Tor Even Nergård

Alder: 41 år

Sivilstand: Gift med Cecilie

Utdanning: Cand.pharm. fra 1997. Hovedfag i Galenisk farmasi

Stilling: Global Marketing ­Director Insulins, Eli Lilly & Company, ­Indianapolis, USA.

Fremtidens legemiddel: Frem­­­­tidens legemiddel har en veldig spesifikk effekt/sikkerhetsprofil på godt definerte pasientgrupper og indikasjoner. Bruken av legemiddelet støttes av biomarkører som predikerer respons og tolerabilitet, slik at det lett kan identifiseres om pasienten har nytte av legemiddelet eller ikke.

Faglig forbilde: Det norske farmasimiljøet er fullt av ressurssterke kolleger, så jeg skulle gjerne hatt noen sider med spalteplass til dette. Nærmest står min kone Cecilie, hennes kompetanse innen sitt fagområde i farmasien imponerer meg ofte. Jeg er også imponert over professor Berit Smestad Paulsen. Hennes engasjement for farmasifaget, kombinert med et stort nettverk og evne til å se muligheter, har bidratt til å utdanne en stor gruppe doktorander og hovedfagsstudenter i Mali, og med det bidratt til å videre­utvikle landets farmasikompetanse. Kort sagt imponerende. Til sist vil jeg nevne (om jeg får lov) Espen Molden, som har en unik evne til å formidle klinisk relevans av farmakologi og farmakoterapi. 

Derfor er jeg ikke medlem av NFF: Jeg var medlem inntil jeg flyttet til USA, men valgte av naturlige årsaker å melde meg ut da jeg flyttet.

Derfor ble jeg farmasøyt: Jeg hadde stor interesse for kjemi, naturfag og medisin. Farmasistudiet var et studium med høy prestisje, og med fantastiske jobbmuligheter etter endt studium, så jeg bestemte meg tidlig for å bli farmasøyt.

— Det fantes to faste ruter for nyutdannede farmasøyter da jeg var ferdig på Blindern. Den ene gikk til apotek, og den andre førte videre i akademia. Noen få av oss luktet litt på industrien, og etter å ha vært i ­kontakt med Novartis fikk jeg jobb som lege­middelkonsulent. Jeg ønsket meg litt luft under ­vingene, kjente rammene for jobben og var ikke bevisst på dybden. Det viste seg å være en svært interessant jobb, sier Nergård.
Valget av en industrikarriere var altså ikke blant de mest populære på slutten av 90-tallet.
— Industrien var uglesett, mens apotek og akademia var aksepterte retninger å søke. Det har nok sammenheng med at man så industrijobbene som for nært knyttet opp mot salg fremfor fag, tror farmasøyten.
— Jeg valgte retningen for å oppleve noe nytt, og erfarte at det var et flott sted å utøve farmasifaget. Det heter jo farmasøytisk industri. Jobben som legemiddel­konsulent ga meg anledning til daglig å diskutere farmakoterapi med andre fagpersoner, jeg tror ikke mange andre fra kullet mitt fikk den samme erfaringen, legger han til.
Nergård fremhever den varierte arbeidshverdagen industrien har gitt ham.
— Industrien er i konstant utvikling, og det er noe som tenner meg – jeg trenger endring og nye utfordringer. 
Utfordringene har utvilsomt stått i kø om man skjeler til Nergårds LinkedIn-profil. Her kan man følge hans industrielle vei fra sales rep i Novartis til hvor han er i dag, Global Director Humalog and Insulins i Eli Lilly and Company.

