F

Norsk Farmaceutisk Tidsskrift

Nyheter - Forskning - Trender

Line Saxegaard - Inspektør med mange  jern i ilden

Line Saxegaard har som streng legemiddelinspektør satt seg i respekt hos legemiddelbransjens aktører. Men på hjemmebane er hun ikke like autoritær.

Line Saxegaard

Line Saxegaard, legemiddelinspektør i Legemiddelverket. Foto: Lars Brock Nilsen

Det er lite som minner om det åpne kontorlandskapet til Legemiddel­verket på Helsfyr i Oslo når undertegnede svinger inn på gårdsplassen til Line Saxegaard i Asker en varm sommerdag i juli. I flagrende sommerkjole, solbriller og kald drikke i hånden ønsker hun NFT ­velkommen til en trivelig sommerprat.

Dersom din farmasøytiske bedrift har hatt tilsyn i løpet av de siste ni årene, er ­sjansen stor for at nettopp Line Saxegaard har vært på besøk. Som legemiddelinspektør i ­Legemiddelverket har farmasøyten passet på at både grossister og legemiddeltilvirkere gjennomfører sine arbeidsoppgaver til punkt og prikke. Og inspektøren er ikke redd for å bruke avvik i rapportene for at aktørene skal skjerpe seg.

— Som inspektør har jeg jo et mål med til­synet, og jeg er ikke ute etter å ta noen. Unntaket er dersom noen prøver å skjule noe for meg, for da kommer inspektøren ut med en gang! konstaterer Saxegaard mens hun nipper til glasset i skyggen fra husveggen.

 

At det var legemiddelinspektør eller farmasøyt Saxegaard skulle bli da hun vokste opp i Fredrikstad, var ikke hogget i stein. Og det var heller ikke det første studiet farmasøyten begynte på i ungdomsårene.

— Det var egentlig helt tilfeldig. Jeg utdannet meg først til bioingeniør, det som den gangen het fysiokjemiker. Etter å ha begynt der og fått innblikk i medisinske fag, ble jeg etter hvert mer interessert i det medisinske enn det kjemiske.

Selv om tankene om å begynne på medisinstudiet begynte å surre i hodet hennes, innså Saxegaard raskt at hun ikke hadde hatt det fokuset på videregående. Karakterene var nemlig ikke gode nok.

— Så jeg gjorde ferdig bioingeniør-­utdanningen og begynte deretter på Bjørknes Privatskole for å forbedre karakterene mine.

Men kravet for å komme inn på medisin­studiet ble fortsatt for tøft, og den unge ­Fredrikstad-jenta måtte finne på noe nytt.

— Jeg hadde egentlig lyst til å forske, og tenkte jeg kunne gjøre det som farmasøyt også. Ingen i familien har noen slik bakgrunn.

— Hvilken del av farmasien interesserte deg mest?

— Jeg ble ikke ordentlig fornøyd med studiet før fjerde året, for da kom alle de interessante fagene. Det året ble jeg også gravid, og jeg visste dermed at jeg var ­gravid før jeg skulle velge hovedfag. Og fordi jeg var gravid, kunne jeg ikke stå på laben. Så da endte det med at jeg valgte å ta hovedfag i samfunnsfarmasi.

— Hadde valget vært annerledes dersom du ikke var gravid på den tiden?

— Ja, da tror jeg nok jeg hadde valgt et annet hovedemne innen for eksempel farmakologi.

Etter hovedfaget arbeidet Saxegaard som forsker ved Institutt for farmako­terapi ved Universitetet i Oslo, og i jobben ­gjennomførte hun blant annet forsknings­studier innen astma. Hun ble forespeilet videre arbeidet ved instituttet forutsatt at hun tok doktorgrad, men bare ett år inn i jobben lærte farmasøyten noe viktig om seg selv.

