Med sans for rettferdighet

Selv er han utvilsomt noe sjokkert over at tiden har gått så fort. Kanskje er det fordi han aldri har kjedet seg på jobb? Oppgavene har vært varierte, berikende og utfordrende. Ingen dag har vært lik.

— Det er én av grunnene til at jeg har blitt i denne jobben i alle disse årene. Arbeidsgleden. Kontakten med medlemmene. Se at vi får til det vi setter oss for øye. Det gode arbeidsmiljøet her i sekre­tariatet betyr mye, jeg verdsetter høyt mine meget dyktige og kompetente medarbeidere. De kan sine ting, roser Aarnes, som liker bedre å snakke om medarbeidere og andre samarbeidspartnere, enn om seg selv.

— Da jeg i 1989 valgte å skifte beite fra Næringslivets Hovedorganisasjon til NFF, var det hovedsakelig fordi jeg ønsket nye utfordringer. Jeg kjente NFF litt fra før da foreningen var med i Akademikernes Fellesorganisasjon (AF), hvor jeg også har jobbet. Her møtte jeg tidligere ledere som Aslaug Gombos og Anne Marie Horn. Aslaug var sentral tillitsvalgt i AF. Jeg ­kjente dessuten tidligere generalsekretær Marit Sigurdsen og Per Engebretsen. Per har jeg også jobbet sammen med i AF. Inntrykket av foreningen var godt, og etter tre år på arbeidsgiversiden tenkte jeg at det ville være spennende å bytte lag.

— I NFF virket det som det var god ­faglig bredde. Det tiltalte meg, innrømmer han.

Brenner for forhandlings­arbeid

Så mye tiltalte det han, at 20 år er tilbakelagt. Tidvis lange dager, det har stormet i perioder, men mest av alt har det vært morsomt. Både spennende og givende. Han hadde rett i sine antakelser. Dette var et blivende sted.
Ikke er det så rart heller, for cand.oecon. Aarnes har alltid hatt sansen for organisasjonsarbeid.

— Hvorfor liker du det så godt?
— Det er utfordrende med arbeid som omhandler lønn, tariff og forhandlinger. Jobben inneholder tempo, dramatikk og et mål å jobbe etter. Ikke minst er det vi ­holder på med av betydning for mange mennesker og arbeidstakere. Min pasjon for forhandlingsarbeid har ført til at alle ­jobbene jeg har hatt har omhandlet det til en viss grad, sier han.

Resten av cv-en underbygger på­standen. Generalsekretæren har arbeidserfaring fra Samferdselsdepartementet, Forbruker- og administrasjonsdepartementet, samt Statens Personaldirektorat. I 1981 ble han ansatt i Akademikernes Fellesorganisasjon som forhandlingskonsu­lent og senere forhandlingsleder.

— Hva motiverer deg i arbeidet?
— Ofte kan det være enkeltpersoner som gir meg inspirasjon. Det kan være medlemmer, tillitsvalgte, dyktige medarbeidere i sekretariatet eller hos samarbeids­parter, eksempelvis Apotekfor­ening­en og Farmasiforbundet, forklarer Aarnes.

— Det spesielle med å jobbe med dette er at man får en tettere kontakt når ­forhandlingene holder på utover vanlig arbeidstid og iblant på alle tider av døgnet. Da må du virkelig være deg selv. De fleste greier å holde en profesjonell maske fra åtte til fire. Under høyt arbeidspress blir det vanskeligere. Man blir kjent på en helt annen måte ved å jobbe slik, påpeker ­sosialøkonomen.

Motiverende leder

— Hvordan har det vært å jobbe med så mange forskjellige ledere?
— Det er flere som har betydd mye. Noen har det blitt naturlig at jeg har hatt et tettere samarbeid med enn andre, på grunn av saker vi har jobbet med for eksempel. Og fordi lederne er forskjellige som mennesker er også de engasjert på forskjellige områder. Man må tilpasse seg og bli kjent,så finner man en arbeids- og samarbeidsform som passer.

— Det har blitt en del ledere?
— Ja, fem mens jeg har jobbet her. En av de tillitsvalgte jeg har jobbet lengst og tettest med er foreningens tidligere leder Randi Ersdal. Hun er en person som har betydd mye for meg.

— Du selv, hva synes du er den største utfordringen ved å lede, være general­sekretær?
— Kunsten er å trekke frem det beste i medarbeiderne. Motivere til å få ut det beste i jobben de gjør her. Sørge for at de er fornøyde og trives. Jeg er definitivt mer opptatt av vi enn av jeg. De fleste ting blir til når flere jobber sammen. Få ting er gjort av noen alene, sier Aarnes.

At lederegenskapene er til stede kan de ansatte i sekretariatet bekrefte. En liten stemningsrapport viser en leder som er høyt verdsatt av kollegaer og medlemmer. Han har god arbeidsmoral, humør og ­personlighet, og dyktigheten og på­driverevnen som trengs. Han er opptatt av foreningen for farmasøytenes skyld. At han ikke er redd for å ta i et tak selv, viser en sjef med bakkekontakt. Her er alle likemenn. Eller skal vi si kvinner. For sekretariatet er overbevist om at han ikke bryr seg det døyt om at samtlige er kvinner.

