F

Norsk Farmaceutisk Tidsskrift

Nyheter - Forskning - Trender

Internasjonal professor

Internasjonal professor

Natasa Skalko-Basnet synes det var godt å ta fatt på forskningen igjen etter mange års arbeid i Nepal. Foto: Vivian Fjeldstad

Natasa Skalko-Basnet fra Kroatia er en ­internasjonal farmasøyt. Med arbeidserfaring fra London, Nederland, Tyskland, Japan og Nepal. Og nå, fra Tromsø, Norge. Her har hun slått rot. For en stund.

Tekst: Vivian Fjeldstad

Ute snør det. I neste øyeblikk, ­strålende sol. Det er variert vær her i nord, ­skiftende skydekke og snø. Store hauger. I april. Uaffisert av værustabiliteten utenfor sitter en smilende professor inne på sitt varme kontor ved Institutt for ­farmasi ved Universitetet i Tromsø (UiT).

— Er det greit at vi tar det på engelsk? spør hun. Natasa Skalko-Basnet har bodd i Norge i litt over ett år, tar norskleksjoner og forstår godt det som blir sagt til henne. Men å snakke, det har hun ikke lyst til. Hun synes ikke hun får det helt til. Og så høres det ganske rart ut.

— Men de andre på instituttet får jo øvd seg i engelsk, og det tror jeg ikke de har noe imot! Sønnen min på åtte år snakker perfekt norsk, med tromsødialekt. Han er veldig flink, så jeg utelukker ikke fullstendig at jeg ikke setter i gang etter hvert jeg ­heller, ler hun.

— Hvorfor ville dere til Tromsø?
— Vi kom hit fordi jeg kjenner ekteparet Brandl (Annette Bauer-Brandl og Martin Brandl) fra før, som for øvrig er to av ­grunnleggerne av forskningsgruppen Drug Transport & Delivery. Under studiene i London og senere Freibug i Tyskland ble jeg kjent med dem og siden den gang har vi holdt kontakten. De har jobbet ved UiT i over ti år allerede og tipset om at dette er et interessant sted å jobbe, forteller Skalko-Basnet.

— Noe av det som fristet mest med å komme hit var å få jobbe ved et så pass nytt institutt. Man har muligheten til å være med på å påvirke og diskutere løsninger, og kan lettere være med på å forme og utvikle noe helt nytt både i forskning og undervisning. Det var også avgjørende at det fantes spennende jobbmuligheter både for meg selv og min mann, Purusotam Basnet. Han er professor i farmakognosi, og er blant annet tilknyttet NAFKAM (Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin). Vi håper etter hvert på at han skal få tildelt forskningspenger for et forestående prosjekt, bemerker hun.

Bygget opp farmasiutdanning i Nepal
Dermed var det bare å begynne å pakke igjen for den allerede bereiste familien. Men før alt dette. Hvordan startet det, all reisingen? Jo, etter farmasistudiene i Kroatia, dro Skalko-Basnet til London for å ta sin PhD. Deretter jobbet hun en periode i Nederland, før Tyskland sto for tur. Det var her hun møtte ektemannen. Sammen ble de der i mange år, og som en følge av det snakker hun flytende tysk, noe hun fortsatt har nytte av i samarbeid med kollegaer på kontinentet. Oppholdet i Tyskland var en del av hennes habilitasjon, men selve habilitasjonsgraden har hun fra Zagreb. Etter dette reiste de sammen til Toyama i Japan for å undervise ved universitetet der.

— Der var vi et halvt år. Studentene var veldig entusiastiske over muligheten til å snakke engelsk, så det ble ikke så mange japanske gloser på meg, ler Skalko-Basnet.

— Mannen min derimot, har bodd mange år i Japan og han snakker språket godt, tilføyer hun.

— Etter oppholdet i Japan reiste vi til Nepal, som er hjemlandet til mannen min. Det er et fattig land der tilgangen på ­farmasøyter er svært begrenset fordi de ikke har noen kultur for farmasi som fagfelt. Vi ønsket å bidra til å utvikle en utdanning i landets nest største by, Pokhara, en flott by som ligger ved Himalayas fot. Derfor var vi med på å bygge opp det som nå er Farmasøytisk institutt i Pokhara.