— Jeg er ikke tilstrekkelig tålmodig! Det å forske på den måten, når du er avhengig av andre, som for eksempel leger, som har mye å gjøre fra før, det tar for lang tid, og det ble for kjedelig. Det passet ikke meg, for jeg liker å ha mange jern i ilden til enhver tid.

 

Dermed søkte Saxegaard seg til industrien, og havnet etter hvert i en jobb innen kvalitetssikring hos daværende ­Nycomed i den gamle fabrikken i Lillogata 3 i Oslo. Men etter noen måneder som kvalitetsmedarbeider begynte hun å kjenne på den samme kjedsomheten som hun hadde følt i forskerstillingen.

— Det endte med at jeg gikk til sjefen min og sa rett ut at dette ble for kjedelig for meg, og at jeg trengte mer å gjøre. Det viste seg at min sjef bevisst hadde gitt meg færre oppgaver for å beskytte meg litt i starten, og da han forstod at det ikke var nødvendig, rant det inn med nye oppgaver! ler Saxegaard.

Flere og nye arbeidsoppgaver ga ­farma­søyten en ny giv i Nycomed, og hun ­fortsatte i firmaet i sju år til. På begynn­elsen av 2000-tallet hadde Saxegaard ­steget i ­gradene og blitt kvalitetskontrollsjef i Nycomed.

— Det hadde den gang blitt besluttet at fabrikken i Lillogata 3 skulle legges ned, og en av lederstillingene skulle bort. Da fikk jeg tilbud om sluttpakke, og valgte å si ja til den.

Rundt denne tiden hadde den nye apotek­lovgivningen kommet, og det gjorde at det åpnet seg muligheter for å prøve seg som apoteker. Saxegaard endte med å bli apoteker på Apotek 1 Trekanten i Asker.

— Selve sjefsrollen i apoteket var jeg ikke så bekymret for, for jeg hadde da vært i ulike sjefsroller i en årrekke. Jeg var mer bekymret for om det apotekfaglige fortsatt var på plass. Men det var heldigvis mange flinke folk som jobbet på dette apoteket som hjalp meg.

 

Til tross for at hun trivdes i jobben, merket Saxegaard etter hvert presset ved å være apoteker.

— Det var vanskelig å skaffe studenter til å dekke opp vaktene, og da må jo apoteker ta vaktene andre ikke kunne ta. Jeg jobbet også deltid ved hovedkontoret til Apotek 1 på Skårer for å få litt mer varierte ­arbeidsoppgaver, og det ble derfor en del pendling. Så jeg fant etter hvert ut at jeg var klar for nye utfordringer igjen, forteller hun.

Den gangen hadde ikke Saxegaard det klart for seg hvilke utfordringer det skulle være. Men et tilsynsbesøk på apoteket hun drev fra daværende legemiddelinspektør Jørgen Huse ved Legemiddelverket ga henne en idé.

— Det tilsynet, som for øvrig gikk helt fint, minte meg igjen på at man kunne jobbe som legemiddelinspektør. Og min neste jobb ble nettopp legemiddelinspektør, men for ­grossistområdet, ikke apotek.

 

I begynnelsen er nyansatte lege­middelinspektører med på tilsyn som ­observatører, og deretter som nummer to av to inspektører som gjennomfører tilsynet. Når man har blitt erfaren nok, får man selv lede tilsynet.

— Når man leder et tilsyn, må man sette seg inn i firmaet man skal til: Hvor stort er firmaet? Hvilke tillatelser innehar de? Hva driver de faktisk med? Har de eget lager, eller skal vi bare til et kontor? Man setter seg inn i virksomheten så godt man kan, og så har vi mange prosedyrer for hvordan man skal gjennomføre selve tilsynet, forklarer hun, og legger til:

— Vi lager først en presentasjon til åpningsmøtet, samt en deltakerliste for å ha oversikt over hvem som deltar, og en sjekkliste for hvilke spørsmål man skal stille. Det er spesielt viktig når man er ny. Når man har holdt på en stund er ikke dette like viktig lenger.

