Liten legemiddelfabrikk med stort potensial

Stort lenger unna NMS kan man ikke levere på grunn av produktenes korte levetid (opptil 10 timer), noe man kan velge å se som en fordel – produksjonen kan ikke flyttes ut av landet, slik tilfellet har vært med store deler av legemiddel­industrien i Norge.

Spleiselaget

På linje med skøyteteknikk og V-stil i ­skisport, er ikke PET-skanning noe som har møtt umiddelbar omfavnelse i norske fagmiljøer. Det betyr at vi ligger et stykke bak i sporet sammenliknet med land vi liker å sammenlikne oss med, og dermed måtte noe gjøres.

— Det var Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet, GE Healthcare Norge AS og Forskningsrådet som i sin tid sto bak den opprinnelige investeringen i NMS. Totalpakken kostet noe slikt som 150 millioner kroner og senteret var i drift i år 2006, forteller administrerende direktør Thor Audun Saga.

— Den utløsende årsaken var nok at man så hva andre land hadde gjort på dette feltet, og at denne diagnostiske mulig­heten ikke var tilgjengelig her hjemme. Det førte til at GE Healthcare gikk inn og ­garanterte midler, noe som var en ­forutsetning. Innen PET har vi opplevd de samme ­forsinkelsene, om du vil, som da MR kom. Dette skyldes nok en avventende holdning i fagmiljøene på grunn av tynn ­dokumentasjon av kost/nytte-forholdet i starten. Den viktigste kost/nytte-­faktoren knyttet til PET er antallet endringer i ­pasientforløpet som en følge av PET-skan, legger direktøren til.

Den skeptiske, eller avventende ­holdningen, som Saga kaller den, har ført til at man fremdeles henger et stykke etter når det gjelder bruken av PET i Norge.

— Dette kommer blant annet til uttrykk ved at de nye pakkeforløpene for ­kreftbehandling er blitt utformet med svært liten bruk av PET. I Danmark er PET ­inkludert i de aller fleste kreftpakke­forløpene, sier Saga.

PET er ikke et førstelinje ­diagnostisk ­hjelpemiddel, lik CT eller MR. PET ­benyttes i større grad for å måle ­terapirespons, deteksjon av metastaser, ­stråle­terapiplanlegging og oppfølging, for dermed å gi pasienter de beste forutsetningene for behandling.

NMS eies i dag av sine største ­kunder, altså Oslo universitetssykehus HF (OUS), ­Akershus universitetssykehus HF og ­Universitetet i Oslo (UiO), og styret består av representanter for disse institusjonene. I tillegg til å produsere PET-radiofarmaka eier NMS også to PET-skannere, en ved Rikshospitalet og en som er plassert på Radiumhospitalet. Til tross for den sene starten, ser PET-fremtiden lovende ut. 

Bedriften er med i forsknings­sammenslutningen NorPET, som består av Kjemisk institutt (KI) og institutt for ­medisinske basalfag (IMB) ved UiO. ­Utvikling av PET-tracere er en krevende øvelse som er avhengig av stor grad av tverrfaglig ­kompetanse, og NorPET skal legge til rette for best mulig utnyttelse av infrastruktur og fri flyt mellom institusjonene.

— Samarbeidsavtaler som denne ­sikrer at vi ikke sitter på hver vår tue og ­arbeider med det samme, og at vi får en effektiv bruk av infrastrukturen, påpeker utviklingssjef, seniorforsker og farmasøyt Dag Erlend Olberg.

— Dette er et relativt nytt konsept som er kommet i stand fordi de ulike ­deltakerne har innsett at utvikling er såpass ­utfordrende, kostbart og krevende med tanke på ­infrastruktur og kompetanse. Sammen vil vi kunne stille styrket for å gjennomføre nye utviklingsløp, supplerer Saga.

Vekst

— Vi regner med at det kommer PET-­skannere ved flere sykehus i løpet av de kommende fem årene. Per i dag finnes det tre skannere ved OUS, en ved Aleris Helse på Frogner i Oslo, PET-senteret i Bergen har en, og i tillegg er to skannere i ­Trondheim og en i Tromsø, forteller Olberg.

Til sammenlikning er våre danske naboer bestykket med noe slikt som tretti ­skannere, og de benyttes i større ­utstrekning enn i Norge.

