F

Norsk Farmaceutisk Tidsskrift

Nyheter - Forskning - Trender

Live Storehagen - I kamp mot  resistens

Live Storehagen, Folkehelseinstituttet

En fremtid der antibiotika fortsatt virker er mulig, og det er ingen grunn til å drive skremsels-propaganda, mener Live Storehagen, farmasøyt og rådgiver i Folkehelseinstituttet. 


I de eldre lokalene tilhørende Folke­helseinstituttet (FHI) mellom Sagene og St. Hanshaugen i Oslo, ­bruker Storehagen for tiden arbeidsdagene mest på resistens- og infeksjonsforebygging. Hun omtaler resistens som en global helseutfordring. 

— Hva er etter ditt syn den største utfordringen?

— Det er komplekst, men et aspekt jeg vil fremheve er at i Norge er ikke ­resistensproblematikken veldig stor, selv om vi ser en økende trend også her. Isolert sett ser det ikke ut som om vi har noe – og hvorfor skal vi da bry oss? Men i likhet med oss reiser mikrobene. Vårt forbedring­spotensial ligger i at det ikke hjelper å tenke bare på oss selv, vi må tenke helhetlig, understreker hun. 

Feltet kompliseres ytterligere ved at det ikke bare er helsesektoren som må arbeide med problematikken og fremtidens ­løsninger. ­Storehagen trekker i tillegg frem andre ­sektorer, blant dem landbruket. 

— Fagfeltet innen antibiotikaresistens er så overveldende og går på tvers av så mange sektorer, men vi må klare å samle all informasjon og kunnskap og komme med råd som kan implementeres, sier hun. 

— Har vi noen mulighet til å forhindre antibiotikaresistens? 

— Ja. Jeg ville aldri sagt nei. Resistens er en naturlig egenskap som bakterier har, men vi må klare å bekjempe den globale trusselen vi ser nå ved at bakteriene utvikler resistens mot flere ulike typer antibiotika. 

— Hva vil alternativet være?

— At vi går mange hundre år tilbake i tid, tilbake til den verden der forfedre døde av enkle luftveisinfeksjoner. Det er alternativet. Men jeg vil ikke drive med skremsels­propaganda. Vi må fortsette å jobbe som i dag og tenke at vi klarer å forhindre en destruktiv utvikling som noen spår. 

Nylig hadde Storehagen og kollegene Miloje Savic og Christine Årdal ved Folke­helseinstituttet en kronikk publisert i fag­bladet Dagens Medisin. I kronikken skriver de at Norge må gå foran for å bidra til en fremtid med fortsatt virksomme antibiotika: «Uten fortsatt virksomme antibiotika risikerer vi at infeksjoner som i dag lar seg behandle, kan bli livstruende. Kreftbehandling samt operasjoner og transplantasjoner kan bli mer risikable på grunn av økt infeksjonsfare.»

— Nå er det tid for å ta neste steg, sier ­Storehagen til NFT. 

Hun og Folkehelseinstituttet har vært med i forskningsprosjektet DRIVE-AB, som har undersøkt hvordan det kan stimuleres til antibiotikainnovasjon samtidig som global tilgang og forsvarlig bruk sikres .

— Flere rapporter viser hvordan tiltak kan implementeres, og nå må vi teste ut noen nye modeller. Norge burde ta lederposisjon her, i likhet med ved andre internasjonale problemstillinger, påpeker hun. 

Et forslag for retningen videre er en finansieringsmodell kalt «Market Entry Reward», der et vesentlig tiltak er at legemiddelselskapet får en finansiell belønning for et ferdigutviklet antibiotikum. «Selskapene får kun belønning for markedsførte antibiotika som virker mot viktige folkehelsebehov», skriver Storehagen og kollegene. 

— Ideen er å gi lovnad om penger dersom du får antibiotikumet på markedet – en slags tilleggssum for å kompensere for at det er ­teknisk vanskelig og fordi bruken må begrenses, utdyper Storehagen. 

— Det er også viktig at vi tar vare på de eldre antibiotikaene som fortsatt har god ­virkning, men som kanskje ikke brukes i stor grad på globalt nivå. Dette er ofte billige ­legemidler, og gjerne med én eller to produsenter. Vi må sørge for at de ikke forsvinner, noe vi kan gjøre ved å for eksempel inngå en forsikringsavtale. 

Utviklingen av et helt nytt antibiotikum kan nemlig ta opp til 25 år. 

— Dere skriver «Fortsatt dør flere mennesker av mangel på antibiotika enn av resistens.» Er dette et faktum vi glemmer i debatten om resistens i Norge og andre vestlige stater, hvor tilgangen til antibiotika er forholdsvis sikker? 

— Kanskje. Norge er generelt god til å tenke på det globale aspektet, men vi må være oppmerksom på at vi ikke bare er opptatt av hva som er viktig for oss her og nå – det er ganske mye større enn som så. Barn dør av helt enkle infeksjonssykdommer vi ikke bryr oss om her, fordi noen land mangler tilgang til helt enkle antibiotika, sier Storehagen. 

