Tekst: Trine Iversen Aag, Sykehusapotek Nord HF og Beate H. Garcia, Institutt for farmasi, UiT Norges arktiske universitet

Det er velkjent at overføring av ­pasient­ers legemiddelinformasjon mellom ulike omsorgsnivå er mangelfull og/eller feilaktig. Legemiddelsamstemming benyttes for å sikre at legemidler som forskrives ved innkomst er de samme som pasienten faktisk brukte før innleggelse.

Hensikt 

Å undersøke hvorvidt det var forskjeller i ­uoverensstemmelser identifisert av ­farmasøyt og av sykepleier, når begge anvendte legemiddelsamstemming (LMS) etter Integrated Medicines Management (IMM)-modellen. Forskjeller i uoverensstemmelser ble vurdert med hensyn til antall, type, utfall etter diskusjon med lege, klinisk relevans og tidsbruk til LMS. 

Metode 

Totalt ble 201 pasienter i alderen 21–92 år ­innlagt ved hjertemedisinsk sengepost ved ­Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) høsten 2012 inkludert i en ikke-blindet ­randomisert kontrollert studie. Pasientene ble randomisert til farmasøytgruppe og syke­pleiergruppe og LMS ble utført av henholdsvis farmasøyter og sykepleiere. Legemiddellisten som fremkom ved LMS ble samstemt med legemiddelkurven ved innleggelse. Uoverens­stemmelser ble ­diskutert med behandlende lege, som avgjorde videre forløp. Klinisk ­relevans av uoverensstemmelser ble vurdert retrospektivt av uavhengig ekspertgruppe. 

Resultat 

Henholdsvis 78 prosent og 84 prosent av ­pasientene i farmasøytgruppen og syke­pleiergruppen hadde minst én uoverensstemmelse. Hos disse var gjennomsnittelig antall uoverens­stemmelser 3,1 (SD 2,1) og 2,8 (SD 2,2) i henholdsvis farmasøyt­gruppen og sykepleiergruppen. Den hyppigste typen uoverensstemmelse var «pasienten ­bruker annet legemiddel i tillegg» for begge ­gruppene. ­Farmasøytgruppen og sykepleiergruppen brukte i gjennomsnitt henholdsvis 22,9 (SD 11,6) og 32,2 (SD 20,3) minutter ved gjennomføring av LMS (p <0,001). De hyppigst involverte ATC-grupper og legemidler var ­henholdsvis N, C og A og ibuprofen og ­paracetamol for begge gruppene. Legene var signifikant oftere enig med farmasøytgruppen enn sykepleiergruppen (p = 0,001). Klinisk ­relevans av omtrent 50 prosent av uoverensstemmelser i begge grupper ble vurdert til å være relevant og resultere i en forbedring i pasientbehandling. Enigheten i ekspert­gruppen var dårlig (κ = 0,33–0,36). 

Konklusjon 

Studien viser et stort behov for LMS ved ­innleggelse på hjertemedisinsk sengepost. At farmasøytgruppen brukte hele 30 prosent kortere tid til LMS enn sykepleiergruppen, blir veldig viktig i forhold til ressursbruk. Ingen forskjell mellom farmasøyt og sykepleier i antall uoverensstemmelser tyder på at ved grundig opplæring kan begge profesjonene utføre legemiddelsamstemming etter IMM-­modellen. At legen ­signifikant oftere er enig i uoverensstemmelser tatt opp av farmasøytgruppen, tyder på at i den kliniske situasjonen er uoverensstemmelser i ­farmasøytgruppen vurdert til å ha høyere klinisk relevans enn de i sykepleiergruppen.

Figur 1. Vi evaluerte 206 pasienter i løpet av fem uker. Fem møtte ikke inklusjonskriteriene.
Figur 2.

(Publisert i NFT nr. 1/2014 side 21.)