Formulering av et bioselskap
Kan du forestille deg at denne vesle ampullen er i stand til å øke virkningen av cellegift og samtidig redusere bivirkningene? Det kan PCI Biotech. Og ikke nok med det; de er i ferd med å bevise det.
University College Hospital, London, 2010: En svært kreftsyk mann dør. Men mer enn et halvt år på overtid. Før han går bort får han muligheten til å se sønnen gifte seg. En annen pasient uttrykker stor takknemlighet overfor en norsk oppfinner hvis teknologi ga ham muligheten til å gjenoppta kontakten med datteren han nettopp hadde funnet igjen etter førti år.
Hittil har elleve mennesker prøvd PCI Biotechs teknologi for levering av kreftlegemidler til syke celler ved hjelp av det lyssensitive legemiddelet Amphinex. Alle behandlede svulster har forsvunnet i løpet av få uker. Terapien anses som en sensasjon og har fått betydelig internasjonal oppmerksomhet. 70 vitenskapelige artikler er publisert, både av den norske forskningsgruppen selv og av de snart 15 samarbeidende gruppene rundt om i verden. Fase I-studien pågår akkurat nå.
— Vi er så glade for å ha nådd målet om å få prøve ut PCI-teknologien på mennesker! sier administrerende direktør Per Walday.
— Og, ikke minst, å se at den virker.
I første runde ser de britiske forskerne etter bivirkninger samtidig som de registrerer hvilken effekt behandlingen har på kreftceller. I neste fase vil de undersøke hvilke behandlende effekter det er mulig å oppnå over lengre tid.
— Vi håper å gå på markedet allerede etter fase II-studien, som vi planlegger å starte opp i løpet av neste vinter. Kanskje blir behandlingen tilgjengelig allerede i 2014. Dette kan gå fordi vi allerede i fase I får testet både sikkerhet og effekt, siden vi behandler veldig syke mennesker, og fordi behandlingen vår kan hjelpe mennesker som ikke har et alternativ, ifølge Walday.
PCI-teknologien er en lokal behandlingsteknologi som er designet for å hjelpe cellegift inn i kreftcellene. Teknologien krever ikke kirurgi, kan gjøres i løpet av noen minutter og ser ut til i liten grad å skade friske celler.
— Vi lyser lokalt på en svulst. Og etter få uker forsvinner den, sier han.
Men det skulle gå femten år fra teknologien ble oppdaget til første pasient ble bestrålt av den røde PCI-laseren.
Radiumhospitalet, Montebello, 1994: Professor Kristian Berg sender inn sin første patentsøknad på PCI-teknologien til Patentstyret. Han har lenge forsket på fotodynamisk terapi, en behandling som dreper celler, og oppdager under en studie at denne typen behandling trolig kan bringes et steg videre; til å hjelpe legemidler inn i cellen også – og slik gjøre legemiddelbehandlingen enda mer effektiv. For eksempel ved hjelp av en fotosensitiser som aktiveres ved hjelp av lys slik at legemiddelet frigis inne i cellen og kan finne frem til de molekylene i cellen det skal virke på og sette i gang en terapeutisk respons. Hittil finnes åtte offentlige patenter og patentsøknader på denne teknologien. Alle norske. Først eid av Radiumhospitalet, så PDT-selskapet Photocure og nå altså PCI Biotech.
I 1997, tre år etter oppdagelsen, får Kristian Berg penger fra Forskningsrådet for å jobbe videre med funnet sitt, og Photocure tar over patentet. Berg ansetter en del forskere, blant andre Anders Høgset, for å jobbe videre med teknologien. Og videre kommer de: I 1999 publiseres første artikkel i Cancer Research. Siden har det blitt 70 flere.
"En farmasøyt kan ikke ha en bedre jobb enn denne!
