Mellom forskning og forretning

Bonuspoeng har han hatt god nytte av tidligere, det kommer vi tilbake til. Når NFT møter Jonasson, er han klar for «slagerfestivalen» for norske biobanker, eller Biobank Norge – En nasjonal ­konferanse om biobanker som det offisielt heter. Før vi tar fatt på biobanker, persontilpasset medisin og biomarkører spør vi rett ut hvorfor svensken er å treffe nettopp her – i Norge.

— Vel, det har i stor grad med det ­nordiske studentsamarbeidet å gjøre. På et såkalt Pinsestevne i Uppsala, hvor jeg studerte, traff jeg en norsk farmasi-jente. Hun kom til Uppsala for å ta sitt hovedfag, fikk seg jobb i Norge, og jeg flyttet etter og tok mitt hovedfag på Dikemark, forklarer Jonasson.

Som for mange andre innen ­profesjonen, var det en generell fascinasjon for ­naturvitenskap som trakk ham til farmasien.

— Cand.pharm. viste seg å være en god kombinasjon av mine interesser for kjemi, legemiddelområdet og helsevesenet, sier han.

— Etter hvert ble farmakokinetikk og farmakoterapi områdene jeg fattet størst interesse for. Jeg så ikke for meg en ­karriere ved lab-benken, men var mer interessert i å være en del av prosessen som får ­legemidlene ut til brukerne eller pasientene om du vil.

I dag er Jonasson medisinsk direktør i HUNT Biosciences AS, eller Lifandis som det snart vil hete.

— I så måte skulle jeg gjerne hatt litt mer lab-erfaring. Her snakker jeg med ledende forskere innen industrien, og da må jeg ­innrømme at egne kunnskaper kan komme til kort.

Men, før Jonasson fikk denne ­toppjobben i det offentlige eide selskapet har han gått veien via arbeid for både norske ­myndigheter og norsk legemiddelindustri.

— Under studietiden jobbet jeg ­for ­Nordiska Läkemedelsnämnden, og ­kontakter jeg opparbeidet meg her gjorde at jeg fikk en fot innenfor hos ­Legemiddelverket. Der arbeidet jeg med kontroll, og det var til å begynne med enkel saksbehandling ­ettersom jeg var ­nyutdannet. I løpet av de to årene hos Legemiddelverket ­arbeidet jeg ­hoved­sakelig med ­registrering av markedsførings­tillatelser og godkjenning av kliniske studier. Dermed var det ­nærliggende å gå over til ­AstraZeneca, hvor jeg startet som CRA, eller prosjektleder. Dette drev jeg med en fem–seks år, og det var kjempegøy, minnes Jonasson.

Planen hadde hele tiden vært en karriere innen industrien.

Legemiddelindustrien har vært i stor endring i løpet av årene Jonasson har tilbrakt der, noe som også har gitt gode muligheter for farmasøyten.

— Da AstraZeneca fusjonerte i 2000, ble jeg seksjonssjef for klinisk utprøving. Dette var en spennende periode preget av eksplosiv vekst. Jeg var blant annet med på å bygge en organisasjon som på det meste besto av seksti personer, vi drev egne ­prosjekter og det var rett og slett utrolig gøy.

Så startet de store endringene innen norsk legemiddelindustri.

— Globalisering, nye markeder, høye kostnader og et lite marked som det norske gjorde at AstraZeneca, og de andre store aktørene, tok en gjennomgang på hvor de la sine kliniske studier. Sør-Amerika, Russland og Asia åpnet seg opp som nye markeder for industrien, og det tvang frem endringer, forteller Jonasson.

— Det interessante for meg var at vi nå begynte å satse mer på tung vitenskapelig kompetanse innen medical affairs. Her ­jobber godt skolerte folk tett opp mot viktige prosjekter og kunder, og er i kontakt med ledende professorer og myndigheter innen de aktuelle områdene. Dette fikk jeg være med på å bygge opp i Norge, og i 2006 ble en egen enhet for medical affairs, som også inkluderte medisinsk informasjon og promotional affairs etablert, legger han til.

