Satset på farmasien, og fikk jackpot

Etter en tapende kamp mot ­Pronovas Biopharmas ringeklokkesystem i Lilleakerveien i Oslo, blir mobiltelefonen nøkkelen til å komme innenfor. Der møter en smilende blid, vever dame oss i moderne lokaler. Wenche Gordon har både bredde og dybde i sin faglige bakgrunn, og de siste elleve årene er det altså Pronova som har fått nyte godt av dette.

Et sjansespill

— Her har vi alle mulige tekniske ­fasiliteter, men tekstilene har de spart på, ­kommenterer Gordon da vi tar plass i møterommet som har fått navnet «Ærlighet».
Farmasøyten skulle nok gjerne hatt noe mer støydemping rundt seg, en ikke ­unaturlig tanke når man skal sitte i åpent kontorlandskap og bedrive arbeidsoppgaver som krever høy grad av konsentrasjon. Vi tar skrittet ut av verdenen med automatiske designlamper, og reiser tilbake til den gang Gordon valgte seg en fremtid i farmasien.
— Det som er saken er at da jeg var ­ferdig på skolen, så verden nokså anner­ledes ut enn i dag. For en jente å investere i en universitetsutdanning, som også ­innebar å ta opp lån, var et sjansespill. Om man ville få muligheten i arbeidslivet var rett og slett usikkert. Jeg er veldig glad i å lage ting som kan brukes til noe, så ­kombinasjonen av praktiske og akademiske fag på farmasi­studiet tiltrakk meg. Håndarbeid var faktisk mitt favorittfag på skolen, innrømmer hun.
I ettertid er det ingen tvil om at sjansen Gordon tok på slutten av 60-tallet har gitt avkastning, men det var ikke åpenbart den gang da.
— Det var ikke noe problem å få jobb som nyutdannet, men å skulle kombinere arbeid og familie var veldig mye vanskeligere i den tiden. Selv har jeg vært så heldig å bo der hvor det har vært stillinger å få, og ­samtidig hatt en familie som har vært ­støttende og synes det var greit at jeg ­arbeidet i full stilling.

Søkte sykehus

Etter å ha avsluttet studiene på Blindern ønsket den nyutdannede farmasøyten seg inn i sykehusfarmasien.
— Et vikariat på sykehusapoteket i ­Ålesund var den først jobben jeg fikk. Sykehuset var helt nybygd, og apoteket var ikke helt ferdigstilt ennå da jeg startet. Her var det et flott miljø. Etter vikariatet i ­Ålesund arbeidet jeg litt på et sykehus­apotek i England, hvor sykehusapotekene var mer utbygget og hadde en annen tradisjon enn her hjemme.
— Hva trakk deg over Nordsjøen?
— Først og fremst muligheten til å jobbe i sykehusapotek, men det var også fint å få anledning til å reise. På den tiden var det jo relativt mye dyrere å reise, og jeg hadde ikke vært så mange stedene ennå.
Etter en gjesteopptreden i det engelske helsevesenet reiste Gordon hjem for å jakte på fast stilling.
— Det ble først et vikariat på Selbak apotek, et gammelt apotekanlegg med ­hyggelige folk, både de ansatte og ­kundene. Etter dette fikk jeg stilling som fast vikar i Apotekerforeningen hvor jeg ble i to år. I løpet av denne tiden, og perioden jeg har bak meg som frilansfarmasøyt, samt ­lengre faste stillinger, har jeg nok jobbet i tretti ­apotek totalt, og så å si over hele ­landet. Som apotekansatt blir man raskt kjent med forholdene i apotekets kundedistrikt. På ­tidspunktet jeg sluttet som vikar, hadde jeg mer eller mindre full oversikt over buss- og ­ferge­ruter i store deler av landet, inkludert hvilke som var postførende. For meg var dette en ­skjellsettende opplevelse, men det skal også sies at etter denne tiden var jeg ikke på ferie i Norge på over tjue år, jeg hadde jo sett det meste av landet, forteller hun.