KarinNord
PCI Biotechs kontor, Lysaker, 2010: Se for deg en lang, mørk gang hvor et kontorlandskap åpner seg i enden, som i en T-form. Og der fremme, i lyset: Panoramavinduer med en vidunderlig utsikt mot Oslofjorden. Så lenge solen ikke skinner og drar ned persiennene, vel å merke. PCI Biotech har alt: Nytt kontor, ny teknologi, ny klinisk studie med lovende resultater, nye ansatte, ny emisjon og masse håp for fremtiden. Om å redde, forlenge og forbedre liv. Om forretningssuksess. Og menneskene på dette kontoret? Fem direktører, intet mindre. På høyre flanke: Farmasøytisk direktør, cand.pharm. og sykkelentusiast Karin Nord. Prosjektdirektør og cand.pharm. Kristin Eivindvik, utadvendt gründerentusiast som priser seg lykkelig over å ha forlatt et storkonsern til fordel for et lite bioteknologiselskap. Begge kvinnene akkurat så kvalitetsbevisste og fagstolte som bare farmasøyter kan være. På venstre flanke: Administrerende direktør og biolog Per Walday, norsktalende svenske med tilfeldig valgt russisk etternavn, en glad gutt som i vinter møtte prins Charles på studiesykehuset i London (prinsen var imidlertid mer opptatt av pasientenes livshistorier enn Waldays teknologiutredning). Finansdirektør, forretningsutvikler og økonom Bernt-Olav Røttingsnes, forstyrrende vakker blåruss som i likhet med prinsen av Wales ikke bruker så mye tid på å forstå detaljer i produktets formulering, men som legger bredsida til for å få businessen på beina. Bikkja er trofast følgesvenn, også på jobb, men hun måtte fint holde seg hjemme da han svingte seg på 2010 BIO International Convention i Chicago i begynnelsen av mai. Forskningsdirektør og biokjemiker Anders Høgset, en kreftforskningens svar på Robin Williams’ rollefigur i Good Will Hunting, introvert, underfundig, klok, rasende engasjert – og med en doktorgrad på kjønnscelledeling i ølgjær! Stemningen i enden av T-en er like lys som veggene. Tonen lavmælt, men munter.
— Å jobbe i en liten bedrift som denne får oss til å føle oss veldig produktive: hver enkelt har mye ansvar og jobber variert, beslutningslinjene er korte slik at vi hele tiden kan gå fremover og nærheten til alt som skjer er stor, forteller Per Walday.
— Dette gjør det svært motiverende å jobbe her, bekrefter farmasøyt Kristin Eivindvik.
Begge de to har 17 år i GE Healthcare bak seg.
— Å komme fra et gigaselskap og hit er som natt og dag, sier de, skjønt enige i hvor de liker seg best.
Farmasøytisk direktør Karin Nord kunne ikke vært mer enig:
— Her er hver enkelt av oss svært betydningsfull, helt sentral for bedriften. Vi er ikke bare små brikker i et stort system, nikker hun.
— Det er tilfredsstillende.
Den viktige farmasøyten. Å være nettopp farmasøyt i et slikt selskap like så.
— I farmasøytutdanningen lærer vi alt om legemidler, fra A til Å. Når jeg jobber i et så lite selskap, får jeg virkelig brukt all den kunnskapen. Samtidig får jeg, fordi vi er så få ansatte, være nær hele prosessen med å utvikle, teste ut og kommersialisere et legemiddel. For vi deltar alle i hverandres oppgaver, forteller Nord.
— En farmasøyt kan ikke ha en bedre jobb enn denne!
— Dessuten er det i seg selv fryktelig spennende å få være med og bygge opp noe nytt, sier hun.
Alleansatte deltar på alt, men med hvert sitt hovedansvar, også økonomisk.
— Walday administrerer det hele. Eivindvik har, med sitt store nettverk og fenomenale oversikt over hva som skal til for å utvikle et legemiddel fra idé til markedsføring, ansvar for prosjektene og samarbeidspartnere. Høgset holder en fast hånd om den videre forskningen, inkludert studien. Alle tre har direkte kontakt med pasientene Amphinex blir testet på. Røttingsnes styrer finansene, den videre forretningsutviklingen og etter hvert markedsføringen. Og jeg administrerer den rent farmasøytiske delen av produktutviklingen, forteller Karin Nord.
