Timet og tilrettelagt

Woxholts farmasøytiske tilnærming startet via realfaglig ørkenvandring på Blindern.
— Som så mange andre gikk jeg på ­universitetet og tok fag uten å vite helt hva jeg skulle bruke dem til. Etter å ha tatt en prat med en venninne som staket ut en klar kurs på BI, bestemte jeg meg for å finne min ­retning, og det ble farmasien, forteller hun.

Siden november har hun rukket å komme på plass på det nye kontoret i Asker, og ­dessuten blitt pendler.
— Jeg kjører elbil mot rushtrafikken, så det går veldig greit, selv om det til å begynne med var noe eksotisk over å kunne benytte kollektivfeltet. Barna er nå blitt såpass store at pendlingen ikke er noe problem.

Woxholt gjør comeback i industrien etter nærmere ti år hos Statens legemiddelverk. Vi ber henne fortelle om starten på ­yrkeskarrieren.
— Etter studiet valgte jeg å søke meg til industrien. Jeg hadde ikke lyst til å jobbe i apotek, det var en litt ukjent verden for meg med unntak av praksisperioden og noen ­ytterst korte opptredener. På den tiden var klinisk utprøving hot, og jeg søkte en ledig stilling innen dette området hos finskeide Orion Pharma.
Jobben fikk hun, og ble dermed del av en liten avdeling som vokste fra to til tre med­arbeidere i løpet av hennes tid hos Orion.
— Det var et veldig spennende og lærerikt arbeid hvor jeg var involvert i fase tre og fire studier – erfaring jeg fremdeles har nytte av nå som jeg jobber med registrering. Det er noe spesielt ved å se hele utviklingsløpet.
Etter et par år med klinisk utprøving, og mye reising, kom det første barnet i det woxholtske hjem. Samtidig ble det stadig færre studier i Norge.
— Jeg gikk derfor over til registrering, men da som nå var det tøffe tider innen farmasøytisk industri i Norge. Kontoret jeg arbeidet ved ble lagt ned og virksomheten sentralisert. Jeg var gravid med nummer to, og hadde cirka tre måneder igjen til termin.
Altså ikke mye som vitner om god timing, men det skulle det allikevel vise seg å være.
— Etter å ha tatt kontakt med Lege­middel­verket fikk jeg et tre måneders engasjement hvor jeg arbeidet med søknader om parallellimport. Så ble det barn, og etter tilnærmet normal permisjonstid sto jeg uten arbeid. Da ble det en stilling ledig hos Legemiddelverket, som jeg søkte og fikk, forteller farmasøyten.
Perfekt timing, med andre ord.

Hva med industrien? Var det et savn å plutselig være på den andre siden av bordet?
— Nei, da hadde jeg jo fått to barn, og ­samtidig blitt kjent med Legemiddelverket både via registreringsjobben i Orion og de tre månedene jeg hadde arbeidet der. Jeg mener at offentlig forvaltning er viktig og byr på mange interessante oppgaver innen legemiddelfeltet. I tillegg følte jeg det var et godt faglig og kollegialt miljø på Legemiddelverket, og det var heller ingen ulempe at jeg bor like i nærheten, innrømmer Woxholt.
Vel tilbake i den offentlige forvaltningen ble farmasøyten gruppeleder for sentral prosedyre i EU.
— Norge hadde ikke vært lenge i EU-­samarbeidet på legemiddelområdet den gangen, så det var fremdeles mye man måtte finne ut av. Regelverket for hvordan man skal arbeide er gitt, så gjelder det å få dette til å fungere i praksis. Jeg er nok litt utålmodig av meg, og passer derfor best i den enden av prosessen hvor legemidlene vurderes for å komme innpå markedet – her skjer det mye.
Registreringssjefen understreker også ­viktigheten av produktinformasjon i dette arbeidet.
— Hvordan virker det, hvordan skal det brukes, og hvilke bivirkninger fører ­lege­mid-delet med seg? For meg er det ekstra givende å arbeide med det som berører pasientene. Her lærer man om de nye ­preparatene som kommer, og jobber med spisset informasjon om legemidlene.