Rammebetingelsene for kliniske studier hadde også endret seg drastisk.

— Jeg fant vel ut at kliniske studier hadde vært morsomt på 90-tallet, da de ikke var så styrt. Siden den tid har området blitt så ekstremt kontrollert at jeg følte jeg var ­kommet for langt fra faget. Ved å arbeide innen medical affairs fikk jeg på en måte faget tilbake igjen, sier Jonasson.

Men, så skjer det ting igjen da.

— I 2009 førte endringer i Astra­Zeneca til at vi ble en nordisk organisasjon, og jeg fikk etter hvert ansvaret for den ­nordiske ­medical affairs-gruppen. Det var en ­utfordring å få fire ulike tilnærminger til området til å ­fungere sammen, men jeg lykkes. På den annen side ble det mye reising og ledelse. Bare det å følge opp personalsamtaler og lønn tok det meste av min tid, og igjen følte jeg at faget forsvant. Det er gøy å være leder, men jeg mistet kontakten med de som faktisk utførte jobben.

Dermed tok Jonasson kortstokken i egne hender, stokket om og sa rett og slett opp jobben.

— Jeg sluttet i 2011, og det skal være sagt, det var en utrolig fin reise i ­AstraZeneca. Da jeg valgte å avslutte, var jeg allerede inne som stipendiat ved ­Universitetet i Bergen. Jeg fikk lov av ­selskapet til å følge ­ambisjonene om en ph.d.-grad, og hadde mange ideer til prosjekter som kunne være interessante.

Veilederen tente på ideene, og ­farmasøyten innså at dette var en mulighet han ikke kunne la gå fra seg.

— Planen var at det skulle legges til rette for studiene i AstraZeneca, men jobben var så altoppslukende at det ikke ville la seg gjøre. Dermed tok jeg ­valget, og sa opp en godt betalt lederstilling innen ­legemiddelindustrien til fordel for en ­tilværelse som stipendiat. Det tror jeg flere burde gjøre – altså tenke over hva de faktisk vil i et langsiktig perspektiv og våge å satse på drømmen.

Det var også klart at dersom han skulle nå lenger innen industrien var en ­doktorgrad helt avgjørende, men valget ble altså annerledes. Og, her kommer vi til bonuspoengene.

— Dermed ble det å være stipendiat, med tilhørende lønn, i to år. Det ble mye lesing og skriving på kammerset, og jeg brukte vel opp alle bonuspoengene jeg hadde spart opp på turer til Bergen, sier Jonasson med et lite smil.

Øvre GI, altså mage-tarm og ­reflukssykdom var stipendiatens område de to årene.

— Jeg studerte reflukssykdom og mage/tarm-bivirkninger ved NSAIDs. Jeg hadde jo jobbet med dette i 15 år før jeg startet på ph.d.-en – da mer i bakgrunnen, nå sto jeg som førsteforfatter.

— Hvordan opplevde du å gå tilbake til studiene?

— Etter mitt syn er det nyttig å ha litt ­jobberfaring før man starter på en ph.d. eller tilsvarende grad. Da har man opparbeidet noen knagger å henge kunnskapen på, og jeg hadde jo jobbet med dette ­terapiområdet i mange år allerede. Noe annet ville det vært om jeg for eksempel skulle ta for meg noe helt ukjent, da er jeg ikke like sikker på ­hvordan utfallet ville blitt.

— Og så ble det eget firma?

— Det ble litt på si. Jeg hadde en del kontakter innen industrien, og fikk en ­henvendelse akkurat idet jeg ­sluttet i ­AstraZeneca. I firmaet drev jeg med ­rådgiving og market access, men fokus var på ph.d.-en. Firmaet har jeg for øvrig avviklet.