Fra apotek til industri

Etter å ha opplevd Norge på kryss og tvers søkte Gordon igjen lykken i England.
— Jeg bodde i England i to og et halvt år hvor jeg jobbet en del som tekniker i Boots-apotek. Det var svært vanskelig å få godkjent norsk eksamen i England før EU åpnet for dette. Man måtte søke The Royal Pharmaceutical Society om opptak i deres «register» for å kunne få ekspedisjonsrett, og legge frem alle vitnemål og attester før et intervju med «The Adjudicating ­Committee». Under intervjuet var komiteen blant annet veldig opptatt av om jeg snakket godt nok engelsk. Resultatet av behandling ble at engelsken nok holdt mål, men jeg måtte ta eksamen i alle de store fagene om igjen i England. Det var praktisk umulig å få ­gjennomført, så vi, mannen min og jeg, flyttet tilbake til Norge.
Ektefellen fikk arbeid på Radium­hospitalet, mens Wenche jobbet på apotek i Kongsvinger hvor familien var bosatt. 
— Det å skulle pendle mellom ­Kongsvinger og Oslo var noe helt annet på 70-tallet enn hva det er i dag. Vi trivdes dårlig med dette, og besluttet å flytte til Oslo, hvor det imidlertid viste seg å være umulig å få fulltidsstilling i apotek. Dermed ble det jobb i industrien på meg.
— Hva skyldtes det at fulltidsstillinger var så vanskelige å oppdrive?
— Vel, det hadde kanskje noe å gjøre med at den økonomiske modellen i apotekvesenet hadde overlevd seg selv litt på slutten av 70-tallet, men det kunne også ha vært tilfeldig. Jeg opplevde det som ­morsomt og interessant å jobbe i apotek på den tiden, ettersom man fikk utføre så mange forskjellige arbeidsoppgaver.
— Hadde du noen favorittsyssel?
— Ja, å arbeide på laboratoriet og lage forskjellige preparater som hostesafter og liknende, men jeg likte også godt å betjene kunder. Det er det fine i apotek, du hjelper noen som har et problem og de blir glade og takknemlige for hjelpen. Jeg har ­faktisk ­opplevd at enkelte har kommet tilbake ­spesielt for å takke meg, noe som er en veldig hyggelig side ved å ha direktekunder. 
Første steg inn i farmasøytisk industri var det danske firmaet Dumex.
— Der var jeg i fem år, og arbeidet med informasjon og salg. Her var jeg så heldig å ha enkelte svært dyktige kolleger som jeg lærte mye av. Blant annet lærte jeg mye om å uttrykke seg skriftlig og presentere en sak slik at mottakeren vil forstå den ut fra sine forutsetninger. Dette har man ikke så god mulighet til å oppøve i apotek. Selskapet ble for øvrig overtatt av Alpharma et halvt år etter at jeg sluttet. 
Både arbeidsmarkedet og utsikten til spennende arbeidsoppgaver førte Gordon videre innen samme felt.

