Farmasøyt og gentleman

Før pappeskene pakkes tar Wold seg tid til å se tilbake på en lang karriere og samtidig kaste et blikk fremover mot fremtidens farmasi.
— En gang farmasøyt, alltid farmasøyt?    
— Ja, jeg vil si det. Har stor interesse for faget, men nå går utviklingen så fort at jeg makter ikke helt å følge med, og det er vel heller ikke å forvente.

I blodet
Hva holder så Wolds interesse varm nå som han for lengst er pensjonist?   
— Det er vel noe jeg har i blodet, jeg kom­mer fra en apotekerfamilie. Farmasi, som mange andre fagområder, er noe helt annet enn da jeg var student. Vi lærte nærmest et håndverk og laget medisiner selv, i labora­toriet eller i resepturen. Siden den tid har det vært en spennende og rask utvikling både innen apotekfarmasien, industrien og for oss på universitetet.
— Også din kone er farmasøyt, er det blitt noen flere farmasøyter i familien?   
— Nei, det har det ikke. Vi har tre barn, men ingen av dem har valgt farmasien.
— Etter en lang og innholdsrik karriere, vil du si at farmasien har formet deg eller har du fått forme den?  
— Vanskelig å si. På instituttet og på vår avdeling har jeg opplevd et godt arbeidsmiljø preget av hyggelige og flinke personer. Vi har nok innvirket på hverandre og således kanskje blitt «formet» til en viss grad. Jo eldre jeg blir, desto viktigere synes jeg det er med gode personlige egenskaper – ikke bare ­faglig dyktighet.

Godt nivå
Flere NFT har vært i kontakt med den seneste tiden har pekt på at nivået blant nyutdannede cand.pharm.-er er dalende. Hvordan ser Wold på denne utviklingen?
— Jeg synes det er litt overraskende. Ifølge systemet og studieplanen skulle nivået være høyt. Men det er nok blitt lettere å komme inn på studiet etter at man har fått studietilbud i både Tromsø og Bergen i tillegg til Oslo. Imidlertid oppfatter jeg standarden som gjennomgående god, svarer han, men på­peker at han har vært pensjonist i noen år og kanskje ikke er den rette til å uttale seg om dette.    
— Frem til 1931 var ikke farmasi et univer­sitetsstudium. Så kom farmasibygget på Blindern i ‘32, og faget ble lagt under Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Den gang hadde man ikke hovedfag i studie­planen, noe som førte til at farmasi ble sett litt ned på av mange realister, som mente at vi ikke var gode nok. Først på slutten av 60-­tallet ble farmasi en femårig utdanning hvor det siste året var hovedfagsstudium. Dette var svært viktig for studiet. Flere hovedfags­studenter har gått videre og tatt doktorgrad. Fakultetet har lenge hatt doktorgradskurs for både realister og farmasistudenter, og det viser seg at farmasøytene er minst like gode som realistene.

Internasjonalt
Wold fikk tidlig farmasøytisk erfaring fra utlandet. Det hele startet da han under ­militærtjenesten ble sendt til Egypt under Suez-konflikten i 1956. Her var han brigade­apoteker med kapteins grad. En annen grad han har – uten sammenligning for øvrig – er en Ph.D.-grad fra University of Edinburgh (1962).
— Det har blitt flere utenlandsopphold i løpet av karrieren, noe å anbefale for ferske norske farmasøyter?  
— Ja, absolutt. Bortsett fra tiden i Edinburgh har jeg bodd i Stockholm et par års tid der jeg vartilknyttet Karolinska Institutet, og i Boston, USA, hvor jeg arbeidet med biokjemi ved Harvard Medical School. Både i Stockholm og Boston arbeidet jeg i et sterkt faglig internasjonalt miljø – veldig givende.
— Du må ha vært faglig sulten?
— Som ung var jeg, i likhet med mange andre, full av energi og ønsket å komme meg ut. I tillegg var det en fin opplevelse for barna å komme utenlands.
— Og kanskje litt krevende for familien?  
— Vel, det ble en del arbeid med å leie ut bolig, finne ny leilighet og få alt på plass, men når man vil, så går det meste, sier profes­soren og farmasøyten med et smil om ­munnen.