Den utflyttede nordtrønderen har altså ikke vært redd for å forsøke seg på nye områder, og vi spør om det er noe spesielt med nettopp nordtrøndere og konkurranseinstinkt?
— Verdal er jo ikke akkurat verdens navle, men i de rette sammenhenger liker vi å fremstå som kompettative, svarer han måteholdent. 
— For å holde oss i det sportslige, hva tenkte du da Lilly ville hente deg til ­hovedkontoret i Indiana, USA?
— Det var en stor beslutning å ta for meg, og ikke minst for familien. Jeg var klar over at dette er en mulighet jeg ikke vil få igjen, både når det gjelder karriere og det å få oppleve et kontinent på denne måten. Det er heller ikke mange norske farmasøyter som får slike muligheter. Det ble til at vi gikk noen runder, og falt ned på at vi ønsket å benytte sjansen. Som ved mange andre veiskiller i livet, blir veien til mens vi går også her.
Nergård forteller at motivasjonen for å flytte til USA er delt.
— For det første gir det hele familien mulighet til å oppleve det amerikanske kontinentet. Her i Indianapolis er vi sentralt plassert. Setter jeg meg i bilen, er det seks timers tur til Memphis, og ytterligere seks timer unna ligger New Orleans. Barna vil lære hvordan det er å leve utenfor Norge, og plukke opp to språk underveis, jeg tror det vil gi dem gode perspektiver å ta med videre i livet. Den andre drivkraften er å utvikle egen kompetanse i industrien. Det er veldig spennende å være der lege­midlene blir utviklet og beslutningene tatt, og hvor jeg kan ha direkte påvirkning. Mens vi er her, er det også viktig for oss å ta vare på det vi har hjemme i Norge av familie, venner og miljø.
Hva kan farmasøyten fortelle om livet ved Lillys hovedkontor?
— Som farmasøyt er dette et veldig ­interessant arbeidssted. Firmaet har bestått gjennom 135 år siden etableringen i 1876, og at det i sin tid ble startet av en farmasøyt er jo også et morsomt poeng. Eli Lilly har aldri vært kjøpt opp av, eller blitt fusjonert med andre, og drives derfor fremdeles i grunnleggeren og familiens ånd. Det betyr blant annet at man har et ­konsistent syn på hvem vi er, hva som er vår visjon og hva som er veien videre. Denne ­holdningen ­reflekteres også blant ­topplederne i selskapet.
— For 90 år siden gjorde Lilly insulin ­tilgjengelig for allmennheten. I dag kan man lett tenke at dette er en trivialitet, noe det på ingen måte er. Prognosen for pasienter som led av diabetes den gang var på ikke god, så den allmenne tilgangen på insulin har gjort en stor forskjell. På 70-tallet ble det markert at den første pasient hadde stått på insulin i 50 år, en viktig milepæl i ­diabetesbehandlingen, legger han til.
Historien sitter tykt i veggene i lege­middelgigantens hovedkvarter, bokstavelig talt.
— Det originale apoteket til Lilly, fra 1800-tallet, befinner seg i bakgården her i Indianapolis. Jeg besøkte det allerede første uken jeg var her, og det var en helt ­spesiell opplevelse å sitte ved Lillys ­skrivebord og se ut av vinduet på den moderne ­hoved­bygningen. Kanskje litt ekstra spesielt for en som er interessert i farmasihistorie, sier Nergård.
Arbeidet med insuliner går videre, og behovet er sterkt økende. Dette gjør den norske farmasøyten både stolt av ­selskapet og stillingen han besitter, og selvsagt litt ydmyk i møtet oppgaven han skal forvalte.
— Per i dag er det om lag 380 ­millioner mennesker med diabetes i verden. ­Estimatet er på omlag 600 millioner om 25 år, noe som viser at det er et betydelig behov for ­innovasjon og nye legemidler.

