I februar 2020 tilbrakte undertegnede to uker som ­frivillig hjelpearbeider ved klinikken Kitrinos, via Farmasøyter Uten Grenser (se også NFT nr. 1 og 2/2020). Siden har det blitt tre turer til i privat regi, og på min siste reise var jeg så heldig å få snakke med den afghanske farmasøyten og asylsøkeren Omid, som er medlem av Moria Corona Awareness Team (MCAT).

MCAT tok grep

Vi sitter på hver vår store sten med utsikt mot den nye leiren Kara Tepe, og Omid ønsker av sikkerhetsmessige årsaker å være anonym. Han forteller om hvordan MCAT oppsto.

— Som helsepersonell visste jeg at dersom korona­viruset nådde leiren, ville tusenvis av mennesker dø. Mange var svært sårbare grunnet helsetilstand og forholdene i leiren, forklarer han.

— Forhold som gjorde det umulig å etterleve tiltakene og restriksjonene som greske myndigheter innførte. Hygienesituasjonen i leiren var horribel – det var søppel overalt, vannmangel, trangboddhet … Folk spurte: «Det er ikke noe vann, hvordan kan jeg vaske hendene? Hvordan kan jeg holde avstand, se hvordan vi lever!», beretter Omid og fortsetter:

— Det hele startet med at noen få personer begynte å snakke sammen om viruset, hygienesituasjonen og ideer om tiltak, og etter halvannen måned hadde ­initiativet ­utvidet seg til en liten gruppe av personer som ville bidra, et team. Som et resultat av lockdown verden over, var antallet frivillige hjelpearbeidere ­drastisk redusert, og mange frivillige organisasjoner la ned tilbudet sitt. Asylkontoret stengte. Helseklinikken Kitrinos holdt åpent, men det var fryktelig travelt der. Også de slet med underbemanning grunnet koronarestriksjoner. I fire måneder hadde vi så godt som ingenting.

Omid forteller videre at lokale grupper som hadde hørt om MCAT, kontaktet teamet for å spørre hvordan de kunne støtte tiltaket.

— Det ble trykket opp postere med koronarelatert informasjon på ulike språk som teamet hengte opp i leiren, og de fikk roperter. På denne måten ble MCAT i stand til å informere beboerne i leiren om covid-oppdateringer. Etter hvert kom det også i gang et prosjekt med sying av munnbind.

Skepsis rådet

Lockdown og andre restriksjoner ble ikke godt mottatt blant folk i flyktningleiren. Beboerne hadde det vondt og vanskelig fra før, og for mange ble koronaviruset og alt det førte med seg dråpen som fikk begeret til å renne over. Ekstra politiressurser ble satt inn for å hindre folk i å forlate leirområdet, og folk ble satt i karantene uten å riktig forstå hvorfor. Leiren ble som en trykkoker.

— Ja, folk var mistenksomme. Mange blant flyktningene er informasjonsmessig avstengt fra verden utenfor og lurte på hvordan medlemmene i MCAT visste om alt de informerte om. Kanskje det bare var diktet opp for å gjøre livet enda mer utfordrende?

Resirkuleringsprosjekt

I tillegg til informasjonsarbeid rundt koronaviruset ­jobber MCAT også med å holde leirområdet rent.

— I «gamle Moria», spesielt i området kalt «jungelen», var det enormt med søppel. Vannforsyningen var i form av flasker – hver dag ble 60 000 tomme flasker til
søppel … Med hjelp fra den greske organisasjonen Stand By Me Lesvos startet MCAT opp med et resirkuleringsprosjekt som ble veldig populært. For hver 10. tomme plastflaske innlevert fikk man utdelt en ny flaske med kaldt vann. MCAT har fortsatt med et liknende prosjekt i «nye Moria» der folk får utdelt ulike matvarer i bytte mot plastsøppel, opplyser Omid.

I et folkehelseperspektiv virker dette prosjektet bra på mange måter. Ikke bare blir området rent og plast ­resirkulert, men beboerne blir sysselsatt med noen meningsfylt og opplever å få belønning for en innsats.

— Hvis du bare gir ting gratis, blir folk late, sier Omid uten å nøle.

— Det er bedre at folk gjør en jobb og får noe tilbake for det. Mange frivillige organisasjoner vil bare gi, og henter inn frivillige utenfra fremfor å benytte seg av ressurser blant flyktningene. Mange av de som bor i leiren vil gjerne bidra. Dessuten, hvilket inntrykk gir det av flyktninger? Jo nettopp, at de ikke klarer å gjøre noen ting selv …

Brann i Moria

Den beryktede Moria-leiren ble historie etter brannen i 2020. I en ukes tid etterpå rådet kaos, vold og konspirasjonsteorier. Til alt hell var det ingen som omkom i brannen, men de cirka 13 000 som hadde hatt leiren som hjem, var nå på nytt hjemløse. Folk levde og sov på gaten i flere dager, med begrenset tilgang på mat, vann og helsehjelp.

— Det var demonstrasjoner, roping, og angrep fra­ ­fascister, minnes Omid med en alvorlig mine.

— Folk ble slått av greske rebeller. MCAT hadde ikke mulighet til å hjelpe alle, men teamets medlemmer og deres familier ble tatt hånd om. Veien var avstengt, folk var desperate etter hjelp og gikk i åssidene. Så snart det ble mulig, begynte MCAT å distribuere ­medisinsk hjelp som bandasjer.

Tøff start i ny leir

Etter hvert kom en ny leir på plass, men leirledelsen slet med å få folk til å ville registrere seg der. Det gikk ­rykter om hvor dårlige forholdene i den nye leiren var, at de som gikk inn, ikke kunne komme ut igjen, og mange demonstrerte i håp om å bli sendt til andre steder. Da det gikk opp for dem at de fortsatt skulle bli holdt på øya, ble demonstrasjonene mer voldelige.

— Det endte med at greske myndigheter truet folk med at asylsøknaden deres ville bli avvist om de ikke ­registrerte seg i leiren, forteller Omid.

— I starten var det svært dårlige forhold i den nye ­leiren, som ligger værutsatt til ved sjøen. Ved regnvær rant det vann inn i teltene, strøm- og toalettforhold var for dårlig. Men nå er det heldigvis bedre, og MCAT har et godt samarbeid med leirledelsen, konstaterer han.

I den nye leiren, Kara Tepe, fortsetter MCAT sitt arbeid både med direkte koronatiltak og med resirkulerings­prosjekter for å holde området rent.

— MCAT-medlemmer, to jenter og tre gutter, utfører koronatesting i leiren etter opplæring fra en medisinsk organisasjon. Teamet gir også koronarelatert informasjon, og har erfart at vennlighet og tydelige forklaringer fungerer bedre enn politiordre, trusler og maktbruk. Vaksinering er godt i gang, men det er vanskelig å få folk til å la seg vaksinere, så vi bidrar med informasjon og oppklaringer. Det er viktig at folk forstår hva som skjer rundt og med dem, avslutter farmasøyten.

Som deg og meg

Vi rusler tilbake til bussholdeplassen. Det gir en spesiell følelse å treffe andre fra samme profesjon, men som er i en helt annen situasjon og har en helt annen bakgrunn og erfaring.

Det er et tankekors at også farmasøyter er på flukt, det er så lett å tenke at flyktninger er hjelpeløse, ressurs­svake og stakkarslige. Denne samtalen indikerer imidlertid at mennesker på flukt er som alle oss andre; fulle av ­ressurser, og med et ønske om å bidra og et potensial som bare venter på muligheten til å få utviklet seg.

(Publisert i NFT nr. 5/2022 side 31-33.)