Kommunefarmasøytene har oppgaver i kø

Interessen for farmasikompetanse i kommunene har vært økende i flere år. Ikke minst har Helsedirektoratet i sin rapport fra 2014, Utredning av farmasøyttjenester og etterlevelse av legemiddelbehandling, anbefalt å styrke den farmasøytiske kompetansen i kommunehelsetjenesten. Trondheim var i forkant og ansatte Norges første kommunefarmasøyt i 2009. Siden har tallet knapt vokst med én i året, og fra 1. oktober 2019 er det i alt 15 farmasøyter ansatt i 11 kommuner.

— Det er blitt snakket om kommunefarmasi og kommunefarmasøyter over en del år, men det er kanskje ikke så mange som egentlig vet hva disse stillingene går ut på, sier Helle Håkonsen, tidligere førsteamanuensis ved Farmasøytisk institutt ved Universitetet i Oslo (UiO), nå universitetslektor ved Göteborgs universitet.

 — Derfor synes vi at det var interessant å prøve å finne det ut, legger professor emeritus Else-Lydia Toverud ved Farmasøytisk institutt, til.

— Vårt inntrykk har absolutt vært at mange farmasøyter synes det høres veldig spennende ut å jobbe i kommunefarmasien, men som sagt har ikke så mange visst hva deres primære arbeidsoppgaver har vært. Vi syntes det var nyttig å finne det ut, spesielt med tanke på farmasøyter som kan være interessert i å søke slike stillinger, utdyper Toverud og tilstår at hun ble overrasket da hun i fjor innså at det til sammen ikke var mer enn 12 farmasøyter ansatt i norske kommuner.

Farmasøyter i kommunene

For å øke kunnskapen om kommunefarmasi har Farmasøytisk institutt ved UiO, ved Håkonsen og Toverud, i samarbeid med Norges Farmaceutiske Forening (NFF), gjennomført et prosjekt for å undersøke hva de forskjellige kommunalt ansatte farmasøytene i Norge har som hovedarbeidsoppgaver, og hvor de føler det er størst behov for deres legemiddelkompetanse (se også side 20).

Forskerne klarte å samle de fleste farmasøytene ansatt i norske kommuner og gjennomførte fokusgruppediskusjoner med dem i oktober 2018. Temaene var blant annet hvilke hovedarbeidsoppgaver de har, i hvilken grad de føler at de har relevante oppgaver, hva de synes at oppgavene til en kommunefarmasøyt bør være og hvem de samarbeider med og på hvilken måte.

Toverud lot seg imponere av de engasjerte farmasøytene.

— Det var en gruppe som var selvstendige, positive og veldig entusiastiske, og de så godt at det var et kjempebehov for en kvalitetsforbedring når det gjelder legemiddelhåndtering. De så samtidig også godt at det var mange oppgaver det kunne være en fordel å ha farmasøyter til å utføre.

— De følte faktisk at det sto aktuelle oppgaver i kø.

Stor variasjon

Noe Toverud og Håkonsen fant var at mange av farmasøytene ble ansatt som en del av Pasientsikkerhetskampanjen som gikk fra 2011 til 2013. De ble gjerne ansatt for å gjøre kliniske oppgaver, spesielt legemiddelgjennomganger, men etter hvert jobbet de mer og mer på systemnivå.

— De så etter hvert at arbeid på systemnivå var det viktigste de gjorde, men om de skulle fått med seg noen kolleger i fremtiden, ville de gjerne ha delt på oppgavene så de hadde hatt noen som jobbet på individnivå. Oppgavene på individnivå er jo også veldig viktige, påpeker Håkonsen.

Deltakerne sa at oppgavene ofte ikke er tydelig beskrevet, og at de i stor grad hadde definert sine egne oppgaver. På systemnivå forklarte farmasøytene at de særlig jobber med legemiddelkomitéarbeid, anbud og revisjon/tilsyn, men også med innføring av velferdsteknologi, multidose, legemiddelstatistikk, legemiddelberedskap, rutineutarbeidelse for legemiddelgjennomganger og undervisning. På individnivå jobber de først og fremst med samstemming av legemiddellister og i noen grad med gjennomføring av legemiddelgjennomgang, særlig ved kompliserte legemiddellister, hjemmebehandling med infusjonspumpe og håndtering av intravenøst administrert antibiotika. Mer generelt avviks- og forbedringsarbeid i hjemmetjenesten ble dessuten nevnt.

Må vise seg mer frem

Hovedmålet til de to forskerne har vært å beskrive situasjonen slik den er i dag, men de har også diskutert litt videre.  

De antar at grunnen til at antallet farmasøyter i kommunene fremdeles er så lavt har å gjøre med at legemiddelhåndtering ofte utføres av andre yrkesgrupper og at det har blitt en vane at farmasøyter fra primærapotek og sykehusapotek blir innleid til blant annet å utføre revisjoner. De tror også det kunne vært flere farmasøyter hvis farmasøytenes betydning hadde kommet frem bedre.

— Man kan vel si at reklamen ikke har vært god nok, sier Toverud.
Håkonsen legger til at det heller ikke er så lett å få frem viktigheten av farmasien i kommunene når det er så mange ulike oppgaver som utføres og så varierende fra kommune til kommune hva de gjør.

Videre forskning vil være nyttig

Toverud og Håkonsen har ikke noe problem med å si seg enige med farmasøytene de intervjuet, om at det er behov for farmasøytisk kompetanse i kommunene.  

— Det jeg vil si er veldig viktig, er at det uten tvil er mange oppgaver i kommunehelsetjenesten hvor farmasøytene kan gjøre en innsats, poengterer Toverud.

Levealderen øker, mange mennesker lever med flere kroniske sykdommer samtidig som de også får akutte sykdommer. Det er behov for mange, kompliserte og differensierte behandlinger, og i mange av dem utgjør legemidler en stor del.

— Det er klart at hvis du ikke har helsepersonell med differensiert utdanning, så vil du komme til kort, ikke sant?

Samtidig understreker de at de i denne studien kun har snakket med farmasøytene selv og at det er mer rundt legemiddelbehandling i kommunen som det ville være interessant å se nærmere på.

— Om noen vil gå videre med å forske på kommunefarmasien, så mener vi at en ting som hadde vært nyttig, ville vært å spørre helsepersonell som de samarbeider med, om hva de synes, sier Håkonsen.

Toverud samstemmer og legger til at i et litt større perspektiv er det mange interessante spørsmål å se på. Det er uten tvil et utall av problemstillinger å se nærmere på for å finne ut noe om hvordan man kan heve kvaliteten på legemiddelhåndteringen.  

— Du kan gjøre ti doktorgrader på dette her, smiler hun.
 

(Publisert i NFT nr. 7/2019 side 18-19.)