— Bruker du sjekklister nå?

— Nå gidder jeg nesten ikke å ta dem med lenger.

På grunn av Saxegaards erfaring fra industrien og behov for flere hoder, ble hun kort tid inn i jobben inspektør både for ­grossist- og tilvirkningsvirksomheter.

— Jeg kunne også bidratt med ­erfaring fra apotek, men da måtte jeg holdt meg ­oppdatert på det området. Det gjorde jeg en god stund, men i dag tar jeg kun for meg tilvirkning i apotek, og utenom ­sykehusapotekene er det jo en sjeldenhet i dag.  Dersom jeg er med på et vanlig tilsyn med et apotek, er jeg med som en nummer to-inspektør, og det er kun på steder der man mistenker at noe er galt. Da er jeg med og kan bruke litt andre briller enn bare de vanlige inspektørbrillene.

 

Plutselig rasler det i buskene på siden av huset til Saxegaard, og familiens katt Mie dukker opp for å få litt oppmerk­somhet fra matmor. Katten har vært alene noen dager mens familien har feriert på hytta ved sjøen, men i dag er Saxegaard tilbake.

— Det har blitt litt mye alenetid nå i det siste, men vi må komme innom en gang iblant. Har du sett som du ser ut da, jente? Dette er en katt som røyter masse, og som driver og ruller seg rundt for å bli kvitt pels. Og så går hun inn etterpå, humrer farmasøyten til katten før hun setter den fra seg.

Mie løper raskt videre i sommervarmen.

— Hvordan vil du beskrive forskjellen mellom å gjennomføre tilsyn nå og for ni år siden da du startet? Var du mer usikker i rollen enn du er i dag?

— Jeg er kanskje litt mer avslappet nå. Jeg kunne nok være litt nervøs på forhånd dersom det var store tilsyn der mange skulle høre på meg. Det er jeg ikke nå lenger. Jeg er i dag vant til å holde mange foredrag og snakke foran store forsamlinger, og jeg har også jobbet mye internasjonalt, noe som har gjort at jeg har blitt nødt til å snakke i store fora på engelsk. Akkurat det må jeg innrømme at er fortsatt ganske ubehagelig.

 

Saxegaard påpeker at man har klare mål med tilsynene som blir gjennomført, og at hun aldri er ute etter å «ta noen».

— Målet er å bedre kvaliteten, og min erfaring er at godt tilsynsmiljø og sam­arbeid gir de beste resultatene. Unntaket er dersom noen prøver å skjule noe for meg, for da kommer nok inspektøren mer frem! Noen ganger vet jeg allerede før tilsynet av erfaring at det kan bli trøblete, mens andre ganger forstår jeg det under selve tilsynet. De som skal ha tilsyn, har sendt inn ­dokumentasjon på forhånd. Og man gjør seg jo fort opp en mening basert på disse dokumentene hvor landet ligger. Det ­trenger ikke nødvendigvis å handle om at noen ­forsøker å lure eller skjule noe for inspektørene, men fra dokumentasjonen kan vi ofte raskt se hvilket kvalitetsnivå bedriften har.

— Kan du gi oss et eksempel på at noen har prøvd å lure deg eller komme unna med noe?

— De svarer unnvikende på spørsmål om enkle ting, som for eksempel å skjule feil de har gjort. Da er det mye bedre at de er ærlige og viser oss hva de har gjort. Men noen av de vi besøker har nok lært fra ledelsen at man bør si minst mulig til en inspektør. Og det er sikkert ikke smart å si alt mulig som ikke er relevant for spørs­målet til en inspektør, men det å skulle prøve å holde igjen informasjon straffer seg som regel.

 

Hun forteller at de fleste takler tilsynsbesøk veldig godt til tross for at de får mange anmerkninger.