Og med det totale ansvar for den farmasøytiske utviklingen av Amphinex, kommer hver flik av tidligere erfaring til nytte. Nord var først utdannet bioingeniør før hun bestemte seg for farmasistudiet hvor galenisk ble hovedfeltet og fotostabilitet doktoravhandlingsprosjektet. Hun har jobbet med vaksineproduksjon ved Folkehelseinstituttet og som QP i Nycomed Pharma og GE Healthcare. Med andre ord: Karin Nord kan sine kvalitetskrav og produktutvikling.
— Karins jobb er blant annet å gjøre Amphinex bedre og billigere, ifølge sjefen.
Første oppgave, da hun ble ansatt i 2008, var å reformulere produktet og sette i gang produksjonen av det.
— Jeg ønsket blant annet å få bort en bestanddel som kan gi bivirkninger.
Så det gjorde hun.
— Alt arbeidet med produktet settes ut. Et sveitsisk firma lager APIen (active pharmaceutical ingredient), eller virkestoffet. Et nederlandsk selskap har formulert APIen; laget en steril oppløsning. Men denne jobben tas snart over at et norsk firma.
— Produksjon av API ble først tatt hånd om av et lite firma i Forskningsparken. Vi hadde etter hvert behov for å produsere API i større skala, og satte derfor ut produksjonen til et firma som kunne oppskalere prosessen.
Andre hovedoppgaven hennes nå i starten er å bygge opp et kvalitetssystem for selskapet. Her er kvalitetssikring og kontroll stikkord, blant annet av samarbeidspartnere. Kvalitetsarbeidet består også i å inspisere kliniske studier. PCI Biotech har dessuten tilvirkertillatelse og Karin Nord er qualified person (QP), hvilket vil si at hun kan frigi produkter til klinisk utprøvning.
— I tillegg bør farmasøytisk/kjemisk dokumentasjon (CMC) skrives av en farmasøyt og med det følger kontakt og forhandlinger med myndigheter som også er spennende, sier hun.
Photocures kontor, Smestad, 2000: PCI Biotech opprettes, i første omgang som et datterselskap av Photocure. Fem mennesker ansettes. I første runde bestemmer de seg for å fokusere det videre arbeidet på legemiddelleveringen; finne produktet de skal gå for, som blir Amphinex, og dernest lage det. Nå blir Anders Høgset forskningssjef. Kristian Berg fortsetter som gruppeleder ved Radiumhospitalet, noe han er den dag i dag. Forskningsgruppen teller ti-femten personer nå. Tre år er gått siden Photocure tok over Kristian Bergs patenter og siden Anders Høgset ble brakt fra Nycomed til Radiumhospitalet for å jobbe med PCI-teknologien.
— Hva er fotokjemisk internalisering?
— PCI er rett og slett en teknologi for å levere legemidler til syke celler, forteller Høgset og forklarer:
— Dersom et legemiddel skal ha effekt, må det treffe et molekyl i kroppen og samhandle med det. Og målmolekylene for vårt arbeid finnes inne i kreftceller.
— Men så er det slik, da, at det kan være vanskelig for en dellegemidler å trenge gjennom cellemembranen som beskytter cellen. Noen legemidler blir derfor tatt opp i celler via det vi kaller endocytose, via vesikler.
Dette er en prosess cellene bruker til blant annet å ta opp næringsstoffer. Vanligvis vil legemiddelet bli brutt ned i disse vesiklene og aldri nå ut til cellekjernen, men ved hjelp av PCI går det i stedet hull på disse blærene og da slipper legemidlet, i dette tilfellet bleomycin, ut før det blir brutt ned. Slik kommer legemidlet seg ut i kreftcellen og kan skade den slik at den dør.
— Hva ønsker dere å oppnå?
