Kombinerer kunnskap fra to fagområder

Hos legemiddelfirmaet i åttende ­etasje av Helsfyr Atrium har man utsikt til hele Oslo, og ikke minst Valle Hovin. Skulle man velge å jobbe ut over vanlig arbeidstid kan det innebære en gratis titt på en og annen rockekonsert, men det er lite rock og heller business as usual som preger lokalene når Robsrud tar oss imot.
— Jeg har forsøkt å komme meg ut herfra med bil samme dag som det skulle være Metallica-konsert, og det tok sin tid, sier den blide bergenseren.

Da hun tok fatt på første omgang av studier, var det næringsmiddelfag som stod på timeplanen, da i Ås.
— Det tok ikke lang tid før jeg innså hvor meierirettet denne utdanningen var, og da reseptarskolen flyttet fra Bredtvet og ble en del av høgskolen på Bislett, åpnet en annen mulighet seg. På grunn av flyttingen ble studiestart utsatt en tid, jeg hadde søkt og byttet over fra september, forteller Robsrud.
Dermed ble det langt mindre meieri til fordel for farmasi.
— «Myke» realfag med biologi/farmakologi i tillegg til kjemi og galenisk farmasi var spennende. Dette kombinert i et studium som var rettet mot mennesker tiltrakk meg. Det var veldig morsomt, understreker hun.
Som nyutdannet farmasøyt gikk veien videre til apotek, i det minste for en kortere periode.
— Det ble ni måneder i apotek på ­Grorud. Jeg likte arbeidet, men det var intenst og svært mange arbeidsoppgaver falt på ­farmasøyten. Man kunne oppleve å ekspedere resepter, vente på svar på en ­henvendelse til lege og måtte rydde i varer så å si simultant. Med tiden ­opplevde jeg også at det ble litt monotone arbeidsoppgaver.
Dermed startet en periode hvor ­Robsrud fra tid til annen skiftet mellom å arbeide i legemiddelselskaper og hos Legemiddelverket.
— Først ut var Zeneca hvor jeg ble ansatt som legemiddelkonsulent. Etter det ­arbeidet jeg i flere andre firmaer som produkt­ansvarlig, og hos Legemiddelverket med registrering. Jeg har også erfaring fra registrering og bivirkningsovervåking fra industrien, forteller hun.

Ved siden av jobb valgte Robsrud å vende tilbake til studiene.
— Jeg tok første året på jus, som i ­hovedsak dreier seg om privatrett. ­Samtidig gikk jeg tilbake til Legemiddelverket og arbeidet innen registrering. Da var veien til andre året på jus kort, ettersom dette er rettet mot offentlig rett og forvaltning. Det var veldig greit å ta dette ved siden av jobb da arbeidet ga meg knagger å henge den nye kunnskapen på, sier Robsrud.
— Det var godt å ha studert før og å ha innarbeidet god studieteknikk. Det krever sitt å studere ved siden av full jobb, men takket være at jeg har en fantastisk mann som støttet meg, og at jeg kuttet ut så å si alt av tv-titting gikk det, legger hun til.
Med to jus-år under beltet ble det igjen veivalgets tid for Robsrud.
— Jeg innså at dersom jeg skulle studere mer jus måtte jeg ta hele studiet. Slik ble det, og da jeg hadde to år igjen valgte jeg å gå ned til tretti prosent stilling og fullføre på halvannet år for å bli ferdig. Jeg skrev oppgave om legemiddeldefinisjonen, og fikk dermed brukt mye av min farmasøytiske kompetanse. Man får mer flyt over både språk og juridiske drøftelser når det er noe man kan og forstår, påpeker hun.
— Hva med bedriftsøkonomien?
— Den tok jeg mens jeg fremdeles ­arbeidet som legemiddelkonsulent og ­produktansvarlig. I denne perioden var jeg også hjemme i svangerskapspermisjon, og det passet fint å kombinere med studier. Nå er det fire år siden jeg avsluttet jusen, og jeg har for tiden ingen konkrete studieplaner.
— Vil det si at det kan bli aktuelt å ­studere igjen?
— Ikke slik det ser ut i dag, det er mer enn nok å bryne seg på innen ­lege­middelindustrien – her dukker det opp nye ting og problemstillinger hele tiden.