Med tiden tok Woxholt over som seksjonssjef innen registrering, og avdelingen vokste og ble stor. Hvordan opplevde hun utviklingen?
— Det var noen hektiske år med kø i saksbehandlingen, som jeg nå kan si at vi har jobbet oss gjennom. Vi var så heldige å få på plass et prosjekt som tok unna bunken av sakspapirer, og dette bærer ennå frukter. Det var et krevende prosjekt, også for de fast ansatte som måtte lære opp nye saksbehandlere.
Så var det tid for omstrukturering, og Woxholt var sentral i arbeidet.
— Avdelingen ble delt i tre mindre ­seksjoner, og regulatorisk avdeling, slik den fremstår i dag, ble opprettet. Selv ble jeg ­seksjonssjef for produktinformasjon, eller ­rettere sagt fikk jeg lov til å velge meg ­jobben blant de tre nyopprettede seksjonene. Informasjonsarbeidet, og det nære forholdet man må ha med legemiddel­industrien, var engasjerende. Her var målet å få ut markeds­føringstillatelsene i tide.
Samhandlingsløsningen EYRA skulle etableres, og igjen ble det utfordrende og lærerikt prosjektarbeid på Woxholt.
— EYRA-prosjektet jobbet blant annet med å utvikle en portal for å levere ­elektroniske søknader til Legemiddelverket. For å utvikle denne arbeidet jeg sammen med eksterne konsulenter og programmerere – det var ­veldig givende å få den regulatoriske ­prosessen tegnet ut slik at den kunne la seg programmere, og jeg ble imponert over IT-konsulentenes forståelse for det regulatoriske underveis.
Samtidig opplevde farmasøyten at hun fjernet seg litt fra det regulatoriske, og ­innerst inne stakk kanskje et savn etter industrien også. Da er det godt å være god på timing.
— Jeg så den ledige stillingen som regi­streringssjef hos Takeda Nycomed, og var klar over at dette var sjelden kost. Etter ti år i Legemiddelverket var det på tide med en ­forandring, og så hadde jeg jo hatt ­ekstrajobb hos Nycomed under studie­tiden, sier hun med et smil.

Woxholt har igjen byttet side ved bordet – hvordan opplever hun dette?
— Det synes jeg fungerer greit. Vi jobber jo med det samme regelverket, som ­der­med fungerer som vårt felles grense­snitt.
— Er det mer spennende fra industri­siden?
— Man har nok mer eierskap til det man arbeider med når man er på denne siden. I Legemiddelverket er man mer opptatt av ­forvaltningssiden og korrekt prosedyre for håndtering av søknadene. Hos Takeda Nycomed har vi jo tro på at det vi søker ­markedsføringstillatelse for vil ha gevinst for pasientene – det er ikke bare snakk om ­penger her, understreker hun.
— Hva håper du å oppnå som registreringssjef?
— Mitt mål er å bidra til at pasientene får produkter som kommer dem til gode. Vi ­job­ber tett med business developement, og det er interessant å se hva som kan komme på lengre sikt av nye formuleringer, indikasjoner og produkter.
— Hvordan opplevde du å være jobbsøker igjen etter ti år?
— Dettrigget nok konkurranseinstinktet i meg. Samtidig var det jo lenge siden jeg hadde vært på intervju, så det var spen­nende. Jeg var ikke i tvil da jeg fikk tilbudet om ­stillingen.
Vi ber Woxholt forklare mer om hva ­stillingen innebærer.
— Hos oss hører den inn under avdeling for myndighetskontakt, noe jeg synes er en fin måte å organisere det på fremfor å legge det under medisinsk avdeling. Her jobber det også helseøkonomer med ansvar for ­helseøkonomiske vurderinger, i tillegg til mine tre medarbeidere på ­registreringsavdelingen. Jeg har personalansvar og alt som følger med ­lederstillinger av budsjettering og så videre. En av ­medarbeiderne arbeider med sammen med meg med ansvar for reklame, ­bivirkningshåndtering og kvalitetssystemer. Vår avdeling er organisert i samme ­organi­sasjon som salg og markeds­avdelingene og det er vårt ansvar å ha ­opplæring i bi­virkningsrapportering og kvalitetssystemer for salgsorganisasjonen. Dette er et arbeid det legges stor vekt på i Takeda-systemet og det er et fokus på at alle ansatte skal være ­oppmerksomme på eventuelle bivirkninger og rapportere dette i henhold til gitte prosedyrer som er bygget på EUs regelverk. Dette er en jobb som krever at man er strukturert, noe vi farmasøyter er, slår registreringssjefen fast.
De to øvrige medarbeiderne på regi­streringsavdelingen er en farmasøyt og en annen medarbeider med betydelig fartstid innen selskapet.
— Disse har sine oppgaver knyttet til registreringsarbeidet, og må følge opp alt som er knyttet til våre markedsførings­tillatelser. Dette innebærer oppdatering av interne ­databaser for sporbarhet av ­arbeidet og inn­sending til Legemiddel­verket.  I tillegg må vi også være kjent med annet regelverk som regelverket for kosmetikk og næringsmidler da Takeda Nycomed har mange vitamin­preparater og kosttilskudd på markedet.
En student på masternivå fra Blindern er hyret inn for å hjelpe til.
— Man kan trygt si det ble en del å gjøre da vi skiftet navn.
Kvalitet gjennomsyrer hele prosessen innen avdelingen, ifølge Woxholt, som har en hverdag preget av varierte oppgaver knyttet til selskapets preparater og regelverket som styrer farmasøytisk industri.

