Satser på innovasjon

Det blir dårlig med sommerferie for farmasistudentene på fjerde året ved Universitetet i Oslo (UiO), det er nemlig praksistid. Midt i det hele tar ­Apeland seg tid til en prat om studiet, ­fremtiden og det vellet av interesser og engasjement som kjennetegner ham.
— Veien inn i farmasien kom altså via arbeidsuken i niendeklasse. Da jeg var ­ferdig med videregående skole og skulle søke meg videre, var snittet for å komme inn i Bergen, hvor jeg ønsket meg, ­rekordhøyt – faktisk høyere enn i Oslo. Det gjorde meg selvsagt litt betenkt, men før jeg tok fatt på farmasien ble det både avtjening av ­førstegangstjeneste og et år på folkehøgskole, forteller Apeland.
Det er ikke få som har hatt ­livsendrende opplevelser innen det ­norske ­folkehøgskolesystemet, og for den ­kommende farmasøytens del endte det med endring av ønsket studiested.
— De fleste av vennene mine fra ­folkehøgskolen skulle til Oslo for å studere, og dermed valgte jeg å bli med. Nå føles det godt å være på farmasistudiet ved UiO – det er trygt og stabilt, mener han.
— Hva opplever du som mest interessant ved studiet?
— Kanskje det ingen andre ­profesjons­grupper vet noe om, slik som galenisk farmasi. Det er også gøy å kunne mye om interaksjoner, og fra ­farmakologien kan en jo trekke frem noen fun facts når man er i festlige lag – den tyngste ­legemiddelkjemien kan man kanskje ikke snakke med vanlige folk om.

Med to år igjen av studiet har ­Apeland allerede staket ut kursen for yrkeskarrieren, faktisk i så stor grad at han i skrivende stund akkurat har fått ny jobb.
— Jeg har fått jobb på Norsk medisinsk syklotronsenter, som er tilknyttet PET-­senteret ved Rikshospitalet. Avtalen er ikke signert ennå, men jeg har vært på besøk og er påmeldt kurs så da er nok det meste i orden, sier han med et smil.
Senteret produserer og utvikler ­radio- ­farmaka, og studenten stikker derfor kursen rett mot målet – legemiddelindustrien.
— Her er det lett å knytte innovasjon til farmasifaget og Algeta har selvsagt vært en inspirasjon på mange måter.
Innovasjon og utvikling av nye ­legemidler står høyt på prioriteringslisten for ­Apeland, som innrømmer at dette også er et ­skummelt område å satse på.
— Nettopp derfor kan det være greit å bli med på eksisterende prosjekter før man eventuelt forsøker noe på egen hånd.
— Men hvorfor utvikling og produksjon av legemidler?
— Det er vel der jeg føler det er lettest å være innovativ. Hva skulle jeg funnet på i apotek – en ny kampanje? Ved å satse på utvikling av nye legemidler får man også litt av «være med og redde verden»-følelsen.
— Du er ikke redd for å satse på dette i en tid da stadig mer av legemiddelindustrien flyttes ut av landet?
— Jo, men nettopp derfor kan ­r­­adioaktive legemidler være veien å gå. De har så kort halveringstid at de må produseres på ­stedet, og jeg tror generelt vi må velge oss noen nisjer å bli best på her i Norge. Alle bør ha muligheten om man velger å satse ­høyteknologisk og innovativt. Vi har både midler og kunnskap til å rette oss inn mot avansert produksjon, mener Apeland.