— Under arbeidet fungerte vi nærmest som programdirektører for prosjektet. Vi håpet en utdanning i byen skulle bedre ­tilgangen på farmasøyter og kunnskap slik at befolkningen kunne få glede av det.

— I Nepal finnes det ikke farmasøyter i apotek, i stedet har de legemiddel­assistenter. Det eksisterer ikke noe krav om at apoteket må styres av en farmasøyt. Følgene av dette er at det er svært lite legemiddelinformasjon å få i apotek. Får man ikke kvalifiserte råd når man handler legemidler, så går det ut over de svakeste i samfunnet.

— Nepal har over 28 millioner inn­byggere, og det finnes bare omkring 400 farma­søyter. Muligens har tallet nå steget til 500 som en følge av arbeidet vårt, men det er likevel altfor lite, sier professoren engasjert.

— Når farmasifaget er så nytt et sted, så er det utfordrende å skape et miljø for det. Det gir en god følelse å se at vi har greid å påvirke så mye, og man ser resultater og virkningen av den innsatsen vi har lagt ned mye raskere der enn man antakelig ville gjort i andre, mer «farmasietablerte» land, tror hun.

Forskningsvennlig universitet
— Du har opplevd andre universitetsmiljøer. Hva har du sett, hva slags tanker gjør du deg?
— I de andre landene var det ikke så store forskjeller mellom instituttene. Den største forskjellen var i Nepal, der ­systemet for farmasi så å si var ikke-eksi­sterende. Vi var der i sju år, og dette ble en tid uten noe særlig forskning. Derfor er det ekstra spennende å holde på med det igjen her i Tromsø, forteller den modige ­farmasøyten.

Ved UiT er Skalko-Basnet professor i galenisk farmasi, og hun holder på å ­reorganisere forskningen. Dessuten er hun leder for forskningsgruppen Drug Transport & Delivery sammen med førsteamanuensis Ingunn Tho.

— Jeg trives så godt. Det er et lite ­institutt, vi er bare omkring 35 årsverk til sammen. Atmosfæren er vennlig og fin, og det finnes gode forskningsfasiliteter her, påpeker Skalko-Basnet.

— Noe av det beste med Norge er at det i stillinger ved universitetet gjerne er ­fifty-fifty når det gjelder tidsfordeling av undervisning og forskningstid. Det synes jeg er en perfekt kombinasjon, sier hun.

— For meg som professor, er det viktig å kunne gjøre begge deler. Jeg verdsetter den kontakten jeg har med studentene mine, det å undervise og oppleve den responsen jeg får fra dem. Det ­moti­verer og inspirerer meg. Men også det å kunne fordype seg i forskningen, å gå i dybden i faget, gir inspirasjon, bare på en annen måte, forklarer hun.

I mange andre land er ikke det nød­vendigvis spesifisert i en stillings­beskrivelse, og det kan resultere i flere og mer ensformige perioder, som ute­lukkende bestående av enten under­visning eller forskning.

— Det virker som det er lett å få midler til forskning her, jeg synes jeg ser en ­positiv trend i den retningen. Det startes nye bedrifter, slik som for eksempel Ayanda, og det er godt å se. Farmasøytisk industri trengerikke bare ha tilholdssted og opprinnelse i Oslo, men heller fordeles og skapes utover i landet. Det genererer arbeidsplasser og stimulerer til økt inter­esse for faget, mener Skalko-Basnet.

Samarbeid på tvers
— Er det noe du er spesielt stolt av i yrket ditt?
— Jeg er stolt av å være farmasøyt fordi det er relatert til å forbedre folks helse. Hvis jeg måtte velge igjen, hadde jeg valgt akkurat samme yrkesvei. Faget er stadig i utvikling og det er et stort potensial for samarbeid med andre profesjoner. Farmasi som fag kan ikke settes i bås. Det er på mange måter en blanding mellom flere profesjoner. Man kan spørre seg selv hva man er en del av, er det teknologisk, biomedisinsk eller medisinsk? Dette er ikke noe som er spesielt for Norge, slik er det i de fleste land, og slik er det naturlig at det er.

