F

Norsk Farmaceutisk Tidsskrift

Nyheter - Forskning - Trender

Persontilpasset kreftmedisin:
— Den dyreste behandlingen er den som ikke virker

Frokostmøte om persontilpasset medisin

Representanter fra legemiddelindustrien, forskning og kreftspesialister diskuterte under frokostmøtet hvordan Norge skal bli enda bedre på persontilpasset kreftmedisin. Foto: Lars Brock Nilsen.

MetAction-studien viser at pasienter med endestadium kreft kan få lenger kvalitetslevetid takket være persontilpasset kreftmedisin. Men Norge henger etter på gjennomføringskraften, mener ekspertene.

 

— I påsken kunne vi lese om MetAction-­studien i VG. Den studien er et godt eksempel på den nye persontilpassede kreftmedisinen. En av studiedeltakerne hadde ikke lenger effekt av standardbehandling, men oppdaget at persontilpasset medisin ga nye muligheter. For henne var persontilpasset kreftmedisin et spørsmål om liv eller død, sa Kirsten ­Haugland, avdelingssjef for forskning og forebygging i Kreftforeningen, da hun innledet et frokost­møte om persontilpasset kreftmedisin i Oslo i slutten av mai. Møtet var et samarbeid mellom Kreftforeningen, Legemiddelindustrien (LMI) Bristol-Myers Squibb og Universitetet i Oslo.

— Sløsing med samfunnets ressurser

Haugland påpekte at kreft både biologisk og genetisk er en komplisert sykdom.

— Men i løpet av de siste par tiårene er vår kunnskap om den genetiske bakgrunnen for kreftsykdom økt dramatisk. Så vi har større potensial til å forstå kreft bedre nå som vi ­forstår biologien bedre.

Mange pasienter får i dag behandling som ikke virker, noe som gir unødvendig risiko for pasienten og er sløsing med samfunnets ­ressurser, mener Haugland.

— Den dyreste behandlingen er ikke den som koster mest, det er den som ikke virker. Kreftforeningen har hatt flere innsamlingsaksjoner med persontilpasset medisin som tema, noe som har engasjert befolkningen. Til sammen har vi samlet inn over 100 ­millioner kroner som er øremerket forskning på persontilpasset kreftmedisin.

Kristin Vinje, visedekan ved Universitetet i Oslo, var møteleder for dagen, og introduserte professor Anne Hansen Ree, som er spesialist i onkologi ved Akershus universitetssykehus (Ahus) og Oslo universitetssykehus (OUS).

— Som onkolog kan jeg i praksis foreskrive to forskjellige behandlinger til kreftpasienter: Jeg kan enten foreskrive stråleterapi eller ­medikamentell behandling. Da er det enten snakk om cellegift eller det vi kaller biologisk ­målrettet medikament. Når jeg skal gjøre disse valgene, har jeg god støtte i ryggen av det vi kaller ­Multidisciplinary Tumor Board, fortalte Ree.

Møter med dette styret skjer en gang i uken, og Ree møter med andre kirurger, onkologer, radiologer, patologer og sykepleiere.

— Vi går gjennom hver pasient som har kommet inn den siste uken. Vi går gjennom alle funn i utredningen av disse pasientene, og basert på disse diskuterer vi sammen hva som er den beste behandlingen for akkurat denne pasienten. Om det beste er kirurgi, så blir pasienten sendt til kirurgisk avdeling. Og hvis pasienten bør starte på en eller annen form for onkologisk behandling, så blir de sendt til oss på avdeling for onkologi. Dette er ­persontilpasset kreftmedisin, i alle fall slik vi har gjort det på de store universitetssykehusene de siste 10–15 årene, forklarte onkologen.

Prøver å kurere flere

Kreftpasientene kan skilles mellom de som har lokal kreftdannelse og de som er gått over i metastatisk kreft, det vil si kreft med spredning. For de som ennå ikke har fått spredning, er det lettere å ta sikte på en kurativ ­behandling, en behandling som tar sikte på å kurere pasienten.

— Så behandling av metastatisk kreft ved hjelp av for eksempel cellegift som angriper alle cellene i kroppen, kan i prinsippet ikke sies å være kurativ behandling. Men det har skjedd mye de siste 10–15 årene, og stadig flere pasienter som har spredning av kreftceller i kroppen, prøver vi å kurere, påpekte Ree, som i flere år har vært en av nøkkelpersonene bak MetAction-studien.

Studien undersøker om pasienter med kreft med spredning (metastaser) har bedre effekt av behandling rettet mot spesifikke genetiske egenskaper identifisert i spredningssvulsten, enn på egenskaper til primærsvulsten.