Bratt læringskurve

Etter tiden i Dumex åpnet det seg en ­mulighet i Roche.
— Det er den jobben som har betydd mest for meg, og det var fantastisk å komme inn i et sveitsisk firma hvor man holdt på med så mye forskning og hadde fått utviklet så mange preparater som utgjorde ­terapeutiske gjennombrudd. De lå langt fremme den gang som nå, og det var nesten eventyrlig å få være med på dette, medgir hun.
Arbeidet var i hovedsak knyttet til ­registrering som man vel nå helst ­kaller «Regulatory Affairs», og store deler av arbeidsoppgavene besto i å tilpasse ­selskapets internasjonale registreringsdossierer til et nordisk format som da ble benyttet av alle legemiddelmyndig­hetene i Norden, og å sende inn søknader om ­markedsføringstillatelser til Statens ­legemiddelkontroll som det den gang het.
— Dette ble gjort i samarbeid mellom Roches nordiske datterselskaper. Det ble mye lesing for å finne ut hvordan disse best kunne tilpasses, ikke minst slik at det ble så enkelt som mulig for myndighetene å foreta en riktig vurdering. 
Ytterligere lesing skulle det bli på ­farmasøyten Gordon, da hun tittet sin sjef, Per Ringnes, nærmere i kortene.
— Jeg oppfattet ham som en svært ­verdensvant fyr. Han hadde bodd mange år i utlandet og var meget språkmektig, så jeg tenkte at jeg måtte prøve å avlure ham noe av hans væremåte. Det viste seg at Ringnes trodde jeg kunne en del ting jeg ikke kunne, så jeg måtte kaste meg rundt og bøte på kunnskapsmangelen så fort som mulig, forteller hun.
Det ble en del møter i Basel, hvor det var et internasjonalt miljø som også krevde sitt av farmasøyten.
— Møtene kunne begynne med alle gode intensjoner på engelsk, men dersom for eksempel en tysker hadde mye å si i en sak, kunne møtet plutselig skifte språk. Så kunne diskusjonen like gjerne gå videre på tysk, eller fransk hvis de ivrigste deltakerne var franskspråklige. Jeg husker å ha ramlet fullstendig av ­lasset en gang da diskusjonen gikk på fransk, og det var virkelig flaut. Man måtte skjerpe seg hele tiden, og tilbakemeldingene man fikk i Roche var klinkende klare enten det var i positiv eller negativ retning. Det var et miljø som ­inspirerte til stor grad av egen­utvikling. ­Erfaringen jeg fikk i Roche, var så ­skjellsettende at jeg forandret arbeidsmåter i stor grad i løpet av tiden jeg var ansatt der, noe som blant annet omfattet en dypere ­forståelse av kvaliteten og detalj­fokus som faktisk kreves hvis man skal lykkes i å utvikle et legemiddel.
— Kan du utdype det litt?
— Det innebærer at når man begir seg ut på et felt hvor det skal frembringes et ­fullstendig nytt legemiddel, vil man være i den situasjonen at det ikke finnes noe tidligere mønster eller regelverk for alle forhold som må studeres og undersøkes. Siden denne nyvinningen er ment for bruk i behandling av syke og sårbare mennesker, må man gjøre sitt ytterste for å sikre at alle standarder er på riktig nivå, og at studiene og metodene man har valgt for å avdekke kunnskap om det nye preparatet virkelig reflekterer sannheten om de tre grunn­pilarene: legemidlets kvalitet, effekt og sikkerhet. 
Med miljøet i firmaet i ryggen, og en ­iboende nysgjerrighet, visste Gordon at hun alltid kunne få svar på de spørsmålene hun måtte ha.
— Min svenske kollega Kerstin Franzén er et godt eksempel i så måte. Hun ga seg aldri før hun var på fast grunn, og spurte til hun var sikker på at hun hadde forstått. Var det en løs tråd, skulle den festes, noe hele miljøet reflekterte. Du skulle ikke gå rundt og tro, du skulle vite. Dette er litt i motsetning til ryktet farmasøytisk industri hadde den gangen. For eksempel hadde Roche flere gode prosjekter som ble lagt på ­hyllen av etiske årsaker. Et eksempel er det kjente ­acnemiddelet Roaccutan, som ikke ble videreutviklet fordi det viste seg å innebære en risiko for fosterskade. Med denne ­kunnskapen kunne man ikke utvikle et legemiddel hvor målgruppen blant annet var unge kvinner, og Roaccutan ble lagt på hyllen i tjue år i påvente av god nok prevensjon.
Dette var på en tid da farmasøytisk industri for alvor var inne i sin gullalder, noe Roches satsing også viste.
— Selskapet hadde så store ressurser at det hadde opprettet og finansierte et par institutter hvor forskere kunne holde på med basalforskning innen molekylær­biologi og immunologi uten at det var knyttet ­økonomiske forventninger til resultatene. I ettertid har det imidlertid vist seg at firmaet fikk stor nytte av denne forskningen.
Etter fem og et halvt år i sveitsiske hender valgte Gordon å gå til Nycomed, og hun fikk dermed med seg nok et eventyr innen farmasøytisk industri.