Vi gir ikke helt slipp på Nergårds følelser overfor Lilly. Hva er det som får en farmasøyt til å satse så helhjertet over lang tid innen ett og samme firma?
— For det første vil jeg si at Norvartis var et spennende firma å arbeide i, og jeg sluttet kun fordi en faglig spennende mulighet som åpnet seg i Lilly. Men da jeg kom hit, altså til Lilly, var det faktisk som å komme hjem. Den gjennomgående gode holdningen, kanskje særlig knyttet opp mot selskapets verdier og personalpolitikk, appellerer til meg. Alle skal ha en egen utviklingsplan, og i Lilly-systemet har vi også systemer for å vurdere medarbeiderne – noe som nok ses på som kontroversielt i Norge. Men, dette systemet bidrar til at alle blir behandlet likt, understreker Nergård.
Selskapet solide røtter, og dets ­vedvarende verdier er noe farmasøyten setter høyt.
— Lilly og hans sønners visjon videre­føres den dag i dag, det handler blant annet om integritet og verdien av å utvikle ­legemidler. De laget også i sin tid en manual som fremdeles benyttes og oppdateres, dette er selskapets rammeverk. 
— Så her blir du værende?
— Det er ingen grunn til å flytte på seg når man trives. Lilly rangeres forøvrig ­konsistent til et av verdens beste firmaer å arbeide i. Samtidig er legemiddel­­indu­strien en industri i endring, noe som også gjelder Lilly. Selskapet har gitt meg gode ­muligheter underveis, og jeg har ikke hatt to like arbeidsdager.

Hva tenker Nergård om lege­middelindustriens kår i Norge, når han nå selv kan se den fra «over there»?
— Det er et godt spørsmål. Jeg tenker at det i hovedsak er to ting som bekymrer meg. Den første bekymringen dreier seg om pris: Jeg savner en generell forståelse for den verdien legemidler gir som et viktig verktøy for helsevesenet for å behandle ­sykdom.  Myndighetene har  et uttalt mål om lavest mulig pris på legemidler. Dette forstår jeg fra et helseøkonomisk ­standpunkt, men jeg ser det som mer riktig å søke riktig pris på legemidler. Som kjent er det veldig kostnadskrevende å utvikle et ­lege­middel, og marginene for å lykkes med å få et nytt produkt på markedet er små. Flere ­milliarder norske kroner går med før et nytt ­preparat er tilgjengelig i norske apotek, og jeg savner en forståelse fra politisk hold for at denne prosessen er ressurskrevende, og at ­investering i legemidler også gir en verdi. Det er viktig å forstå at legemidler er en innsatsfaktor for helsevesenet, det er en investering i behandling og forebygging av sykdom. Resultatet er bedre folkehelse. ­Forventet levealder  i Norge har økt med 30 år etter 1900. Det er selvsagt mange grunner til det, men bedre behandling av sykdom er helt klart en medvirkende årsak, og her står legemidler sentralt. 
— Og din andre bekymring?
— Det dreier seg om refusjon. Spørs­målet vi må ta stilling til, er om norske pasienter får rask tilgang til de nyeste legemidlene via dagens system. Det vil si innovative ­legemidler med dokumenterte fordeler ­fremfor etablert behandling. Det ­finnes ­dessverre mange eksempler på at dette ikke er tilfellet, altså hvor norske ­pasienter har fått tilgang til ny innovasjon først flere år etter sine naboer i Sverige og Danmark. Årsaken ligger blant annet i refusjons­systemet,  hvor nye legemidler, som av SLV er vurdert kostnadseffektive, stoppes av ­bagatellgrensen. Dette har  jeg også har opplevd i Lilly. Summen av dette, og for å komme tilbake til pris, er at i et av de rikeste landene i verden kommer ­legemidlene senere på markedet på grunn av refusjonssystemet, og prisene på ­legemidler er blant de laveste i Europa. Ser man på helheten, fører de særnorske ­forholdene til at ­investeringer og klinisk forskning legges andre steder, noe som til syvende og sist går ut over norske pasienter, slår han fast.
— Hvordan oppleves det å komme fra det rike landet som krever de laveste prisene, nå som du sitter sentralt i et internasjonalt selskap?
— Et land som Norge, som så å si ikke har arbeidsledighet, ikke statsgjeld, solid brutto nasjonalprodukt og en blomstrende økonomi, men som fører en streng ­­pris- og refusjonspolitikk – det er klart lege­middelindustrien ser på dette med undring. Resultatet er at legemiddelindustrien ­velger en forsiktig linje når det kommer til å bruke ressurser på et slikt marked. Det ser vi helt klart når det gjelder antall kliniske studier i som kjøres Norge, tallet er kraftig ­redusert siden jeg kom inn i industrien for 16 år siden. Industrien lever et dynamisk liv, og tilpasser seg jo de rammevilkår som gjelder, og med dårligere rammevilkår blir det også mindre investering - slik er det for alle nasjoner. 
Direktøren viser igjen til at dette i ytterste konsekvens går ut over norske pasienter.
— Der er vi tilbake ved min bekymring knyttet til norsk prispolitikk, kostnadene ved å utvikle og bringe legemidler på markedet går ikke ned – spesielt med tanke på de økende kravene til kvalitet og dokumen­tasjon. Dersom myndighetene ikke er villig til å se verdien i aa utvikle og dermed betale for legemidler, vil innovasjonen stoppe opp. Det er fremdeles stort behov for bedre ­legemidler i samfunnet.
— Og myndigheter verden over har vel gjort seg avhengige av legemiddelindu­strien når det gjelder både innovasjon og investeringsvilje?
— Kan andre enn private aktører utvikle et nytt legemiddel? Fra idé til preparat er det en lang og kostnadskrevende reise. Ingen regjering i verden vil ta på seg en slik oppgave. Vi trenger kort sagt legemiddel­industrien for å ha legemidler til behandling av sykdom.

