F

Norsk Farmaceutisk Tidsskrift

Nyheter - Forskning - Trender

Eckart Holtz: En industriveteran trer av

Etter å ha ledet et av de viktigste sikkerhetsprosjektene for legemidler på flere år, kan Eckart Holtz endelig nyte pensjonisttilværelsen.

Eckart Holtz: En industriveteran  trer av

Eckart Holtz. Foto: Lars Brock Nilsen

— Kort tid etter at jeg gikk av med pensjon fra jobben i Legemiddelindustrien (LMI) i fjor høst, følte jeg at jeg ble nødt til å gjøre noe for å markere at jeg var ferdig i arbeidslivet. Så jeg dro rett og og slett på ferie alene gjennom Europa, forteller den pensjonerte biologen Eckart Holtz.
Bare dager før NFT møter den tidligere seniorrådgiveren i LMI på Sentralen kafé i Oslo kom han og kona hjem fra en treukers reise gjennom Sri Lanka. Der kunne den ferske pensjonisten koble av med strand­ferie, sightseeing og yoga. Endelig kunne han legge bak seg årevis med arbeid for å få det norske verifikasjonssystemet på plass før EUs forordning trådte i kraft 9. februar.
— Men jeg må innrømme at jeg har tenkt mye på den datoen, 9. februar, sier Holtz.

Gjennom sine siste år som arbeidstaker i legemiddelindustriens bransjeorganisasjon hadde Holtz, som daglig leder av den norske verifikasjonsorganisasjonen NoMVO ­(Norwegian Medicines Verification Organisation) og verifikasjonsselskapet ­Nomvec AS (Norwegian Medicines Verification Company), hovedansvaret for å koordinere det som etter hvert ble et av de største og viktigste prosjektene bransjen har hatt på mange år. Fra 9. februar skal nemlig alle pakker med reseptpliktige legemidler ha unike todimensjonale matrikskoder og fysiske sikkerhetsanordninger. Disse skal skannes gjennom et norsk verifikasjonssystem og kontrolleres i en europeisk database for å sikre at legemidlet ikke er falskt.
— Nå ser det ut til at alt detter på plass, og det er fantastisk at vi får til dette til tross for så mange ulike interessenter og synspunkter, konstaterer han.

Å skulle ta på seg en slik krevende oppgave er ikke alle forunt. Men det er en lang og innholdsrik karriere i legemiddelindustrien som ledet den tyske biologen den veien. Alt startet i den lille sørtyske byen Tübingen for over en mannsalder siden. Og det var allerede der, på begynnelsen av 70-tallet, at lenken til Norge kan spores tilbake.
— Under et av årene på biologistudiet studerte jeg en rekke andre fag enn bare naturvitenskapelige fag, som humaniora, filosofi og språk. Til dette studiet ble det hvert år sendt to norske studenter fra filosofisk institutt ved Universitetet i Oslo. Og på det studiet traff jeg ei jente, forteller Holtz med et stort smil.
Denne jenta skulle senere bli hans kone. Etter konas opphold i Tübingen ledet ­kjærligheten ham til Norge og et ettårs­stipend for å studere videre på biologigraden ved Universitetet i Tromsø. En viktig utfordring måtte Holtz likevel løse før han kunne komme til Norge.
— På det tidspunktet kunne jeg jo ikke norsk, og det fantes ikke muligheter for å studere norsk i Tübingen. Så jeg gikk på svenskkurs, og kom til Tromsø og snakket dårlig svensk med tysk aksent. Det var litt interessant. I løpet av det året i Tromsø lærte jeg meg norsk, og jeg dro da på meg en nordnorsk dialekt. Den er dessverre ganske utvannet nå, ler han.

