Era Gruda: Ja-mennesket som trenger nei-venner

Selv på lang avstand er Era Gruda (27) lett å kjenne igjen. Smilet hennes lyser opp i gråværet på Carl Bernes plass, lenge før hun er fremme ved kafeen vi skal møtes. Hun uffer seg over å ikke ha tatt med paraply og unnskylder seg for å komme litt sent. Hun kunne så klart ikke si nei da hun ble spurt om å jobbe litt lenger.

Hvis du er farmasøyt og ikke har møtt Gruda, er det ikke lenge til du gjør det. I tillegg til jobber og studier har hun hatt en rekke verv og prosjekter i det norske og europeiske farmasimiljøet. Hun tilstår at hun nylig også holdt på å si ja til å stille til et styreverv i en større farmasiorganisasjon.

— Da måtte jeg bli stoppet av en venninne fra å stille, ler hun.

Mye av tiden hennes har i de siste årene gått med til engasjementet i NoPSA (Norwegian Pharmaceutical Students' Association). Gjennom NoPSA har hun hatt vervet National Individual Mobility Project Coordinator (NIMP) i EPSA (European Pharmaceutical Students' Association) sitt flaggskipprosjekt for europeisk samarbeid, Individual Mobility Project (IMP). Gjennom sine NIMP-er, som er nasjonale mobilitetskoordinatorer, organiserer IMP praktikantplasser utenlands for farmasistudenter over hele Europa. De to siste årene (2017–2018 og 2018–2019) har Gruda blitt kåret til «NIMP of the year».

Hun har også vært med på å organisere NoPSAs nasjonale kongress flere ganger, hun var redaktør for tidsskriftet Veneficus i 2018, hun har sittet i Etikkrådet for farmasøyter i Norge siden 2017 og er «soft skills trainer», kursholder i sosial kompetanse, for EPSA.

Nylig hadde hun ansvar for å organisere Farmaceutenes deltakelse i Oslo Pride og har akkurat blitt valgt inn i EPSA Team som Central Individual Mobility Project Coordinator (CIMP), som blant annet innebærer å ha ansvar for alle EPSAs NIMP-er.

Nå har Gruda lovet seg selv og vennene at det får holde med jobber, arbeidet i EPSA og studiene. Til høsten starter hun på masteroppgaven, og hun vet det vil kreve sitt.

— Det blir mer enn nok, men jeg kommer nok til å stille til verv innen norsk farmasi i fremtiden, smiler hun.

Les også: Historisk krigstidskunst på instituttveggene

Engasjement har gjort studietiden bedre

Selv om organisasjonsarbeidet Gruda deltar i tar mye tid, er hun ikke i tvil om at hun får mye mer tilbake.

— Åh, det gir så mye. Jeg vet ikke hvor jeg skal starte engang. Jeg synes det har gjort studietiden så mye bedre. Jeg hadde kjedet meg så mye, og jeg tror ikke jeg hadde gjort det så bra hvis studiene var alt jeg hadde.

— Det er etter jeg ble valgt inn i EPSA Team at jeg fikk min første A i farmasi, legger hun smilende til.

Engasjementet åpner dører, bygger nettverk og gjør seg på en cv. Samtidig understreker hun at det er viktig å ikke ha det som eneste motivasjon.

— Det er fint å ha ting på cv-en, men det er ikke derfor jeg gjør det. Jeg gjør noe hvis jeg synes det er interessant og utfordrende eller det er noe nytt jeg kan lære.

Ikke minst er hun begeistret for muligheten hun har fått til å reise mye og treffe andre engasjerte farmasøyter og farmasistudenter fra andre land. Hun har blant annet fått reise mye som «soft skills trainer». Siden 2015 har hun holdt kurs om blant annet kommunikasjonsteknikk og stresstakling for europeiske farmasistudenter.

— Nå har jeg holdt cirka 60 timer med trainings for studenter i 10 land.

Les også: Farmasøyt med sosialt engasjement

Den store kjærligheten

Aktiviteten i det europeiske farmasimiljøet har gitt henne mange vennskap hun vet blir livslange, og det har styrket hennes forhold til farmasifaget – som allerede var sterkt.

— Farmasi er mitt livs største kjærlighet. Det er ikke bare en karriere, det er virkelig hele livet mitt, stråler hun.

Som ung drømte hun dog om å bli lege.

— Pappaen min ble syk da jeg var to år gammel, og jeg skulle bli lege for å kurere pappa, sier hun med et trist smil.

Faren døde noen år senere, men drømmen levde videre helt til hun var ferdig på videregående og manglet to studiepoeng for å komme inn på legestudiet. Da begynte hun å reflektere litt videre over hva hun egentlig ville.