Etter å ha fullført jusstudiet begynte Robsrud, som den gang arbeidet i Legemiddelverket, å se seg om etter nye utfordringer innen sitt nye fagfelt.
— Jeg valgte derfor å gå til Helfo utland. Her arbeidet jeg med både legemiddel­relatert og annen helserelatert problematikk som nordmenn i utlandet med trygderettigheter i Norge søker støtte for. Det kunne dreie seg om alt fra lege- eller psykolog­besøk til tannregulering. Oppgavene var varierte, og målet ved å ta denne jobben var å lære mer forvaltningsjus fra andre jurister. Men, det viste seg at det ikke var det juristmiljøet jeg hadde håpet å utveksle erfaringer med, fordi flere erfarne jurister hadde sluttet.
Dermed gikk Robsrud tilbake til industrien og AstraZeneca hvor hun er å treffe i dag.
— Her har jeg mulighet til å kombinere kunnskapen fra både farmasi og jus, noe jeg gjør hver eneste dag.
Mens det ikke var noen overflod av ­jurister hos Helfo, er det heller ikke slik at man snubler i farmasøyter hos AstraZeneca.
— Per i dag er det kun fire av oss her i Norge som har farmasibakgrunn. Tre av oss har typiske farmasøytjobber og sistemann er legemiddelkonsulent.
— Men, hva driver du egentlig med?
— Min oppgave er å godkjenne all ­kommunikasjon vi har som inneholder medisinsk eller produktfaglig informasjon. Jeg godkjenner også alle større aktiviteter rettet mot helsepersonell. De medisinske rådgiverne ser på tingene før det kommer til meg, men jeg har altså det siste ordet og skal sørge for at vi overholder alle lover og regler. Det betyr at man enkelte ­ganger må gå noen ekstra runder for at det skal bli ­riktig. Jeg må tenke helhet innenfor ­regelverket, og hva som er til beste for firmaet – ikke hva den enkelte ­medarbeider vil. Stort sett finner vi gode løsninger sammen, men uten å ta i for hardt kan jeg vel si at det koker en gang iblant, forteller Robsrud.
— Jeg bruker også mye av tiden min på rådgiving i forbindelse med utvikling av materiell, og kommer gjerne med forslag når det står litt i stampe. På denne måten får jeg brukt tidligere erfaringer, legger hun til.
— Det er kanskje greit å ha vært på den andre siden, altså i Legemiddelverket?
— Jeg vet jo litt om hvordan de tenker, selv om jeg ikke jobbet innenfor akkurat dette feltet da jeg var der. Legemiddelverket driver med reklameovervåking, og i dag er jo det mitt område her. Fra tidligere erfaring vet jeg i alle fall litt om hva slags språk som fungerer og hva som forventes. Men, det er stor forskjell på å jobbe i det private og i Legemiddelverket – ting går mye tregere i det offentlige, og jeg kan nok være litt ­utålmodig, innrømmer Robsrud.
Blant de større prosjektene farmasøyten og juristen har vært involvert i den seneste tiden, er et system hvor legemiddel­industrien i hele Europa skal offentliggjøre all verdioverføring til helsepersonell.
— Dette krever en stor systemgjennomgang i de enkelte firmaene, og er selvsagt en utfordring. Jeg er også invitert med i Legemiddelindustrien i forbindelse med deres arbeid for å implementere dette hos medlemsbedriftene. Det er mye læring i å arbeide med prosjekter, slår hun fast.