Holtz reiste tilbake til Tyskland for å fullføre biologistudiet, og returnerte raskt til Norge for å bosette seg med kjæresten. ­Vanskeligheter med å få oppholdstillatelse gjorde at paret kort tid senere giftet seg.
— Vi hadde nok gjort det uansett, men årsaken til at det skjedde så tidlig var mest av praktiske grunner, sier han, og legger til at han og kona nå har vært gift i 43 år.
Arbeidskarrieren begynte ved det nå nedlagte Nycomed-bygget på Storo i Oslo. Selv om Holtz  var utdannet biolog fra Tyskland, begynte han ikke i en forskerstilling.
— Problemet var at dette var i 1977, og EØS-avtalen fantes ikke ennå, så biologutdanningen ble ikke godkjent i Norge før noen år senere. Derfor ble jeg ble nødt til å begynne som assistent, forklarer han.
Det var kanskje ikke drømme­­stil­lingen, men Holtz påpeker at man må ta de ­sjansene man får her i livet.
— Og selv om det ikke er midt i blinken fra begynnelsen, så vil man jo utvikle seg i jobben og få nye muligheter, understreker den positive pensjonisten.

Gjennom en 30 år lang karriere i Nycomed, som senere ble GE Health­care, fikk Holtz prøve seg i en rekke ­roller. En rød tråd gjennom alle årene var forskningen og ­arbeidet med en ny type røntgenkontrastmidler.
— På den tiden var man i overgangen mellom ioniske og ikke-ioniske røntgenkontrastmidler. Det var tydelig fokus på dette i Nycomed, og selskapet var et av de ledende i verden på dette området.
Nycomed var først i verden med å utvikle et ikke-ionisk kontrastmiddel som ga mye mindre smerte hos pasienten, som benyttet det i forkant av undersøkelser. De tidligere ioniske intravaskulære kontrastmidlene som ble injisert rett inn i blodårene ga pasientene store bivirkninger og smerte.
— De ikke-ioniske kontrastmidlene hadde en mye lavere osmolalitet og ga ikke smerte. Det var Torsten Almén, den store radio­logiprofessoren på den tiden, som hadde ideen til et slikt kontrastmiddel. Kontrastmidlet har siden fått stor interna­sjonal konkurranse, men Nycomed var først, slår Holtz fast.
 

 




Gjennom sin lange karriere har Holtz stort sett holdt seg til Oslo, men han kan fortelle at han ved to anledninger jobbet i utlandet.
— Jeg tilbrakte ett år i England i 1983–1984 for å ta en mastergrad i toksikologi ved universitetet i Surrey, som ligger sør for London. I 2004–2005 var jeg gjesteforsker innen bioteknologi ved Kungliga Tekniska högskolan (KTH) i Stockholm. Det skjedde etter en forespørsel fra min overordnede i det som da var blitt GE Healthcare.
To år senere bestemte han seg for å tre ut av komfortsonen og forlot GE Health­care.
— Jeg begynte i 2007 som forskningsdirektør i Pronova, et selskap som var i en fase der de hadde fått godkjent et ­omega-3-fettpreparat som legemiddel. Man arbeidet også med opparbeidelsen av egen avdeling for forskning og utvikling (FoU).
Overgangen ble stor for Holtz.
— Det var utfordrende å gå fra en enorm aktør som GE Healthcare, der man hadde alle ressurser tilgjengelig, til et selskap med ett produkt som var mye mindre. Det var spennende, men det passet rett og slett ikke for meg. Derfor ble jeg kun ett år i Pronova, forteller han.

Etter en periode som konsulent innenfor legemiddelbransjen dukket det opp en mulighet i bransjeorganisasjonen LMI. Det var først et vikariat etter Elen Høeg, som ­deretter ble fast jobb.
— Jeg visste ikke så altfor mye om ­organisasjonen fra før. Når man har ­arbeidet så mye internasjonalt som jeg hadde gjort innen forskning og utvikling, har man ikke hatt oppmerksomheten så mye rettet mot norsk legemiddelpolitikk. Og det er jo det en bransjeorganisasjon som LMI jobber med. Min innstilling til denne jobben var lik den jeg hadde før min første jobb i Nycomed. Jeg var nysgjerrig, og jeg tror jeg er relativt tilpasningsdyktig.
I LMI fikk seniorrådgiveren ansvaret for flere viktige områder, og arbeidet blant annet med rammevilkår og lovverk knyttet til utvikling, godkjenning og produksjon av legemidler, i tillegg til næringsutvikling på legemiddelområdet. Omtrent ett år inn i jobben dukket de første varslene om EUs forfalskningsdirektiv opp.
— Dette var i de helt tidlige stadiene etter at EU-direktivet ble vedtatt i 2011, og det virket først veldig lite interessant, og opptok ikke mye av tiden vår i starten. Men det skulle jo vise seg å være noe helt annet enn uinteressant, sier Holtz.
 

