arver ikke penger, men dere arver utdanning.

Etter videregående er det tradisjon å studere i hjemlandet, og Abuelmagd flyttet til Alexandria og begynte på farmasi i 1999. Hun hadde gode ­karakterer og ­toppvalgene for gode studenter var medisin, tannlege og farmasi.

— Medisin tar det jo over 20 år å bli ferdig, og jeg tenkte det er et veldig langt løp, og tannlege; jeg var ikke interessert i å være i munnen på noen hele tiden, så da falt jeg på farmasi.

I tillegg likte hun biologi og kjemi.

— Jeg synes kjemi og alle disse blandingene var veldig gøy, og broren min, som er tre år eldre enn meg, han begynte på farmasi. Jeg begynte å lese litt i hans bøker, og jeg syntes det var veldig interessant.

Kjærlighet dro henne til Norge

Etter fem år og ferdig bachelor i farmasi flyttet hun tilbake til familien i Abu Dhabi. Planen var hele tiden å bo nær familien, og Norge var ikke engang på hennes mentale kart, men i Egypt hadde hun møtt en mann som var bosatt i Norge og ble forelsket, og i 2005 kom hun etter gjennom familiegjenforening.

— Jeg kom til Norge av kjærlighet, smiler hun.

Hun landet på Gardermoen 17. november, og det var mørkt og regn.

— For meg var det gøy. Jeg kom fra ørkenen i ­emiratene, der er det tørt og glovarmt, og så kom jeg til Norge med kaldt vær og mye regn, noe som de der nede ber om å få. Så jeg var veldig glad, men folk var veldig sure.

De bodde i Bærum, og i starten var alt eksotisk og spennende, men hun følte seg alene.

— Jeg bodde i Bærum på den tiden, det var jo et blendahvitt strøk og ingen ville snakke med meg. Da tenkte jeg det var på grunn av språket. Jeg tenkte ikke på at det kunne være noe annet, så da lærte jeg meg språket på tre måneder, men det ble ikke borte på grunn av det, ler hun.

Når du engang er forsker, så leter du alltid etter noe som kan gi deg den samme opplevelsen. Jeg brenner alltid for farmasi.

Doktorgrad. I 2006 fikk de sitt første barn. Det irriterte hennes norsklærer, som hun nå kaller sin norske mor.

— Hun ble veldig sur da hun oppdaget at jeg var gravid. «Alle utenlandske kvinner blir gravid med en gang. Norske kvinner gjør ikke sånn, det er en stopper. Du har ikke fremtid når du får barn så tidlig.»

— Da sa jeg at du skal søren meg se at jeg har en fremtid selv om jeg fikk barn, og jeg begynte å søke jobber tre måneder etter at jeg fikk barn.

NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) godkjente utdanningen hennes som tilsvarende ­reseptarfarmasøyt og hun fikk jobb på Vitusapotek i Bærum.

Etter en stund tenkte hun at hun ikke kunne stoppe der. Hun manglet noen fag og masteroppgave for å få full mastergrad og ble tatt opp som jevngodkandidat på Universitetet i Oslo. Hun skrev masteroppgave om fastlegers erfaringer med ikke-vestlige innvandrere på legekontor og sammenliknet det med resultater fra en tidligere studie fra avdelingen som omhandlet farmasøyters erfaringer på apotek. En problematikk som kom tydelig frem gjaldt innvandreres håndtering av legemidler, spesielt for de med diabetes type 2.

— Da jeg var ferdig, kom det opp en doktorgradsstilling ved avdelingen på akkurat dette temaet, ­legemiddelbruk og behov for informasjon hos ikke-­vestlige personer med type 2-diabetes. Jeg søkte på stillingen og fikk den, og det ble en naturlig ­overgang fra masterstudien.

