Kristine Lundereng: Norges best trente kriger for klinisk farmasi

Hvis farmasøyt Kristine Lundereng ser en utfordring, hopper hun i den, noen ­ganger bokstavelig talt. Det har gjort henne til en råsterk crossfit-utøver og til ­Norges første på mange felt innen klinisk farmasi. Hun startet som klinisk farmasøyt på Sykehuset Levanger i 2007 samtidig som flere sykehus begynte å satse på ­kliniske ­farmasøyter, hun var den første til å ta i bruk IMM-metoden, hun var den første faste ­farmasøyt i akuttmottak, og nå er hun første farmasøyt i ambulansetjenesten.

— Jeg er litt nysgjerrig av meg, og jeg er sånn at jeg bare kaster meg ut i ting, ­
smiler hun når vi intervjuer henne i det såkalte Kombinasjonsbygget som ­sykehuset deler med Levanger kommune og hvor ­ambulansetjenesten og legevakten er ­samlet. Der har hun hatt kontor siden hun fikk en 60 prosent stilling i ambulanse­tjenesten for å se på legemiddelhåndteringen.

— Jeg ser alltid muligheter, jeg ser ­potensial, og så blir jeg drevet av det å skulle få til noe enda bedre og utvikle det enda mer. Jeg synes det er kjempe­spennende, legger hun til.

Les også: Flere sykhus ser fordel med farmasøyt i akuttmottaket

VILLE VEKK FRA NORD-TRØNDELAG. Etter en lang prat om klinisk farmasi, akutt­mottaket og ambulansetjenesten blir vi med Lundereng rundt på sykehuset for å se ­hvordan farmasøytene jobber. Vi blir nesten kastet ut av akuttmottaket fordi ­journalisten har besøkt et nyåpnet Trondheim dagen i forveien, men får til slutt være med når ­farmasøyten samstemmer en nyankommen pasient før vi fortsetter til ambulanse­garasjen hvor få ­farmasøyter tidligere har satt sin fot. Alt kan du lese mer om i neste nummer av NFT.

I sykehuskantina litt senere kan Lunder­eng fortelle at etter videregående skole i hjem­kommunen Steinkjer, fire mil nordover langs Trondheimsfjorden, var hun sikker på to ting: Hun ville vekk fra Steinkjer, og hun ville ta ­kortest mulige utdanning. Norsk ­klinisk ­farmasi kan antakelig prise seg ­lykkelig for at det tar kortere tid å utdanne seg til ­reseptar enn landskapsarkitekt.

— Det sto mellom landskapsarkitekt og ­farmasi, også valgte jeg det fordi det bare var to og et halvt år og venninna mi sa det var kult. Jeg lurer noen gang på hvor jeg hadde vært hvis jeg hadde valgt motsatt.

På Reseptarhøgskolen i Oslo skjønte hun fort at hun hadde valgt rett.

— Der fikk jeg en lærer, Gunhild Gaare. Hun traff meg virkelig i farmakologi, og da var det gjort, sier hun som fortsatte til Svaneapoteket i Stavanger etter utdanningen.

— Da hadde jeg lyst til å gå videre, for ­gnisten var jo tent. Da var jeg plutselig ikke så skolelei lenger.

FANGET AV KLINISK FARMASI. Univer­sitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet var det eneste utdanningsstedet det var mulig å bygge videre på reseptarutdanningen, så hun reiste nordover igjen.

— I mellomtiden rakk jeg å finne en ­kjæreste og bli gravid, så det ble et års permisjon før jeg fikk startet, mimrer hun som startet i Tromsø i 2000.

Hun pendlet mellom Tromsø og Trøndelag med sønnen og skryter av lærerne, som gjorde det mulig å studere med en baby, og gode medstudenter.

— Vi var et fantastisk bra kull, så jeg hadde det helt topp.

I Tromsø kom hun enda et skritt nærmere den kliniske farmasien.

— Vi hadde professor Steve Hudson fra Edinburgh som hadde undervisning i ­farmakologi og snakket mye om klinisk. Han inspirerte meg veldig. Da ble jeg tent og bestemte meg for at jeg skulle jobbe klinisk.