"Vi skal sikre at et legemiddel kommer seg fra
fabrikken til grossist og apotek uten at det blir forfalsket.
Det er viktig for ­samfunnssikkerheten."


Han mener forfalskningsdirektivet er et svært viktig tiltak for å sikre lege­mid­del­forsyningskjeden.
— Vi skal sikre at et legemiddel kommer seg fra fabrikken til grossist og apotek uten at det blir forfalsket. Det er viktig for ­samfunnssikkerheten. I tillegg har aspektet med internasjonalt samarbeid vært svært spennende og givende, spesielt blant de nordiske landene. Det var mye ­informasjonsutveksling mellom de nordiske bransjeorganisasjonene i begynnelsen av prosjektet.
Nettopp det internasjonale perspek­tivet mener Holtz til tider har vært glemt i arbeidet med å få på plass den norske verifikasjonsløsningen.
— Når man har jobbet for å finne løsninger, har man nok til tider vært veldig låst i tanken på at vi skulle tilfredsstille de norske behovene. Internasjonale hensyn hadde mindre betydning. Apotekene har vært opptatt av å ha et godt nok system i Norge.

I september 2017 tok Kai Mjaanes over det daglige ansvaret for Nomvec, som Holtz til da hadde ledet.
— I begynnelsen av arbeidet med de ­todimensjonale matrikskodene spøkte jeg med at vi skulle sette bilskilt på alle ­legemiddelpakningene, ettersom vi skulle Individualisere hver eneste legemiddel­pakning. Og da Kai kom inn og tok over min jobb, kan vi jo si at han avskiltet meg! spøker pensjonisten.
— Hvordan har du opplevd samarbeidet mellom apotek, industri og grossist i dette arbeidet?
— I begynnelsen hadde vi en del uforpliktende møter der det ikke kom opp så mange konflikter eller uenigheter. Etter at vi ble enige om et felles forståelsesdokument, kom det en del input fra europeisk hold, og det påvirket til tider samarbeidsklimaet her i Norge. Det var til tider motstridende interesser og en del problemstillinger som virket vanskelige å løse, innrømmer Holtz.
Det ble likevel klart at man i hvert enkelt land hadde stor frihet til å finne sine egne tekniske løsninger.
— Det er forskjeller i både juridiske strukturer og hvilke firmaer og løsninger man har brukt for å løse disse oppgavene. Et land som Tyskland er for eksempel helt annerledes enn land som Nederland, Sverige og Norge.

Til tross for at de ulike bransjeorganisasjonene til tider har hatt tøffe utfordringer, ønsker Holtz å trekke frem hvor godt man etter hvert har klart å jobbe sammen om et felles mål – et tryggere legemiddelmarked i alle ledd. Spesielt viktig var det å få på plass NoMVO.
— Det var også viktig at Apotekforeningen kom så sterkt inn i dette arbeidet. Initiativet kom opprinnelig fra industrien og dens foreninger. Én ting er initiativtaking, noe helt annet er å komme frem til en løsning som fungerer for alle. Og det er fullstendig avhengig av at de ulike partene jobber godt sammen.
Selv om de siste årene i LMI var preget av arbeidet med EUs forfalsknings­direktiv, trekker Holtz også frem arbeidet med ­biotilsvarende legemidler som viktig.
— Når originale biologiske legemidler begynte å gå av patent, kom det en ­periode der andre produsenter kunne ­produsere de samme biologiske lege­midlene, på samme måte som tradisjonelle generika. Det ble oppdaget store utfordringer i forhold til hvordan dette skulle håndteres både i Norge og i andre land. Problemstillingen gikk på om man kan ­sammenlikne biotilsvarende legemidler med de biologiske originalpreparatene på samme måte som med tradisjonelle legemidler og generika. Er de medisinsk likeverdige? Jeg mener at man ikke kan det, fordi biologiske legemidler skiller seg fra rent kjemiske ­produkter, og disse forskjellene må håndteres på en spesiell måte.
Legemiddelindustrien og Legemiddelverket har lenge hatt store politiske motsetninger om hvorvidt forskjellene er klinisk relevante eller ikke.
— Og det fantes forskjeller, mens Legemiddelverket enkelt sagt mente det ikke var forskjeller. En slik diskusjon er utfordrende for en bransjeorganisasjon, for vi skal ­ivareta interessen til de ulike firmaene, og det er vanskelig når firmaene står på forskjellig side i en slik sak. Man må finne den riktige balansen, og det er vanskelig å komme med kun ett budskap. Da må vi forholde oss til fakta, sier Holtz.

