Ønsker å inspirere

Ifølge farmasøyten har det vært en rekke svært interessante år innenfor direktoratets vegger, men med ­brennende engasjement og interesse for faget ble fristelsen stor da muligheten til å returnere til undervisningssektoren bød seg.
— Jeg har alltid vært opptatt av ­farmasifagets utvikling, og via arbeidet mitt her i Helsedirektoratet har jeg opparbeidet en stor kontaktflate innen fagmiljøene vi har samarbeidet med. Jeg håper det ikke blir siste gang jeg har kontakt med disse, og at det kanskje vil være mulig å bruke dem aktivt i undervisningen, sier Walter.
Før vi går løs på hennes nye tilværelse på høgskolen er det på sin plass å se bakover i tid, først der interessen for faget startet.
— Det er flere i slekten som har vært ­farmasøyter og apotekere. På studiet ­syntes jeg kjemien var morsom, ja – frem til ­organisk kjemi. Da ble det for mye pugging, husker Walter.
Flere fagområder fanget oppmerksomheten.
— Galenisk farmasi, samfunnsfarmasi og farmakologi var blant ­favorittene, og ­hovedfaget ble innen galenisk farmasi. I ­forbindelse med dette var jeg en av de to første studentene fra Norge som ­reiste til Tyskland og universitetet i Kiel, hvor jeg jobbet med utvikling av nye legemiddelformuleringer.
Utvekslingsbroen mellom Oslo og Kiel har blitt opprettholdt etter Walters tid, og farmasøyten selv søkte nye utfordringer hos Nycomed etter tysklandsoppholdet.
— Her startet jeg som forsker på ­legemiddelformuleringer, noe som var spennende og i tråd med mine interesser, forteller hun.
— Og, du opplevde det greit å velge industrien?
— Ja, det var bare positivt. Den gang var det en veldig drive på dette feltet ­kombinert med et interessant fagmiljø. Videre ble jeg avdelingsleder for tablettproduksjonene, noe som innebar ledelse «by walking around»
— Som innebærer?
— At jeg aktivt skulle gå rundt og snakke med gutta på gulvet og ha en god dialog. En fin form å benytte når man arbeider med rutineutvikling og implementering, mener Walter.

Fra Nycomed gikk veien videre til Leo Pharma, eller Løvens kemiske Fabrik.
— Arbeidet som medisinsk ­koordinator omfattet blant annet arbeid med ­registreringssaker, kliniske studier og ­oppfølging av reklame med mer. Etter dette gikk jeg tilbake til akademia da jeg tok et vikariat som praksiskoordinator ved ­farmasøytisk institutt, forteller Walter.
 Etter kort tid åpnet det seg en ­mulighet i Avdeling for videre- og etterutdanning (VETT) ved Farmasøytisk institutt.
— Dette var et veldig bra sted å være. Jeg jobbet med enkeltkurs og tema­dager i tett samarbeid med kjedene og ­fagmiljøene, og var ansatt som studieleder for ­videreutdanningen i apotekfarmasi (VIA). Her utviklet vi modulkurs som kunne tas på full- eller deltid, og dette fungerte godt til en stund etter apotekreformen hvor kjedene utviklet sine egne løsninger, minnes Walter.
— Hva kan du si om videre- og ­etterutdanningstilbudet da og nå, sett i lys av etableringen av Apokus?
— Tilbudet ser ut til å ha blitt bra, med fine kursmoduler og bruk av moderne tekniske løsninger. Temaene ser også interessante ut, men jeg kjenner ikke dette godt nok til å evaluere, understreker farmasøyten.
— Det viktigste er at det finnes et tilbud om etter- og videreutdanning, presiserer hun.
Etter VETT ble det et år i Apoforsk hvor Walter så på i hvor stor grad apotek rettet opp feilforskrivning fra leger før hun fant veien til Helsedirektoratet.
— Hva med valgene du har tatt ­underveis, har du hatt en bevisst plan eller er det snakk om å gripe sjansene som byr seg?
— Vel, det er nok i stor grad at muligheten har dukket opp, men det dreier seg selvsagt også om bevisste valg. Jeg har ønsket å ha kombinasjonen av kunnskap fra praksisfeltet og akademia, sikkert fordi jeg alltid har vært opptatt av faget. Det var godt å ha denne ballasten da jeg kom hit til Helsedirektoratet.