— Men jeg har vært borti situasjoner der vi må true med kritisk avvik dersom ­tilsynsbedriften ikke fremlegger dokumentasjonen vi ber om. For det er noen som rett og slett ikke vil legge den dokumentasjonen frem i frykt for å bli stilt i et dårlig lys!

Farmasøyten innrømmer at det var tøffere å skulle være den «store, stygge ulven» da hun startet som inspektør enn det er i dag.

— Jeg kan huske at vi i begynnelsen ble så forfjamset når vi oppdaget et alvorlig avvik, at vi ikke reagerte som vi burde ha gjort. På tilsyn hos en mindre grossist for mange år siden fikk vi bare beskjed om at de ikke lenger hadde en Farmasøytfaglig ansvarlig (FFA), og det viste seg at de ikke hadde hatt noen det siste året. Vi ble så perplekse, for det er noe av det viktigste man har som grossist. Hvis man ikke har en FFA, så skal man heller ikke inneha en grossisttillatelse. Den gangen endte det med at grossisten kun fikk et stort avvik, og de fikk fire måneder på å finne en ny FFA. Det ville aldri ha skjedd i dag, vi ville nok trukket tillatelsen med en gang.

 

Ifølge Saxegaard har det skjedd mange endringer gjennom hennes mange år som legemiddelinspektør. Og det er ikke alle hun vil klassifisere som positive. Mange av aktørene har nemlig ikke forbedret seg noe særlig.

— Jeg synes ærlig talt at det ikke har blitt noe bedre. Og det er litt rart. Spesielt hos en del tilvirkere, der vi kommer hvert tredje år, noe som er ofte med tanke på tilsyn. Det er ofte veldig ujevnt. Vi kan komme et år, og da er det veldig bra, og når vi da ­kommer tre år senere, er det ikke bra i det hele tatt. Og da er det mye som er blitt overraskende dårlig. Utviklingen har stoppet opp, eller systemene er ikke oppdaterte eller følges ikke.

Hun mener det faktum at det kjøpes, selges og gjøres endringer konstant innad i industrien, med store endringer på eierskapssiden spesielt, påvirker hele organisasjonen.

— Så hvis det har vært bra et år, og noen andre igjen har tatt over bedriften, så ­fungerer det ikke like godt lenger. Det ­snodige er jo at det ofte er de samme ansatte som ved siste tilsyn også.

— Hvordan blir du møtt av de personene og bedriftene du fører tilsyn med? Har du opplevd ubehagelige situasjoner?

— Jeg deltar årlig på mellom 30 og 40 ­tilsyn, og tilsynsvirksomheten tar opp mye av arbeidskapasiteten. Vi opplever jo alt mulig rart, men de aller fleste er profesjonelle og flinke, og tar det med fatning. Vi diskuterer de funnene vi har på et sluttmøte, og lager en observasjonsliste som skrives på kvelden etter at tilsynet er over.

— Hvordan ser du på farmasimarkedet etter flere år som legemiddelinspektør?

— På tilvirkningssiden er det litt sørgelig at vi mister så mye ut av landet. Sakte, men ­sikkert blir det mindre industri, og det er trist. Jeg ser mye på apotektilvirkning, og den er også under hardt press til tider. Økonomisk sett er ofte ikke apotektilvirkning så veldig lukrativt, og dermed sliter de som driver med det med å få det til å gå rundt.

— Hva kunne du ønsket å se mer av?

— Når det gjelder sykehusapotekene, har mange spesialisert seg, men alle ­apotekene gjør samtidig mye av det samme. Før var det et bredere utvalg av sterile og usterile produkter som ble laget. I dag går det i ­cytostatika, total parenteral ernæring (TPN) og smertekassetter. Det er det. Ellers er all annen type produksjon sentralisert hos noen få sykehusapotek. Jeg forstår at det blir slik av økonomiske grunner, men jeg er redd for at det betyr at mye av tilvirkningskompe­tansen til farmasøytene etter hvert blir borte.