Japanske Takeda tok som kjent over Nycomed i fjor, og vi spør den relativt nybakte registreringssjefen om hun merker det nye eierskapet.
— Jeg merker at vi har blitt en del av en større organisasjon. Nå skal to ulike ­systemer veves i hverandre, og det blir nødvendigvis nye og flere rapporteringsveier. Men, dette er nok først og fremst noe de som har arbeidet her lengre kjenner på kroppen.
— Hva tenker du om legemiddelindustriens kår i Norge?
— På Legemiddelverket snakket vi ofte om hvor mye enklere det er å ha kontakt med firmaer i Norge. Vi er et lite land, ­legemiddel­industrien er et lite miljø, og det er derfor ­lettere å ta en telefon og finne ut av det man lurer på. Det er verdifullt å ha norske ­kontaktpersoner, og det er derfor synd at mange ­velger å legge ned kontorene sine i Norge. Informasjonsmateriell og paknings­vedlegg skal jo også være på norsk, og det er vel ikke tvil om at dette er lettere å utvikle for personer som har norsk som morsmål. I ­tillegg er industrien en ­viktig mulighet for fremtidens farmasøyter.
— Hva med gapet mellom forskning og ferdig preparat? Her strander flere ­selskaper pågrunn av mangel på midler, og gode ideer kjøpes opp av multinasjonale selskaper – kanskje som deres. Ville det ikke vært ­gunstig å beholde dette på norske hender?
— Utvikling av nye legemidler er en lang vei å gå, og det er dristig å investere i tidlig fase. Her er det nok kanskje bare de store internasjonale selskapene som kan bære slike investeringer. Det er mulig at myndighetene må på banen, men det er ikke opp til meg å si. De små selskapene som arbeider med innovative legemidler i Norge er utvilsomt viktige for forskningen i landet. Jeg følger med på det som skjer, og synes det er spennende å høre om hvordan de arbeider. Når det er sagt, kan oppkjøp bidra i positiv retning til å reinvestere i nye muligheter.
Innen Takeda Nycomed er fabrikken på Elverum under press, og beslutningen om hvorvidt produksjonen flyttes utenlands ­forventes i løpet av mars. Hva tenker regi­streringssjefen om dette?
— Presset utenfra er stort, og man ser på stordriftsfordeler. Men, dette er beslutninger som tas langt fra meg. Uansett vil det være trist om det blir nedleggelse på Elverum. Det rammer lokalmiljøet hardt når en hjørne­stensbedrift legges ned. Internt vil også den gode, og mer uformelle, kontakten med en av våre fabrikker forsvinne.

Tilbake til forholdet til Lege­mid­del­verket – hvordan er det å samarbeide med myndigheten hun nylig var en del av?
— Jeg er nesten litt redd for å ringe og spørre om ting. Hva om de tenker «dette bør jo hun vite». Spøk til side, det er tett kontakt mellom oss og Legemiddelverket, og det er veldig nyttig å vite hvordan de jobber. Dette gagner også Takeda Nycomed da det er enklere å se problemstillinger som kan oppstå.
— Så du har et lite ess i ermet?
— Det er i alle fall ikke dumt å vite hvordan saksgangen og arbeidsflyten er der borte.
— Er du en naturlig leder?
— Jeg trives godt med å kunne få til ting – særlig via teamarbeid hvor jeg gjerne bidrar på organiseringssiden. Sosiale ­relasjoner er viktig for meg, så jeg hadde ikke trivdes med å jobbe alene. Folk skal trives med arbeidsoppgavene og like dem. For meg er det viktig å være tilgjengelig for mine medarbeidere, og jeg trives derfor bedre i mindre organisasjoner hvor man blir bedre kjent med hverandre. Tillit skal gjennomsyre arbeidet.
— Og når du ikke er opptatt av ­registrering, hva gjør du da?
— Da kjører jeg barn frem og tilbake til ­aktiviteter. Med tre barn på snart ni, elleve og fjorten, som har hver sine aktiviteter, blir det mye oppfølging og kjøring. Jeg ­sitter blant annet i styret i svømmegruppen Speed. Dette er en liten og aktiv gruppe, og som kjent ­trener svømmere mye. Jeg liker å engasjere meg, og har ansvar for kursvirksomheten i gruppen. Flere hundre barn går på svømmekurs hos oss årlig.
— Hva når du da en sjelden gang har litt tid til deg selv?
— Jeg har noen evigvarende strikke­prosjekter, og er glad i å lese og trene. I så måte er jeg heldig som har skiløypene rett utenfor døren om vinteren. Sommerstid blir det løping.
— Hva leser du helst?
— Som de fleste med litt knapp tid har det blitt mye krim i det siste. Jeg har også en del leseprosjekter jeg ikke har avsluttet, og i tillegg noen bøker jeg ikke ønsker å avslutte ettersom jeg liker dem så godt. Målet erat jeg skal kose meg med slutten, men da gjelder det å finne rett tidspunkt.
— Har du et eksempel på en bok du skal kose deg med slutten på?
— Freedom av Jonathan Franzen er en slik bok, sier Sissel S. Woxholt.
Med litt heldig timing blir det nok tid til å lese slutten av denne boken også.

(Publisert i NFT nr. 3/2013 side 30–33.)