— I 2001 kom den første kommersielle skanneren som fusjonerte PET og CT, noe som var en revolusjon og nøkkelen til videre suksess for PET, forklarer Anders Svadberg, leder for kvalitetskontroll, QP og farmasøyt.

En rapport utført av Kunnskapssenteret fra 2011/12 har bidratt til å endre synet på bruk av PET-skanning, ifølge NMS.

— Kunnskapssenteret intervjuet ­onko­loger om deres forventninger til bruk av PET, og det viste seg å være et ­betydelig potensial innenfor ­planlegging av stråle­terapi, noe som førte til at man oppjusterte anslaget for antall PET-­skannere i 2020, sier Olberg og Svadberg.

Om man leser i tebladene til helse­foretakene, ser det ut til at Fredrikstad og Stavanger vil følge opp med skannere i nær fremtid, og ryktet forteller også at NMS har en mobil skanner på trappene.

— Mobile skannere monteres på ­trailere og vil være selvhjulpne enheter. De kan forflyttes over natten og bidra til at ­sykehus som ikke har finansielle muskler til å ­investere i egne maskiner likevel får et tilbud, påpeker Olberg.

Men, man er avhengig av PET-radiofarmaka for å bruke en mobil skanner, og her er det altså i all hovedsak NMS og GE Healthcare AS (som leier lokaler hos NMS) som leverer.

— Det finnes i dag to syklotroner i Norge, en hos oss og en på Haukeland ­universitetssykehus. Det er kun NMS og GE Healthcare AS som er godkjent for å ­distribuere. ­Haukeland ­produserer til eget bruk. En annen mulighet er å importere fra ­Danmark, men på grunn av halverings­tiden til de radioaktive legemidlene vil man tape mye aktivitet om man velger import, ­understreker Svadberg og Olberg.

I ­desember 2014 ble det vedtatt at det skal bygges PET-senter i Tromsø med egen syklotron, og denne skal være klar til drift i 2017.

Produksjonen

Syklotronen hos NMS leverer fluor-18 til GE Healthcare, til NMS selv og til forskning ved Universitetet i Oslo.

— Halvparten av produksjons­kapasiteten er leid ut til GE Healthcare til produksjon av deres produkter, utdyper Svadberg.

— Ved PET-skanning injiseres det ­spormengder av et PET-radiofarmaka, vi snakker altså om mikro- eller nanogramnivå. Den minimale mengden gjør at ­pasienter ikke får noen farmakologisk respons og ikke får bivirkninger, supplerer Olberg.

— Målsøkende diagnostiske ­legemidler er et dekkende begrep for hva vi ­produserer, legger Svadberg til.

Det er tre hovedområder hvor PET-­skanning benyttes, onkologi, nevrologi og kardiologi. 

NMS produserer foreløpig to PET-­radiofarmaka, [18F]NaF, som benyttes for deteksjon av metastaser i skjelett, og [18F]Fluciclovin, en kunstig aminosyre for ­deteksjon av prostatakreft som ­produseres på kontrakt for GE Healthcare. Man ­planlegger en ny PET-radiofarmaka med halveringstid på kun to minutter, [15O]H2O, som enkelt fortalt er radioaktivt vann, som viser blodgjennomstrømming i hjertet og hjernen, ifølge Svadberg.

— Alle våre legemidler klassifiseres som legemidler av Legemiddelverket, noe som selvsagt gjør at vi er underlagt samme krav til tilvirkning og godkjenning som andre ­legemiddelprodusenter, poengterer Svadberg.

Utvikling står i høysetet hos NMS, og fra starten, da det kun var to ansatte, har man nå vokst til fjorten personer.

— De store PET-sentrene i for eksempel Danmark og Finland har mellom 25 og 30 PET-­radiofarmaka de benytter i klinikk, og langt flere i forskning. Vi har som mål å få til ett til to nye per år i tiden fremover, sier en offensiv Saga.

Satsingen hos NMS gir også lege­middelindustrien mulighet til testing og å kunne spare betydelige beløp.