 

For Saxegaard begynner det sakte, men sikkert å nærme seg ti år som ­legemiddelinspektør. Og den erfarne ­farma­-
søyten innrømmer at hun til tider har tenkt på å bytte beite igjen. I tillegg til å arbeide som inspektør, har Saxegaard siden 2009 ­representert Legemiddelverket i ­europeiske arbeidsgrupper som kjemper mot forfalskning av legemidler og annen farmasøytisk ­kriminalitet, og dette ­engasjementet har holdt henne igjen. Etter nyttår skjedde det en positiv endring i ­L­ege­middelverket som har bidratt til nytt giv.

— En inspektør følger opp den legale ­distribusjonskjeden for legemidler, de som har en tillatelse av noe slag. Men ­Legemiddelverket skal forvalte legemiddelloven. Hva da med det som skjer utenom? Hva om det er en butikk i Oslo som selger legemidler og som ikke er apotek? Hvem følger opp slike saker ellers?

Hun forteller videre at hun lenge har vært frustrert over mangelen på en satsing i Legemiddelverket på det illegale farmasøytiske markedet. Til nå har ulike ansatte i Lege­middelverket tatt slike saker ad hoc.

— Så jeg har lenge bedt om å få en gruppe på plass som har ansvar for slike saker, og til nyttår fikk vi faktisk et slikt team med rundt ti personer nå. Nå er jeg ­lagleder for en formell gruppe i Legemiddelverket som jobber med saker der vi har fått tips om ulovlig import eller salg av legemidler. Og det at vi har fått på plass dette teamet, gjør nok at jeg vil fortsette i Legemiddel­verket i en god stund fremover.

 

Til tross for at Line Saxegaard nå har enda flere baller i luften og jern i ilden enn hun har hatt tidligere i jobbsammenheng, hindrer det henne ikke i å nyte fritiden hun har med familien. Og ved første mulighet bærer det gjerne av sted til en av familiens to hytter.

— Vi har to hytter, en ved sjøen og en på fjellet, og jeg liker å bruke tid på dem. På vinteren går jeg en del på langrennsski, og på sommeren er vi gjerne ute i båten på turer rundt i Hvaler-skjærgården. Ellers liker jeg å reise litt, og jeg er spesielt glad i Italia. Jeg har faktisk vært der tre ganger bare i år! innrømmer en humrende farmasøyt.

Selv om Saxegaard var den første farmasøyten i sin familie, tyder det nå på at hun kan ha startet en familietradisjon.

— Barna våre studerer farmasi og juss, så jeg og mannen min, som er jurist, har fått en av hver!

(Publisert i NFT nr. 7/2018 side 24-27)

Line Saxegaard

ALDER: 53 år

SIVILSTAND: Gift, to barn.

UTDANNING: Bioingeniør fra Østfold ingeniørhøgskole i 1986, cand.pharm. fra Universitetet i Oslo i 1995.

STILLING: Legemiddelinspektør i Statens legemiddelverk.

FREMTIDENS LEGEMIDDEL: Det ser ut til å gå i biologisk retning. Det blir nok mer spesifikke legemidler som vil bli vanskeligere å distribuere fordi de må oppbevares kjølig. Forhåpentligvis vil vi også se flere vaksiner, for dagens resistensproblematikk er ikke bra, og da må vi antakelig bruke flere vaksiner for å forhindre alvorlige infeksjoner.

FAGLIG FORBILDE: Det har vært mange opp gjennom årene, men jeg vil spesielt trekke frem inspektørene jeg har jobbet med de siste ni årene på Legemiddelverket.

DERFOR BLE JEG FARMASØYT:  Jeg hadde lyst til å forske på medisin og -medisinske fag, men jeg kom ikke inn på medisinstudiet. Dermed var farmasi det nærmeste studiet til å oppfylle målet. Det ble lite forskning, men jeg har aldri angret på valget.