Mens utfordringene i dag står i kø, har Robsrud forsøkt seg på det motsatte, hun skulle være husmor for et år.
— Det gikk ganske dårlig. Etter bare noen uker gikk jeg innom Strømmen apotek og spurte om de trengte noen. Det gjorde de, og jeg arbeidet etter dette én kveld i uken en periode og senere som tilkallingsvikar og hver sjette helg. Å arbeide i apotek var greit når det var en så liten stilling, og jeg kjenner faktisk at jeg savner det litt – jeg skulle gjerne hatt tid til å fortsette med det. Det er spesielt å jobbe i apotek, øyeblikket når man leverer ut legemidler er for meg nesten «magisk». Dessuten kommer man tett på kollegene sine hele tiden. Her sitter hver og en mer med sitt.
— Finnes det likhetstrekk mellom profesjonsgruppene du er utdannet innen?
— Ja, i alle fall delen av farmasi jeg arbeider mot, altså på regelverkssiden. Her arbeider man etter forskrifter og veiledere, og man er svært opptatt av detaljer akkurat som i jusen. Når det er sagt, er jo jus mye bredere og mer drøftende enn hva farmasien er.
Blant sine medstudenter på de to ­studiene finner Robsrud færre fellestrekk.
— Men, nå hører det jo med at jeg var noen år eldre da jeg begynte på jus, og at det på dette studiet er en del studenter som har en utdanning fra før. Men, farmasøyter er nok en mer homogen gruppe studenter, som er veldig ryddige og ordentlige. ­Variasjonen er større på jus, men det er igjen en gruppe som preges av folk som er svært streberske.
Språk står sentralt for Robsrud, selv om hun i sin nåværende stilling en gang iblant må se gjennom fingrene med hva andre presenterer.
— Spesielt overfor pasienter er dette noe som virkelig opptar meg. Som nevnt sjekker jeg alt som skal ut av informasjon, og jeg godtar ikke dårlig språk når det er ­informasjon som skal ut til pasienten – da våkner vel farmasøyten i meg. Materiell som skal ut til helsepersonell kan også i enkelte tilfeller trenge en ekstra revisjon, men jeg må også ha evne til å se når det er godt nok.
Hun trekker blant annet inn økende grad av nordisk organisering som en utfordring på dette området.
— Det er lett å legge dokumenter ­utarbeidet på et annet språk til grunn for en oversettelse, og da er det en tendens til at det skinner igjennom. Som farmasøyt er man bevisst på dette, skal jeg sette navnet mitt på noe skal det også være bra.
— I industrien blir man vurdert ut fra hva man gjør og kan. Jeg hadde derfor glemt den gamle profesjonskampen mellom cand.pharm. og reseptar, eller master og bachelor. Jeg liker godt holdningen som råder i det private, her tas man for hva man rent faktisk presterer og kan. Men, for en stund siden ble jeg minnet om dette skillet i forbindelse med en samling, uten at jeg skal gå mer i detalj på det.
Ikke rart at Robsrud derfor ønsker en 3 + 2-løsning for farmasistudiet velkommen.
— Det tror jeg er både lurt og riktig. Reseptarstudiet har vært veldig rettet mot apotek og det praktiske arbeidet som ­kreves der, så jeg håper i tilfelle man klarer å bevare denne tilnærmingen. Reseptarer er arbeidsmaurene i apotek, og jeg ser det som en fordel om man klarer å viske ut ­skillelinjene mellom de to nivåene av utdanningen, mener hun.
— Kunne du sagt det samme om jusstudiet?
— Innen jusmiljøene hersker noe av samme diskusjonen om bachelor og ­master, og skillet er delvis innført. Men, det er kun etter master man kan kalle seg jurist, så sånn sett skiller dette seg fra farmasiutdanningene.
Uten å være direkte involvert i det, ­kjenner også Robsrud til problemene ­legemiddelselskapene opplever når de ønsker å slippe til på sykehus med ­informasjon om sine produkter.
— På sikt håper jeg vi vil oppleve å få akseptabel tilgang, men det vil kanskje ­kreves at informasjonen må skreddersys bedre til sykehusenes behov. Det er viktig at industrien tilbyr godt balansert informasjon hvor man også har med sikkerhetsaspektet – det har vi alt å vinne på.
— Hva med fremtiden til farmasøytisk industri i Norge?
— Jeg har vanskelig for å se at det vil komme ny produksjon til Norge, og vi ­opplever også at mye av ­forskningen ­settes bort til konsulentfirmaer. På den annen side har i alle fall vi ansatt flere ­legemiddel­konsulenter den siste tiden, og jeg tror det vil være avgjørende med god kunnskap om lokale forhold i fremtiden. Slik jeg ser det, er nok de største kuttene innen denne industrien gjennomført, noe som innebærer at ingen av selskapene er så store lenger at tilsvarende kutt vil være aktuelt.
— Vet du noe om hvordan det norske markedet vurderes i AstraZeneca? Vi er jo et lite land med lave legemiddelpriser og en økonomi mange kan misunne oss.
— AstraZeneca vurderer heldigvis ­pasientbehov og produksjonskapasitet ved mangelsituasjoner, men det er klart at Norge generelt ikke alltid står først i køen når man prioriterer globalt. Det kan man selvsagt løse ved for eksempel nordiske pakninger, slik at det blir enklere å planlegge. Det er jo ikke slik at man velger å ikke lansere ­preparater i Norge på grunn av lav pris. Dette er ikke noe jeg jobber med til daglig i min rolle, men jeg kjenner jo på at det er tøffe rammevilkår og refusjonsregler i landet.
Greit. Fire år etter at farmasøyten også ble jurist – hva gjør hun når det ikke er ett av de to fagområdene som opptar henne?
— Da er jeg glad i å sykle, både på ­landevei og i terreng, og det blir noe trening. Jeg skulle selvsagt gjerne hatt mer tid til det, men det er viktig for meg å følge opp barna på både skole og fritidsaktiviteter.
— Så du har ikke tatt sofaen og tv-en tilbake etter studietiden?
— Nei, jeg roer meg ikke så lett på sofaen, og det er jo utrolig hva man får gjort om man dropper tv-en. Men, nyheter og noen danske serier blir det, og jeg kan finne roen med en bok på solsengen når det er ferie – da blir det gjerne krim, avslutter Dina Mo Robsrud.

(Publisert i NFT nr. 11/2014 side 28–31.)