Kulturelle utfordringer ved diabetes

I doktorgraden så Abuelmagd på tre grupper med høy forekomst av diabetes type 2, pakistanske ­innvandrerkvinner og kurdiske innvandrere av begge kjønn i Norge og innfødte kvinner i emiratene. Hun så på hvordan de tre gruppene levde med ­diabetes og så at det er mange kulturelle faktorer som ­påvirker hvordan de takler sykdommen. ­Studiene viste at ­pakistanske innvandrerkvinner og de innfødte ­emiratikvinnene stort sett taklet sykdommen ­suboptimalt når det gjaldt livsstilsvaner og blodsukkermåling. Språklige barrierer, som ble observert hos pakistanerne, og lave utdanningsnivåer hos både pakistanske kvinner og emiratikvinnene, gjorde det å leve med sykdommen vanskelig, og begge gruppene rapporterte om endringer i legemiddelbruk under fasteperioden i ramadan. Den tredje gruppen, de kurdiske innvandrerkvinnene og -mennene i Norge, hadde bra norsk kunnskaper og ga uttrykk for at de taklet å leve med sin sykdom. De ga uttrykk for at de hadde gjort en innsats for å ha et sunt kosthold, integrere blodsukkermåling i deres daglige rutiner og til å ta medisiner som foreskrevet av legen. Nivåene av fysisk aktivitet var lave i alle de tre gruppene.

Ikke en labperson

Abuelmagd stortrivdes som stipendiat og forsker i den mer samfunnsrettede delen av farmasien.

— Det som er veldig gøy med samfunnsfarmasi er at det er veldig mye du kan kjenne deg igjen i og relatere deg til. Det stemmer veldig bra med min personlighet å snakke med informanter. Jeg er ikke en sånn labperson som snakker med labprøvene, ­smiler hun og legger til at samfunnsfarmasi samtidig er ­komplekst, at ting ikke alltid går rett frem og at det krever mye forarbeid med blant annet å skaffe ­informanter og bygge tillit med dem.

Forskning på innvandrere er tradisjonelt utfordrende for norske forskere fordi det krever mye arbeid å komme inn i miljøene, forstå kulturen, gjøre seg forstått og bygge tillit, og det gjør som oftest at svarprosenten er lav. Abuelmagd derimot oppnådde god svarprosent, hele 95 prosent blant de pakistanske kvinnene og 90 prosent blant emiratikvinnene, på sine intervjuer og spørreskjema. Som muslimsk og arabisktalende kvinne hadde hun et fortrinn. Hun hadde også med seg masterstudenter på farmasi som kunne urdu og kurdisk.

— Å kunne intervjue informantene på deres eget språk var avgjørende, sier hun.

Rakk fest før korona

17. januar disputerte hun.

— Jeg var så heldig å bli ferdig før korona, så jeg rakk å ha fest og alt.

Hun erkjenner at det var rart å være ferdig med det som hadde blitt et ganske oppslukende prosjekt. På slutten jobbet hun også nattevakter og helger ved apoteket på Legevakten.

— Dagen etter når alt er ferdig, så våkner du til ingenting, og det er en veldig rar følelse. Jeg kollapset og ble syk. Jeg trodde jeg hadde kontroll, men så hadde jeg ikke det allikevel, erkjenner hun.

Nå har hun mange prosjekter, fra å være kommunestyrerepresentant og medgründer i startup-bedriften Generation Mobility, til en 20 prosent førsteamanuensisstilling ved Oslo Met hvor hun underviser og lager en rapport om praksisveiledernes syn på sin rolle, og hun sitter som representant i panelet til Helsetjenesteforskningen på Ahus (HØKH). Så det er ikke slik at hun ikke har noe å ta seg til etter doktorgraden, men hun drømmer om å fortsatt ha en tilknytning til akademia.

— Når du engang er forsker, så leter du alltid etter noe som kan gi deg den samme opplevelsen. Jeg brenner alltid for farmasi, og så har jeg kost meg veldig med å undervise studenter og holde mange foredrag nasjonalt og internasjonalt. Men i universitetsverdenen er det ganske få stillinger, og det er ganske mye kamp om disse stillingene, så det er ikke så mange muligheter der.

— Så vi får se hva tiden bringer. Det blir spennende å se hvor jeg ender.

Plutselig i kommunestyret

I 2013 flyttet ­familien som nå er fem, til Lier, og Abuelmagd ventet ikke på at nabolaget skulle ønske dem velkommen. Hun inviterte derfor alle til åpent hus og forteller at det var noen interessante møter med besøkende som antok at hun var hjemmeværende og snakket dårlig norsk på et tidspunkt hvor hun snakket flytende norsk og var doktorgradsstipendiat.