Med disputasen unnagjort var Jonasson klar for nye utfordringer, og de har han altså funnet i HUNT Biosciences AS – et selskap eid av NTNU, Helse ­Midt-Norge og Nord-Trøndelag fylkeskommune for å sikre at verdiene i Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) kan utnyttes.

— Vi er i ferd med å bytte navn til ­Lifandis AS, også med bakgrunn i at vi ønsker å utvikle oss videre og tilby data fra andre norske biobanker og helseregistre, forklarer Jonasson.

Han beskriver HUNT som et svært ­spennende materiale med stort potensial.

— Det hele begynte på 80-tallet med helseundersøkelsene, som har resultert i et omfattende materiale, faktisk en av de største i verden. Samtidig var man ­veldig forutseende i HUNT, og etablerte en ­biobank allerede på begynnelsen av 90-tallet. Dette er et state of the art-opplegg med ­robotisert lager med mer, og ligger altså, som ­hovedkontoret, i Levanger. ­Biobanken ble kåret til Årets forskningsbiobank i Europa i fjor, for å gi et eksempel på hvor langt fremme man er.

HUNT Biosciences ble etablert i 2007, for å være et profesjonelt bindeledd når ­industrien vil gjennomføre forskning på informasjonen i HUNT.

— Her er det investert flere ­hundretalls millioner kroner, og eierne ville ­derfor se på hvordan dette kunne fremme ­innovasjon – på en ryddig måte. Det ­innebærer å gi ­industrien tilgang til dataene, og ­samtidig forvalte den tilliten deltakerne i ­undersøkelsene har gitt HUNT.

Jonasson er nå del av et team på seks personer, hvor han altså er medisinsk sjef.

— I tillegg har vi prosjektledere, folk som driver med business development og andre som jobber tett opp mot det akademiske ­miljøet. Vi ser blant annet på ­epidemiologi uten å bruke biobanken, men via HUNT og andre helseregistre. Vi ser at ­observasjonelle studier er stadig ­viktigere for selskapene, særlig med tanke på det ­helseøkonomiske aspektet, til støtte for kost/nytte-vurderinger og for å belyse ­hvordan legemidler brukes i vanlig klinisk praksis. Vår målsetting er å jobbe med ­norske helseregistre generelt, derfor er også en navnendring på selskapet på sin plass.

Et annet interessant område Jonasson nå får mulighet til å fordype seg i er biomarkører.

— Det er kanskje bedre timing for dette nå enn hva det var tilbake i 2007. ­Industrien har vært i endring, det er ikke lenger one size fits all som gjelder. Undergrupper av pasienter må identifiseres for å oppnå bedre effekt eller mindre bivirkninger. Mange av biomarkørene som benyttes i dag er ikke sensitive nok. Teknologiske fremskritt innen både genetikk og proteomikk har åpnet opp for nye muligheter. Her jobbes det for eksempel på proteinnivå, og mens man tidligere kanskje målte på ett protein er det nå utviklet produkter som kan analysere ti til femten proteiner samtidig som vil kunne forbedre nye biomarkører, sier farmasøyten engasjert.

Det er tydelig at fagmannen har funnet hjem, og han fortsetter:

— Diagnostikk er også et område vi ­arbeider med. Her finnes det flere ­eksempler innenfor kreftområdet hvor det utvikles ­tester på blod som kan spare både pasienter og helsevesen for kostbare, og til tider ­unøyaktige, undersøkelser. Nye ­biomarkører vil også kunne brukes til å overvåke om kreften kommer tilbake etter operasjon. Sirkulerende kreftceller kan være igjen, og biomarkører kan bidra til å varsle om tilbakefall. Vi er dessuten involvert i et prosjekt med et amerikansk firma som ser på muligheten for å forutse ­kardiovaskulære hendelser via ­biomarkører. Prognostiske biomarkører kan også ­benyttes hos for eksempel diabetikere som er utsatt for nyreskader. Hele 30 til 40 prosent av nyren kan allerede være skadet før det kan ­detekteres med dagens metoder. Her er HUNT Biosciences i gang med et prosjekt sammen med en industripartner for å se på muligheten for å utvikle biomarkører som kan oppdage nyreskader på et tidligere tidspunkt.