I direktoratet var Walter med på arbeidet med den forrige legemiddelmeldingen.
— Etter dette har jeg arbeidet med å følge opp tiltak fra meldingen, og mange gode tiltak er iverksatt, slår hun fast.
— To–tre store prosjekter har jeg vært innom i tillegg til løpende forvaltning i tiden min her. Mer presist vil det si blant annet å følge opp arbeidet med retningslinjer for bruk av antibiotika i sykehus. Arbeidet har gitt meg en god og solid kontaktflate, og det er positivt å se at retningslinjene vi har arbeidet med nå ligger tilgjengelig på nett. Dette dannet også grunnlaget for ­masteroppgaven min i helseledelse, hvor jeg intervjuet fagpersonene som har vært med på å utvikle retningslinjene og brukerne av dem, forteller Walter.
Det andre store stykket arbeid hun har vært involvert i er knyttet til beredskap.
— Her ledet jeg arbeidet med Helsedirektoratets rapport som kom i 2012. Et økende problem på dette feltet er forsyningssikkerhet.
I det siste er det arbeidet med ny ­legemiddelmelding som har opptatt ­farmasøyten, noe som på mange måter slutter sirkelen for henne i direktoratet.
— Vi jobber med innspill til lege­mid­delmeldingen, og jeg var med i ­arbeidet med rådslaget som ble holdt i denne ­forbindelse. Her opplever jeg spennende dialog med ­fagmiljøet, og ser frem til ­innholdet i ­meldingen hvor blant annet utdanning vil være et viktig element. Vi må utdanne ­kompetente personer som kan utøve ­fagkunnskap, slår Walter fast.
— En del av oppdraget var å se på ­farmasøytiske tjenester og farmasøyt­rollen. Hva kan profesjonen ­brukes til i fremtiden, og hvordan kan vi bruke den godt i dag? Dette er ­viktige signaler fra departementet, og det skal bli interessant å følge ­utviklingen, ­legger hun til.
Siden forrige legemiddelmelding har farmasøyter i større grad blitt trukket inn i tverrfaglige team der det har vært nyttig å diskutere legemiddelspørsmål, ifølge Walter.
— Dette vil være viktig også i ­fremtiden og på stadig nye arenaer.
— Hvilke arenaer tenker du på?
— Se for eksempel på Nasjonalt ­kompe­tansenettverk for legemidler til barn. Her etablerte man tverrfaglige ­samarbeid ­mellom lege, sykepleier og ­farmasøyt på ­sykehusenes ­barne­avdeling, og dette har gitt et godt grunnlag for ­samarbeidsformer og diskusjoner. De ulike ­fagpersonene ­utfyller hverandre på en god måte. Flere ­behandlingstilbud er basert på ­lege­midler hvor det ikke ­finnes egnete ­barne­­formuleringer. Flere ­tilpassede ­legemidler produseres på sykehus­apotekene, og det er svært viktig å ta vare på denne ­kompetansen. I tillegg har farmasøyter ­viktig kompetanse når man snakker om riktig legemiddelbruk, så både innen ­primær- og spesialisthelsetjenesten kan nye ­muligheter åpne seg. Vi må heller ikke glemme ­farmasøyters kunnskap om ­legemiddeldistribusjon og -oppfølging. Flere yrkesgrupper kan nyte godt av dette.
— Og da tenker du på?
— Alle som har behov for å vite mer om legemidler. Det kan eksempelvis være leger, sykepleiere eller tannleger, og ikke minst befolkningen generelt. Hver og en av oss kan bli bedre skikket til å ta oss av egen behandling, etterlevelsen er avgjørende. Man kan jo også tenke seg å knytte ­farmasøyter opp mot lærings- og mestringssentre.