— De ble gledelig overrasket og begynte å snakke til meg som en vanlig person, forteller hun.

— Det viser jo bare fordommene eller unconscious bias: Alle er jo sånn, hvis de ser sånn ut. Utseende må ikke stoppe deg fra at folk skal snakke med deg på en vanlig måte.

Hun understreker at hun har gode naboer, og at det er et fantastisk miljø som hun og familien har gjort seg til del av, og de sender julekort til alle i nabolaget og alle barna i klassene til de tre sønnene hennes. Under kommunevalget i september i fjor fikk hun ­virkelig ­oppleve at hun har blitt en del av lokalmiljøet. Hun ble spurt om å stille til valg for Arbeiderpartiet og sa ja til å stå midt på listen og forventet på det meste å bli valgt inn som vara.

— Så jeg var veldig komfortabel med situasjonen, og så kom valget og jeg ble valgt frem tre plasser og kom inn i kommunestyret. Og vet du hva, jeg ble så varm i hjertet og veldig glad. For det er en sånn ­anerkjennelse og en tillitserklæring at folk vil satse på deg.

Hun synes det er mye nytt å sette seg inn i, men har vært aktiv i kommunestyret, kommer med forslag, holder innlegg og får gjennom vedtak, og synes det er givende.

— Det er gøy, og jeg føler jeg bidrar for en bedre og inkluderende Lier kommune og det beste for liungene.

Global innovasjon

Med sin erfaring fra å være migrant, sitt ønske om å gjøre det enklere å være en verdensborger og sin skapertrang ble Abuelmagd med på innovasjonsbølgen og deltok blant annet på Global Future, NHOs talentprogram for innvandrere med høy utdanning, da hun var i mammapermisjon i 2015. Der møtte hun Kathra Saba, og sammen med en tredje medgründer, Alicia Partee, startet de ­Generation Mobility i fjor.

Den ferske bedriften bruker teknologi og lager digitale løsninger som skal gjøre det enklere for folk som flytter til et nytt land å finne seg til rette i ­landet og kulturen. De sikter seg først og fremst inn mot bedrifter som vil hjelpe sine ansatte når de sendes på utenlandsoppdrag.

Gründerne har jobbet med bedriften i ett år og hun synes det er interessant å være med på å bygge et selskap, og hun har tiltro til prosjektet.

— Det skjer ting, men vi har ikke tjent noe ennå. Det er i en oppbyggingsfase, sier hun.

Ta ansvar, finn balanse

På slutten av intervjuet våger vi oss ut i det sure været og går ned til ­Drammenselva for å ta bilder. Abuelmagd forteller at Norge på mange måter nå er hjemlandet hennes. Ikke minst binder tre sønner i skolealder, som har levd hele livet i Norge, henne til landet.

Helt siden hun først trodde det bare gjaldt å lære seg norsk for at folk skulle prate med henne og skjønte at det er mye mer som kreves, har hun lagt ned en stor innsats i å kjempe mot fordommer. Samtidig er hun ikke redd for å si fra når hun føler at innvandrere ikke gjør sin del av jobben for å skape et fellesskap. I en skarp kronikk i Aftenposten i 2017 kritiserte hun Islamsk Råd for å ansette en nikabkledd kvinne som administrasjonskonsulent.

«Som samfunnet har et ansvar, har vi muslimer også et ansvar overfor samfunnet vi bor i hvis vi ønsker full forståelse fra deres side», skrev hun.

Fremdeles er hun litt overrasket over hvor lite bråk kronikken skapte.

— Jeg må si at jeg ikke fikk en eneste negativ ­kommentar, utrolig nok verken fra høyre eller venstre, og Allah må ha sine grunner for det, men den gangen ble jeg tatt veldig godt imot, sier hun og håper det viser at hun ved å være så ekte og ærlig som hun kan, nå har funnet sin plass som bunadkledd, muslimsk, egyptisk farmasøyt i Norge.

— Jeg føler at jeg har klart på et vis å finne ­balansen; Ikke miste identiteten, men skape en aks­ept for at jeg er den personen jeg er. Vi er like på ­individnivå og vår annerledeshet skal aldri være et problem, men vår styrke. Alle er gode nok på hver sin måte.

(Publisert i NFT nr. 4/2020 side 34-38.)