F

Norsk Farmaceutisk Tidsskrift

Nyheter - Forskning - Trender

Engasjement ut over det vanlige

Angelica Kruse-Jensen

Angelika Kruse-Jensen. Foto: Kai Hovden

Med et hjerte som brenner for farmasi, og en overbevisning om at økt kompetanse og spesialisering er veien, er Angelika Kruse-Jensens pensjonisttilværelse preget av alt annet enn rolige dager.

Som trippelgodkjent apoteker, og foregangskvinne innen blant annet norsk sykehusfarmasi, har Angelika Kruse-Jensen et hjerte som brenner for farmasien selv om den yrkesaktive karrieren er over.

— Engasjementet har selvsagt kostet og gått ut over tid med familien. Tiden jeg nå har med barnebarna fikk jeg ikke med mine egne barn, innrømmer hun.

Den tidligere apotekeren, opprinnelig fra Hellas, er klar på at slik måtte det være i en brytningstid da farmasøyten skulle finne og kreve sin rettmessige plass på sykehusene.

— Jeg startet på sykehus i 1969, og hadde det ikke vært påbudt via forskrift ville aldri farmasøyter kommet inn i sykehusene. Det ble mange gratis arbeidstimer på sykehuset for å etablere behovet for farmasøytiske tjenester. Rollen, arbeidsoppgavene og profesjon­s­identiteten måtte jeg skape selv, noe som var umulig innenfor det timeantallet man skulle arbeide, forteller hun.

Med sine samtidige måtte Kruse-Jensen bevise at man hadde behov for farmasøytisk kompetanse i sykehusene.

— Jeg var absolutt ikke alene om å ha det slik, det er viktig å understreke. Den gang brukte vi faktisk lørdager og søndager til å ha fag­møter, kan du tenke deg? Etter mitt syn er påbudet om farmasøyter i sykehus det eneste staten har gjort for profesjonen. Påbud er den eneste løsningen dersom man skal ha farmasøyter inn på nye områder, sier hun.

Før vi går ytterligere inn på dette må vi tilbake til start og Kruse-Jensens engasjement.

Hvordan har farmasien fått en så spesiell og sentral plass i livet hennes?

— Jeg stortrivdes i jobben og elsket faget mitt. Farmasi er et fantastisk fag med masse muligheter dersom vi selv ønsker det. Frem­deles tenker de fleste apotek når farmasi nevnes, men faget er så mye mer. Jeg har selv jobbet i apotek hele livet, både på sykehus og primærapotek. I sykehusapoteket fikk vi ­spesielt god kontakt med pasientene, og da åpnet det seg en ny måte å utøve farmasien på. Arbeidet i tverrfaglige team ga meg nye impulser, jeg opplevde at jeg lærte mye ­samtidig som jeg kunne gi av min egen ­kunnskap til de øvrige aktørene. Pasientens beste sto i sentrum, noe jeg fremdeles ­bren­ner for, forteller hun.

Kruse-Jensens lange og brede erfaring har, i kombinasjon med engasjementet, gitt henne rik innsikt i myndighetenes forvaltning av ­apotekbransjen, noe som har ført til både irritasjon og hodebry.

— Allerede i 1987 snakket jeg om feil­medisinering og polyfarmasi med politikere og beslutningstakere. Jeg besøkte Stortinget og snakket om de samme temaene rett før ­liberaliseringen, men ingen reagerte. Det gjør meg litt frustrert at man fremdeles diskuterer de samme sakene uten å gjøre noe. Snakk, utredninger og visjoner holder ikke. Hvor er ­tiltakene?
Hun mener ressursene som skal til nå er i systemet.

— Pengene er der, men de er på for få hender. Staten hadde større mulighet til å gjennomføre forandringer tidligere. Nå har de få og store aktørene både ressursene og makten.

— Så vi kan slå fast at engasjementet ditt ikke gikk av med pensjon?

— Nei, det gikk ikke, det er umulig å ­pensjonere det. Engasjementet vil følge meg livet ut. Jeg har jobbet i farmasien siden 1963 og underviser fremdeles i pasientforeninger om riktig legemiddelbruk. Det innebærer at jeg må lese mye og holde megoppdatert.