— Jeg ville være helsepersonell, og jeg har alltid vært glad i kjemi. Da falt farmasi ganske godt på plass, og det er det beste som har skjedd. Jeg er veldig glad det ble farmasi.

Hun er også klar på hva som er målet.

— Sluttdrømmen er å bli professor, så jeg må forske en del før det, og først må jeg jo også gjøre det veldig bra på master.

— Men with some hard work tror jeg det skal gå.

Hun har ikke helt bestemt hva hun skal fokusere på i masteroppgaven, men vet at hun skal ta den i legemiddelkjemi og radiofarmasi med Jo Klaveness og Dag Erlend Olberg som veiledere.

— Jeg har fått tilsendt noen artikler som forslag til oppgave, og nå kommer jeg på at jeg sa jeg skulle se på dem, sier hun med et litt skyldig smil.

Hun skryter stort av veileder Klaveness og håper på sikt å kunne jobbe videre i forskergruppen New innovative drugs and imaging på Farmasøytisk institutt ved Universitetet i Oslo.

Farmasi er mitt livs største kjærlighet. Det er ikke bare en karriere, det er virkelig hele livet mitt.

Den skeive kjærligheten

Godt ute av tenårene innså Era Gruda at hun ikke bare ble tiltrukket av menn og har vært åpent bifil siden 2013.

— Når man har tiltrekning til menn som bifil dame, så tenker man automatisk, på grunn av hvordan samfunnet er, at man er hetero. Jeg ble, og blir, tiltrukket av menn, men ikke bare menn. Jeg blir også tiltrukket av kvinner og ikke-binære.

Som på andre områder i livet hennes tok det ikke lang tid før hun engasjerte seg i det skeive miljøet. 2016–2018 var hun frivillig i Oslo Pride, i 2018 som assisterende sekretariatsjef. I 2018/2019 var hun styremedlem i Skeiv Verden Oslo og Akershus som jobber for skeive med minoritetsbakgrunn.

— Det er en veldig viktig organisasjon. Til og med i Norge så skjer det fortsatt mye, og hvis en tenker på et globalt perspektiv så er det 70 land eller noe hvor det er ulovlig å være skeiv, og det er noen land det rett og slett er death penalty for å være det, stadfester hun og håper hun kan engasjere seg mer i Skeiv Verden etter studiene.

Engasjementet hennes for farmasi og skeive ble lagt merke til, og i år spurte leder i Farmaceutene, Rønnaug Larsen, om Gruda ville ta ansvar for Farmaceutenes første deltakelse i Pride-paraden: noe hun i hvert fall ikke kunne si nei til.

— Jeg hadde tenkt mye på det selv, sier hun og synes det er viktig at helsepersonell støtter saken og viser at det er skeive der som i alle andre områder av livet.

— Jeg tenker det kan være fint med skeive helsepersonell. For noen kan det være viktig å for eksempel ha en skeiv psykolog som kanskje forstår dem bedre. Jeg vet fra flere at det er fint å ha en som det er lettere å relatere til.

Med godt over tretti deltakere, skeive og streite, farmasøyter og ikke-farmasøyter, samlet under fanen «No cure for love» bak den gule veterankabrioleten er hun henrykt over opplevelsen.     

— Det ble utrolig fint. Jeg har nesten ikke ord. Det var så fint.

Farmaceutene fikk mye oppmerksomhet og mange godord for den fancy bilen og det fengende slagordet.

Mye glede, enorme folkemengder og mange godord til tross, det er langt igjen før skeive kan føle seg akseptert: til og med i Norge. Hun forteller blant annet at det var en som ble banket opp etter paraden i år, og det er ikke ukjent at skeive får voldtekt- og drapstrusler på sosiale medier og blir kalt stygge ting når de er ute på byen.

Les også: Farmaceutenes første Pride

Kultursjokkert i Norge

I 2008 flyttet 16 år gamle Era Gruda og moren hennes fra Albania hvor hun hadde mange venner og hvor fellesskap står sterkt, til Norge hvor hun ikke kjente noen og folk ikke snakker med fremmede i utide.

— Det var den verste alderen å flytte til et annet land; det kan jeg si. Jeg fikk skikkelig kultursjokk. De to første årene var helt jævlig.

Etter de to første årene lærte hun seg språket, fikk venner og fant seg mer til rette.

— Det ble bedre etter hvert, og jeg elsker livet mitt i Norge nå. Jeg kan ikke se meg selv bo et annet sted, smiler hun.

Hun har gode minner fra Albania og skryter av naturen, maten, gjestfriheten, fellesskapet og den gode sameksistensen av religioner som feirer hverandres helligdager.