Farmasistudenten ser stadig ­fremover mot ny utvikling og nye ­muligheter. Vi spør ham hva det er med innovasjon som motiverer i så stor grad?
— Jeg ble veldig inspirert av Pål ­Rongved, førsteamanuensis ved ­Farmasøytisk institutt i Oslo. Vi hadde ham på noen ­kollokviegrupper tidlig på studiet, og han snakket mye om innovasjon og om ­hvordan han hadde drømmejobben som kunne ­kombinere dette med forskning og ­undervisning. Jo Klaveness med alle sine patenter er også en motivator, og det høres jo unektelig gøy ut å skape noe nytt.
— Vil du beskrive deg selv som kreativ?
— Nja, jeg er vel ikke så god til å male og tegne, men liker å tenke nytt. På mange måter er jeg samtidig konservativ, går med skjorte og slips og hører på klassisk musikk.
— Hva tenker du om legemiddel­industriens rammebetingelser i Norge?
— At vi må våge litt mer, og at staten i større grad må legge til rette for industrien. Se bare på det nye Nasjonalmuseet som skal bygges. Her diskuterer man om man bør bruke norsk eller utenlandsk stein. ­Hvorfor ikke støtte opp om norsk industri? Vi burde tenke litt mer på hva vi har og verne om det norske, synes Apeland.
Han tror det er fullt mulig å få til industriell suksess i Norge, men er samtidig klar på at det ikke vil bli enkelt.
— Det er synd at vi stadig selger oss ut av tradisjonsrike norske legemiddel­selskaper. Jeg tror eksempelvis ikke ­Nycomeds fabrikk på Elverum ville blitt lagt ned om ikke ­selskapet ble solgt til Takeda. Legger vi ned all produksjonsvirksomhet vil det også få konsekvenser for ­legemiddelberedskapen, og da er vi i trøbbel ved en krise.

Apeland og hans medstudenter på fjerde året tilbringer nå seks måneder i apotek. Det er en arbeidsplass ­farmasi­studenten på mange måter føler han er ferdig med, om ikke annet så for en periode.
— Du er ikke spesielt interessert i apotek?
— Har du lest en sak på nett nå? Da må det sies at jeg ikke engang fikk lese ­igjennom den før den kom på trykk, og at jeg aldri har sagt hva de har skrevet som overskrift.
For ordens skyld tar vi med at tittelen var Lite fristende å jobbe i apotek, før vi lar ­Apeland fortsette:
— Men, jeg står for uttalelsen om at vi ikke ønsker å ta en fem år lang utdanning for å selge maskara. Det er viktig med gode farmasøyter i apotek, men ­personlig vet jeg ikke hvor lenge jeg orker dette ­salgspresset. Når jeg velger et såpass smalt felt som ­farmasi, er det for å kunne mye om dette feltet. Da vil jeg ikke stå og selge ­Fantorangen-matbokser som del av jobben. Jeg har prøvd apotek i over sju år nå, så da er det greit å bevege seg over i noen nytt.
Han opplever også dårlige holdninger til det å ha en fremtid i apotek.
— Da vi begynte på studiet, ble vi fortalt at 85 prosent av oss ville havne i apotek.Det opplevdes mer som en trussel enn en faktaopplysning. For meg virker det som om det blir sett ned på, og jeg tror nok mange studenter opplever det som meningsløst å skulle arbeide ulønnet seks måneder i ­apotek i praksisperioden da de fleste har en eller annen apotekerfaring fra før.
— Hva mener du må til for å gjøre apotek til en mer attraktiv arbeidsplass?
— Man må satse mer på fag, og ­apotekvesenet må bli en større del av ­helsetjenesten – gjerne med betalte ­faglige tjenester. Farmasøyter i apotek trenger også å få opp selvtilliten, slik at de står for det de kan. Ofte har farmasøyten langt mer kunnskap om legemidlene pasienten skal bruke enn legen som forskriver. Vi gjør mye mer i apotek enn kun å hente legemidlene legen har forskrevet i hyllen, men det er jeg usikker på om folk flest er klar over. Nå skjer det heldigvis mye på dette feltet, med legemiddelsamtaler og -gjennomganger, så jeg tror vi er på rett vei.
— Men, med dagens og kommende teknologiske løsninger, er det behov for apotek?
— Samtalen med kunden over disken vil være minst like nødvendig i fremtiden. Via dette samspillet får man en helt annen informasjon om den enkelte enn hva som vil være tilfellet ved for eksempel netthandel, noe som blant annet bidrar til å avdekke legemiddelrelaterte problemer. Dette hører man også daglig fra sykehusfarmasøyter som arbeider klinisk. De avdekker viktig interaksjonsproblematikk som de øvrige profesjonsgruppene ikke er rustet til å fange opp i samme grad.