Hun poengterer at i denne debatten handler det ikke om at landene ikke ville klart å håndtere en forsvarlig bruk. 

— Vi må bidra til at de har de helt primære antibiotika, slik at bredspektret antibiotika ikke brukes unødvendig. De må ha den grunnleggende tilgangen. Det vil hjelpe alle om alle landene har tilgang til det helt primære for å behandle enkle infeksjoner. 

Trolig blir kun ett nytt antibiotikum utviklet for å virke mot et av de patogenene som Verdens helseorganisasjon (WHO) har definert som «kritiske» i løpet av de fem neste årene. Per i dag er det om lag 50 antibiotika­kandidater i kliniske utviklingsprosjekter, og
til sammenlikning finnes det mer enn 800 ­kandidater for kreftbehandling, skriver ­Storehagen og kollegene i kronikken. 

— Hva er årsakene til at utviklingen av nye antibiotika ikke går raskere? 

— Flere firma har trukket seg ut fra markedet fordi de ikke ser det som lønnsomt, dermed mister man også kompetanse. Færre forsker på utvikling av antibiotika, og det er vanskelig å utvikle nye. En siste faktor er at et nytt antibiotikum må brukes forsiktig. Selskapet skal ikke promotere det, og derfor trengs økonomiske modeller og andre typer markedsinsentiver.  

— Er private selskaper egoistiske når de kun har profitt som mål? 

— De følger prinsipper og etiske retningslinjer, men antibiotika er lite lønnsomt og har derfor forsvunnet ut. Det er et gjennomgående problem at industrien prioriterer de mest lønnsomme terapiområdene, men det er en annen diskusjon. 

Veien til fordypingen innen resistens har vært variert og innholdsrik. Etter farmasiutdanningen jobbet Storehagen fire år hos Norsk Medisinaldepot som farmasøyt og fagredaktør. Jobben hadde en utvekslingsordning, der hun hadde med farmasøyter i sin redaksjonsgruppe mot at hun jobbet på deres apotek når de hadde skrivedager. Etter hvert bestemte hun seg for å gå videre og ta en master i inter­nasjonal samfunnshelse. 

— Jeg hadde et ønske om å jobbe innen global helse. Her i Norge er vi så privilegerte at vi kan få muligheten til å ta en ny master, ikke nødvendigvis fordi man har en plan, men fordi man har lyst, sier hun. 

Ved siden av den toårige utdanningen ­jobbet Storehagen på det døgnåpne apoteket på Jernbanetorget, ofte som nattevakt. Hun forteller at det var muligheten for en litt annen type erfaring som trakk henne til studiet. 

— Vi var 20 studenter på kullet, og kun fire av oss var norske. Det var folk med ulike typer bakgrunner, profesjoner og språk, forteller Storehagen.

Sisteåret på masteren begynte hun med et halvår i Tanzania. Hun og samboeren reiste dit  sammen med en tanke om å eventuelt bli igjen om noen muligheter skulle by seg. 

— Tiden i Tanzania ga erfaring som har vært nyttig i ettertid, for eksempel innen datainnsamling og etiske problemstillinger, fortsetter hun, og forteller at hun brukte en forskningsassistent i tiden da hun jobbet med skoleungdom der. 

— Hun ga meg innsikt i hvordan ting ­fungerte. Vi var like gamle, og har fortsatt ­kontakt. Før hadde hun ikke reist ut fra­ ­Tanzania, men nå tar hun en master i Sør-Afrika, så hun har blitt en selvstendig businesskvinne. 

Det ble imidlertid ikke til at Storehagen og samboeren ble værende i Afrika. Han fikk jobb i Norad, og hun ble juniorekspert i vaksinefondet GAVI i Genève. 

GAVI ble lansert i 2000 av Bill Gates og daværende WHO-sjef Gro Harlem Brundtland. Norge var det første landet som forpliktet seg til faste bidrag, og til nå har Norge gitt 837 ­millioner dollar – nærmere 6,5 milliarder kroner – noe som utgjør 10 prosent av alle donasjoner. 

— Jeg var programrådgiver i policy­avdelingen og jobbet med gender policy og risk policy. Vi brukte samme metodikk som forskningsarbeid, men det var ikke direkte farmasøytfaglig. Likevel synes jeg det er en nyttig erfaring å ha med meg. Det var et annet arbeidsmiljø og arbeidskultur, forklarer hun. 

De tre årene juniorekspertstillingen ­opp­rinnelig skulle vart, ble kuttet ned til halv­annet år da hun ble gravid. Kjæresten, som nå er hennes forlovede, hadde fast jobb i Norad i Norge, og dermed ble det naturlig at de begge ble boende i Oslo. 

— Familiehensynet veide tyngre. Samtidig fikk jeg med meg mye i den tiden jeg var i Genève, blant annet en hel policy-syklus, som gjerne varer 12 måneder, så jeg fikk mye ut av tiden i vaksinefondet. 