— Vår teknologi kan benyttes til å ­undersøke selskapenes potensielle nye ­legemidler ved å merke dem med for ­eksempel PET-isotopen 11C. Da ­bevarer man eksakt samme molekylstruktur og man får mulighet til å måle kinetikk og ­biodistribusjonstudier ved hjelp av PET-skanning. Slike studier ­gjennomføres i første omgang på dyr, og ettersom ­mengden som injiseres er så liten er det mulig å gjøre pilotstudier i tidlig fase i ­mennesker. For industrien er det ­avgjørende å kunne kutte utviklingen av nye legemidler som viser seg å ikke fungere så tidlig som mulig, understreker direktøren.

— For en del start up-selskaper i Norge vil dette være svært aktuelt, mener Svadberg.

Og, direktør Saga kan bekrefte at man er i kontakt med norske selskaper som ønsker å benytte seg av denne sjansen.

Farmasøyter

For å nå sine ambisiøse mål er NMS godt bestykket med farmasøyter. Svadberg har sin utdanning fra Tromsø, Olberg fra ­Farmasøytisk institutt i Oslo. De har også en farmasøytimport fra Frankrike, Assia Allou, som er ­kvalitetssjefsjef og QP. Ørjan Leiknes ­Apeland er siste farmasøyttilskudd på ­stammen – da tilknyttet i en deltidsstilling mens han fullfører farmasistudiene ved UiO.

— Dette er en bedrift i vekst med mange rutineoppgaver som må utføres, og jeg ­jobber under Svadberg med kvalitets­kontroll og miljøkontroll av renrom. Et ­veldig ­spennende sted å være, slår ­Apeland fast.

Svadberg har i tillegg til farmasimasteren en doktorgrad innen PET-radiokjemi som kom i stand via et samarbeid mellom hans daværende arbeidsgiver, GE Healthcare, og Universitetet i Tromsø.

Olberg startet som forsker hos GE i 2005, og har doktorgrad innen peptider og merking med PET-isotoper.

— Jeg begynte ved NMS i 2010 og har også senere vært postdok ved ­University of California, og arbeidet med PET-forskning der i to år. Da jeg kom tilbake til Norge i 2012, fortsatte jeg i ny stilling som ­utviklingssjef og forsker her hos NMS. I ­tillegg til meg er også Gjermund Henriksen ansatt som forskningsdirektør.

Rammebetingelser

Greit, da har vi hørt om verdien av PET på en rekke områder, men hvordan opplever direktør Saga at dette verdsettes av ­norske myndigheter? Med andre ord, hvordan står det til med rammebetingelsene NMS ­opererer innenfor?

— Jeg synes fortsatt fremveksten av PET i Norge går for langsomt, noe som også gjenspeiles ved at nukleærmedisin ikke er en del av pakkeforløpene ­knyttet til ­kreftbehandling. I tillegg merker jeg meg at det er relativt strenge krav knyttet til ­etablering av nye PET-radiofarmaka, noe som bidrar til at dette tar tid. Vi skulle gjerne levert raskere slik at sykehusene har en større portefølje av PET-­radio­farmaka å velge mellom, ­dermed kan de gi ­pasientene det beste tilbudet slik det allerede gjøres i de fleste europeiske land.

— Her spiller også refusjonsordningen inn. Det blir mindre refusjon for ­PET-radiofarmaka, og dette gir sykehusene mindre insentiv til å ta denne teknologien i bruk, og vi ser at norske onkologer ennå ikke er så opptatt av PET som deres ­kolleger i andre land.

Hva ville Saga vektlagt om han fikk låne helseminister Bent Høies øre i noen minutter?

— Det ville vært å sørge for at ­nukleærmedisinere inkluderes i komiteene som utarbeider pakkeforløpene for kreft, samt legge til rette for bedre ­utnyttelse av PET/CT-skannerne som allerede er ­tilgjengelig ved å utvide til to skift ved klinikkene. 

Og om det hadde vært nærings­ministeren?

— Da ville jeg vektlagt bidrag som vil føre til at bioteknologi og legemiddel­utvikling blir en av pilarene som Norge skal stå på den dagen oljen tar slutt. Her ligger det store muligheter for et ­høykostland som Norge. Vi ser at Irland har lykkes meget godt med å tiltrekke seg utenlandsk ­kapital og ­kompetanse ved å sørge for gode ­insentiver for forskning, utvikling og ­produksjon av legemidler.

(Publisert i NFT nr. 1/2015 side 6–10.)