Mens det blir stille i foajeen på Felix Konferansesenter, hvor norske ­biobanker setter hverandre stevne, legger vi biomarkørene litt på hyllen og konsentrerer oss om Jonasson selv.

— Det var et bevisst valg å jobbe for et norsk firma etter ph.d.-en. Jeg følte jeg hadde gjort mitt som del av et ­datterselskap, og det som er ekstra spennende nå er å få jobbe med industrien som kunder. En ­forutsetning for å få jobben i HUNT ­Biosciences var å ha industrierfaring, og ­jobben er veldig internasjonal. Det betyr at det ikke blir mindre reising av dette. De viktigste kundene sitter utenlands, og det er dessverre ingen stor legemiddel­industri i Norge. Jeg er i Levanger så ofte det lar seg gjøre, og har ellers kontor på ­Forskningsparken her i Oslo, forteller Jonasson.

— Så nå er du på rett sted?

— Dette arbeidet er utrolig spennende faglig, og det er moro å få være med på å bygge dette fra bunnen. Norske ­biobanker og helseregistre er helt i frontlinjen, og vi har en infrastrukturfordel med et veldig oversiktlig helsevesen. Det utrolige er at industrien ikke kjenner til dette. Vi må derfor proaktivt ut og informere om mulighetene, noe som er en krevende jobb – dette selger seg ikke selv. For å få fart på dette har vi et internasjonalt team inne som jobber med business development.

— Hva med forskningsmiljøene, er dørene åpne der?

— Det har ikke vært kultur for ­forskningssamarbeid med industrien i Norge. Dette et ukjent område for mange, og noe som dermed er en ­utfordring for oss. Men, denne arbeidsdelingen må til. Forskningen må igjennom en ­kommersialiseringsprosess for å bli til nytte for pasientene, og her ­kommer vi inn som et profesjonelt ­bindeledd som kan avlaste forskerne. Da er det ­offentlige eierskapet i HUNT en klar fordel, vi forvalter jo ­tillitsforholdet til deltakerne i disse kohortene.

Jonasson understreker at HUNT ­Biosciences tross offentlig eierskap arbeider under kommersielle betingelser.

— Nå blir det spennende å se om HUNT-modellen kan videreføres. Sett i ­perspektiv av alle de hundretalls ­millionene som er investert, mener jeg det er en ­forpliktelse å gjøre dette ­tilgjengelig for industrien. Målet er felles for samtlige ­aktører – bedre helse. Her kan Norge ­virkelig settes på kartet, for selv om ­industrien ikke ­investerer så mye i kliniske studier lenger kan ikke ­fordelen ­infrastrukturen gir tas fra oss.

Hva med Christian Jonasson som ­privatperson, er det noe tid igjen til ham?

— Ja, og da blir det først og fremst ­familien som prioriteres. Ut over det er jeg veldig glad i å trene generelt, og med tanke på den pressede tiden, har jeg kommet til at løping passer aller best. Da er det bare å snøre på seg skoene og komme seg ut.

— Noen spesielle mål for denne løpevirksomheten?

— Vel, jeg pleier å være med på Oslo halvmaraton. Jeg elsker å konkurrere, så det er moro. Ellers opplever jeg at løpingen nullstiller kroppen, og jeg kan få mange av mine beste ideer mens jeg løper. Ut over det er jeg ganske god til å slappe av, forsikrer farmasøyt og ph.d. Christian Jonasson.

Det siste bør være en forutsetning for en mann i hans stilling, altså ikke ph.d.-en, men evnen til å slappe av.

(Publisert i NFT nr. 4/2014 side 40–43.)