— Ett mål er å få produkter som foreløpig ikke virker til å virke. Et annet er å forbedre effekten av legemidler som allerede er i bruk, både ved å få dem til å virke mer effektivt og målrette effekten av dem. Slik håper vi at lavere doser vil gi enda bedre effekt i fremtiden.
— Vi håper faktisk å kunne målrette legemiddelbehandling så bra at vi får den virkningen vi ønsker – uten bivirkninger, avslører Høgset.
Å få på plass finansene. Men prøving og feiling tar tid, i alle fall om du ikke har mye penger. Gjennomsnittlig tar det 13 år og fem milliarder kroner å utvikle et legemiddel. I alle land, inkludert USA, kommer mellom 50 og 70 prosent av kapitalen til små, kunnskapsintensive bedrifter i tidlig fase fra staten. Så også for PCI Biotech: Inntil 2008 hadde Forskningsrådet dekt nærmere 60 prosent av utgiftene.
— Vi hadde aldri klart å komme videre med dette prosjektet hadde det ikke vært for støtten fra Forskningsrådet, understreker Høgset.
I 2007 blir selskapet invitert med på et stort EU-prosjekt i nanoteknologi sammen med en nederlandsk samarbeidspartner, siden PCI-teknologien er godtegnet som en nanoteknologi. 30 bedrifter får 100 millioner kroner på deling. Selskapet noteres på Oslo Axess i 2008 og henter inn 60 millioner i sin første emisjon. Prosjektdirektør og finansdirektør ansettes i 2009.
I 2008 er Amphinex ferdig produsert og søknaden om klinisk studie innfridd. Alt er klart. Selskapet prøver å starte en klinisk studie ved Radiumhospitalet, men finner ikke pasienter, så de oppretter kontakt med University College Hospital i London. I august 2009 behandles første pasient. Samme år søker selskapet på et Eurostars-program og blir innstilt som nummer tre av 300 europeiske små og mellomstore bedrifter, hvilket også betyr en del kroner i kassen – samt anerkjennelse. Kriterier for tildelingen var nytteverdi, innovasjonsevne og gjennomførbarhet.
— Finansieringen fra Eurostar var kjempeviktig! ifølge Per Walday.
— Vi er veldig tilfredse med at uavhengige europeiske eksperter deler vårt syn på at fotokjemisk internalisering kan komme til å spille en betydelig rolle i fremtidig kreftbehandling, sa han til Forskning.no i mars i fjor.
Og nå, grunnet gode resultater fra London, kan neste emisjon gjennomføres. Den vil gi 90 nye millioner i kassen. Største private investor er Photocure, største offentlige Radiumhospitalet.
"Nordmenn er jo litt gründeraktige av seg.
Per Walday
En gryende næring? Legemiddelorientert bioteknologi er et forskningsområde der Norge hevder seg internasjonalt. Antall biolegemiddelprosjekter under utvikling plasserer oss på sjuendeplass i europeisk sammenheng. Samtidig ernæringsklyngen Oslo Cancer Cluster (OCC), som PCI Biotech er medlem av, blant de fremste i verden på kreftlegemiddelutvikling.
— Det foregår mye god forskning på dette feltet nå. Ikke alle ideer fortjener et selskap rundt seg, men stadig flere har et potensial for industrialisering, mener Walday.
Likevel har vi en lav grad av kommersialisering av forskningsresultater: andelen patentsøknader tilsvarer ikke forskningsinnsatsen. Sammenliknet med våre naboer Sverige og Danmark, er den norske patentstrømmen kun en fjerdedel. Så hva er barrierene? Finansiering i tidlig fase er et generelt problem i Norge, og særlig har life science-prosjekter problemer med å skaffe risikokapital fordi kunnskapen om bransjen foreløpig er ganske begrenset her til lands. Små, kunnskapsintensive bedrifter har dessuten gjerne få ledelsesressurser, manglende teknologisk kompetanse og et smalt kundefokus.