For å holde oss litt på den ­politiske arena. Nergård er kulling av ­Sveinung ­Stensland, farmasøyten som nylig kom inn på Stortinget for Høyre. Har han noen tips til sin tidligere studiekamerat?
— Igjen må jeg komme tilbake til norsk pris og refusjonspolitikk, og håpe det er mulig å få til en endring på dette området. Det jeg vil si til både Sveinung og ­helse- og omsorgskomiteen han sitter i, er at jeg håper de setter seg inn i hvorvidt norske pasienter raskt får tilgang til ny og bedre behandling. Med dagens refusjonssystem er svaret på dette nei. Dette håper jeg de tar til etterretning, og at de følgelig justerer kursen. 
Nok om andre, og tilbake til hoved­personen selv. Hvordan karakteriserer Nergård seg som leder?
— For det første vil jeg si at studiet av ledelse er livslang læring. Mennesker og verden rundt oss er i konstant utvikling. Jeg er veldig ydmyk i forhold til selve begrepet leder, og har noen tellepunkter jeg ­benytter. Felles forståelse for hvorfor vi gjør de ­tingene vi gjør er avgjørende, og det strekker seg lengre enn til å nå et resultatmål – det er få som står opp om morgenen motivert kun av det. Det andre er å bruke teamet som et fundament for hva vi gjør, og sette en klar retning for hvor vi skal som team. Når det er på plass, er jeg opptatt av å gi autonomi, og forferdelig dårlig på mikro management. Ønsket er at jeg kan være en mentor og coach, medarbeiderne må selv gjøre jobben de har ansvar for. Man tenker ofte på lederskap som formelt med inn­rapporteringsplikt. Jeg er opptatt av det uformelle lederskapet som bidrar til å skape et godt miljø, og som gjør at vi trekker i samme retning. Dette har jeg lært mye av her.
— Du har et stort ansvar?
— Ja, jeg har jo det ved å ha det kommersielle ansvaret for insulinene våre. Dette er en viktig bærebjelke i Lilly som omsetter for om lag 2,5 milliarder dollar årlig. Det krever en viss ydmykhet, og jeg tenker selvsagt også mye på pasientene og ­helsepersonellet som er avhengige av ­produktene våre. Mitt arbeid består i å styre den ­globale ­strategien, og i en viss grad også bistå teamene som arbeider inn mot ulike ­nasjonale markeder, målet med arbeidet vårt er å bidra til bedre diabetes­omsorg med legemidler, utstyr til ­administrasjon av insulin og programmer for bedre pasientopplæring.
— Hvilke strategier bruker du selv for å takle ansvaret og presset?
— Generelt er jeg mye mer skjerpet under press, og trenger litt press for å få det beste ut av meg. Slik sett ligger forutsetningene til rette her, noe som gjør meg bedre. Redd blir jeg ikke, og jeg har aldri hatt problemer med å snakke med autoriteter, noe som nok har hjulpet og trigget meg litt i karrieren. Dette er en veldig spennende jobb, og det er godt å ha med seg tanken på hva vi gjør for ­pasienter verden over. Det går mest sannsynlig bra, og gjør det ikke det får vi flytte tilbake til Norge igjen, sier han med glimt i øyet.
— Jeg er en arbeidshest, og under press jobber jeg det som skal til. Det betyr også at jeg sjelden tar ting på sparket, men ­arbeider meg gjennom vanskelige oppgave ved å sette meg inn i dem, legger Nergård til.
— Hvordan opplever du å jobbe i et ­amerikansk miljø? Er man ikke ­spesielt ­opptatt av høflighet og respekt for autoriteter?
— Hvor lang tid har vi? Personlig har nok dette vært en av de største omveltningene for meg, som til vanlig er litt kort i formen og utålmodig. Her er det mye å lære. Amerikanerne er hyggelige folk, og vilt fremmede sier gjerne god dag og spør hvordan du har det. Jeg prøver å tilegne meg noe av dette. Samtidig bruker de mye tid på å formulere seg, mange skal delta i beslutningene som skal tas, og som nevnt har de stor respekt for autoriteter. Dette er en arbeidsform som er tidkrevende, og det er nok derfor en bevisst strategi fra firmaets side å bringe inn europeere med en annen tilnærming. Middelveien mellom amerikansk og europeisk væremåte tror jeg vil bli bra. 