Apeland vil nok kunne beskrives som over snittet engasjert, og vi spør hvor dette engasjementet kommer fra?
— Det som du er, vær fullt og helt, ikke stykkevis og delt, er vel et livsmotto for meg. Jeg må gå fullt inn for noe om det skal ­oppleves som bra. Men, jeg velger jo selvsagt ting jeg synes er gøy. Når man da satser skikkelig blir det mye mer moro, og jeg liker ikke å gjøre noe halvveis. Dermed blir det et travelt liv, innrømmer han.
— Hva er viktig for farmasistudenter når det gjelder å være medlem av NFF?
— Det viktigste er nok samholdet, og det er også hva vi trenger mest. Streikedebatten er ikke så viktig for oss.
Han tror en del ikke ser viktigheten av fagforeningsarbeid i studietiden, og ­medgir at det kan være vanskelig å komme til med møter og informasjon om foreningen i ­studentenes hektiske hverdag. Selv er han kontaktperson i NFFs studentkrets.
— Jeg opplever å få mye tilbake i forhold til hva jeg gir til foreningen, og da er det jo lett å trives, sier Apeland.
— Og du opplever å bli hørt?
— Ja, absolutt. Jeg tror de hører mye på oss unge. Det har også blitt en del ­middager sammen med NFF-leder Tove Ytterbø og ­­fag- og kommunikasjonsrådgiver Guri ­Wilhelmsen. Vi har god kontakt, og flere prosjekter på gang for å trekke studenter til foreningen. I tillegg er det selvsagt en hyggelig bonus for en student å få noen gratis middager.

Apropos studenter og studier, hva tenker han om 3 + 2-løsningen hans eget studiested nå har valgt å vende ryggen?
— Vel, jeg tenker vel nesten at enten er man farmasøyt eller så er man det ikke. Du ville jo ikke gå til en lege som har halve utdanningen. Samtidig ser jeg ­behovet for å opprette en reseptarutdanning da denne kom, men om alle hadde hatt ­femårig ­utdanning kunne samtlige utført alle ­arbeidsoppgaver. Farmasi er et såpass tungt fag at jeg mener masterutdanning er å foretrekke, og jeg har også hørt at det ikke har vært noen smertefri overgang til 3 + 2 i Tromsø.
Allikevel gjør Apeland ikke som UiO og vender 3 + 2 ryggen.
— Det ville vært mer smidig med en 3 + 2-løsning, men da må studiet være likt over hele landet slik at man eksempelvis fritt kan velge hvor man vil ta master. Det er jo trygt og godt å være konservativ slik som her ved UiO, men 3 + 2 blir nok ­fremtiden. En annen mulighet er å satse sterkere på ­spesialisering som i Danmark, men da ­mister man muligheten til å arbeide hvor man vil.
Studenten har også tid til annet enn ­farmasi, og vi lurer på hva han bruker ­fritiden til?
— Da spiller jeg mye piano og nå også pipeorgel. Jeg har dessuten fått en del nye ­hobbyer det siste året, så jeg står mer på ski og går toppturer. I tillegg har jeg vært ­speider nesten hele livet, og her får jeg flettet inn farmasi ved den ­kommende ­landsleiren. Da arrangerer jeg en ­farmasiaktivitet for seksti speidere med støtte fra Farmasøytisk ­institutt. Målet er å lage en fuktighetskrem. Ellers skal jeg begynne med jakt fra høsten av.
— Pipeorgel altså?
— Ja, jeg er fast vikar i Bekkelaget kirke, og har også spilt en del år i Haugesund. Men, det var først etter at jeg kom til Oslo at jeg tør si jeg spiller pipeorgel. Jeg bor rett ved kirken og har egen nøkkel, og det er jo litt spesielt å kunne spille på et ­instrument til fire millioner kroner så å si når du vil. Det er i tillegg mye fint menighets­arbeid i ­Bekkelaget, og jeg deltar blant annet i julemesse­komiteen sammen med mange trivelige eldre damer.
— Og du er fotointeressert?
— Ja, det er også en av mine ­hobbyer. Jeg skal fotografere i et bryllup ­førstkommende helg og helgen etter, og ellers kombinerer jeg dette med friluftsliv. Ut over det har jeg holdt fotokurs på konfirmasjonsleir og ­fotograferer fast for Speiderbladet. Etter å ha kjøpt såpass dyrt utstyr kan jeg ikke la det ligge, forteller Ørjan Leiknes Apeland.
Det er lite som tyder på at den ­kommende farmasøyten lider av noen form for ­kjedsomhet, og hvem vet hvor all denne energien kan bringe ham innen farmasien?

(Publisert i NFT nr. 7–8/2014 side 26–29.)