Han humrer.
— Bare kvinner? Det har jeg egentlig aldri reflektert noe særlig over. Jeg opp­fatter kollegaene mine som reale og greie, det er ikke noe tull med dem og det er det viktigste, sier han.

En annen grunn til at kjemien stemmer så godt med kollegaene er at, i motsetning til mange menn, legger ikke Aarnes skjul på at han liker å shoppe. Han liker å ha det vakkert rundt seg, og er glad i samtidskunst. Det har blitt en del skjøre gjenstander medbrakt på fly gjennom årene.

Travel familiemann

Ikke bare liker han shopping. General­sekretæren har en forkjærlighet for Frankrike, som stammer fra tiden han bodde der med familien i sin spede ­ungdom. Moren var hjemmeværende, mens faren var forsker, og selv ville han gjerne finne sin egen vei.

— Valget falt på sosialøkonomi, som jeg synes har vært en fin døråpner for mange flotte muligheter i arbeidslivet.

Når han har fri finner du han gjerne oppe i en stige hjemme på det lille tidligere småbruket i Asker med en malepensel i hånda og skitt på knærne. Han liker ­prosjekter, å ha noe å holde på med. Og et over hundre år gammelt hus krever mye. En del av arbeidet gjør han selv. Jeg sjauer en del, fleiper han, mens han forsetter med glimt i øyet.

— Jeg tror det er sannsynlig at jeg ­forleste meg på Anne-Cath. Vestly da jeg var yngre, særlig mormor og de åtte ­ungene i skogen. Et sånt liv ville jeg ha, for­teller han.

Med tiden har det ikke blitt åtte, men fire barn. Alle sønner. Tre av fire har spilt is­hockey. Det har blitt en del henting, bringing og overværing av kamper. Men Aarnes kjeder seg ikke et sekund sammen med guttene sine.

— Det er spennende å være sammen med dem. Ikke minst synes jeg det er ­viktig å gi dem et så godt utgangspunkt som mulig før de selv skal ta de ­riktige avgjørelser i sine egne liv.

Døgnet har mang en gang hatt for få timer, og jobben har innimellom krevd lange dager, mye arbeid og press. Aarnes roser kona Unni for å ha stilt opp slik hun har gjort.

— Uten henne kunne jeg ikke jobbet slik. NFF skal være glad for at jeg har en så tålmodig kone! smiler han, men han mener det.

— Jeg har prøvd å holde meg innenfor normal arbeidstid, og har for det meste greid det,grunnet flinke og selvgående medarbeidere. Sekretariatet er dessuten betraktelig utvidet siden jeg begynte. Store omveltninger har skjedd siden deregu­leringen i 2001. Vi har blant annet fått mange flere enkelthenvendelser, dermed har vi hatt hendene fulle med store og små problemstillinger, som krever at vi besitter god juridisk kompetanse og et dyktig team. For oss er det viktig å kunne gi med­lemmene individuell service og vissheten om at vi står bak dem og støtter opp om dem og deres behov. Og vi har vist at vi greier det. I den såkalte Stryn-saken i 1997 vant vi i en arbeidsmiljøsak helt frem til Høyesterett, sier Aarnes, godt fornøyd.

Inspirert av mennesker

— NFF er en organisasjon i stadig endring. Vi ønsker gjerne flere tilbake­meldinger fra medlemmene om hvilke ­tilbud de ønsker seg og vil betale for. Det som stadig er en utfordring for sekretari­atet, de tillitsvalgte og politikerne i systemet, er at medlemmene ser seg tjent med en organisasjon som oss. Det er de vi ­jobber for. Derfor setter vi stor pris på ­innspill enten til Sentralstyret eller til oss, oppfordrer general­sekretæren.

— Hva er det som engasjerer så voldsomt?
— Å oppleve at folk blir behandlet urettferdig. Det er vanskelig å være ny på arbeidsmarkedet og være alene mot store arbeidsgivere. Her er det mye makt som lett kan brukes feil. Når vi som jobber her opplever at de ansattes krav er rettferdige, så er det også veldig lett å jobbe for å oppnå det.

— Også gleden vi opplever fra medlemmene når saker løses er en drivkraft for meg. Å løse problemer for enkeltmennesker. Folk er veldig takknemlige, og det gir inspirasjon til å stå på videre.

— Privat blir jeg engasjert av mennesker og menneskeskjebner. Derfor finner jeg det også interessant å lese biografier. Norske, for å få innsikt i nær historie fra en personlig synsvinkel. Utenlandske biografier leser jeg for å forstå hvorfor verden har blitt som den har blitt. Hvordan verdens ledere har påvirket og satt sitt preg på menneskeheten, på godt eller vondt.

— Hva er det vanskeligste i jobben din?
— Hver gang man skal ansette et nytt menneske. Det er et vanskelig valg. En ny ansatt skal jo gå sammen med alle som er der fra før. Akkurat nå er det mest ­spennende med nytt ledervalg til høsten.

— Og fremtiden?
Han tygger på det. Et kort øyeblikk. 
— Jeg håper jeg fremover også kan gjøre en god jobb for foreningen, og at det fortsatt er behov for oss. Det kommer ­stadig nye kull med farmasøyter og jeg håper vi fortsetter å være et talerør for ­farmasøytene i Norge, enten man er ansatt i apotek, industri eller i annen virksomhet, sier Edvin Alten Aarnes.

(Publisert i NFT nr. 7–8/2009 side 28–30.)