— Og du kom til Norge på grunn av elgjakten og det fine turterrenget?

— Jeg traff min norske mann da jeg ­studerte i Østerrike. Før den tid visste jeg knapt hvor Norge var på kartet, svarer Kruse-Jensen med et smil.

Så tilbake til påbudene om bruk av farmasøyt.

— Den eneste muligheten myndighetene har til å innføre og etablere farmasøytisk ­kompetanse i fylker og kommuner er via påbud, særlig i disse tider hvor økonomien er det styrende i offentlig sektor. Skal man få kommunefarmasøyter og fylkesfarmasøyter på linje med legestanden må det påbud til, hvis ikke mener man ikke alvor.

— Og hvordan vurderer du utviklingen innen farmasien?

— Jeg opplever at man får lavere og lavere kompetanse. Hvorfor skal Norge, som ikke er medlem av EU, være flinkest i klassen til å implementere nye EU-regler? Vi bør lage våre egne regler for utdanningen og dermed heve nivået. Personlig mener jeg det er galt å dele profesjonen i reseptar og ­provisor. Nå diskuterer man en tre pluss to-­løsning. Skal man velge en slik modell må vi i det minste ha en overbygging slik at vi ender med tre pluss to pluss én. Det er ­forskjellig ­faglig standard på universitet og høgskoler, og universitetene kan ikke senke sitt nivå. Derfor må vi få et ­system med bachelorgrad, mastergrad og i ­tillegg ett eller to år hvor det er mulig å heve nivået ytterligere, mener Kruse-Jensen.

Hun ser for seg at man får et utdanningsløp som i større grad likner legenes.

— Ikke misforstå meg, jeg har ingenting imot reseptarer. Mange gjør en fantastisk jobb. Men for fremtiden bør man finne en løsning som samordner utdanningen og samtidig hever nivået, legger hun til.

— Hva med godkjenning av utenlandsk arbeidskraft og fri flyt av denne innen EØS?

— Et slikt system utelukker ikke fri flyt av arbeidskraft, men åpner for å tre inn i det ­norske systemet på ulike nivåer, forutsatt dokumentert tilsvarende kompetanse og tilfredsstillende norskkunnskaper. Per i dag bygger vi ned profesjonen til fordel for profitt, slår hun fast.
Kruse-Jensen mener at man i tillegg, i likhet med en del andre akademiske profesjoner, må vokte seg for å gjøre farmasien til et kvinneyrke, og mener derfor kvotering til ­studiet, og ikke minst et mer nyansert studium fra starten av, kan være gode virkemidler for å få flere mannlige søkere.

Det kommer neppe som noen overraskelse at Kruse-Jensen er lite begeistret for norske myndigheters håndtering av liberaliseringen innen apotekmarkedet.

— Privatisering er vel og bra, men det ­passer ikke for alle områder. Helse, inkludert legemidler, utdanning og eldreomsorg, er et samfunnsansvar og dermed områder som ikke skal settes ut på anbud. Man kan rett og slett ikke privatisere hjertet i et samfunn, ­understreker hun.

— Og utviklingen i apotek?

— Farmasien som profesjon er per i dag ved et veiskille. Skal vi være farmasøyter og bygge kompetanse som legemiddeleksperter eller være selgere av helsekost og parfymeriprodukter? Jeg forstår at det tjenes penger på disse varene, men vi kan også tjene penger på vår egen profesjon, det lar seg gjøre. I ­likhet med leger må vi kunne tjene penger på faglig kompetanse, det er ingen grunn til at vår ­fagkunnskapskal måtte finansieres via salg av kremer og andre kosmetiske artikler.

— Du ser for deg en ny omorganisering av markedet?

— Etter mitt syn bør politikerne skille legemidler fra de øvrige produktene som tilbys i apotek per i dag. Apoteket skal kun være legemiddelekspertens arena, dette sikrer riktig legemiddelbruk som resulterer i riktig be­handling. Parfymerier kan fint ta hånd om de andre varene. Myndighetene har liberalisert til det verre. Nå bør man ta en ny runde og stramme inn. Det blir helt feil å bruke farma­søytisk kompetanse til å selge kosmetikk, og feilen ligger hos politikerne – de åpnet for denne muligheten uten begrensningen om hva som skal kunne selges fra apotek.