Les også: Margareth Johanne ­Kristiansen: En klinisk farmasiheks fra Bodø

TILBAKE I NORD-TRØNDELAG. ­Ferdig utdannet flyttet hele familien sammen til ­Steinkjer, hvor også mannen kommer fra.

— Jeg skulle jo aldri tilbake dit, men så var det nå kjærligheten, da. Også fant jeg ut at Steinkjer var jo ikke så verst likevel. Jeg har litt andre behov nå enn jeg hadde da jeg var 18, ler hun.

Før hun var ferdig i Tromsø, tok hun kontakt med sykehuset i Levanger og spurte om jobb på ­farmasøytisk avdeling, som ble apotek i 2007. Hun fikk jobb i det som da var en liten avdeling med rundt tre farmasøyter og et par teknikere, og siden har ­sykehuset, hvor hun også er født, vært episenteret for alt hun har oppnådd innen klinisk famasi. Umiddelbart begynte hun å arbeide seg inn på avdelingene.

— Det jeg begynte med, var å starte det som ­kalles ­apotekstyrt lager for å skaffe meg kontakt med ­avdelingene. Det spredte seg og ble veldig populært, og etter hvert fikk vi apotekstyrt lager på veldig mange avdelinger. Da begynte jeg å så inn tanken om klinisk farmasi på ulike møter jeg var i.

Der var alt fra prest til kjøkken, men ikke legemidler eller farmasøyten.

PREST, MEN INGEN FARMASØYT. Kristine Lundereng husker godt en avgjørende hendelse fra da hun var med i et møte om pasientforløp.

— De hadde gråpapir på veggen med masse ­post-it-lapper med hele pasientflyten. Der var alt fra prest til kjøkken, men ikke legemidler eller farmasøyten, sier hun som da spilte inn et forslag om et ­prosjekt med ­farmasøyt på avdeling og fikk gehør. I 2007 ­startet hun to dager i uken ute i avdeling.

— Det var artig, og det var tungt. Det var en ­berg-og-dal-bane, for i det ene øyeblikket ville de ha ­farmasøyten der, og i det andre så ville de ikke ha det. Og vi var på en måte årsaken til alle bivirkningene som sto i pakningsvedlegget og fikk skylda for mye.

Samtidig var det vanskelig å være den eneste farmasøyten.

— Jeg var jo den heldige som fikk lov til å jobbe ­klinisk – og det var jeg, ikke misforstå, for det var jeg – men ­samtidig så var det tungt. Det var jo en kamp, og jeg hadde ingen å dele erfaringene med, for de andre ­farmasøytene hadde ikke arbeidet klinisk selv, og da er det vanskelig å sette seg inn i utfordringene jeg hadde.

— Så det var psykisk tøft, medgir hun.

Etter et halvt år ga hun opp.

— Men så gikk det ikke så veldig lang tid før ­avdelingsoverlegen ringte og sa at «vi savner deg her». Det var hyggelig, og da var vi i gang igjen, ­smiler hun.

Det var artig, og det var tungt. Det var en berg-og-dal-bane, for i det ene øyeblikket ville de ha farmasøyten der, og i det andre så ville de ikke ha det. Og vi var på en måte årsaken til alle bivirkningene som sto i ­pakningsvedlegget og fikk skylda for mye.

GÅTT EN VEI. Da hun kom tilbake hadde det også startet en farmasøyt på ortopedisk avdeling, og det ble lettere når de var to.

— Etter det så har det bare gått en vei, og nå er vi 12 som jobber ute i avdelingene. Altså, jeg synes det har gått sakte, men egentlig så har det jo ikke det. Det er nesten en person i året med økning, så det har jo gått fort. Men klart at det har vært noen kamper underveis.

Selv om det tidvis har vært tungt, understreker hun at fagsjef i Helse Nord-Trøndelag, Paul Georg Skogen, og sykehusapoteker Anne Midtbust hele tiden har vært forkjempere for å få farmasøyter ut på avdelingene.

— Både Anne og Paul Georg har vært en enorm støtte. Og etter hvert som farmasøytene har blitt mer tilstede­værende på avdelingene, har både sykepleiere og leger sett fordelene med å ha farmasøyter å støtte seg på, sier hun.