Den eksperimentelle studien involverte kun pasienter som hadde endestadium kreft. Det vil si at man ikke har andre behandlingsformer å tilby disse pasientene. Pasienter som ville være med og som egnet seg til studien, kunne da undertegne et informert samtykke.

— Vi kunne da ta en biopsi fra en ­sprednings­svulst, og tanken var å finne DNA-­mutasjoner i den.

Etter en rekke steg i kjeden med mange ulike helsepersonell involvert, kunne teamet bestemme om og hvordan den spesifikke ­pasienten skulle behandles.

— Dette var første fase av MetAction-­studien. Fra mars 2016 til mars 2017 ­inkluderte vi 26 pasienter i studien, det maksimale ­antallet vi fikk godkjent, fortalte Ree, mens hun viste en oversikt over de ulike pasientene i studien.

Den viste blant annet hvor primærsvulsten satt i pasienten, og genmutasjonene som ble ­funnet i  spredningssvulstene, som molekylært Tumor Board konkluderte med at fantes.

I klinisk Tumor Board ble det bestemt om det fantes ett eller flere medikamenter som passet for å behandle den enkelte pasient.

— Det er viktig å påpeke at vi ikke kan behandle alle pasientene på denne måten. I denne studien fant klinisk Tumor Board ut at vi kunne behandle 13 av 26 pasienter.

Opplevde få bivirkninger

Kun én pasient rapporterte alvorlige bivirkninger av grad 3, som er såpass alvorlig at pasienten må på sykehus. I dette tilfellet var det snakk om alvorlig diaré.

— Men pasienten var på sykehuset i fire timer og ble sendt hjem igjen samme dag uten å bli lagt inn, så konklusjonen er at studien har vært trygg for pasientene.

10 av de 13 pasientene ble behandlet så lenge at forskerne kunne evaluere om de hadde noe respons og effekt på ­behandlingen. Seks av pasientene hadde respons etter ­kriteriene fra studieprotokollen. De andre fire pasientene hadde en forbigående respons.

— De to pasientene som har store ringer rundt på skjemaet her, går fortsatt på den samme behandlingen, henholdsvis 57 og 66 uker etter at de startet opp. Og én av disse to er pasienten som har vært på forsiden av VG, fortalte Ree og pekte på PowerPoint-presentasjonen.

De to pasientene får immunterapi på ­bakgrunn av mutasjonene som ble ­funnet i metastasen, og nettopp dette gjør at ­pasientene har hatt så langvarig effekt av behandlingen. Av de tre mutasjonene som ble funnet i en av pasientene, var en av disse aldri rapportert ved tarmkreft tidligere.

— Derfor vil jeg ikke avsløre hva det var her i dag, før vi har fått publisert, sa hun.

Pasientens før- og etterbilder av leveren viste store forskjeller etter immunterapi­behandlingen, og ifølge professoren hadde pasienten erfaringsmessig hatt to–tre måneder igjen å leve uten denne behandlingen.

— Pasientene i denne studien var i ­endestadium kreft. Dersom vi flytter pasienter med metastatisk kreft langsomt over mot den kurative kreftbehandlingen, tror jeg virkelig vi vil se den store gevinsten i denne kostbare behandlingen.

Etterspør tydeligere prioriteringer

Ree ble ettefulgt av patolog Hege G. Russnes, som også har vært involvert i MetAction-­studien. Hun mener hovedutfordringen til Norge nå ligger i hvilke prioriteringer man gjør etter at en suksessfull studie er ferdig.

— Slik det er nå foregår fremtidens persontilpassede behandling i hovedsak i kliniske studier, finansiert med forskningsmidler. Vi bruker flere år på å bygge opp infrastrukturen som trengs, med laboratorier og team, og når studien er ferdig legges alt dette ned igjen – enda så sårt det trengs videre, sa Russnes.

Fagsjef for immunonkologi i Bristol-Myers Squibb, Ali Areffard, deltok i debatten på vegne av legemiddelindustrien. Han trakk blant annet frem viktigheten av biomarkører for å finne rett persontilpasset legemiddelbehandling.

— Med moderne teknologi kan vi bruke medisinene på en mer samfunnsnyttig måte, med bedre effekt og færre bivirkninger. Det er her biomarkører kommer inn i bildet, og de siste 10–15 årene har fokuset på dette vært enormt. En enkel biopsi fra svulsten kan være nok til å finne pasientens spesifikke kreftp­rofil, og dermed sørge for rett valg av person­tilpasset behandling. Med biomarkører kan man forutsi hvilken respons behandlingen vil gi og hvilke medikamenter som eventuelt kan kombineres for å angripe alle kreftcellene i kroppen.

(Publisert i NFT nr. 6/2018 side 18-19)