Alt på ett sted

— Det var å komme til en arbeidsplass som var hovedkontoret, og som holdt på med både forskning og utvikling og produksjon. Hos Nycomed jobbet jeg med registrering av kontrastmidlene, og i løpet av de ti årene jeg var der fikk jeg være med på at selskapet vokste kraftig. I denne tiden ekspanderte Nycomed sterkt på eksportmarkedene, og jeg fikk være med på at vi gikk fra å selge via lisenspartnere i utlandet til å opprette egne datterselskaper. Etter hvert som vi utvidet, følte jeg det var viktig å skaffe meg innsikt om markedene og landene vi ­opererte i. Blant annet begynte jeg den gang å finlese Time Magazine, og det gjør jeg fortsatt, forteller Gordon.
Politiske endringer i både Europa og på verdensbasis innvirket også sterkt på ­farmasøytens arbeid.
— I og med fremveksten av det som nå er EU, og at man arbeidet for et felles ­registreringssystem for legemidler innen dette systemet, var vi kontinuerlig ­orientert om blant annet høringsrundene etter hvert som regelverket ble endret. Dette var før man fikk slike dokumenter ­elektronisk, og jeg kan huske å ha hatt kopier av ­høringssvar og møtereferater i bunker på opp til en meters høyde på ­kontoret. En annen sak som fikk innvirkning på ­arbeidet var kommunismens fall. Vi hadde ­markedsføringstillatelser og litt salg i flere land i Øst-Europa, og da ­kommunismen falt, skulle alt kastes ut, også våre ­markedsføringstillatelser. Det tok litt tid før vi ble klar over hva som hadde skjedd, og det gikk opp for oss at vi rett og slett måtte søke på nytt. Under kommunismen var det trygt og forutsigbart for oss å reise i Øst-Europa. I den første tiden etter dens fall var det verken trygt eller forutsigbart, men jeg hadde heldigvis litt kjennskap til ­forholdene fra annet hold. Man måtte være svært påpasselig og forberedt på å ­improvisere, og man måtte stå ekstra på for å få saker igjennom.

Et lite, koselig apotek

Da apotekreformen var i emning, fikk ­Gordon både en dragning tilbake mot resepturen, og en idé.
— Jeg hadde ikke hatt så mye til overs for det gamle apoteksystemet, som jeg ­opplevde som lite forenlig med moderne forretningsvirksomhet. Tanken var å søke et lite, koselig apotek, hvor de ansatte kunne være medeiere. For å få til dette følte jeg behov for apotekpraksis etter så mange år i industrien, og jeg var så heldig å få en stilling på Diakonhjemmet Sykehusapotek – en flott arbeidsplass.
Her opplevde farmasøyten en helt annen økonomisk tankegang enn hva hun hadde blitt vant til i Nycomed.
— I industrien var jeg vant til at ­inntjening var et mål i seg selv. På Diakonhjemmet så man på penger som et middel til å oppnå det målet man ønsket. I tillegg hadde man et sterkt fokus på å ta vare på de ansatte, og tanken var at tar ledelsen ikke vare på de ansatte, kan de ansatte ikke ta vare på ­pasientene. Det var ­imidlertid litt ­overraskende at da jeg begynte – på dagen tjue år siden jeg sist arbeidet i ­apotek – kunne jeg gå rett ut i resepturen og ­ekspedere resepter på samme måten som før. Den eneste forskjellen var at ­skrivemaskinene var erstattet med ­datamaskiner. Årene på Diakonhjemmet var en svært givende tid, med både ­kundekontakt og samarbeid med gode kolleger, både på apoteket og sykehuset for øvrig. Det var også svært ­nyttig å få oppdatert kunnskapene innen de ­vanlige terapiområdene etter ti år med bare ­kontrastmidler, og jeg lærte mye av mine kolleger som arbeidet med klinisk farmasi. 
Så fikk Gordon en mulighet på andre siden av bordet enn hvor hun selv hadde sittet i industrien.
— Jeg fikk innvilget permisjon for å ha et vikariat i Legemiddelverket. Her arbeidet jeg med å vurdere såkalte tilleggssøknader, og det var til tider så spennende at tiden gikk helt ifra meg. Et registreringsdossier kan for øvrig være like spennende som en roman. Her får man hele historien om utviklingen av et legemiddel, så å si fra idé til man får det på markedet. 
I denne perioden kom også tilbudet om en stilling i Pronova Biopharma, noe Gordon valgte å takke ja til – også fordi premissene for et lite, koselig apotek ikke lenger var til stede etter kjedeetableringene.