— Er det deler av farmasien du aldri har ­j­obbet med, som du gjerne skulle fått gjort før du ble pensjonist?
— Når du jobber med de norske legemiddel­selskapene, jobber du ofte tett med personer som arbeider med markedsføring og salg. Det er klart at jeg ikke har jobbet med det selv, og det kunne ­kanskje vært en fordel for å få mer bredde. Men jeg har tatt de utfordringene jeg har fått, og jeg har vært ­fornøyd med den utviklingen ­karrieren min har hatt. Jeg har blitt gitt mange muligheter opp gjennom årene, og det at jeg fikk ­anledning til å jobbe med nettopp ­forfalsknings­direktivet så sent i karrieren min var stort. Jeg begynte i LMI da jeg var 58 år gammel, og den siste delen av arbeidslivet mitt har lært meg utrolig mye. Det har vært en veldig fin tid. Og jeg tror også at LMI har vært fornøyd med det jeg har drevet med.
— Du har lang bakgrunn fra den farmasøytiske industrien. Hva er dine tanker om fremtiden til norsk farmasøytisk industri?
— Det er så klart ønskelig å få på plass mer ­farmasøytisk produksjon i Norge, men det er ­inter­nasjonale tendenser som ­motarbeider nettopp dette. Vi ser mer og mer sentralisering. Men vi har observert en god utvikling, og om man ser hvordan en bedrift som Curida på Elverum har utviklet seg, så er det positivt. Det kan man være stolt av.
Holtz tror man vil oppleve den største veksten i det norske legemiddelmarkedet hos de mindre oppstartsfirmaene.
— Mange gode ideer kommer fra den gode ­forskningen, og om man klarer å ta dette videre og utvikle produktene så lenge som mulig, tror jeg vil være ­viktig. Og det må gjøres før de blir solgt ut av landet. Hvis ­selskapene blir solgt for tidlig, ­forsvinner ­ressursene. Men dersom man klarer å skaffe ­selskapet en god ­finansiell basis og har investorer som vil satse på å utvikle legemidlene videre i Norge, hadde det vært fantastisk. Men, investorene må se lønnsomhet på sikt.

Nå er imidlertid den tyske biologen blitt ­pensjonist, og det er i disse dager andre momenter i livet som er viktigere for ham enn forfalsknings­direktiv og regulatoriske ­prosesser. Blant annet får han nå mer tid til sine voksne sønner og tre barnebarn.
— På torsdager henter vi barnebarna i barnehagen og skole, og så overnatter de hos før vi leverer dem på skolen og ­barnehagen fredag morgen. Og det er en fin ordning for sønnen og svigerdatteren vår.
Holtz har også byttet ut tunge arbeids­dokumenter med skjønnlitteratur, og forteller at han leser mye.
— Jeg leser faktisk bøker på både svensk, engelsk, tysk og norsk. Nå leser jeg den siste boken til Per ­Petterson, som heter «Menn i min situasjon». ­Samtidig ­holder jeg på med bøkene til de store ­russiske ­forfatterne, og nå leser jeg ­«Brødrene ­Karamasov» av Fjodor Dostojevskij. Men slike bøker er et lite ­sideprosjekt, for de tar mye ­lengre tid å komme gjennom. Før det leste jeg Jonas ­Hassen Khemiris «Pappa­klausulen», som handler om ­forholdet mellom far og sønn og som tar med innvandrerperspektivet. Jeg er selv innvandrer, og da er det ekstra spennende.
 

(Publisert i NFT nr. 2/2019 side 22-26.)