Nye tider
Farmasiutdanningen er ved et tidsskille i Norge ettersom en 3 + 2-løsning nærmer seg, i alle fall i Tromsø, og hva tenker akademikeren Wold om dette?  
— Det tenker jeg lite om og vet lite om. Det skal bli interessant å følge med, men jeg har ingen bastante meninger om denne saken.
Selv har han satset mye på basalkunnskap i sin karriere, en kunnskap Wold fremdeles mener er viktig.
— Farmasi er jo et profesjonsstudium, og dagens studieplan har fått en sterkere inn­retning mot pasientrettede områder som ­farmakologi og samfunnsfarmasi. Det er bra, men man står kanskje i fare for å miste noe ved å nedprioritere de ulike områdene innen kjemien. Medisinerstudentene ved Univer­sitetet i Oslo har overhodet ingen undervisning i kjemi, slik de hadde tidligere. Og jeg mener det er viktig at farmasøyter har en ­skolering i kjemi/biokjemi.

Gentleman
Fra Farmasøytisk institutt har vi fått litt ­bakgrunnsinformasjon om den jubilerende professoren. En av hans tidligere kolleger skal ha beskrevet ham som «den siste gentleman innen farmasien» – hva tenker Wold om den karakteristikken?
— Det synes jeg var svært overraskende. Det er jo hyggelig å bli oppfattet positivt, men er nok ikke «den siste gentleman». Jeg ser på meg selv som et relativt vanlig menneske.
— Du beskrives som en person som alltid sier ja.  
— Pleier å gjøre det. Jeg var i tvil om dette intervjuet, men endte jo med å takke ja.
— Hva med spesielle høydepunkt, og kanskje det motsatte, i løpet av karrieren?   
— Det har gått jevnt fremover mesteparten av tiden, og det er jeg glad for. Vår avdeling har alltid hatt bra med hovedfagsstudenter, altså dagens master, noe som har vært ­positivt. Det har også bidratt til god rekrut­tering av stipendiater.
— Med andre ord har dere gjort noe riktig?
— Det virker sånn, og æren for det til­kom­mer ikke minst professorene Berit Smestad Paulsen og Karl Malterud. De har gjort og gjør en fremragende innsats.
Vi noterer oss at gentlemannen fra FI er rask til å trekke frem andre enn seg selv.

Veien videre
Hva med fremtidens farmasi i Norge?   
— Jeg tror farmasiens rolle blir enda ­viktigere innen sykehusfarmasien der farma­søyter samarbeider med det øvrige helse­personell. Når det gjelder vanlige apotek, må man bare håpe på det beste.  
Professoren ønsker ikke å gå særlig i detalj når det gjelder utviklingen innen apotek­vesenet etter reformen, men legger ikke skjul på at han er bekymret.  — Det blir galt av meg å kommentere dette nærmere siden jeg nesten ikke har jobbet i apotek, sier han.
— Hva med etterutdanningstilbudet for farmasøyter nå som dette er utenfor universitetets kontroll?
— Jeg var negativ til det som skjedde, men det skal samtidig sies at jeg ikke kjenner til ­apotekkjedenes egne etterutdanningssystemer. Kjedene konkurrerer jo, har de da hver sin etterutdanning? Jeg mener at farmasøytisk etter­utdanning burde drives av en uavhengig part.

Mer enn farmasi
Wold bidrar med en artikkel om apoteker Peter Møller i dette nummeret av NFT. Vi spør om kombinasjonen av historie og farmasi er noe som opptar ham spesielt.
— Ja, nå synes jeg det. Tidligere så jeg bare fremover. Nå er jeg gammel og har begynt å se bakover, og jeg er veldig imponert over flere apotekere fra gamle dager.
— Hva med andre interesser?
— I min ungdom var jeg opptatt av å drive aktiv idrett (ski og friidrett), men det er jo en menneskealder siden. Nå merker jeg alderen og er alt annet enn sprek. Men jeg prøver å holde meg i passe form blant annet ved å gå turer – fysisk aktivitet har alltid vært en viktig del av livet.  Utover det er vi rett som det er i Filharmonien hvor min kone og jeg har abonnement, avslutter professor, farmasøyt og gentleman Jens Kristian Wold.

(Publisert i NFT nr. 1/2012 side 35–37.)