— Sitter du igjen med oppfatningen om at bidrag til GAVI er en riktigere måte å gi bistand på?

— Det er vanskelig å svare på det på generelt grunnlag. For Norge er det lett å satse på organisasjoner som GAVI, fordi det er så målbart ved å måle vaksinasjonsdekningen. Andre organisasjoner som ikke klarer å måle på samme måte, kan selvfølgelig være like viktige, svarer hun før hun legger til:  

— Men jeg synes økt tilgang til barnevaksinasjon er en viktig sak i utviklingssammenheng. 

Farmasøyten har også to år som styremedlem i Farmasøyter Uten Grenser (FUG) bak seg, og mange år som aktivt medlem med ulike oppdrag, blant annet evaluering av prosjektet om «in service training» i Zambia. 

— Prosjektet var FUGs første. Norske ­farmasøyter ble sendt på sykehusapotek i Zambia for å lære opp ansatte i gode rutiner for legemiddelhåndtering. Etter noen år dro jeg og en annen farmasøyt tilbake til de samme ­apotekene for å evaluere effekten. ­Resultatene var litt blandede. Det er vanskelig å drive et slikt prosjekt med begrensede midler og kapasitet, og vi konkluderte med at prosjektet krevde mer tilstedeværelse enn det FUG hadde kapasitet til, sier hun. 

Storehagen har vært med videre i organisasjonsarbeidet, men fra sidelinjen det siste året. FUGs hovedprosjekt nå er et samarbeid med Oslo universitetssykehus, der ­organisasjonen bistår med å lage pensummateriale til en masterutdanning. 

— Det er kanskje sånne prosjekter FUG burde satse på. Ikke stå helt alene, men være en viktig aktør i et godt etablert prosjekt, sier hun og legger til: 

— Jeg synes Farmasøyter uten grenser har utviklet seg i riktig retning. 

Farmasi var noe Storehagen oppfattet som et trygt løp, siden det gir en tittel og du «blir noe». Men etter studiene var det likevel ikke så rett frem. 

— Jeg ble livredd da jeg var ferdig og tenkte: Nå er jeg farmasøyt, men hva gjør jeg? Hva er det jeg egentlig vil? I ettertid har jeg valgt jobber som ikke nødvendigvis er typisk for farmasøyter. 

— Hva vil du si til dagens farmasi­studenter?

— Mitt råd er å utforske mulighetene man har. Profesjon er ikke en begrensning, men heller en styrke fordi det finnes så mange muligheter og man kan utforske nye arenaer. 

— Hva skulle du ønske noen hadde sagt til deg for 10–15 år siden? 

— Tørr å satse. Prøv noe du ikke er sikker på, ta litt sjanser. Det måtte modnes litt hos meg. Prøv å tenk på hva du egentlig vil, ikke bare følg det som er trygt og det du tenker eller tror er riktig, sier hun. 

Mulighetene for juniorekspertstillinger i internasjonale organisasjoner gjennom ­Uten­riks­departementet (UD) er noe Store­hagen ønsker å trekke frem for spesielt de yngre leserne av NFT.  

— Selv visste jeg ikke om det før jeg begynte på den andre mastergraden. Det er ikke en naturlig vei for farmasøyter, men gir gode muligheter. Følg med på utlysningene fra UD. En slik jobb åpner horisonten og får deg til å tenke litt større. 

(Publisert i NFT nr. 4/2018 side 28-31)

 



Live Storehagen

Alder: 36 år

Sivilstand: Forlovet og har et barn på 2 ½ år.

Utdanning: Cand.pharm. og master i internasjonal samfunnshelse, begge fra Universitetet i Oslo.

Stilling: Rådgiver ved Folkehelseinstituttet i avdeling for resistens- og infeksjonsforebygging.

Fremtidens legemiddel: Jeg er overbevist om at det må være nye typer anti-biotika som ikke utvikler resistens i like rask grad som i dag. I tillegg må det være alternativer til antibiotika, der må det forskes mer for vi trenger ny innovasjon. Det må være fremtiden. 

Faglig forbilde: Jeg har møtt så mange dyktige folk opp gjennom, farma-søyter og ikke-farmasøyter, både i Norge og utlandet, så jeg vil ikke trekke frem én person. Jeg blir inspirert når jeg kan identifisere meg med personer som samtidig klarer mye mer enn meg. De beste lederne jeg har hatt er de som er flinke til å motivere og støtte oppunder medarbeiderne sine, men samtidig er gode i faget sitt – og det er det en god del som er. 

Derfor ble jeg farmasøyt: Det lurer jeg også på! Som barn tenkte jeg i utgangspunktet at jeg skulle bli arkitekt. Jeg har ikke de største kunstneriske evnene, men jeg var opptatt av hus og rom, og var glad i realfag og spesielt matematikk. Jeg begynte på realfag på NTNU, men ville bli noe og valgte derfor å følge et profesjonsstudium. Det var egentlig min søster som skulle bli farmasøyt, og det var sånn jeg hørte om det, men det ble bare jeg som faktisk ble farmasøyt.