Som å gå Besseggen

Tekst: Per Flatberg, tidligere NFF-leder og NAF-president

Jeg husker med glede tilbake på studie­tiden. Vi var et aktivt kull som markerte oss sterkt.

Vi var meget misfornøyde med hvordan Norges Farmaceutiske Forening (NFF) behandlet spørsmålet om reseptarene på. Kullet mitt nektet å melde seg inn i NFF, og sendte ingen representant til lands­styremøtet fordi vi mente at foreningen arbeidet for utdanning av reseptarer på bekostning av farmasøytiske kandidater. Vi fryktet at færre kandidater ville føre til at det faglige nivået i apotekene ble skade­lidende.

Vi mente at reseptarene ikke burde bli medlemmer i NFF. Nå ble reseptarene medlemmer i foreningen - noe som sikkert var klokt.

Og senere når striden omkring utredningen «Kompetanse i apotek» med forslag om å legge ned reseptarudanningen pågikk i 1993-94, var jeg aktivt med på å torpedere det forslaget.

Radikalisering og vitalisering i nff
Spranget fra å være i tottene på NFF til å bli tillitsvalgt der, var kort. I 1965 ble jeg valgt inn i styret i Oslo krets og i 1967 ­formann, for øvrig i et svært kvalifisert og spennende styre. Arbeidet i NFF skulle komme til å prege tilværelsen min sterkt i mange år fremover. Uten forkleinelse for noen av de andre jeg samarbeidet med, vil jeg fremheve Oddbjørn Solli som lære­mester og forbilde. Vi ble kalt for farma­siens «Knoll og Tott». Vi var med på å prege oppbyggingen av sykehusfarma­sien, og engasjerte oss sterkt i nordisk ­samarbeid.

I 1973 ble det nedsatt et undervisnings­utvalg i NFF, og det la grunnlaget for et stort engasjement i faget samfunnsfarmasi som kom til å prege utviklingen ikke bare her i landet, men også i de øvrige nordiske land.

Av andre saker som NFF var sterk engasjert i var apotekstrukturen. Det var en stagnasjon i antall apotek, en økning med bare tre apotek i perioden fra 1960–1975, mens det var en sterk økning i antall medisin­utsalg. Det var virkelig en stor oppgave for NFF å gjøre noe med apotekdekningen. Et strukturutvalg foreslo blant annet enklere apotek, og vi arbeidet aktivt for flere apotek, blant annet gjennom å ­påvirke kommuner.

Det skjedde en klar radikalisering og vitalisering i NFF i disse årene, og vi kjørte et meget ambisiøst medlemskursopplegg i alle kretser.

«Apoteket i helsetjenesten»
Et vesentlig bidrag til radikaliseringen var innstillingen «Apoteket i helsetjenesten», utabeidet av en komité nesatt av lands­styret i 1970. Komiteen hadde Oddbjørn Solli som ­formann, meg som sekretær og med Svanhild Bratberg, Herdis Holvik, Dag Resser og Yngve Torud som øvrige ­medlemmer. Mandatet var: «Å komme med forslag til en målsetting for apotek­vesenet. Videre bør komiteen uttale seg om i hvilken utstrekning denne målsetting er oppfylt i dag og eventuelt hvilke endringer som bør gjøres.»

Konklusjonene i innstillingen som ble lagt frem et par år senere, ble godkjent av landsstyret.

Det som kom til å prege debatten var ­forslaget om omorganisering av apotek­vesenet til selskapsdrift, selv om det var målsettingsformuleringensom var det vesentligste. «Apoteket i helsetjenesten» er det viktigste jeg har vært på i den fag­lige del av livet, og jeg kan understreke Olav Hamrans ord i «Farmasøytenes historie i Norge 1858-2008» om at innstillingen var «gjennomsyret av en sterk vilje til argumentasjon og overbevisning». Men sam­arbeidet med NAF kom nær frysepunktet, og andre karakteriserte oss som «sosialistklikken i NFF» og anklaget oss for bruk av «kommunistmetoder».

Et maratonløp
«Apoteket i helsetjenesten» bidro til at Sosial­departementet nedsatte Rastad Brå­ten­-utvalget i 1974, og jeg var NFFs representant der. Det ble et maratonløp med 36 møter frem til innstillingen ble fremlagt i juni 1979. Det var til dels harde konfrontasjoner og uendelige diskusjoner i utvalget.

Et flertall på fem gikk inn for statlig drift av apotekene, mens et mindretall på fire gikk inn for å opprettholde det private ­konsesjonssystemet med en del forbed­ringer.

Utvalget var i hovedsak enig om ­apo­tekenes oppgaver og stilling innen en ­samordnet helsetjeneste, noe jeg var svært godt fornøyd med. Jeg konstaterte i NFT at forslagene i «Apoteket i helse­tjenesten» var blitt fulgt opp av et bredt sammensatt offentlig utvalg.

Det var uravstemming i NFF, og et knapt fletall på 51,3 prosent sluttet seg forslaget om statsdrift. Det holdt med et nødskrik.