Neste store skritt kom i 2010, da hun og en ­kollega besøkte Universitetssykehuset i Lund og fikk ­opplæring i IMM-metodikken (Integrated Medicines Management).

— Jeg startet å jobbe etter den metodikken med en gang jeg kom tilbake til Levanger, og så bredte det seg til alle farmasøytene hos oss. Det ble mye lettere da vi fikk den modellen.

FØRST INN PÅ AKUTTMOTTAKET. I begynnelsen av mai 2015 fikk hun beskjed om at sykehuset skulle starte med farmasøyt i akuttmottaket fra 1. juni.

— Så da hadde jeg to, tre dager i mottaket for å se: Hvordan jobber de? Hvordan skal vi innpasse oss? ­Metodikken med samstemming hadde vi jo, men det var liksom å finne ut hvordan vi skulle ­samarbeide med ­personalet, hvordan vi skulle komme inn til ­pasienten å få gjort samstemming og hvordan skulle vi ­dokumentere det. Og så brukte jeg resten av ­måneden på å lære opp farmasøytene som skulle være der.

— Det var en rimelig heftig måned, men fra 1. juni 2015 var vi i drift.

Andre akuttmottak hadde hatt noen prosjekter med farmasøyt i mottaket og farmasøyter som var delvis på mottaket, men ingen hadde farmasøyter fast i 100 ­prosent drift.

— Vi er de første som dro i gang normal drift av ­farmasøyt i akuttmottaket på alle hverdager.

MÅ VÆRE DER PASIENTEN ER. Arbeidet med ­klinisk farmasi i Levanger blir lagt merke til, og Lundereng har blitt en etterspurt foredrags- og ­kursholder. En ­mulighet hun har grepet med glede, og hun har holdt mange foredrag om arbeidet i ­akuttmottaket og kurs om IMM, og hun har undervist på NTNU.

— Jeg brenner veldig for å synligjøre farmasøyten, sier hun som også har tatt master i klinisk farmasi og vært på besøk i et engelsk sykehus for å se hvordan det kliniske arbeidet foregår i land som ligger foran Norge.

Ikke minst brenner hun for at farmasøyten skal kunne bruke kunnskapen sin i kontakt med pasienter.

— Farmakologi har vært faget mitt hele veien. Ved å jobbe med klinisk farmasi får jeg arbeidet med ­farmakologi og med mennesker. Jeg synes det å jobbe i team og sammen med folk er veldig ­spennende, og jeg må være der pasienten er.

— Da kan du lure på hvorfor jeg nå sitter på kontor, men det gjør jeg, ler hun.

FARMASØYT I AMBULANSEN. I 2019 og 2020 fikk Lundereng et tilbud hun ikke kunne si nei til og et hun prøvde å si nei til uten hell. Dermed jobber hun for tiden 60 prosent i ambulansetjenesten og 40 prosent i Helseplattformen.

I ambulansetjenesten jobber hun med å etablere et legemiddelkabinett, kursing om legemiddel­håndtering for ambulansepersonell og nytt opplegg for lege­middelenhetene i ambulansebilene.

— Det med ambulansen, det er spennende, sier hun som først og fremst jobber på overordnet nivå, men som har hospitert på flere ambulanser for å forstå hvordan de arbeider.

— Det er ikke der jeg skal gjøre jobben min, men du må liksom være med for å se. Jeg har lært ekstremt mye av å være med ut, og det må jeg si var rimelig interessant. Du vet jo aldri helt hva slags oppdrag du kommer ut på: om det er psykiatri, om det er covid – og du må på med fullt utstyr, det kan være små barn som er i livsfare. Altså, det er et helt spekter, også skal du på en måte kunne noe om alt, du skal kunne og bruke legemidlene og vite i hvilke situasjoner du skal bruke dem.

— Det er en helt annen verden på et vis, og det er veldig spennende.

SYNLIGGJØR FARMASØYTEN I HELSEPLATT­FORMEN. Tilbudet om å delta i utviklingen av ­Helse­plattformen var hun ikke like begeistret for da hun ble spurt.