Så tilbake til overleveringen av nøkkelkort i Helsedirektoratet.
— Det blir litt vemodig ettersom det har vært spennende å sitte her i huset. Jeg vil selvsagt savne nære og gode kolleger ­herfra. Samtidig skal det bli deilig å starte med relativt blanke ark på høgskolen, ­medgir hun.
— Jeg var med i Sande-utvalget som så på innføring av 3 + 2-modellen, og har også sittet i instituttrådet på høgskolen. Dette er selvsagt interessante erfaringer å bringe med seg inn i den nye jobben. Jeg brenner for faget, og er opptatt av hvordan man skal bruke farmasøyter i fremtiden. ­Høgskolen byr på et veldig dynamisk miljø, og jeg håper å bidra til å gjøre dette ­ytterligere ­inspirerende for studentene, legger Walter til.
Det har skurret i utdanningsmiljøet etter at Universitetet i Oslo valgte å tre ut av ­samarbeidet om en 3 + 2-løsning for ­farmasistudiet. Hvordan oppfatter Walter situasjonen?
— I utgangspunktet, før jeg nå er i gang, mener jeg 3 + 2-løsningen er ­fornuftig. Det innebærer at vi imøtegår Bologna-­erklæringen, og at studenter står fritt til å velge hvor de vil ta ­masteren etter endt bachelorgrad. Etter mitt syn kan dette bidra til et mer interessant løp for ­studentene. At instituttet på Blindern har vurdert dette annerledes, vet jeg ikke om jeg skal gå inn på nå. De har gode ­begrunnelser for sitt ståsted, så får man ­heller se hva ­fremtiden vil bringe. Det er avgjørende at ­utdanningsinstitusjonene tenker sammen om hva som er best for faget og profesjonen slik at farmasøyter er etterspurt i markedet. Det er ­viktig at kompe­tansen bidrar til riktig legemiddelbruk i befolkningen.
—  Selv har jeg et godt nettverk på ­samtlige ­studiesteder, og gleder meg til å samarbeide med dem, forsikrer farmasøyten.
Når det gjelder arbeidet som studie­leder, håper Walter å få til et tett og godt ­samarbeid med de øvrige helsefagene på høgskolen, og hun håper også å trekke veksler på erfaringene fra offentlig forvaltning.
— Myndighetene som premissleverandør, nasjonale føringer og hvordan man arbeider med disse vil være interessant å formidle. Dette er en viktig del av faget som bidrar til helhetlig helsetenkning hvor legemidler er en av innsatsfaktorene.
— Hvilke oppgaver ser du som naturlige å utføre for reseptarer?
— Tradisjonelt har reseptarer vært ­spesielt skikket til å arbeide i apotek. Jeg har selv stor tro på at man med bakgrunnen som farmasøyt, provisor eller reseptar, kan gjøre nær sagt hva man ønsker. Reseptarer har god grunnforståelse for legemiddelbruk, men hvilken vei jeg ser for meg videre er det nok litt tidlig å si noe om. Men, det skal bli givende å diskutere dette med praksisfeltet og premissgiverne, understreker Walter.
Hun er klar på at reseptarutdanningen er kommet for å bli.
— Legemidler bidrar til at folk kan leve lange, gode liv. Man blir eldre fordi man har mulighet til å få behandling, så ­spørsmålet for fremtiden er mer hvordan man skal benytte farmasøyters kompetanse.
— Apropos kompetanse, hva med ­produksjonskompetanse? Er vi i ferd med å miste denne, og hvor viktig er den som del av utdanningen?
— Avgjort en viktig del, vi må holde på den galeniske farmasien. Farmasøyter er alene om denne kompetansen, og den må beholdes. Det vil også være behov for dette i fremtiden eksempelvis ved mer ­pasient­tilpassede legemidler, påpeker Walter.

Som et lite introduksjonskurs til de som nå skal arbeide med Anne Berit Walter, og ikke kjenner henne fra før, ber vi henne beskrive seg selv som leder.
— Vel, jeg tenker at noe av det ­viktigste en leder kan gjøre er å være ­anerkjennende, støttende, sette mål og være ­inkluderende. Å avklare ting underveis er bra. For meg er det viktig å ha det gøy og ­hyggelig på ­jobben. Team er et ­nøkkelord for meg – man gjør ­hverandre sterkere ved å samarbeide.
Greit, da vet folkene på Høgskolen i Oslo og Akershus hva de har i vente, men hva med den mer private siden av det ­walterske liv?
— Jeg liker å drive med mye forskjellig, men når det gjelder den sportslige siden står padling høyt på listen om dagen. Det er fantastisk å komme ut på vannet en stille morgen eller ettermiddag, og så er padling utvilsomt god trening i tillegg. Ut over det spiller jeg ­squash, og er glad i å være ute enten det dreier seg om å gå på ski eller tur. Ja, og så er jeg selvsagt veldig glad i å være sammen med kjæresten min, familie og nære venner da, avslutter Anne Berit Walter.

(Publisert i NFT nr. 9/2014 side 26–29.)