Unik mulighet

— I Nycomed tenkte jeg at jeg fikk en unik mulighet til å få et norsk produkt på ­markedet i store deler av verden. Så kom jeg til Pronova og fikk oppleve dette igjen. Jeg har vært her i elleve år, og har også i denne ­stillingen hatt mulighet til å bidra innen et annet fagfelt i tillegg til ­registreringsarbeid. Jeg har hatt store ­oppgaver innen ­kvalitetssikring, og fikk muligheten til opplæring i stilling som QP for å frigi ferdige legemidler, noe som ­innebærer et stort ansvar. Det har vært interessant å få god innsikt også i dette ­feltet. 
Etter en opptreden i blant annet ­Pronovas Business Development-avdeling er Gordon nå tilbake i registreringsverdenen innen Pronova. 
— Det innebærer blant annet samarbeid med våre utenlandske forretningspartnere og mye kontakt med legemiddelmyndigheter. 
— Med din erfaring, hva tenker du om legemiddelindustriens vilkår i Norge i dag?
— Den siste legemiddelmeldingen var deprimerende lesning, så jeg er glad for at det kommer en ny. Jeg håper selvsagt på en endring hvor man satser mer på ­farmasøytisk forskning og industri. Det tok 110 år å bygge opp Nycomed til hva det var på høydepunktet, og etter mitt syn er det viktig å ta vare på det som er igjen av ­produserende industri. Vi er i ferd med å miste kompetansen på dette feltet. Forskning er vel og bra, men skal man følge legemiddelet helt ut på markedet, krever det også produksjonskompetanse. Er målet at vi skal forske for å selge tidligfaseprosjekter ut av Norge? Dét spørsmålet føler jeg ikke er besvart noe sted. Det er forferdelig trist med nedleggelsene vi har opplevd i det siste. Jeg har vært heldig som har fått oppleve industrien da den var på topp med ­innovative preparater, det er vanskelig å forestille seg hvordan verden ville vært uten disse legemidlene.
— Hva med dine personlige forventninger til den nye regjeringen?
— Det jeg sitter igjen med er at politikerne våre ikke forstår hvor komplekst dette ­feltet er. Man satser på forskning som stopper opp før den blir til noe. Man må få noe ­konkret ut av satsingen som folk kan bruke. 
— Hva med veien videre for Pronova nå som tyske BASF har tatt over?
— Jeg har egentlig ikke så mye å si om dette ettersom jeg så å si har gått av med pensjon. Men, jeg anser det å bli kjøpt opp av et tysk selskap som bra sammenliknet med andre mulige alternativer. Signalene som er kommet så langt, er at BASF har stor respekt for vår kompetanse. Tyskerne er grundige og ordentlige, så jeg tror alt som vil komme fremover vil bli ivaretatt på en god måte. Men, vi er også avhengige av hva som skjer med BASF selv. 
Vi ber Gordon kommentere hvordan hun opplever samarbeidet med norske legemiddelmyndigheter.
— Det har forandret seg kolossalt. Går man tretti år tilbake, opplevdes det som å kaste søknader utfor et stup når man søkte, og man fikk kanskje et svar etter tre–fire år – som ikke var begrunnet. Nå er det helt motsatt. Legemiddelverket er veldig åpne for dialog, så de kommer for full fart etter om man sammenlikner med andre lands tilsvarende myndigheter. Det kinkige er at småsaker kan ta langt tid å få behandlet, men jeg vet jo også hvilke rammer de ­arbeider innenfor. 