— Albania er et veldig fint land, og jeg har venner og familie som jeg savner, men jeg har bygget et hjem i Norge og er glad i alle de muligheter jeg har fått her og vennskapene jeg har her, sier hun og legger til at hun ikke har vært i Albania siden 2012 og ser spent frem til desember når hun skal dit i bryllup.

Heia Norge

Når noen spør hvor hun kommer fra, svarer Era Gruda automatisk Albania, men hun er tydelig på at det er Norge som er hjemme.

— Og 17. mai er blitt en av mine favorittdager i året. Jeg føler meg som veldig patriot når det er 17. mai.

Hun ler og, for å vise hvor norsk hun har blitt, forklarer at hun ikke liker at folk setter seg for nær henne på bussen.

— Jeg var ikke slik da jeg kom til Norge, men jeg er blitt sånn nå. Hvis det kommer noen og setter seg nær meg på bussen, og det er masse plass, så tenker jeg: Hva skjer?

Patriotismen øker også når hun er ute i det europeiske farmasimiljøet.

— Jeg blir jo så stolt av å se hvor mye bedre system Norge har på veldig mange ting.

Under siste kongress holdt hun foredrag om inhalasjonsveiledning og bare for det fikk hun mye positiv respons og mange spørsmål.

— Også har vi vaksinasjon, helsetjenester og registre som Reseptregisteret og Kreftregisteret. Alle sånne systemer som Norge har på plass, som kanskje ikke er like bra andre steder. Jeg blir jo så stolt av å se at vi gjør det faktisk ganske bra.

Ikke alltid på toppen av verden

Som 27-åring er Gruda en av de eldste på sitt kull. Hun forklarer at det blant annet skyldes at hun er bipolar type 2. Bipolar type 2 karakteriseres av litt mildere maniske perioder, som kalles hypomane perioder, enn type 1.

Hun synes det er viktig å snakke om, og skape åpenhet rundt, psykisk helse og forteller at hun hadde sin første depressive periode i 2010, men at hun ikke ble diagnostisert før 2015.

— I de fem årene var jeg enten hypoman eller depressiv, hypoman eller depressiv. Jeg var ikke noe mellomting, så det var en ganske voldsom periode.

Årene før hun fikk diagnosen var tunge, men med diagnose, medisiner, psykiater, psykiatrisk sykepleier og fastlege med på laget, alt støttet av det norske helsevesenet, går det mye bedre.

— Det er også en av de tingene hvor vi i Norge har det veldig bra, slår hun fast.

Hun får fremdeles noen depressive perioder og sliter en del med å få regelmessig søvn, men er relativt stabil, har lært seg å kjenne symptomene og har en kriseplan for hva hun skal gjøre når de kommer.

Gruda har ikke noe godt å si om sykdommen, men erkjenner at den er en uløselig del av personligheten hennes.

— Det var jo de hypomane periodene som kickstartet de vervene mine. Da tror man at man kan mye og føler seg på toppen av verden. Men det har veldig mange negative sider.

— Er det en fordel å være farmasøyt og kunne riktig legemiddelbruk når du har en psykisk lidelse? Du vet litt bedre hva som skjer hvis du slutter å ta medisinen?

Hun ser bort og drar litt på smilet.

— Man vet jo det, men man gjør jo det allikevel. Dessverre så har jeg gjort det, men etter siste gang og hvor dårlig jeg ble etter at jeg sluttet med medisiner da, så var det sånn: okei, det er aller siste gang.

Har tid hvis man vil

Mellom studier, jobber, engasjementet for farmasien og kamp for skeive er det ikke tid til så mye annet. Da hun skulle sende NFT personlige bilder til profilen, ble det mest farmasirelaterte bilder, og hun unnskyldte seg med at fritiden stort sett går med til organisasjonsarbeid og frivillig engasjement.

Hun tilstår at hun noen ganger tar på seg for mye og at hun en gang iblant trenger å ta noen dager for å hente seg inn igjen.

— Jeg krasjer av og til. Jeg er ikke noe supermenneske, men man får tid til mye hvis man vil, sier hun og forklarer at hun har kuttet mye ned på bruken av sosiale medier og bruker det på mer nyttige aktiviteter.

— Dessuten klarer jeg ikke fokusere på én ting over lang tid, så i stedet for å kaste bort tiden jeg ikke klarer å fokusere, så bytter jeg fra en ting til en annen. Det er sånn det har blitt plass til så mye som jeg har gjort.

Hun mener også hun er ganske flink til å koble av om kvelden før hun legger seg. Ofte med en tv-serie som ikke krever for mye tankevirksomhet.

— Jeg unner meg det.

(Publisert i NFT nr. 6/2019 side 30-34)