Kruse-Jensen har klare tanker om hvordan et nytt system kan finansieres.
— En liknende modell som hos fastlegene, hvor staten er på banen, vil være en mulighet for å finansiere profesjonsapotek. Lege­­mid­del­­gjennomganger og veiledning må verd­settes. Apotekene skal by på høy kompe­tanse, tjenestene skal prises og gevinsten får man i form av mindre og riktig legemiddelbruk og forebyggende arbeid, slår hun fast.

— Det eneste som er blitt bedre som følge av liberaliseringen er tilgjengeligheten og ­åpningstidene. Hvis dette var politikernes mål med reformen, så har de oppnådd det, legger hun til.

Det sier seg selv at den engasjerte ­apotekeren heller ikke har mye til overs for LUA-­løsningen.

— Er det per definisjon snakk om et ­legemiddel, håndkjøp eller resept, må en farmasøyt være involvert. Her er det mye mer som bør vurderes enn bare salg av produktet.

Som leder for pensjonistkretsen, og ­dermed også deltaker på det nylig avholdte representantskapsmøtet i NFF, har ­Kruse-Jensen naturlig nok sterke meninger om nettopp pensjon.

— Man ønsker at folk skal stå lenger i jobb, men faktum er at arbeidsgiver skviser de eldre ut. Hvor er seniorpolitikken når man lager en pensjonsreform?

Hun mener videre at pensjonene har hatt en negativ utvikling etter at den nye apoteklovgivningen trådte i kraft.

— Pensjonsområdet skulle også vært ­utredet i detalj før den nye lovgivningen trådte i kraft og nye aktører kom inn i bildet som arbeidsgivere. Utenlandske eiere har generelt liten forståelse for norske arbeids- og tariffavtaler. HSH overtok arbeidsgiveransvar fra Apoteker­foreningen som arbeidsgiverorganisasjon, og det forelå en skriftlig avtale mellom partene om å ivareta pensjonistenes interesser og ­pensjonsordningen. Per i dag har vi samme pensjonsordning så lenge det varer, men det er sterke krefter som arbeider for å forandre denne ordningen. Politikerne må unngå å gjøre enda flere feil ved uten videre å vedta en ny ­lovendring. En eventuell forandring av ­pensjonsordningen vil blant annet bidra til liten mobilitet av apotekansatte, advarer Kruse-Jensen.

Hun mener pensjonen kan bli brukt som ­forhandlingskort på lik linje med lønn ved ansettelse.

— Dette kan skape problemer for frittstående apotek, slår Kruse-Jensen fast.

— De som allerede er pensjonister i dag går en uviss og uforutsigbar fremtid i møte. Dette var vel ikke meningen med apotek­reformen? spør hun.
Politikere har, ifølge Kruse-Jensen, ikke utredet hva som skulle skje med pensjonene når nye arbeidsgivere kom på banen. Hun mener derfor de ikke viste ansvar da de gikkinn for den nye apotekreformen. Nå håper Kruse-Jensen dagens pensjonsordning vil bestå, og hun har tro på en samling i NFF.

— Alle farmasøyter, uavhengig av arbeidssted, bør være med i NFF slik at foreningen får de nødvendige ressurser. Foreningen blir ikke sterk nok dersom ikke alle farmasøyter slutter opp om den.

Utrolig nok har Angelika Kruse-Jensen plass til mer enn farmasi i livet sitt.

— Jeg leser bøker, liker å reise og går på konserter. Jeg elsker musikk og har derfor abonnement i både Filharmonien og operaen. I tillegg er jeg engasjert i Rotary hvor jeg arbeider for å hjelpe våre nye landsmenn, som kommer her til Norge og er ferdig utdannet,  til å få et nødvendig nettverk. Dette arbeidet ­foregår i Rotarys Medlems/Mangfolds komité, som blant annet samarbeider med NHO om et mentorprogram som kalles «Global future».
Angelika Kruse-Jensen er nå sammen med kolleger engasjert på Farmasimuseet.

— Vi har jo et fantastisk flott Farmasi­museum, og det må vises frem.

(Publisert i NFT nr. 12/2011 side 31–33.)