Mulighet til å påvirke

Gordon har vært, og er, et aktivt medlem i Norges Farmaceutiske Forening, og vi spør hvorfor dette har vært viktig for henne.
— Litt indirekte. De apotekansatte ­farma­søytene er de medlemmene av profesjonen som synes best for ­be­folkningen. Jeg har vært opptatt av at farmasøyter i apotek, og ellers, skal ha gode betingelser. Er det attraktivt å jobbe i ­apotek, tiltrekker fagmiljøet seg gode studenter. Det genererer igjen gode talenter til hele ­fagfeltet. For meg har det også vært viktig å arbeide for at industrifarmasøyter skal ha glede av å være NFF-medlemmer, og jeg har vært opptatt av å diskutere tverrfaglige problemstillinger og å spre informasjon om industrien. Innen farmasøytisk ­industri må vi hele tiden forsvare vårt ståsted overfor andre yrkesgrupper, slik er det ikke i ­apotek. Der kan det ha en tendens til å danne seg hva jeg kaller «tanke-innavl», noe som kan føre til et litt dogmatisk ­tenkesett og gå ut over forståelsen av de store ­sammenhengene innen vårt fagfelt. 
— Hva føler du foreningen gir deg tilbake for innsatsen?
— Mye! Muligheten til å treffe folk, og følge med på ting jeg ellers ikke ville få anledning til, som eksempelvis høringsrunder hvor premissene blir lagt for våre områder. Jeg er også Norges ­representant i European Industrial Pharmacists Group, hvor EU-saker kommer på høring. ­Muligheten til å få påvirke regelverket på EU-nivå er inspirerende.
— Hvilke tanker har du om omleggingen til 3 + 2-løp på farmasiutdanningen?
— Jeg har ikke noe imot selve ­prinsippet, men man må sikre at nivået og bredden i basalfagene opprettholdes. Ser man for eksempel til England, er utdannings­systemet skrudd sammen for å få flest mulig ­igjennom studier. Etter mitt syn forsvant mye bra med Kvalitetsreformen, men det er ­selvsagt lett å sitte og mimre om hvor bra det var før. Man ­studerer ikke lenger på den klassiske måten ved ­universiteter. Vi får håpe at ­samfunnet er bedre tjent med hvordan det blir nå. ­Kombinasjonen av praktiske og ­teoretiske fag jeg selv hadde på farmasistudiet, gjorde oss til noen av de dyreste studentene ved ­universitetet, mens teologistudentene visstnok var de billigste. Man har kanskje ikke råd til å ­opprettholde dette i dag, men det er utvilsomt den beste måten å gå ­igjennom farmasi­utdanningen på. Jeg vil gjerne få rette en takk til ­lærekreftene på Blindern som ga oss en bred og solid ­utdanning med stort innslag av det praktiske. 
— Hva med andre interesser?
— Det blir familie, både yngre og eldre, og NFF. Ut over det er jeg med i foreningen Zonta, som arbeider for rettferdighet og fremgang for kvinner over hele­ ­verden. Jeg er også glad i å gå på ski, altså ­langrenn, og jeg har tidligere danset ­ballett. Dette ble litt vanskelig å opprettholde med årene, så for femten år gikk jeg over til ­flamencodans som ikke krever like mye høye hopp og sprett. For to år siden kjøpte vi et hus i Frankrike. Mannen min er veldig glad i å sjaue, og holder stadig på med ­byggearbeider og utbedringer der. Ettersom huset ligger i et boligområde, bistår jeg med det ­språklige – både overfor håndverkere og for å ­opprettholde et godt forhold til naboene.
Med forhandlingskunnskapen hun har lært gjennom tidene, og sitt vinnende vesen, regner vi med at både naboer og andre berørte føler seg ivaretatt.
— Helt til slutt, hva tenker du om reisen du har vært med på innen farmasien?
— Jeg har vært utrolig heldig som har opplevd så mye gjennom arbeidet mitt. Jeg har fått holde på med så mange spennende og, ikke minst, varierte oppgaver, og truffet mange interessante mennesker. Det er blitt noe helt annet enn hva jeg forestilte med da jeg var ferdig med eksamen. Håpet er at jeg har lykkes i å bidra litt til at verden er blitt bedre, avslutter Wenche Gordon.

(Publisert i NFT nr. 11/2013 side 42–46.)