Hva om vi legger Eli Lilly, farmasi og insuliner til side, hva bedriver direktøren da?
— Jeg forsøker å få så mye tid som mulig sammen med familien. Sammen driver vi mye med fysisk aktivitet, og er glade i fjellet. Her borte er det jo paddeflatt, men hjemme i Norge har vi hyttemuligheter både i ­Trøndelag og Valdres. Musikk er annen interesse, og noe jeg benytter til mental pause i hverdagen, og så er jeg glad i å reise.
— Så du får slappet litt av også?
— Spør du kompisene mine, vil de si at jeg har en utpreget evne til å koble av. Det betyr at jeg ikke jobber i helgene, og at jeg faktisk skifter klær når jeg kommer hjem – da er jeg ferdig med jobb.
— Blir det noe billøp nå som du er bosatt i Indianapolis?
— Jeg snakket faktisk med en fører i går, en tenåring som konkurrerer på ­øverste nivå og har diabetes. Et fantastisk godt eksempel på at man kan leve et normalt liv med ­diabetes, dersom man får god ­diabetesomsorg. Det har ikke blitt noe ­Indycar-løp ennå, men det er noe av hva jeg må få med meg her borte. I tillegg står gjelder basketballkamp høyt på listen. Ut over det liker jeg å se europeisk fotball, og der er mulighetene gode.
— Hva med favorittlag?
— Der må jeg vel innrømme å ha et ­tredelt hjerte. Favorittlaget har vært ­Liverpool, men jeg har samtidig et bankende hjerte for Rosenborg. Det var også er stor glede å få se Barcelona da jeg var i Spania på en konferanse. Hvordan de rundspilte ­motstanderen var en opplevelse.
— Og det er stas å i det minste bo i samme land som gutta i Kiss?
— Nå skal du høre. Jeg har vært ­lidenskapelig Kiss-fan siden 4-5 års ­alderen, og dette har kommet sterkt tilbake de seneste årene. Hvert år inviterer Kiss idioter som meg med på cruise i Karibia, og er i så måte heldig som har verdens mest tålmodige kone. På båten dreier alt seg om Kiss i fire dager. Bandet spiller tre konserter, mingler med gjestene og det er mulighet for å ta bilde sammen med dem, forteller Tor Even Nergård engasjert.
Om ikke annet skulle virke rekreerende fra legemiddelindustriens stadig endrende vesen, må vel fire dager til sjøs med ­rockere som fremdeles kler platåsko og sminke anno tidlig 70-tallet være løsningen. Og så har jo familien Nergård alltid Norge og fjellet, hvor det ifølge farmasøyten og direktøren kan bli julefeiring på hytta i år.

(Publisert i NFT nr. 12/2013 side 34–37.)