— Jeg ville egentlig ikke begynne å jobbe med ­Helse­plattformen, men så overtalte de meg til å prøve, men nå synes jeg faktisk det er veldig artig, tilstår hun.

At hun er med og utvikler noe som ikke finnes fra før, gjør det interessant. Ikke minst gir det henne ­mulighet til å sikre at farmasøyter blir synlig og får gode arbeidsverktøy.

— Det blir store muligheter for farmasøytene slik det blir lagt opp, sier hun, men forklarer at ­farmasøyten hadde en mindre rolle i oppstarten av Helseplattformen.

— Det var ikke så mange farmasøyter med fra ­starten av i Helseplattformen, men etter hvert har det ­kommet til flere, slik at vi nå er med på flere aspekter av ­utviklingene enn hva vi var i starten. Det er ikke alle leger og ­syke­pleiere som arbeider i Helse­­platt­formen som er vant med å arbeide med farmasøyter fra ­tidligere. Vi har derfor også i Helseplattformen arbeidet med å synliggjøre ­farmasøytens kompetanse, hva vi gjør og hva vi kan bidra med inn i tverrfaglige team, forklarer hun.

Verktøyet er også basert på amerikanske farmasøyters arbeidsflyt, og farmasøytene i USA arbeider på en helt annen måte enn i Norge.

— Mye av arbeidsflyten som det var lagt opp til, ­passet ikke med vår arbeidsflyt. Vi har derfor gjort et omfattende arbeid for å få tilpasset og utviklet en norsk modell, ­konstaterer hun.

Det arbeidet var ikke opprinnelig en del av planen for Helseplattformen, og det var satt av lite tid og ­ressurser til det. De har derfor måtte gå noen ­runder for å få ­gjennomslag. For å få gjennomført det, har hun også lært seg ferdigheter hun kanskje ikke hadde sett for seg at hun skulle ha behov for som farmasøyt.

— Jeg og min kollega fikk mulighet til å ta et ­programmeringskurs, slik at vi kunne programmere selv uten å være helt avhengig av andre for blant annet å ­utarbeide en arbeidsflyt for legemiddel­gjennomgang, sier hun.

GODT ARBEIDSVERKTØY. Etter hvert føler hun de har fått gjennomslag, og hun er sikker på at ­platt­formen vil gi farmasøyter et godt arbeidsredskap.

— Vi vet ikke helt hvordan vi skal organisere oss, men systemet gir oss mye muligheter til å bli synlig. Vi blir veldig synlig i det journalsystemet.

Helseplattformen tas i bruk i Trondheim kommune og St. Olavs sykehus i mai neste år, mens Levanger og andre følger etter.

— Vi går live seks måneder senere, og det er jo egentlig fint for oss, for da har vi luket bort bugsene.

Noe av den største utfordringen er å komme frem til fremgangsmåter alle som skal inn på plattformen kan være enig om.

— Det gjøres et kjempearbeid for å standardisere ­prosedyrene i hele regionen. Det viser seg jo at ­sykehusene generelt har ulike prosedyrer på hvordan en skal istandgjøre og tilberede legemidler. Dette kan være avhengig av hva slags type avdeling det er og hva slags preferanser som legges til grunn. Så bare det å hente inn alt det som finnes i dag, det har vært og er en kjempejobb. Og så skal man jo bli enig om hvordan vi skal gjøre det.

FRELST PÅ CROSSFIT. På vei mellom kontor, ­kantine og akuttmottak går vi inn og ut av bygninger og opp og ned i etasjer. Selv om det er et lite ­sykehus, er ­Levanger ­sykehus en intrikat labyrint for de som ikke er kjent. ­Lundereng spretter opp trappene foran oss, og vi har mer enn nok med å følge med den gjennomtrente ­farmasøyten som så klart heller ikke holder noe tilbake når det gjelder fysisk aktivitet.

— Jeg hadde alltid trent, helt til jeg fikk den eldste, og da fikk jeg det for meg at jeg måtte være til stede for å være en god mor, så da slutta jeg å trene i en periode, forteller hun.