I NAF førte Rastad-Bråten til at foren­ingen tok en del grep, bl.a. bedre og utvidet samarbeid med arbeidstakerorganisa­sjonene. Det ble også satt i gang arbeid med plan for apotekdekningen, noe NFF hadde etterlyst i en årrekke.

Blomstringstid i norsk ­apotekfarmasi
Jeg var sikker på at Rastad Bråten-ut­valget ville bli fulgt opp med forslag om statlig apotekdrift, men 11. desember 1980 ble det sendt ut en pressemelding fra Sosialdepartementet om at Regjeringen Gro Harlem Brundtland var kommet til at det p.t. ikke var aktuelt med statlig over­takelse av apotekene.

Hvorfor det gikk slik vet jeg ikke. Det som er kjent gjennom Olav Hamrans bok¹ er at utfallet sto åpent helt til det siste. Saksdokumentene til regjeringskonfe­ransen var utformet slik at de ga mulighet for å konkludere begge veier. Saken var at det lå og vippet i departementet. Trolig vil mer bli klarlagt gjennom Hamrans videre arbeid med apotekvesenets historie de siste 50 år.

Det ble imidlertid slått fast fra regje­ringen at det skulle arbeides videre med sikte på de endringer og forbedringer som var foreslått i Rastad Bråten-utvalget.

En rekke viktige endringer skjedde de neste årene, blant annet med bedring av apotekdekningen og faglig satsing basert på Stortingsmeldingen om «Helse­politikken mot år 2000» i 1987-88. Vi fikk en blomstringstid i norsk apotekfarmasi.

Aktivist i NAF
Det tok naturligvis noen år før jeg kom med i foreningsarbeid i Norges Apoteker-­forening (NAF), men i 1985 fikk jeg plass i laboratorieutvalget der. Det var en faglig plattform som passet meg utmerket. Avanserte etter hvert, gikk gradene og ble til slutt foreningens president i perioden 1995-99.

Jeg hadde ambisjoner om fortsatt å være aktivist også i tungrodde NAF.

Medlemmene måtte vel vite hva de ­gjorde ved å gi meg fremtredende tillitsverv, en kontoversiell person, til alt overmål også dømt som oppvigler i Alta i 1983. Uansett opplevde jeg en lojalitet og støtte i administrasjonen medgeneralsekretær Tor Landsverk i spissen, som gjorde det trivelig å være i NAF.

Vi gjennomførte en faglig satsning, bl.a. gjennom ALIS-prosjektet som ble lagt merke til, og samarbeidet med pasient­organisasjonene ble bygd ut.

Likevel var det utredningsarbeidene omkring apotekvesenet som etter hvert fikk hovedoppmerksomheten. Jeg mener at NAF var konstruktiv i sitt arbeid, både gjennom høringsuttalelser, lobbyvirksomhet, mediaarbeid og egne utredninger som for eksempel «Hvitboken», men byrå­kratene i departementet mente nok av vi var forutsigbare i vår negativitet.

Vi var ikke sterke nok selv med god organisering av arbeidet og enorm ­jobbing. Motkreftene var for sterke, ikke minst de nevnte byråkratene.

En skanse falt
Vi forsøkte å få gjennomslag for fortsatt faglig eierskap og et fortsatt faglig sterkt apo­tek­vesen.

Da statsekretæren i Sosial- og helse­departementet på landsmøtet i Trondheim i 1997 slo fast at Arbeiderpartiets «stø kurs» innebar å bygge ned apotekmonopolet, skjønte jeg at det ble vanskelig å hindre liberalisering.

Og det ble det. Dagfinn Høybråten la frem Ot.prp. 29 om lov om apotek 19. desember 1999. En skanse falt da han stilte apotekene på linje med annen næringsvirksomhet.

Høybråten understreket imidlertid at reformen skulle sikre et apotekvesen med kvalitet og sikkerhet som dominerende ­faktorer. Det var lagt inn noen sperrer i liberaliseringen, men de skulle ikke vare lenge.

Et par dager før den nye apotekloven skulle vedtas i Stortinget i mars 2002 falt forutsetningen om konsesjonstak sammen som et korthus gjennom avtalen mellom departementet og NMD. Så kom avtalen om Tamro som grossist for Apokjeden. Det var et alvorlig selvskudd, som førte til at også NMD ble en agressiv apotekkjede. Vi fikk en ekspansjon som ikke kjenner sitt sidestykke i noen annen bransje her i ­landet. Og liberaliseringen var ikke slutt, bl.a. ble det åpnet for salg av reseptfrie legemidler utenom apotek.

Vi må se mulighetene
Når jeg nå ser meg tilbake, er mye falt i grus. Jeg er frustert over utviklingen og slik apotekene fremstår i dag, men det gjelder både for dem som arbeider i apotek og organisasjonene å se mulighetene. Etablering av apotekkjedene gir mulighet for en planmessig apotekservice, slik vi ønsket oss i 1970-årene i et statlig ­selskap, men som var vanskelig å få til i det tidligere apoteksystemet. Da må en få rammevilkår som gjør faglig virksomhet mulig og ikke gjør det nødvendig med ­fortsatt kommersialisering.

(Publisert i NFT, nr. 1/2009 side 20–21.)