Tekst: Kari Bremer, seniorrådgiver, Statens legemiddelverk

Ett av målene for norsk legemiddelpolitikk er at befolkningen skal ha tilgang til sikre og effektive legemidler uavhengig av betalingsevne. I Norge har vi stort sett nådd dette målet, men globalt er det store geografiske forskjeller, se f.eks. en oversikt over tilgang til aidsbehandling i forskjellige deler av verden (figur 1).

Afrika sør for Sahara

Latin-Amerika og Karibia

Øst-, Sør- og Sørøst-Asia

Europa og Sentral-Asia

Nord-Afrika og Midtøsten

Globalt

28%

72%

19%

15%

6 %

28%

Prosent som får behandling av alle som antas å ha behov for det, desember 2006 (Towards Universal Access, progress report April 2007)

  

Figur 1. Tilgang til aidsbehandling i lav- og mellominntektsland

  

En menneskerett
Menneskerettighetene fastslår at alle skal ha like muligheter til å oppnå høyest mulig standard av fysisk og mental helse. Det krever tilgang til helsetjenester, inkl. sikre og effektive medisiner. Vi som er farmasøyter i Norge tenker kanskje ikke så ofte på det, men tilgang til medisiner er faktisk en menneskerett!

WHOs eksempelliste
Som et hjelpemiddel for bedre tilgang, lanserte Verdens helseorganisasjon (WHO) for vel tretti år siden begrepet essensielle medisiner, dvs. medisiner som dekker et lands viktigste helsemessige behov. WHO har en eksempelliste over slike medisiner. Land kan bruke den som utgangspunkt for å lage sine egne lister, og skaffe generika av god kvalitet til overkommelige priser.

TRIPS-avtalen
I mange år besto WHOs eksempelliste av medisiner med velkjente virkestoffer uten patentbeskyttelse. Aidsepidemien forandret dette. De fleste aidsmidlene hadde patentbeskyttelse og høye priser, samtidig som de trengtes mest i land som ikke hadde økonomi til å betale slike priser. De siste tiårene har det derfor vært stor aktivitet for å få overkommelige priser også for medisiner med patent. Figur 2 viser at dette har gitt resultater. I løpet av seks år falt prisen for ett års behandling med den vanligste kombinasjonen av aidsmidler fra 10 000 til 500 USD! Det skyldtes først og fremst at originalprodusentene fikk konkurranse fra generikaprodusenter i land som ikke hadde patentbeskyttelse, som Brasil, India og Thailand. India er etter hvert blitt en stor eksportør av aidsmidler til fattige land, men medlemskapet i Verdens handelsorganisasjon og TRIPS-avtalen gjorde at landet måtte innføre patenter fra 2005.


MSF: Untangling the Web of Price Reductions 9th Ed. 2006
Figur 2. Pris aidsbehandling

TRIPS-avtalen inneholder unntaksbestemmelser som kan tas i bruk når det gjelder å beskytte folkehelsen og sikre tilgang til legemidler. Det har imidlertid vært, og er fortsatt, stor uenighet internasjonalt om hvordan disse unntaksbestemmelsene skal praktiseres. På denene siden står den innovative farmasøytiske industrien støttet av USA og andre land med store økonomiske interesser innen området, på den andre siden u-land og mange frivillige organisasjoner, spesielt Leger Uten Grenser.

Lavere priser og fond
Stadig flere får aidsbehandling (figur 3). Én av årsakene er lavere priser på aidsmidler. Minst like viktig er imidlertid verdens gryende forståelse for at det er nødvendig å investere i helse for å få økonomisk vekst i fattige land. Det avspeiles blant annet i tusenårsmålene for å bekjempe fattigdom. Tre av de åtte hovedmålene gjelder helse, ett av dem er å stanse spredningen av aids, malaria og andre store folkesykdommer.


Figur 3. Antall på aidsbehandling i lav- og mellominntektsland

Det er opprettet store fond for å bedre helsen i utviklingsland. Mest kjent er vel det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria. Det ble opprettet i 2002 på initiativ fra FNs daværende generalsekretær Kofi Annan. Den globale vaksinealliansen GAVI er også godt kjent. Norge gir bidrag til begge, og har også vært med på å starte Unitaid, et fond spesielt for innkjøp av medisiner.

Velfungerende hjelpevesen nødvendig
Penger fra fond og lavere priser på aidsmedisiner løser imidlertid ikke alle problemer. Et velfungerende helsevesen er en grunnleggende forutsetning for å lykkes. Mange problemer må løses, blant annet mangel på helsepersonell og dårlig fungerende legemiddeldistribusjon. Det trengs mer forskning på utviklingen av spesielle aidsmedisiner for barn og på medisiner som er egnet for ekstreme klimatiske forhold.

Venter på konkrete resultater
Aids, malaria og tuberkulose rammer verdens fattigste sterkest, men angår alle. Men det finnes også en del sykdommer som bare rammer fattige land, som sovesyke, leishmaniasis og elveblindhet. På disse forskes det nesten ikke, fordi det ikke er lønnsomt å investere i et marked uten betalingsevne. I dag brukes 90 prosent av verdens ressurser til forskning på sykdommer som berører 10 prosent av verdens befolkning! For fem år siden opprettet Verdens helseforsamling en komité for å se på hvordan dette kunne endres. Hittil har det kun kommet gode forslag, men ingen konkrete resultater, ut av arbeidet.

FUG i arbeid
Farmasøyter Uten Grenser Norge arbeider for å bedre tilgangen til god legemiddelbehandling for alle. Norsk farmasi og farmasøyter oppfordres til å støtte dem!

(Publisert i NFT nr. 2/2008 side 17–18.)