Etter noen år ble hun utfordret til å springe ­Birken, og kunne åpenbart ikke si nei til en utfordring. Hun måtte trene litt i forkant og innså hvor mye hun ­savnet det.

— Da merket jeg hva trening gjør med kroppen. Det gir energi, og du er mye mer til stede når du har overskudd enn når du ikke har det; så da begynte jeg å trene igjen.

For noen år siden ble mannen hennes med på å åpne et CrossFit-senter i Steinkjer. Hun var i ­utgangspunktet skeptisk, men etter litt overtalelse ga hun det en sjanse.

— Så var jeg på et par timer, og da var jeg frelst, så da ballet det på seg med kurs også, sier hun.

Nå er hun instruktør på senteret og kommer godt opp på listene i sin årsklasse i Norge på den åpne rankingen for crossfit.

— For noen år tilbake så ble jeg nummer åtte i Norge, men da var det ikke så mange som trente crossfit ennå.

— Men jeg trener ikke for konkurranse, bedyrer hun.

— Jeg trener fordi det gir meg energi i hver­dagen, også er det veldig sosialt, sier hun og forteller om hvordan folk i alle aldre trener sammen og at de ­arrangerer forskjellige fellesturer fra lokale fjellturer til ferie i Portugal.

Hun forklarer at det viktige med crossfit er at det er funksjonell trening som styrker hele kroppen og gir ­bevegelighet og kondis som er nyttig i hverdagen.

JOBBER FOR BARNS PSYKISKE HELSE. Noe annet Lundereng bruker mye tid på er Barnas ­Plattform hvor hun er kursleder. Barnas Plattform er et opplegg med mental trening og forebyggende arbeid blant barn og unge. Målet er å bidra til at alle barn vokser opp med god psykisk helse.

— Det å jobbe med mental helse for barn, det ­brenner jeg for, sier Lundereng og forteller at hun oppdaget ­Barnas Plattform da hennes egen datter hadde problemer på skolen.

— Hun ble ikke direkte mobba, men hun ble utstøtt på skolen og tenkte veldig mye negative tanker om seg selv. Så snublet jeg over det og begynte å bruke det på henne, og hun fikk en helt annen hverdag, stråler hun.

Ved hjelp av blant annet innspillinger med positive utsagn som barna hører mens de sover og teknikker for å vri samtaler og tankesett vekk fra det negative og det ­selvnedsettende, skal plattformen styrke barnas selvfølelse.

— De glemmer å ta med seg det som faktisk har vært positivt. Klarer du å snu det til noe positivt rundt ­middagsbordet, så får du en bedre ettermiddag. Det er veldig enkle ting, men veldig effektfullt, sier hun.

— Det er rart det der med hvordan du tenker og bruker hjernen din.

Hun har følgelig stor tro på opplegget, og mange barn og unge har gått gjennom et opplegg. Hun ­opplyser at Brønnøy kommune har et prosjekt hvor alle barn i ­barneskolen sammen med skole og foreldre deltar. Hun ser frem til å få resultatene derfra for å kunne ha tall å vise til.

ALLTID EN NY UTFORDRING. Før vi går, ­besøker vi ambulansetjenestens lokaler for å ta bilde og si hei til ambulansepersonellet. Lundereng vet ikke hvor lenge ambulanseoppdraget vil vare, men håper de forlenger det.

— Jeg syns det er veldig interessant, og jeg tror det er flere ambulansetjenester som ville vært tjent med å ha ­farmasøyt med på laget. Det hadde vært kjekt å kunne bidratt til at flere farmasøyter kommer inn i ambulansetjenesten.

Om det ikke blir mer ambulanse, finner hun sikkert et nytt området å være første farmasøyt. Uansett er det nok av nye utfordringer å kaste seg ut i.

I fjor utfordret hun seg selv og flere på å bade i alle årets måneder for å komme over frykten for kulde. Det klarte de.

— Så da må jeg ha en ny utfordring. Jeg har høyde­skrekk, så jeg har tenkt å utfordre meg selv på ­fallskjermhopping og satser på at det blir et hopp før året er omme, smiler hun.

— Så får vi se hva det neste blir.

(Publisert i NFT nr. 6/2021 side 36-40)