— Galenisk farmasi, som er mitt arbeidsfelt, gjør det naturlig å samarbeide med blant annet farmasøytisk industri, fordi vi kan bidra til og hjelpe å løse pro­blemer i forhold til formulering. Slik sett er jeg ofte i bedre posisjon til samarbeid og det kan være lettere å få penger til ­forskning fordi det gjerne er mer ressurser til det i bransjen, sier hun.

— Hvorfor mener du internasjonalt ­samarbeid er så viktig?
— Ja, internasjonalt samarbeid er viktig, men også nasjonalt. Norge er et lite land, det er viktig å benytte seg av hverandres kompetanse. Ofte har forskjellige institutt like problemstillinger. Noen har kanskje utstyr, mens andre har nyttige erfaringer. Å dele på dette gir bedre resultater og større fremgang for alle parter. Vi burde sam­arbeide i stedet for å konkurrere, opp­fordrer professoren.

Samarbeid med skandinaviske land er naturlig, og med Europa og resten av ­verden. Skalko-Basnet er opptatt av at vi burde ta det beste fra de ulike land, fordi hvert land har sin styrke og sin svakhet.

— England for eksempel, de er sterke på industri. Der kan det kanskje være ­lettere å få penger til spesifikk industri­relatert forskning. Mens det i Norge er færre industribedrifter og man kan ikke ­forvente like mye pengestøtte. Det ser forresten ut til å forandre seg, og industrien vokser fortere enn tidligere her i landet. Forklaringen på det kan være at det i en liten og relativt ny bedrift er lettere å omstrukturere og få til raskere vekst, enn i en større bedrift som har holdt på lenge, forklarer hun.

— Selv om jeg synes det er viktig å ­styrke farmasøytisk utvikling i industrien, er det like viktig å utvikle faget også. Industriselskapene burde derfor påvirke flere til å ta doktorgrad. Og det samme burde universitetene gjøre - oppfordre og tilrettelegge slik at flere ønsker videre­utdanning. Bare på den måten kan vi bidra til økt farmasøytisk vekst som er viktig for fremtiden for faget og for landet, sier hun, og ler av hvor pompøst det høres ut.

— Men jeg er overbevist om at det er veien å gå, tilføyer hun, og sier at hun har tenkt å være politisk korrekt enda litt til.

Fordomsfritt samfunn
— Jeg føler meg veldig velkommen her, både ved universitetet og som en del av samfunnet for øvrig. Ingen av oss i familien har opplevd fremmedfrykt eller rasisme på noen måte. Vi opplever byen som fordomsfri og avslappet.

— Kanskje kan det ha noe å gjøre med at befolkningen i Tromsø er vant til ut­lendinger? For det er et eksotisk sted som tiltrekker seg mangeutenlandske stud­enter. Og det forstår jeg godt! Studiemiljøet ved universitetet er flott, naturen er stor­slagen og det er fascinerende med ­vekslende årstider. Jeg liker at det er slik. I mørketiden kan man se nordlyset og om sommeren går dag og natt i ett. Jeg har ingen problemer med å sove, jeg synes egentlig bare det er veldig fantastisk og svært vakkert her, sier hun bergtatt.

— Norge er et så fint land på mange måter, også når det gjelder dette med lite kjønnsdiskriminering på arbeidsplassen. Det kan være problematisk i en del land, til og med europeiske, men her er det totalt fraværende. Jeg blir ikke behandlet annerledes, det er det samme om jeg er kvinne eller mann. Nå høres jeg veldig overstrømmende korrekt ut, og det mener jeg ikke å være, det er bare sannheten!

— Men hvor lenge blir dere? Frister det ikke å oppleve enda flere spennende ­steder?
Hun smiler.
— Jo, så klart. Men vi blir nok her i Tromsø en god stund fremover. Sønnen min ønsker også å bli her, og vi voksne ­trives. Det kommer selvsagt også litt an på hvordan forskningsmulighetene utvikler seg videre. Men det er ingen tvil om at Tromsø har sjarmert oss alle, innrømmer Natasa Skalko-Basnet.

(Publisert i NFT nr. 5/2009 side 18–21.)