Men noe er i ferd med å skje: Økt bevissthet om helserelatert bioteknologi fra myndighetenes side – Forskningsrådet og Innovasjon Norge har til sammen bevilget rundt 300 000 millioner til slike prosjekter siden 2005 – og økt samarbeid mellom forskningsmiljø og industri gjør at vi nå i større grad klarer å bringe forskningen fra laboratoriet og helt frem til ny behandling av pasienter. PCI Biotech er en del av denne gode strømmen.
— Innovasjonsevnen i en næring har med miljø, kunnskap og erfaring å gjøre. Støtteapparatene må ha kunnskap innen feltet for å kunne hjelpe, og det er i ferd med å skje nå, sier Walday.
— Dere nordmenn er jo litt gründeraktige av dere. Hver er sin egen herre. Dere har lite industriell historie, men mye erfaring i å ha en egen næring – dere er gode på å drive ting fremover.
— Men litt amatørmessige gründere, kanskje.
Om fremtiden. Godt da, at PCI Biotech fikk ansatt en svenske til å drive selskapet. Men hva mener Walday er årsaken til at svenskene klarer å industrialisere sine gode ideer, mens vi sitter og ruger på våre?
— Vi har lang industrierfaring, vi tenker tidlig: «Hva kan denne ideen brukes til og hvordan går jeg frem?» Kanskje er vi svensker enklere å styre, eller organisere, enn nordmenn. Vi motsetter oss ikke alt mulig. Og folk med en slik holdning er det lettere å lage profesjonelle bedrifter med.
— Hva kjennetegner bioteknologibransjen?
— Den er global fra dag én. Vi kan ikke utvikle produkter for et lite marked. Og utviklingsprosessen er langvarig, så vi må tidlig ha et langsiktig perspektiv og en god finansieringsstrategi.
— Det spesielle med legemiddelutvikling er at først lager du produktet, og lenge etterpå finner du ut om det fungerer. Dette innebærer en enorm finansiell risiko, påpeker han.
Og da blir bransjen spesielt sårbar når potensielle investorer ikke forstår dem.
— Norske investorer har tradisjonelt vært opptatt av olje, gass og fisk og skjønner ikke de kritiske forholdene for oss. De stiller veldig generelle spørsmål, som hvor mye det vil koste å utvikle produktet og når vi går på marked, og blir prisgitt de få analytikerne som har satt seg litt inn bransjen. I Storbritannia er investorene mer kompetente. Der får vi gjerne detaljerte spørsmål om produktutviklingen like ned til formuleringen av produktet.
— Bioteknologi blir stadig omtalt som «Norges nye olje». Hva tror du om det?
— Den kan nok bli enindustri av betydning, med noen store aktører, men dette vil ta tid. Og noen ny olje tror jeg ikke på.
— Så industrien er ikke i krise?
— På enkelte områder sliter vi; flere patentutløp ventes, store markedsapparat forsvinner og kliniske utprøvninger flyttes ut. Samtidig er det kanskje flere som jobber med å utvikle nye legemidler her til lands enn noen gang, og dersom våre lovende selskaper blir i landet, kan vi klare å trekke kompetanse inn også. Slik Algeta har hentet inn sin administrerende direktør, Andrew Kay, fra Storbritannia.
— Hva vil PCI Biotech?
— Vi kommer nok til å kjøre en mer konservativ linje, i alle fall med vårt første produkt. Utvikle teknologien et stykke, for så å lisensiere den ut. Vi må det. Vi er for små til å ta oss av hele markedsføringsbiten alene.
— Vi er først og fremst opptatt av å skape verdier ut av teknologien vår; hjelpe pasienter.
— Så får vi se om vi også blir et farmaselskap en gang i fremtiden.
Kilder: NIBR-rapport 2004:16, Forskning.no, Oslo universitetssykehus, PCI Biotech, VG, Oslo Cancer Cluster
(Publisert i NFT nr. 5/2010 side 6–13.)