Fagkunnskap til dyrenes beste
Veterinærmedisinsk legemiddelinformasjonssenter (VETLIS) er dyrenes, og ikke minst veterinærers og farmasøyters, svar på RELIS. Med et vidt fagfelt, og langt færre kilder å støtte seg til enn på humansiden, gis det råd per e-post og telefon som kan være forskjellen på liv og død. Henvendelser til VETLIS dreier seg om alt fra overordnede behandlingsprinsipper ved store klinikker til akutte feltsituasjoner.
På Norges veterinærhøgskoles enorme campus i Oslo treffer vi Marit Bangen, cand.pharm., dr.scient. og daglig leder av VETLIS og professor Nils Søli ved fagseksjon for farmakologi og toksikologi. Begge brennende engasjert i faget og med mye på hjertet. Vi får begynne ved begynnelsen, altså oppstarten av VETLIS.
— Den gang RELIS ble opprettet arbeidet man i kulissene for å starte en tilsvarende tjeneste på veterinærsiden, forteller Bangen.
Hun deltok selv i oppstarten av landets første RELIS.
— Arbeid med blant annet databasesystemer og kvalitetssikringsrutiner sto den gang sentralt, minnes Bangen.
Sammen med Kari Grave og Nils Søli arbeidet Bangen for å få finansiert VETLIS.
— Vi måtte tenke landsdekkende fremfor regionalt for å få til noe på veterinærfeltet, men målsettingen var den samme, sier Søli.
Etter å ha gått tomhendte fra både helsemyndigheter og dyrehelsemyndigheter fikk VETLIS sitt økonomiske fundament fra Norges Apotekerforening.
— Vi ble finansiert av Norges Apotekerforening de første fem årene, hadde så et mellomår hvor vi samlet finansiering litt her og der før vi kom inn under Helse- og omsorgsdepartementet i 2001, forteller Søli og Bangen.
Dermed er regnestykket rimelig greit, VETLIS så dagens lys i 1995.
Les hele artikkelen i Norsk Farmaceutisk Tidsskrift 9/2012 side 6–9. Redaksjonen håper å få publisert fullstendig nettversjon etter hvert.